Det er med norske basketballspillere som med oppdrettsfisk: Eksporten tar av! Når Sigurd Lorange nå har signert for Valparaiso i NCAA/Div.I,  er han den foreløpig siste av svært mange norske utøvere som har valgt å satse på fire år i USA. I morgen spiller han NM-finale for Gimle, neste sesong spiller han ball med de store gutta. Bokstavelig talt.

Litt moro er det å se hva jeg skrev i september 2013 etter Bærum Open, etter å ha sett en av finalekampene i G14-gruppen:

«…litt om Sigurd Lorange fra Sverresborg. Jeg lar ham være representant for noe av det mest løfterike jeg har sett på veldig lenge.  Vi er etter hvert vant til at 16, 17 og 18 år gamle spillere besitter kvaliteter det er grunn til å ta av seg hatten for. Noen blir kort og godt så gode og så komplette at mange av oss eldre ser på i imponert misunnelse. Vi husker vel alle hvor begrenset vår egen årgang var…Men Sigurd er altså der allerede. Som 14-åring! Sverresborg tapte riktignok kampen jeg så deler av.  Men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Denne karen fra Trondheim er nemlig noe av det teknisk mest fullkomne jeg har sett på veldig lenge.  Og ikke bare har han et offensivt register som går utenpå veldig mange av langt eldre spillere; han har også et ganske unikt blikk for spillet. Mye av det han gjør er såpass avansert at det ofte nok går litt i hytt og pine.  En pasning som er så klurig uttenkt at medspillerne ikke helt skjønner hva som skjer.  En unøyaktig avslutning som blir bom. Man makan til komplett type!!»

Og dette var altså i 2013.  Siden har jeg ofte tenkt at det godt kunne gått som jeg fryktet: At tidlig suksess ville gå til hodet på ham, at et tidlig utviklet talent ville få problemer med å takle medgang.  Og kanskje er det denne siste sesongen i Gimle som har sørget for å få tingene på plass. Gimle er forståelig nok kledelig ubeskjedne i omtalen av egen talentutvikling. For Sigurd følger etter spillere som Lars Espe og Mikkel Kolstad. Men etter at Sigurd valgte å bli en del av Audun Eskelands prosjekt, opplever jeg at nøkkelen ligger i erkjennelsen av at «less is more».  For meg virker det som om Audun har luket litt i Sigurds offensive arsenal. I stedet for å jage stadig nye skills har Sigurd klart å finpusse de viktigste våpnene som han bruker når det har vært behov. Spillere med et «and1-register» så omfattende som en katalog fra Biltema kommer sjelden noen vei. Sigurd kan det meste, men bruker det som funker. Verken mer eller mindre.

Jeg tenkte før sesongen at Sigurd lett kunne komme til å bli stjernedyrket, men registrerer at han har falt «til ro» i en tankegang som handler om et helt lag. Behovet for å ta over kamper synes ikke å være til stede lenger.

Det blir spennende å se ham i Gimlekollektivet i minst to finaler. Og det blir enda mer spennende hva en relativt kortvokst kar fra midt-Norge kan få til i NCAA/div.I.