Jeg spilte selv aktivt til litt utpå 80-tallet.  Så ble det trenergjerningen 100%, og siden har jeg faktisk aldri sett meg tilbake. Jeg har aldri hatt lyst til å spille gamlis-ball selv om «tilbudene» har vært mange. Jeg fristes kort og godt ikke av å kjenne på egne utilstrekkeligheter, eller for den saks skyld å høre på at andre mener de fortsatt er på topp. Så jeg blir altså ikke med når mer eller mindre skrøpelige «has-beens» etter hverandre stevne i veteran-NM.

Men, én episode husker jeg godt etter at jeg i et svakt øyeblikk sa ja til å spille en kamp, flere år etter at jeg hadde lagt opp. Jeg mente nok selv det gikk helt OK, men da jeg gikk i clinch med en av motspillerne, rynket han på nesen og sa «Dø – gammer’n! Bruk deo a’!».

En bra melding som helt sikkert var på sin plass.  Mobbing?  Nja, neppe men der og da følte jeg det faktisk som litt kleint og flaut. Etter gårsdagens blogg er jeg blitt minnet på at mobbing foregår bevisst og ubevisst i mange former.

Coacher i yngre årsklasser har selvfølgelig et helt spesielt ansvar. Når motspillere har begrenset teknikk er det lett å tenke «taktikk»: Send ham eller henne til venstre, de klarer ikke sprette med feil hånd. Det er kanskje en grei melding til «innvortes» bruk i laget, men ikke når det kringkastes:

«Send ham til venstre! Han suger med venstrehånd!!»
Kanskje ingen kul melding å få når du er 13 år?

«La henne skyte – hun treffer ikke likevel!»
Som 14-åring som nettopp har begynt med basketball gjør det neppe underverker for selvtilliten å høre akkurat det, loud and clear.

Foreldre på tribunen:
«Send nr. 12 av banen. Han er en gris!»!

Sikkert kult å høre.

Og joda, jeg har nok coachet slik selv jeg. Med mine 15-åringer tillater jeg meg å påpeke motstanderens begrensninger og svakheter i garderoben før kamp, det skulle bare mangle.  Men derfra til å kauke det ut, er det et godt stykke.

I yngre årsklasser er forskjellene ofte store.  Nybegynnerlag møter altfor gode lag. Vi er nok mange som husker de første nølende sprettene på en basketballbane – litt søkende på om dette var noe for oss.  Litt usikre på om dette kan være morsomt.  Så finner motstanderen ut at det kan være moro å presse hel bane. Hele tiden. Coachen er yr og stolt over at hans/hennes spillere klarer å nekte innspill. Klarer å presse frem 8-sekundere.  Stjele ballen.
Total overkjøring.
Ydmykelse.
Egne spillere synes det er litt pinlig, men tør ikke si noe. Trener’n er i 100. Og snart har scoren passert 100.

Vi har alle opplevd akkurat dette. Om vi ikke har vært involvert, har vi sett kamper som forløper akkurat sånn. Noen uker senere har nybegynnerne trukket laget fra serien.

Mobbing? Åpenbart ja!

Jeg er sikker på at historiene er mange.  Hva som er innafor og hva som er langt over streken? Kanskje har du meninger å dele med andre?