Jeg har oppholdt meg noen dager i Tromsø, og har egentlig nok å tenke på. Men tanken som slår meg oftest er at «Nordens Paris» like gjerne kunne, og burde, vært «Nordens San Francisco».  Det er lite som minner om Paris i Tromsø, men desto mer som gir assosiasjoner til San Francisco.

Storbyen på den amerikanske vestkysten er kjent for mye, og i hvert fall for ekstremt bratte gater der du helst parkerer bilen på tvers, ikke langs gaten. Hvis du ikke har sett klassikeren «Bullitt» fra 1968 med Steve McQueen – se den! Og hvis du ikke orker å se hele filmen, så se i hvert fall dette klippet med en legendarisk biljakt; kanskje det beste som er laget på film. Noen minutter med rå moro med en ekte Ford Mustang – ikke en batteridrevet jåle-Mustang fra 2021.

Så skjønner du kanskje mer av hvor bratt det er i SanFran, og samtidig får du et lite inntrykk av Tromsø. 

De første dagene bor jeg sammen med tre av spillerne, inntil jeg finner et sted for meg selv. Vi bor midt mellom det meste, men et stykke fra en skikkelig dagligvarebutikk.

– Det er kortest til Coop Extra, den ligger like oppi her, blir jeg fortalt.

– Dårlig utvalg, men ikke så langt å gå.

Det stemte, men en liten detalj er uteglemt: Det bærer rett oppover. Latterlig bratt. Jeg starter i «Mackbratta» som går over i «Snarvegen».  Snarvegen, my ass! Det tar tid å klatre på alle fire… (men ganske riktig – utvalget i butikken er nokså beskjedent).

 Jeg spør:

– Det må være et helvete her på vinterstid. Snøen kommer vel dessuten snart?

– Neida, det går helt fint med 4WD.

Underforstått, det går ikke i det hele tatt med drift på bare to hjul. Det er lett å skjønne at byen ble anlagt i en tid uten biltrafikk.

Når man ikke har altfor mye å gjøre på dagtid, blir det plutselig tid til andre sysler. I daq fikk jeg gjort unna borgerplikten: Jeg har tatt parti og forhåndsstemt i Stortingsvalget fra en annen kommune. Det var en temmelig omstendelig prosess.

Jeg grabber en stemmeseddel, og finner frem valgkortet fra digipost. 

– Vær så god, her er min stemme..! 

– Nei, ikke den stemmeseddelen, den er bare for dem som stemmer i Tromsø, sier valgmedarbeideren.

Tilbake i avlukket. Ny og annerledes stemmeseddel denne gangen,men heller ikke denne viser seg å være riktig. Det blir riktig å tredje forsøk, men køen foran meg går tregt.  Printeren har slått seg vrang, og hvert valgkort må fylles ut manuelt.

Så er det min tur, og en medarbeider med IT-kunnskap trykker på riktig knapp på printeren, og plutselig renner det ut ferdig utfylte valgkort – til dem som allerede har forlatt stemmelokalet.

Mitt kort er den 10. som tyter ut.

Stemmeseddelen stemples før den skal i egen konvolutt som så forsegles. Denne konvolutten skal igjen ned i en ny konvolutt med “kvitteringen” for at Pål Berg har stemt.  Limes igjen, stemples og puttes i urnen.

Selv ikke Donald Trump ville klart å finne noe å klage på her. Annet enn tiden det tar. Og den forbannet bratte bakken hjemover.

Hva med basketballen?

Tja, si det.  Det er en fin gjeng med mange og spillesugne karer som vil være med denne sesongen. Sånt er moro. Det er veteraner, og det er pur unge spillere fra 05-årgangen som jeg har brukt mye tid med i sommer.

Det er kult med talenter, men det er også moro med seniorspillere som faktisk hører på det du har å si, og som etter beste evne forsøker å omsette dette i praksis.  Foreløpig er vi ikke der, men det skulle bare mangle etter to treninger.

En av de kuleste møtene så langt: Da Steven Mayes dukket opp på trening i går. Jeg har lest og hørt om ham, men plutselig var han der.  213 cm høy. 35 år og litt for tung til å kunne bli en nyttig spiller. Karismatisk. Klar for å hjelpe.  Noen mennesker er det helt umulig ikke å like.