pauliord

Skuffelser – og sommergleder

Legg igjen en kommentar

Det har vært en barnslig glede å stå rygg til rygg med spillerne jeg har vært trener for: I ni av ti tilfeller har jeg målt meg høyere enn en hvilken som helst tenåring. Unntaket har vært Leo på 203. Inntil nylig.

Med mine 198 cm har jeg som regel vunnet disse«tvekampene», en pussig tilfredsstillelse som om det er et poeng å være lang. Men så gikk de forbi meg en etter en: William, Filip, Hallvard. For en basketballtrener er lange spillere stort sett et opplagt pluss, men for noen dager siden fikk jeg et par slag i trynet:

Jeg hadde bestilt time på politikammeret for å få et nasjonalt ID-kort, en praktisk erstatning for pass. Og denne gangen var damen bak skranken litt mer årvåken enn andre ganger jeg har vært der.

Hvor høy er du? spør hun.

– Sist gang jeg var her var jeg 198 cm, sier jeg og peker på passet hun har fått av meg som legitimasjon.

 – Nja, sier hun. – Jeg tror du skal stille deg inntil veggen der.

Der er det markert skala opp til 210 cm.

Jeg tenker vi sier 196 cm, sier hun – og videre:

– Hårfarge grå!

Jeg har altså krympet 2 cm og er blitt grå i luggen. Heldigvis er ikke «tynn i hyssingen» en del av info på ID-kortet.

Men en kjip start på dagen var det uansett. Bekreftelsen på at du har passert livets middagshøyde gir ingen selvtillitsboost.

Men det finnes mye annet å glede seg over.

Siste helg med denne gjengen – 02 er historie i EB.

Sommeren startet med slutten. Prosjektet med 02-årgangen i EB ble avrundet med spillere og foreldre i begynnelsen av juni. Etter 6 år sammen har vi spilt vår siste kamp – av sånn cirka 500. Og vi har hatt vår siste trening sammen.

Men treninger finnes det flere av, og i sommer har det vært mange av dem:

– 4 dager i Tromsø midt i juni.

– Rett over på Basketskolen.

– Landslagssamling med U16-gjengen.

– Og snart: Ny samling og Nordisk Mesterskap, hvis Covid vil.

Inntrykkene er mange og kontrastene er store. Fra en rutinert gjeng på 69 grader nord, via pur unge jenter og gutter i Rykkinnhallen, til 27 håpefulle som mest av alt ønsker seg en plass på et landslag. Felles for alle er gleden over å spille basketball.

Første helg med denne gjengen – født i 05 og med masse moro i vente.

Verken i Tromsø, eller andre steder i Norge, er det veldig gode grunner for å holde det gående etter avsluttet videregående skole. Studenter eller spillere som har familie, jobb og barn gjør ikke dette for penger. De trener 4-5 ganger i uken, de er på reise til bortekamper i helgene og sannsynligvis går de alle økonomisk i minus. Motivasjonen finner de andre steder enn i lommeboka.

Lagidrett gir deg noe helt spesielt.

Som for eksempel på Basketskolen som i år ble arrangert for 40. gang. Det finnes nok mange grunner til at jenter og gutter er på sommerskole: Noen foreldre synes sikkert det er praktisk å vite hvor barna er mens de fortsatt er på jobb. Basketskolen er en slags alternativ SFO. Andre deltagere synes å være med først og fremst for å vise seg litt for andre, mens de som om noen år blir de beste spillerne, er på Basketskolen for å lære.

De små, rørende observasjonene er de hyggeligste. 

Som når Ron Billingslea sitter ute mellom to økter – med scrapbook fra tidlige år og et knippe svært unge deltagere rundt seg. Det er som når bestefar forteller historier til barnebarna. Ron lar seg ikke be to ganger hvis noen vil høre om det han har opplevd.

Djo Yele: En kar fra Kongo på over to meter og godt over 100 kg kan sikkert være skremmende nok. Men Djo er verdens mykeste i omgangen med deltagerne.

Harald Frey forstår at ikke alle deltagere orker alt, og at ikke alle finner seg like godt til rette. Da tar han enkelte fra 07/08-gruppen til side, og prater med dem på deres premisser, snarere enn å piske dem gjennom nye øvelser.

David fra Tromsø er en bra kar med en solid porsjon humor og selvironi: Isbjørn blir brunbjørn har han kalt bildet.

På en landslagssamling prater vi mindre enn vi trener, i hvert fall når vi har gulvet for oss selv. Før og mellom øktene bruker vi mye tid på å bli kjent med hverandre. Målet er lave skuldre og høy intensitet.

Alle er der for å kapre en plass blant de siste, spillerne som får representere Norge i Finland. Men bitching er helt fraværende. Vi har til gode å oppleve issues spillerne imellom. Alle unner andre suksess selv om de nok innerst inne tenker mest på seg selv og egne prestasjoner.

Dette landslagsprosjektet har vært en tålmodighetsprøve for alle involverte. Sportssjef Brent har sannsynligvis vært mer fortvilet enn fornøyd. Landslagstrenerne har måttet akseptere et sterkt beskåret opplegg for landslag som stiller dårligere forberedt enn normalt. Spillerne og deres familier har navigert gjennom sommerferieplaner, avlysninger og omberammelser uten å kny.

Ja, dette har virkelig vært en dugnad. Men en dugnad ingen har forsøkt å skulke unna. 

Jeg håper virkelig at tiden jeg får med Tromsø Storm blir vellykket for den lojale spillergruppen som venter på å komme i gang med sesong. Og, det er deltagere på Basketskolen jeg er helt sikker på kommer til å nå langt. Og ikke minst: Det er en flott gjeng av 16-åringer som har vært en del av satsingen på et 05-landslag. Vi var 96 da det hele begynte, det er 18 som møter til samling i slutten av juli.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s