Det var lettere forrige sesong. Alt var lettere for et år siden, i hvert fall hvis du skulle tippe utfallet av kamper i BLNO. Vi er ferdige med første runde i sluttspillet, og allerede etter kvartfinalene røk en av ekspertene på en blemme: Magnus Midtvedt tippet at Tromsø ville gå hele veien til NM-gull, i så fall ville det vært første gang siden 1997. Men den gang ei…

I fjor tippet åtte av BLNO-trenere utfallet av NM-finalene: 6 mente Bærum ville vinne, bare Baard Stoller og jeg trodde på Gimle. Baard tippet 3-2 til Gimle, jeg hadde flaks og traff blink med 3-1. 

 I år møtes de samme to lagene i semifinalerunden, og da er det straks vanskeligere.  Hvorfor?  Ikke minst på grunn av importer og skader.  

I dag vet ingen hvem som kommer til å spille for Bærum, Gimle, Frøya og Kongsberg. I hvert fall ikke jeg. Kanskje vet Audun Eskeland om Milovan Savic er på gulvet i første kamp mot Bærum, og kanskje vet Mathias Eckhoff om Steffon Mitchell er klar til start.  Men heller ikke de kan være sikre.

Kongsberg synes å være enklest å forholde seg til.  Juan Ferrales er garantert ikke klar – de øvrige bør være fit for fight. I Frøya var ikke Nikola Roso å se i siste kvartfinale mot Tromsø. Dukker han opp i første semifinale mot Kongsberg?

For en stakkars tipper er det altså ganske håpløst, men det er likevel mulig å mene noe. Kanskje er det enda bedre grunner til å tro på Bærum i år, men folk jeg snakker med holder likevel en knapp på Gimle selv om trenerne i fjor trodde på Bærum 6-2.

GIMLE-BÆRUM 3-2

Stian Mjøs og Mikkel Kolstad (bildet til venstre) kjenner hverandre bedre enn de fleste. Fra NM-finalen i fjor og fra landslaget. Men kanskje er det Sjur Dyb Berg som kan vise seg å bli Bærums viktigste i sluttspillet..? Foto: Marianne Stenerud.

Gimle har slått Bærum de tre gangene de har møtt hverandre i seriespillet. Det er to coacher som tenker likt.  Spillere som har spilt og bodd sammen på landslaget. Det er nesten bare kjente størrelser.

Her handler det mer om Gimle med eller uten Savic enn om Bærum med eller uten Mitchell.  Gimles svært imponerende hær av aggressive forsvarsdedikerte og skuddsterke guarder matcher Bærums motstykker.  Og vel så det. Simen Anker-Olsen og Magnus Midtvedt gjorde et interessant, omvendt tankeeksperiment i sin siste Basketpod: Hvis man plukker bort et lags viktigste spiller, hvordan ville det gått?  Bærum uten Mjøs?  Sannsynligvis ganske vanskelig, og de siste landskampene viste om ikke annet at hvis et lag bestemmer seg for å plukke bort Stian, så er det mulig.  Det hjelper selvfølgelig å ha forsvarsspillere som er raskere, sterkere og 10 cm større enn Stian. Men det er altså mulig.  

Gimle i samme situasjon?  Savic kan vise seg å være ute uansett. Hvem skulle i så fall plukkes bort?  Aner ikke. 

Samtidig husker noen NM-finalen i 2013 da Stian Mjøs og Phillip Holm storkoste seg sammen mot Tromsø. Hvis Stian ble tatt bort av Tromsø, paffet Holm i vei. Og omvendt, med Holm nøytralisert var Stian klar.  De 20 minuttene etter pause i den NM-finalen er noe tromsøværinger forsøker å fortrenge. Det samme er et dilemma nå. Hvis Stian Mjøs nøytraliseres, står likevel skytterne i kø.

I sum: Det er vanskelig for meg å tro på annet enn Gimle-seier, men denne gangen er jeg villig til å strekke meg til to Bærum-seire i stedet for forrige sesongs ene. Så hører det med i regnestykket at Bærum har hatt fullt lag bare to ganger denne sesongen: Gilchrese, Mitchell, Scerbinskis spilte sammen mot Oppsal og Nidaros i januar.  Verken før eller siden har alle tre vært på banen. Bærum slo Nidaros 148-83 i noe som for meg ble en unødvendig ydmykende affære. Det kan høres ut som et skremmeskudd, men det var altså i den kampen Stian Mjøs scoret 56 poeng. Importene var ikke noen faktor.

KONGSBERG-FRØYA 3-2

Ognjen Nisavic (t.v.) er tilbake fra skade, og det er dårlig nytt for motstanderne. Torgrim Sommerfeldt har hatt en mer anonym sesong, men har litt av de samme egenskapene som Ognjen: Plutselig kommer skudd du ikke trodde var mulig. Foto: Brage Titlestad og Marianne Stenerud.

Kongsberg vant seriemesterskapet fortjent.  De er solide, og de har taklet motgang på imponerende vis. I desember tapte Kongsberg tre kamper på rad (Tromsø, Fyllingen og Frøya), alle med Ferrales på banen. En latterlig forenkling skulle altså tilsi at de klarer seg bedre uten. Det er selvfølgelig helt feil. Men de har klart å omstille seg, og har funnet veier til soliditet. 

William Lybæk er inne i sin beste sesong. Marin Mornar er så godt som naturalisert (men sjelden nøytralisert). Aly Hudgins er vond å bryne seg på. Xavier Green er All Star. Joda, der er nok å bite i for Frøya.

De har på sin side fire importer å jonglere med. Bare det er en liten logistikkutfordring når regelen sier to norske spillere på banen til enhver tid.  Så mener nok mange, jeg selv inkludert, at Frøya har svingt i prestasjonene, men i kvartfinalene mot Tromsø ble vi minnet om minst én grunn til det: Ognjen Nisavic har vært langtidsskadet.  Med ham på banen er plutselig alt mulig. 

Coacher snakker ofte om viktigheten av gode «looks» og gode skuddvalg.  Ognjen hører neppe på det øret, og har sannsynligvis aldri sett et skudd han ikke liker. Så får det heller være at coacher hater sånt; det vil si helt til de ville trepoengerne hans detter inn og redder kamper for Frøya. 

Kongsberg får klamre seg til håpet om at ikke for mange av kampene ender i mulige buzzerbeaters … 

Personlig er jeg fortsatt opptatt av gode norske prestasjoner: Christopher Dalland, Jørgen Lamo, Samba Jaw og Burak Kizilirmak er en kul kvartett, og i hvert fall ikke listefyll for Frøya.

Et lite tilbakeblikk til kvartfinalerunden: Frøya så virkelig ikke smarte ut de første minuttene etter pause i første kamp mot Tromsø.  De kom bakpå med 10 poeng før de reverserte.  Men var det egentlig Frøyes dyktighet, eller var det snarere Tromsø som snublet det bort?  Omtrent identisk da Tromsø gikk opp i 6-0 i ekstraomgangen i kamp nr. 2 – det føltes som om det var Tromsø som mistet det snarere enn at Frøya vant.

Dette er i realiteten to helt åpne semifinaler.  Gimle-Kongsberg i finalen høres forutsigbart ut.  Bærum-Frøya er minst like sannsynlig.  Men jeg tror altså på Gimle og Kongsberg.