Som for de fleste smågutter startet han med fotball før han begynte på skolen.  Sammen med jevnaldrende opplevde de både oppturer og nedturer på fotballbanen. Han var ganske god, og etter hvert ble han også større enn de andre på laget – og også større enn motstanderne.

Da han var 12 år prøvde han basketball for første gang, men fotball forble fortsatt førstevalget – han spilte jo på et godt lag.

Som 13-åring spilte laget hans hjemmekamp. Han var både høyere og kraftigere enn de andre spillerne. Motstanderens trener var av den hissige typen; en av disse forelderetrenerne som altfor ofte lar følelsene løpe av med seg.

Treneren mislikte tydeligvis at laget hans ble offer for en storvokst kar som var både god og fysisk sterk, og ropte høyt:

«Se å få den gorillaen av banen»!

Alle hørte dette. Spilleren hørte det, og det gjorde vondt. Han ble så lei seg at han gikk av banen, rett hjem og låste seg inne. Han sa fra at han aldri skulle spille fotball mer, og la bort fotballskoene for godt.

Heldigvis var han allerede i gang med basketball, skiftet fokus og så seg ikke tilbake. Episoden satte spor i flere år.

Hvem dette er?

Johannes Dolven.

Kaptein på U23-landslaget som nettopp er kommet hjem fra Universiaden i Taipei.  På plass i Miami der han skal spille collegeball for Barry.

En stor mann på alle mulige måter. En myk og omsorgsfull kar som endelig og heldigvis opplever suksess i en idrett som har visst å ta vare på ham. Like godt som han tar vare på de han spiller sammen med.

Jeg hørte denne historien for første gang for flere år siden, da Johannes skiftet beite fra Bygdøy til EB85. Det var nyttig og lærerikt.  Kanskje særlig for sånne som meg som flabber i vei, og slenger meldinger i øst og vest. Gad vite hvor mange jeg har såret med lite gjennomtenkte kommentarer i løpet av drøyt 30 år. Om det er noen trøst, det var verre før…

Jeg prøver så godt jeg kan å tøyle min ubendige trang til å melde, men har nok slett ikke alltid klart det. Klarer det fortsatt ikke.

Men historien om Johannes har fått meg til å tenke. Og jeg tenker definitivt mitt de gangene jeg hører foreldre slenge dritt fra tribunen og når motspillere har et eller annet de må fortelle om «morra di’». Det foregår i alle aldersklasser, og sannsynligvis i alle idretter.

Jeg tenker på det på egne treninger med laget. Jeg forstår bedre nå at det er sårt å være liten når du håper å bli større.  Og det kan være minst like sårt å være størst når du føler deg klossete og ukoordinert.

Dårlige meldinger kommer fra både spillere, trenere og foreldre – og som regel et resultat av altfor mange følelser som skal ut på altfor kort tid.

Jeg er heldigvis velsignet med en foreldregjeng som evner å glede seg over det de ser på banen uten å hisse seg opp over motstandere og dommere. Og jeg har en gjeng spillere som har totalforbud mot å beefe med dommere eller motspillere.

Vi trenger medspillere og motspillere i alle størrelser og fasonger, og først og fremst trenger vi flere av dem!