pauliord

De som forsvinner

1 kommentar

Vi er akkurat ferdige med Den Store Trenerhelgen, og nok en gang var vi massevis av mennesker som vimet rundt på forleesninger, i lobbyen, i prat med kolleger og kjente mens vi gikk fra hall til hall for å se på bøttevis av yre landslagskandidater som kastet seg etter baller og sprutet av energi og pågangsmot – og en greker uten tekstemaskin som viste strålende krative og morsomme øvelser.

Etter en litt slækk start ble vel også All Star-kampen en bra forestilling med akkurat så lite defense som det bør være.  Og på kvelden lørdag fikk Mathias Eckhoff en svært fortjent pris sammen med de tre øvrige.

Så kan man jo lure på hvorfor ikke flere enn ca 10 000 ønsker å være en del av dette fellesskapet vårt. Vi har det jo så innmari stas sammen!  Vårt felles mål nå er å bli 25 000 medlemmer i 2022 (jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor man ikke adopterte idéen om 20 000 medlemmer i 2020 – ganske mye mer catchy og lett å lage greier av «20 i 2020»).

Nåvel, mitt anliggende nå er i den andre enden av historien.  Frafallet.  Hvorfor slutter spillere når de er som best, når de står på terskelen til å oppnå nettopp det de har trent lenge for?  Hvilke mekanismer påvirker valgene som blir tatt?  Hvilke «konkurrenter» har basketball.  Hvorfor er vi ikke interessante nok,  Hva er det vi ikke kan tilby?

Før hver sesong forsøker jeg å snakke seriøst til mine spillere og foreldrene om at vi er et kollektiv, avhengige av hverandre.  Vi må ofre noe og gjøre noen forsakelser for å få til noe sammen.

Jeg får stadige påminnelser om at ikke alle synes basketball alltid er lik morsomt. Og nettopp nå oppleve jeg altså at enda en spiller hoppet av laget og ville prioritere annerledes; en av disse spillerne som man innmari gjerne vil ha på et lag og som betyr som mye mere enn poeng og statistikk. Han var en sånn spiller man bare gledet seg til å møte på trening fordi han ga av seg selv; sprudlende opplagt, positiv, kreativ, impulsiv og sprø.  Noen er jo sånn, at de gir så mye av seg selv at de blir et sosialt midtpunkt, et lim i laget.

Dette er jo noe man opplever flere ganger i løpet av en sesong og en trenerkarriere, men jeg synes det er like sårt hver gang – samtidig som jeg veldig godt forstår at man etter hvet får et annet fokus og andre interesser.  Dette er helt sikkert et problem i flere idretter, og jeg har for eksempel lest mye om frafallet i håndball.  Selv synes jeg det hadde vært spennende, interessant og viktig å få vite litt mer om hva grunnene er, og hvordan man opplever det å være en del av et lag.  Derfor gjør jeg dette som min egen lille «frafallsundersøkelse».  Et forsøk på å få svar på hvilke mekanismer som gjør at folk elsker å være en del av et lag, men også hva man mener å måtte forsake og som man savner midt i alt det seriøse rundt idretten.  Jeg har ikke laget noe spørreskjemaer du kan klikke deg gjennom svar, men håper du gidder å sende meg noen linjer om dine egne  meninger.  For å hjelpe litt på vei – her er noen temaer som kanskje kan trigge noen tanker.  Og selv om du fortsatt er en del av et lag, og selv om du synes det er givende, viktig  og morsomt fortsatt har du kanskje noen tanker om dette..?:

  • Det blir altfor seriøst, for lite lek.
  • For lite seriøst, altfor mye lek og tøys.
  • Rekker ikke å lese lekser.
  • Får aldri vært sammen med venner.
  • Kjæreste.  Familie.
  • For lite tid til meg selv, kvalitetstid alene.
  • Russetid og russebuss selv om det ligger langt frem i tid.
  • For liten fleksibilitet; det bør være enklere å få lov til å droppe en trening i ny og ne for å gjøre andre ting – deilig å få litt fri også.
  • For lite spilletid, får lite igjen for all treningen.
  • For lite sosialt i og med laget.
  • Kjipt å MÅTTE på trening de gangene man egentlig er sliten og har lyst til å være hjemme.
  • En trener uten sosiale antenner.

Har du tanker om dette er du svært velkommen til å mene noe her på siden, og om det er andre som helst ikke vli på trykk kan dere gjerne sende meg en e-mail til meg på denne adressen: pal.berg.bb@gmail.com

 

 

One thought on “De som forsvinner

  1. Hei.
    Etter mange år med basket får jeg en følelse over at sporten virkelig er nede i en grop som det kan være vanskelig å komme seg opp av. Da kreves det mye for å bygge det opp igjen. Da jeg begynte å spille basket på 80 tallet en gang var det kanskje fordi jeg gikk på en skole der alle spilte basket. Både jenter og gutter drev med på det. Det var det vi gjorde på Torstad U.Skole. Men i løpet av alle disse årene har jeg hatt forskjellige oppgaver både som trener for både gutter og jenter og spiller på forskjellig nivå samt dømt min del av kamper rundt om på østlandet. Og jeg sitter dermed igjen med en del inntrykk.

    Det første jeg vil ta frem er en samtale jeg har hatt med min far og i etterkant med foreldre som jeg har møtt som dommer. Min far var så «heldig» at han hadde to sønner som begge drev med basketball. han var med på kamp når det var hans tur på lista så vil ikke tillegge han noen spesiell stjerne i boka for innsats. Men først da han ble med som foresatt på min brors USA-tur med Asker da juniorlagene på 90 tallet en gang fikk han noe glede av å være på kamp. Han hadde rett og slett sittet time ut og time inn på kamper rundt om i distriktene uten å skjønne hva som skjedde ute på banen. Han kunne se på tavlen hvem som ledet men hver gang det ble blåst i fløyta ante han ikke hvorfor. Derfor kunne han ikke skape seg noe personlig engasjement. Han spurte ofte etter kampen hva dommeren mente med ditt og datt men det ble ikke så forståelig. Som dommer har jeg tatt denne samtalen med han litt inn over meg og spesielt når jeg dømmer yngre lag så forklarer jeg gjerne feilen og sier hva feilen var høyt så alle hører det. Og ofte kommer det foreldre bort til meg og takker meg for at jeg gjør det for da skjønner de litt mer om hva som skjer. De sier ofte at nå har de vært på utallige kamper men har aldri skjønt noe av idretten.
    Poenget mitt her er at vi må gjøre sporten vår forståelig for de som ikke kan den og er de som skal stå på sidelinjen og støtte spillerene. Ja jeg tar gjerne en tresekundersdebatt med en trener dann og vann men det viktige publikummet er de som skal støtte poden på vei hjem fra kamp når han føler at han ikke feilet ut eller ikke tok så mange skritt. Hvis pappa eller mamma da ikke aner hva det er snakk om da blir det ikke mye støtte.

    Så er det en ting til som er viktig og det er at det må bli flere jentelag. Det at både guttene og jentene i klassen spiller basket gjør ting mye mer spennende for begge parter og jeg tror at frafallet rundt 16 år vil minke. Gutter og jenter i tenårene er opptatt av hverandre og hvis man kan ha samme interesser vil det styrke sporten vår. Jeg tror jenter heller vil spille basket enn fotball og jeg tror at flere jenter har større mulighet til å få bedre ferdighetsnivå i basket enn fotball også. det er lettere å kunne bli en del av laget ved en sånn type sport.

    Noen få tanker fra meg

    Kjell-Gabriel Hendrichs

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s