Vi har hatt et par dager hjemme etter nesten en uke i isolasjon i Finland. U16-nordisk er historie; vi har fått det litt på avstand og kan reflektere over hvorfor og hvordan.

Dette var en turnering der alle tilsynelatende kunne slå alle, bortsett fra Finland som ingen klarte å klå. Island spilte jevnt mot de aller beste, men vi slo Island. Både Norge og Sverige tapte fire kamper, vant bare én. Vi tapte med 67 poeng for Finland, og slår Island med 2. Uforståelig.

Her er noen tanker om det vi var gjennom.

TRENINGSTURNERING
Ingen nasjoner legger altfor mye i Nordisk Mesterskap, eller riktigere: Ingen av landene bryr seg veldig mye om resultater.  Joda, alle liker å vinne, men det er viktigere å prøve spillere, sammensetninger, taktiske disposisjoner. Nordisk Mesterskap er som regel en oppkjøringsturnering foran EM-turneringene senere på høsten. Sånn er det jo ikke i år, men lagene tenker likevel langsiktig. Det var lett å se at de beste spillerne satt ute til fordel for spillere som fikk anledning til å vise seg frem. 

Men for Norge er det gjerne litt annerledes: Vi er så lite bortskjemt med seire og internasjonale resultater at vi kanskje blir litt for opphengt  muligheten til å vinne.

HVA ER TYPISK NORSK?
«Det er typisk norsk å være god», sa en profilert norsk dame en gang.  Hun var statsminister under OL 1994 på Lillehammer, og var naturlig nok stolt av det vi fikk til. 

Vi, derimot, kan vanskelig påstå at det er typisk norsk å være god. De norske spillerne er ikke størst. De er ikke de fysisk sterkeste. De har ikke det beste treningsgrunnlaget.

Så hva står igjen? 

– Vi kan være det beste kollektivet.  Og det tror jeg faktisk vi er.  Vi har det faktisk innmari bra sammen. Vi har bygget en sterk enhet. 

– Vi kan være det laget som prater mest på banen, du trenger ingen spesielle forutsetninger for å la skravla gå i angrep og aller helst i forsvar.  Men det klarer vi ikke. 

– Vi kan gjøre de smarteste valgene i turneringen: Mat, søvn, restitusjon. Det klarer vi delvis.

– De andre nasjonene – alle sammen – har med egen fysioterapeut som tar seg av oppvarming foran hver kamp, restitusjon etter kamp, massasje og skadeforebygging.

– Andre lag gjennomgår alternativ trening på plenen utenfor de vi bor. Vi lager TikTok-snutter. Artig? Ja. Nyttig? Nei. Ufin påstand? Joda, litt satt på spissen, men ikke helt uten substans.

FORBEREDELSE
Covid-19 har gjort livet surt for U16, det er helt sikkert. Og selv om vi hadde ønsket oss mange, mange flere samlinger er det lett å forstå at det har vært umulig for landslagsledelsen å navigere mellom nedstengning, treningsforbud, reiseforbud og lokale restriksjoner. I Norge ble ikke ungdomslandslagene definert som toppidrett. I Finland var også U16 definert som elite og fikk lov å trene gjennom hele sesongen. 50 samlingsdøgn siden januar gir nødvendigvis bedre resultater enn Norges to samlinger og 6 døgn.

FAKTISKE SKILLS
Jeg har vært med på mange nordiske turneringer.  Og jeg lar meg stadig imponere, forundre og irritere.

Denne gangen hadde heldigvis ingen av landene med seg virkelige «big men» – sånne 205-karer på 100+ kg. De pleier alltid å være der.  Sverige og Danmark synes å ha uuttømmelig tilgang på store spillere. Men i år var det mange, veldig mange, svært atletiske 2ere og 3ere i tillegg til svært dyktige PGer. 

Super-raske. Eksplosive. Ekstreme forsvarskvaliteter. Strålende skyttere.  Der og da tenkte jeg at det hadde vært uproblematisk å ta med en håndfull til BLNO-spill i Tromsø.

Vi er også flinke, men vi kommer til kort på flere områder. Vi er ikke størst, og vi er ikke sterkest.  

Men også: Vi spiller basketball i Norge (når vi får lov). I regionsserier slipper du dessverre unna med det meste.

– Å slå en motstander 1 mot 1? No problem.  Gode spillere feier forbi. 

– Finne et skudd?  Piece of cake – forsvaret er aldri oppi deg uansett.  

– Returer? Haha, de tar jeg uten å anstrenge meg. Kan stå  på tå og høste fruktene.

– Hva som ikke funker i Norge? Tøft og fysisk forsvar.  Det er snarveien til 5 fouls.

Dette er grunnlaget vårt på vei inn i internasjonale konkurranser. Er det rart vi kommer til kort?

Vi coacher sier: «Dere vet ikke hva forsvar er før dere har spilt mot Finland».  Spillerne smiler skjevt, og tror ikke helt på det.

Finland slår oss 115-48. Tidvis kommer vi ikke over half court. 

FORSTÅ-SEG-PÅERNE
Hjemme sitter det alltid folk som mener å vite hva som gikk galt, hva vi burde gjort. For å være ærlig: Jeg er drittlei av sånne mennesker. Coacher som har spillerne på klubblaget, og som mener at de spiller for lite eller blir brukt feil. At de spiller annerledes på landslaget enn på klubblaget.  Selvfølgelig gjør de det. På DITT lag er de dominerende og uten motstand.  På landslaget er de en av 14 ganske gode spillere som har en aggressiv finne oppi shortsen.

Dette er glupingene som ser på streamen og mener det finnes drøssevis av gode skudd som burde vært tatt, som tror det er lett som en plett å slå et finsk press.

2 ÅRS-PERSPEKTIVET
Om to år har avstanden krympet. Det er mange grunner til det. Pubertet. Rutine og erfaring. Flere lag har vært med i internasjonale turneringer. Spillere har gått på NTG eller andre basket-akademier. Enda mer seriøs tilnærming til idretten.

Om to år er disse spillerne klare for U18- Nordisk og EM-turnering får vi tro.

Hvis vi følger pensumplanen for ungdomslandslag skal ikke denne gjengen samles igjen før om et drøyt år.  U17-året er uten landslagsaktivitet. 

Jeg er skråsikker på at det er fornuftig og nødvendig å endre tilnærmingen til dette.  Denne gjengen må komme i gang med forberedelser ganske umiddelbart.  Dette må inn i organiserte former både fysisk, teknisk og taktisk dersom vi skal ha noe håp om å krympe avstanden til Finland og de øvrige nasjonene. Det må ikke nødvendigvis koste all verden.

Hvis vi kan slå Island med to poeng, kan vi faktisk slå de fleste andre nasjonene også. I mitt hode surrer en plan om prosjekt «TOPP 3 i 2023». Det er mulig. Om vi vil.