Det er ganske nøyaktig sju år siden Norge tapte sin foreløpig siste seniorlandskamp for menn. 27.juli 2011 tapte vi 61-80 for Island i Sundsvall. Dagen før hadde vi slått Danmark 89-70. Så gikk vi inn en landslagsdvale som har vart i sju år for gutta – seks år for jentene.

Bibelen forteller om Josef som advarte om at etter 7 fete år kommer 7 magre. Men han sa ingenting om den omvendte problemstillingen. For det har i sannhet vært sju magre år for norsk landslagsbasket på seniornivå.

Ingen penger. Ingen satsing. Ingen entusiasme.

Men så er vi altså i gang igjen med turneringer både i Irland og i San Marino.

Det begynte som en litt annerledes og impulsiv «folkebevegelse» for halvannet år siden. Litt for mange hadde sett seg lei på å drive en idrett uten landslag. Litt hals over hode klarte vi å stable på beina et lag til Universiaden i Taipei i 2017. Stor stas, men en hybrid løsning med en aldersbegrensning på hvem som kunne være med.

Mange har vært både skeptiske og kritiske til å satse på seniorer igjen. Når crowdfunding og sponsorerer ga grunnlag for å vekke seniorene fra dvalen, var det ikke alle som var like begeistret. Denne satsingen er blitt til fordi de positive kreftene var sterkere enn skepsis og innvendinger. Mange mener det får holde å drifte fire yngre landslag – ikke seniorer.

Skjønt «seniorer»; det er ikke gamle karene som representerer Norge i San Marino. Når Stian Mjøs er eldstemann og veteran på et seniorlandslag skjønner man at tiden har løpt av sted.

Ikke er Norge særlig høye heller. I hvert fall ikke ved siden av Samuel Deguara fra Malta som skal være 229 cm høy. Og det tror jeg jaggu er riktig etter å ha sett ham på parketten. Og med skostørrelse US 23..! Vi hadde håpet å se Matz Stockman (212 cm) i norsk landslagsdrakt igjen, men slik ble det ikke.

Basketball handler heldigvis om veldig mye mer enn «size», og for Norge handler dette først og fremst om samhandling, kollektivitet, spilleforståelse og tempo.

Og en dose positivitet.