Vi er akkurat ferdige med Den Store Trenerhelgen, og nok en gang var vi massevis av mennesker som vimet rundt på forleesninger, i lobbyen, i prat med kolleger og kjente mens vi gikk fra hall til hall for å se på bøttevis av yre landslagskandidater som kastet seg etter baller og sprutet av energi og pågangsmot – og en greker uten tekstemaskin som viste strålende krative og morsomme øvelser.

Etter en litt slækk start ble vel også All Star-kampen en bra forestilling med akkurat så lite defense som det bør være.  Og på kvelden lørdag fikk Mathias Eckhoff en svært fortjent pris sammen med de tre øvrige.

Så kan man jo lure på hvorfor ikke flere enn ca 10 000 ønsker å være en del av dette fellesskapet vårt. Vi har det jo så innmari stas sammen!  Vårt felles mål nå er å bli 25 000 medlemmer i 2022 (jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor man ikke adopterte idéen om 20 000 medlemmer i 2020 – ganske mye mer catchy og lett å lage greier av «20 i 2020»).

Nåvel, mitt anliggende nå er i den andre enden av historien.  Frafallet.  Hvorfor slutter spillere når de er som best, når de står på terskelen til å oppnå nettopp det de har trent lenge for?  Hvilke mekanismer påvirker valgene som blir tatt?  Hvilke «konkurrenter» har basketball.  Hvorfor er vi ikke interessante nok,  Hva er det vi ikke kan tilby?

Før hver sesong forsøker jeg å snakke seriøst til mine spillere og foreldrene om at vi er et kollektiv, avhengige av hverandre.  Vi må ofre noe og gjøre noen forsakelser for å få til noe sammen.

Jeg får stadige påminnelser om at ikke alle synes basketball alltid er lik morsomt. Og nettopp nå oppleve jeg altså at enda en spiller hoppet av laget og ville prioritere annerledes; en av disse spillerne som man innmari gjerne vil ha på et lag og som betyr som mye mere enn poeng og statistikk. Han var en sånn spiller man bare gledet seg til å møte på trening fordi han ga av seg selv; sprudlende opplagt, positiv, kreativ, impulsiv og sprø.  Noen er jo sånn, at de gir så mye av seg selv at de blir et sosialt midtpunkt, et lim i laget.

Dette er jo noe man opplever flere ganger i løpet av en sesong og en trenerkarriere, men jeg synes det er like sårt hver gang – samtidig som jeg veldig godt forstår at man etter hvet får et annet fokus og andre interesser.  Dette er helt sikkert et problem i flere idretter, og jeg har for eksempel lest mye om frafallet i håndball.  Selv synes jeg det hadde vært spennende, interessant og viktig å få vite litt mer om hva grunnene er, og hvordan man opplever det å være en del av et lag.  Derfor gjør jeg dette som min egen lille «frafallsundersøkelse».  Et forsøk på å få svar på hvilke mekanismer som gjør at folk elsker å være en del av et lag, men også hva man mener å måtte forsake og som man savner midt i alt det seriøse rundt idretten.  Jeg har ikke laget noe spørreskjemaer du kan klikke deg gjennom svar, men håper du gidder å sende meg noen linjer om dine egne  meninger.  For å hjelpe litt på vei – her er noen temaer som kanskje kan trigge noen tanker.  Og selv om du fortsatt er en del av et lag, og selv om du synes det er givende, viktig  og morsomt fortsatt har du kanskje noen tanker om dette..?:

• Det blir altfor seriøst, for lite lek.
• For lite seriøst, altfor mye lek og tøys.
• Rekker ikke å lese lekser.
• Får aldri vært sammen med venner.
• Kjæreste.  Familie.
• For lite tid til meg selv, kvalitetstid alene.
• Russetid og russebuss selv om det ligger langt frem i tid.
• For liten fleksibilitet; det bør være enklere å få lov til å droppe en trening i ny og ne for å gjøre andre ting – deilig å få litt fri også.
• For lite spilletid, får lite igjen for all treningen.
• For lite sosialt i og med laget.
• Kjipt å MÅTTE på trening de gangene man egentlig er sliten og har lyst til å være hjemme.
• En trener uten sosiale antenner.

Har du tanker om dette er du svært velkommen til å mene noe her på siden, og om det er andre som helst ikke vli på trykk kan dere gjerne sende meg en e-mail til meg på denne adressen: pal.berg.bb@gmail.com