Når jeg skriver dette sitter jeg på hotellrommet i San Francisco. Klokken er 05.30 og jeg er egentlig lys våken etter en ganske drøy flytur og påfølgende kort natt. Jeg skal besøke Anders Nymo i dag. Rakk akkurat å hooke opp med ham i går, på Menlo College der han så vidt har rukket å finne seg til rette.

Jeg er på en slags tur ned ”Memory Lane”. Det vil si – jeg bestemte meg for lenge siden å besøke spillere som klarte å nå målet om å komme til USA. Anders fant veien til vestkysten av USA. I morgen drar jeg videre til Johannes Dolven i Des Moines, Iowa. Johannes var såpass sterkt ønsket at han vek egentlig kunne velge og vrake, men Drake gjorde en god jobb, og Johannes endte altså midt i USA. Den siste tiden er nok Des Moines mer kjent for besøkene fra de republikanske presidentkandidatene. Donald Trump har vært her flere ganger allerede og han har satt byen og staten på hodet. Foreløpig kan ikke Johannes skryte på seg det samme.

Men jeg rekker å møte ham, jeg rekker å se hvor han bor, hvor han trener og sjekke hvordan han har det. Og jeg lover å blogge om det jeg opplever om noen dager.

Siste tre dagene går til Stian Emil Berg i Fort Lauderdale. Denne sesongen spiller han ikke for NSU, men fokuserer i stedet på å få med seg en Master hjem.  Gleder meg til å høre hvordan han ser på en ny tilværelse uten basketball som hovedfokus.

Det er jo spillere som dette som gjør det verdt anstrengelser og forsakelser å holde på med basketball. Uten spillere og mennesker som betyr noe for deg er det neppe verdt alle timene vi legger ned i denne jobben.

For meg handler det om 13-åringer nå. Mye yngre enn jeg noen gang har holdt på med tidligere. Målet må være å kunne sette seg på et fly i 2020 for å besøke et par-tre av dem som har nådd målet om spille i USA og en mulig karriere etter college.

Men før det skal de lære så mye som mulig. Og jeg innrømmer at det er en utfordring. Å vite eksakt hva de bør lære, når de bør lære det og hvordan man skal klare å gjøre det både morsomt og lærerikt. For basketball skal først og fremst være morsomt. I en idrett der utsiktene til proffkarriere og masse penger er forsvinnende små i Norge, må det handle mer om samhold, kollektiv og gode opplevelser.

Jeg merker at uansett hva vi velger å fokusere på i de tilmålte treningstimene, så er det alltid temaer som blir glemt. Eller som i hvert fall får mindre oppmerksomhet enn de burde fått.

Jeg har definert mine fokusområder, men vet strengt talt ikke om det er en riktig tilnærming. Jeg har lovet meg selv at de skal slippe å høre ordet ”system” før de mestrer alt det grunnleggende. Det kan ta tid.

Samtidig er det fortsatt viktigst for meg å utvikle personligheter. Jeg vil at de anonyme, sjenerte og ”unnskyld-at-jeg-er-til”-spillerne skal komme ut av skallet. Jeg vil at de brautende oppmerksomhetsmagnetene skal slippe til de andre. Jeg ønsker at de skal reflektere over annet enn det de finner på iPad og Playstation – at de skal bli nysgjerrige og omsorgsfulle.

Det er neppe annerledes i basketball enn i de fleste andre idretter. 13-åringer skal opp og fram. De skal lære, de skal kjenne på puberteten, de skal krangle med foreldrene, de skal lære seg å være sterke som seg selv, la være å la seg lede av andre og takke nei til fristelser.

Senere i dag skal jeg besøke en av dem jeg har fulgt på den samme reisen. Til en av mine 13-åringer har jeg sagt: ”Du skal bli akkurat som Anders Nymo, i huet”.