pauliord

Christian 1991-2020

1 kommentar

Året er 2007. Vi spiller EM-kvalifisering i Makedonia. «Vi» er det norske U16-landslaget i basketball, gutter født i 1991. Det året ble det født 31 305 gutter i Norge.  Christian var en av 12 på det norske landslaget – en av 31 305 gutter født i 1991 som ble plukket til å representere Norge. En prestasjon i seg selv.

På bildet er det hviledag i turneringen, og laget er på Lake Ohrid. Lek, moro og glede selv om vi hadde tapt flere kamper enn vi hadde vunnet. 

Christian er 16 år og på topp.  

Han har debutert som landslagsspiller, og har levert gode kamper mot sterke nasjoner. Livet smilte. Christian smilte.

Han var alltid blant de beste, men det holdt ikke. Han ville være best av de beste. Han hadde store planer og høye ambisjoner. Han ville alltid videre. Til USA og til college, og kanskje enda litt lenger.

Han mente selv at han trente for lite. Han var den første tenåringen jeg hadde vært borti som sørget for å få sin egen private instruktør for å supplere treningene med laget sitt. 

Repetisjoner. Finsliping av teknikk. Kosthold. Alt var viktig for å nå målene. 

Men veien videre skulle vise seg å bli kronglete. Han fikk ikke skoleplassen han hadde ønsket seg. Det var den første virkelige nedturen – et tilbakeslag som ble umulig å riste av seg. 

Christian var sin egen tøffeste kritiker, og evnet ikke å se motgang som utfordringer. Han lot det gå ut over seg selv. Han søkte inn i mørke rom der det var vanskelig å nå fram til ham. Vi var mange som forsøkte å hente ham ut.

Christian var gutten som strålte som en sol og som pratet mye og gjerne fra baksetet på vei til treninger. Men han var også gutten som kunne være helt taus og formørket på den neste turen.

Jeg husker godt da jeg fikk ham med på en prat under fire øyne. Vi satt på kafé med utsikt til fossen på Bærums Verk. Vi fikk en svært rolig og svært alvorlig samtale, og om ikke Christian akkurat pratet som en foss, åpnet han seg og ga meg et blikk inn i sin tankeverden. Han bekreftet inntrykket av at det viktigste var å prestere. Og om han ikke var best, så ville han bli best.

Jeg følte at vi fikk luftet godt ut, men kanskje er det sånn at når man prater fortrolig med mennesker som har det vondt, så tolker man «ja» og «enig» som et tegn på at man har nådd frem. Sånn er det nok ikke alltid.

Unge utøvere i lagidretter går nødvendigvis hver sin vei når det nærmer seg skoleslutt på videregående. De skal videre i livet – til andre byer og kanskje til andre land. Kontakten opphører. 

Mine to siste møter med Christian var av det positive, oppløftende slaget. Jeg møtte ham som ansatt på XXL i Sandvika. Han var den rutinerte, selvsikre ekspeditøren som de andre søkte råd hos. Han smilte. Det var lett å se når Christian hadde det bra.

Og jeg møtte ham igjen da han hadde fått engasjement i et firma i Oslo. Han virket ekte opprømt og motivert, omtrent slik jeg husker ham fra Makedonia. Praten denne gangen gikk lett, og hadde et helt annet fortegn enn på Bærums Verk flere år tidligere.

Jeg vet at svært mange har gjort alt som har stått i deres makt for å hente ham tilbake de gangene han har søkt inn i mørket igjen. 

For oss som var nær ham for over 10 år siden, var det et sjokk å høre at han valgte å avslutte livet. Han ville det ikke mer. Han orket det ikke lenger. 

Tankene er mange og tunge nå. 

Men også dette: Det er godt å huske den fantastisk engasjerte unggutten som ville så mye. Han som alltid ville videre, og som smilte med hele seg når han fikk utfordringer han mestret.

For mange er livet tungt å bære, tyngre enn vi kan forestille oss. Og sannsynligvis gjør korona-situasjonen det ekstra vanskelig. Vi er neppe flinke nok til å se alle rundt oss, til å bry oss. Tør vi egentlig nærmere oss mennesker vi vet har det vondt? Skygger vi unna fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal snakke med eller til andre mennesker? 

Jeg tror alle fortjener noen som er der for dem, og jeg skulle så gjerne vært der for Christian. 

Hvil i fred, min venn!

En tanke om “Christian 1991-2020

  1. Flotte ord over en flott gutt! Det var et sjokk å høre om hva som hadde skjedd. Christian satt ofte i bilen min sammen med sønnene på vei til og fra trening. Jeg kjenner meg igjen i ordene dine om gutten i baksetet. Heldigvis virket det som livet oftes smilte til ham og det var mye latter og prat i bilen. Jeg sitter igjen med mange gode minner. Hvil i fred, Christian!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s