Mange vil mene at jubileer og store markeringer i utgangspunktet er usigelig kjedelige greier. At organisasjoner eller personer runder milepæler er liksom ikke så innmari oppsiktsvekkende. Og særlig imponerende er det jo heller ikke: Tiden går og plutselig er man blitt eldre, uten å ha løftet en finger.

Sånn sett kunne vel 30-årsmarkeringen til EB85 blitt en litt traurig affære. Bare navnet kan jo få deg til å fortvile: Eikeli-Bærum-Basketballklubb-Nittenhundreogåttifem…

Men ikke helt – for i Nadderudhallen i går var det lagt opp til løs snipp, lav sigarføring og yrende liv.

EB85 er nå en klubb for de helt unge. Kanskje er det mest spennende som skjer nå et helt nytt lag med jenter født i 2004. Sirkelen er dermed sluttet for Henning Bergh som var blant de første spillerne i EB85, han var elitetrener for damelaget og er nå er tilbake med ansvar for rekrutteringen.

Det er mange som bør nevnes og ingen bør helst glemmes. Men det er uansett riktig å si at uten Stein Evjus faste hånd de første årene hadde ikke EB85 vært det vi er i dag. Og uten Erik Sandsdalens enestående engasjement i en lang periode som leder hadde vi kanskje visnet helt.

Men nå er vi altså flere og mer motiverte enn noen gang. Massevis av kule, unge håpefulle som synes basketball er det morsomste akkurat nå. Og jeg håper virkelig at treningene er litt hyggeligere enn denne som jeg husker spesielt godt:

Suicides på Valler:
Det er heldigvis lenge siden nå, men illustrerer i hvert fall at det er mulig å endre adferd. Jeg trente en fin gjeng EB-gutter som blant annet hadde treninger på Valler skole, et godt stykke unna nærmiljøet i Bærum øst. Men denne treningen var spesiell fordi vi hadde vært på turnering i Bergen. Jeg husker ikke alle detaljene, men i hvert fall såpass mye at jeg var forbannet på hvordan vi hadde oppført oss utenfor banen. Jeg er ikke skråsikker, men mener å erindre at en brannslokker på hotellet ble brukt på en måte som ikke var helt forenlig med instruksen…

Og jeg var altså sint. Såpass forbannet at treningen nesten utelukkende bestod av løping. Når Morten Fraas gjenforteller dette ynder han å påstå at vi løp suicides i 2 timer sammenhengende. Jeg håper ikke det er helt korrekt, men treningen ble i hvert fall en kraftig og anstrengende påminnelse om at man oppfører seg skikkelig når man er på tur. Dette var før noen av spillerne var gamle nok til å kjøre bil selv, og mange satt på med meg til trening. Det er ganske langt fra Eiksmarka til Valler. Og jeg dro fra treningen uten å ta med noen tilbake i bilen.

Det var usedvanlig kjipt gjort, men heldigvis er jeg ferdig med den slags håpløse avstraffelser. Med noen flere år på baken har jeg kommet til at det ikke er interessant å betjene andre spillere enn dem som synes dette er morsomt nok til å bruke flere kvelder i uka på trening. Fremtidige brannmenn får finne seg annet å gjøre, og jeg slipper stort sett å heve stemmen på treninger nå.

Baywatch i San Diego:
På festen i går fortalte Erik Libæk innsiktsfullt om vårt møte med Baywatch i San Diego. Vi var altså på USA-tur og vi var på stranden i San Diego. Det var bare oss der – og badevaktene i et vakttårn et par hundre meter unna. Vi badet, og vi syntes livet var bra. Helt til en av gutta ropte fortvilet om hjelp: Han klarte kort og godt ikke å komme seg til land, og ble trukket lenger og lenger ut. Han var tatt av understrømmer i vannet. Og så, som ved et trylleslag; på rekordtid kom Baywatch-gutta løpende, og plutselig var det et kamerateam der også. Forklaringen var slik: Badevaktene var rammet av kutt i bevilgningene. De skjønte hva som kom til å skje i det øyeblikket vi ankom stranden, men de holdt kjeft. De hadde allerede tipset en lokal TV-stasjon om ”drama på stranden”. Så da vi trodde drukningsdøden var nær, kom både badevakter og TV-team til unnsetning. Nyhetsinnslaget på TV ga forhåpentlig såpass mye god PR at de fikk penger til driften.

De nakne fakta:
Når basketballklubber går på sponsorjakt er det viktig å være kreativ. Jeg ønsket å lage en sponsorbrosjyre som MÅTTE leses, og funderte mye på hvordan vi skulle få nødvendig oppmerksomhet. Resultatet ser du her. En VG-kollega var med oss i Nadderudhallen for å ta nakenbildene, og jeg husker at spillerne var veldig opptatt av at alle dører var låst forsvarlig. Der sto de, kliss nakne midt på gulvet, og vi tok bilder både med baller foran ballene, og et bilde der alle holdt basketballene over hodet. Forsiden på brosjyren var bildet med skjult utstyr, mens når du bladde om fikk du se det andre bildet – MEN med en lapp festet over midtpartiet. Lappen kunne løftes opp for å se hva som gjemte seg under, og det var jo såpass pirrende at det var umulig ikke å bli med hele veien. Og under fliken var det altså ikke resten av bildet, men en tekst som fortalte den nakne sannhet om EB85s satsing. Brosjyren fikk mye og fortjent oppmerksomhet, men det ble lite penger av det. Og litt morsomt er det jo å se at veldig mange har kopiert stuntet på sitt vis senere.

Amerikaneren med telefon:
Vi har hatt mange amerikanere i Norge, og noen var også i EB85. En av dem husker jeg spesielt godt fordi han slett ikke ønsket å være her. Han ville bare hjem til sin gravide kjæreste, og hjemlengselen var stor. Hele tiden. Det var den gangen alle hadde fasttelefon og mange år før Steve Jobs sjokkerte verden med iPhone. De færreste amerikanske spillere har vært veldig flinke til å få mer ut av Norges-oppholdet enn å trene og å sitte for seg selv i leiligheten. Sånn var det også med denne karen som brukte mesteparten av tiden på telefonen med kjæresten i USA. Men det visste vi ikke da. Og det ble en lite hyggelig overraskelse da han hadde reist fra en telefonregning på 30 000 kroner!! Hvordan det var mulig? Jo, for eksempel ved at han bare la av røret for å gå på trening, mens linjen ble holdt åpen til kjæresten i den andre enden. Det forteller i hvert fall historien, og den er for god til å bli sjekket grundigere.

Amerikaner med bilbelte:
Den første amerikanerne vi hentet til klubben var en kar fra New York. Ung, uerfaren og han hadde aldri satt sine ben utenfor staten New York. Jeg hentet ham på Fornebu (ja, det var flyplass den gangen), og han satte seg i bilen. Jeg ba ham ta på bilbeltet, og han så spørrende på meg. Det hadde han aldri vært med på før. Da han forsøkte å ta beltet en gang rundt halsen før han klipset det på plass skjønte jeg at vi hadde en utfordring…

Historiene er mange, og mange er gode. Og om vi forvalter arven godt nok kan vi komme til å glede oss over nye og gode historier i tiden som kommer. Både på og utenfor banen.

Gratulerer med dagen til EB85!