Det er søndag morgen, og jeg aner ikke hvordan det går i de siste kampene i «Final Four». Ulrikens jenter har tidvis levert så imponerende saker at de fort kan gå hele veien. Men kanskje har det vært lett å se seg blind på kamper der motstanden ikke har vært helt på topp. Ullern har fortsatt et bittelite faovrittstempel. Tror jeg.
I BLNO sier nok hodet at Centrum stikker av med dette, men en liten flik av hjertet sier Tromsø; kanskje ikke mer enn et forkammer, men det de har vist etter Raykov-sortien har vært kvalitet.

Her er noen inntrykk:
– Centrums benk er helgens beste aktør, uten sammenligning. En yr gjeng full av backing og motivasjon. Glade folk som ikke er redde for å vise det.

– Det er lett å bli fascinert av Ammeruds Zaki Ise Mohamed, og det er lærerikt å se hvordan han har klart å bli ligaens desiderte steals-vinner. Alltid på lur, alltid kalkulerende – som en gjedde i sivet (det høres ikke bra ut, men i mangel av noe bedre).

– Audun Eskelands fantastiske sinnsro. Etter en semifinale som må ha vært hjerteskjærende å være vitne til henfaller han aldri til skrik og fakter. Der andre coacher ville tatt det ut over dommere og spillere svelger han skuffelsen med klasse. Der har jeg noe å lære.

– Harald Freys nye dimensjon: Jeg har hatt mye med Harald å gjøre og kvalitetene er mange. Nå handler det om ”full speed ahead”: Farten med ballen i hånden på fast breaks er imponerende – og nesten umulig å stoppe med lovlige midler. En slags parallell finnes i Ammeruds Ahmed Diomande: Når han løper det du tror er maks hastighet, har han enda et gir og rykker fra. Strålende!

– Jeg følger spent med på hvorden dommerne håndterer kampene, og foreløpig er det fint å se at de lar følelser få utløp uten at det reageres. Men, du verden – i går tenkte jeg at 3-dommersystemet må ha en opplagt svakhet: Noen må da ha ansvaret for å se litt på bein og føtter. Når et forsvar står overraskende og godt plassert og får mannen med ball til å snuble inn i en åpenbar skrittovertredelse – ja, da bør det vel tas..? Og en eller annen gang lærte jeg at roterende, spisse albuer i ansiktshøyde gjerne er automatisk disk; ikke en vissen advarsel.

God søndag i Rykkinnhallen!