Vi som har holdt på med norsk basketball en stund, vet selvfølgelig at dette er en idrett for spesielt interesserte. Men jeg trodde og håpet kanskje at vi var på rett vei tross alt.

Jentebasketen har fått mye oppmerksomhet og pleie fra sentralt hold. De har fått sitt eget prosjekt og det har vært jobbet kreativt og målrettet for å få på plass en Kvinneliga vi kan være bekjent av. Denne sesongen har vi klart å stable på beina 7 lag, og jeg skriver med vilje ”stable på beina”. For dette er skjøre greier. Flinke og seriøse utøvere, men et syltynt prosjekt.

I dag ble det klart at KL-kampen mellom Ullern og Asker utsettes fordi Asker har for mange spillere på skadelisten. De kunne angivelig bare stille med 6 spillere – med 3+1 skadet. Reglene krever 8 spillere ved kampstart.

Avgjørelsen ble så vidt jeg skjønner tatt 5 timer før kamp, og Ullern var ikke informert underveis. Man regnet vel med at det bare var familie og venner som ville se kampen likevel så det var vel ikke så farlig om noen dro til Ørakerhallen forgjeves.

I en diskusjonstråd på Norsk Basket forsøker noen å rettferdiggjøre og bagatellisere dette. Det de ikke skjønner er at norsk kvinnebasket mister enhver kredibilitet. Finnes det gode grunner til å ta dette på alvor?

Som vanlig rykker NBBF-president Jan Hendrik Parmann ut for å roe gemyttene. Og som vanlig legger han underforstått skylden på andre: ”Jeg beklager dette, og ber ydmykt om arbeidsro i saken for at vi internt kan få ryddet opp «på kammerset».”

Det er ikke så lenge siden han lovet tilsvarende opprydning på kammerset i andre anledninger. Parmann er i det hele tatt en mester i å pakke inn blødmer og tabber i en slags administrativ ansvarsfraskrivelse. Det kan ikke være innmari morsomt å jobbe på et kontor der man stadig skal ha oppgjør på kammerset; enda verre er det at det kommuniseres til alle.

Spør du meg står det ganske dårlig til både her og der. Og jeg kan bare snakke for meg selv, og hva jeg selv har vært på jakt etter:

• Det har vært svært viktig for NBBF å gjennomføre kvalifiseringsturneringer til Scania Cup. Så viktig at de konsekvent har takket nei til å arrangere det som en del av Bærum Open. Men det er fortsatt ikke kommunisert hvem som vant turneringen(e), og ikke hvilke lag som kan regne seg som Scania Cup-klare. Jeg har etterlyst det tidligere, men null respons.
• Denne helgen har jeg forsøkt å finne ut hvilke spillere som er klarert med overganger fra en klubb til en annen. Region Øst har ingen liste liggende ute – NBBF har ikke klart å oppdatere den på en uke på grunn av sykdom.
• Jeg er involvert i både 01- og 02-seriene denne sesongen og ble plutselig nysgjerrig på hvilke regler som egentlig gjelder. Vi møtte et usedvanlig storvokst og robust Holmlia-lag denne helgen i 01-serien. De sto dønn stille i en 2-1-2-sone hele kampen; svært effektivt når kubikken blir røslig nok. Da jeg kom hjem kunne jeg lese meg frem til at dette ikke var lov i G15; i hvert fall ikke i fjor. Det ligger ikke noe som helst oppdatert på nettsidene til Region Øst.
• Jeg er blitt interessert i Regionslagene 02 denne sesongen ettersom jeg har flere spillere som er aktuelle. På Regionslag-pekeren på oslo.basket.no ligger ingenting. Det vil si, det ligger to faner – henholdsvis ”G01” og ”J01”. Men begge er uten innhold og det ligger ingenting om 02 på nett.
• I forbindelse med EB85s 30 årsjubileum har jeg ønsket å få en oversikt over hvilke klubber som har vunnet junior-NM så lenge turneringen har eksistert. Jeg er ganske sikker på at jeg har vært med på å vinne noen for EB85. Men hos NBBF eksisterer ikke oversikten og de har ikke tid til å gå i papirarkivene for å sjekke.

Alt dette er for så vidt greit nok. Vi har lært oss å leve med det, og det har vært sånn i alle år. Men ikke forsøk å få meg til å overbevise andre om at jeg driver med noe som bør tas seriøst av andre enn menigheten.

P.S. Jeg var på kamp i dag, den som ikke ble avlyst: I BLNO møttes Bærum og Ammerud. Bærum har en interessant starting five, men islandske Sigurtor ble ganske ordinær på en dårlig dag, og amerikaner-Mike fikk såvidt jeg kunne se absolutt ingenting av dommerne. No-calls er den nye greia.
Men Ammerud er gode i år – de er samspilte, velspillende, og aggressive. Ammeruds svært tøffe forsvarsstil kommer til å bli et problem for flere lag. Thomas Vangen, Orji Okoroafor, Ron Timus – joda det er nok av spillere som vet hvordan de skal flytte beina og hvordan de skal krype innunder huden på deg.  Men jeg lot meg fascinere mest av Zaki Ise Mohamed. Jeg har aldri sett en spiller som så gjennomført har forsøkt å floppe/spille/jukse seg til fouls på motstanderen.  Han later som han henger igjen, han later som han er i ubalanse, han later som han får en dytt – og han gjør alt dette som en naturlig del av en helt personlig spillestil han ganske sikkert har utviklet over år.  At rutinerte dommere kjøper det er om mulig enda verre.