I den grad det er et yrke å få jobbe med basketballspillere, tenker jeg ofte at det er en jobb best beskrevet med Forrest Gumps ord: «Life is like a box of chocolate. You never know what you’re gonna get.»

Spillere kommer i alle størrelser, fasonger og personligheter. Jeg føler å ha møtt dem alle. Noen spillere passer slett ikke inn i et fellesskap, og trekker seg etter hvert ut av lagidrett. Andre spillere «klikker» i samspill og samhørighet, og opphøyes i en enhet der laget alltid er større enn hver enkelt spiller.

For snart ett år siden skrev jeg en bok om min tid som coach i norsk basketball. I «Book of Hormones» forsøkte jeg å beskrive det jeg har opplevd, alt jeg har lært om og av mennesker jeg har møtt.

Det er blitt noen hundre av dem etter hvert, og jeg husker faktisk de fleste jeg har tilbragt tid sammen med.  Men noen har hatt historier å fortelle som har vært så spesielle at de fortjente et eget kapittel i boka. Da den ble publisert, hadde jeg ennå ikke hatt gleden av å jobbe med 05-årgangen av det norske U16-landslaget.  Og jeg var veldig langt fra å tenke tanken på å dra til Tromsø som BLNO-trener.

Kanskje burde jeg skrevet enda noen kapitler i til en 2. utgave.  Noen har foreslått å gi ut «Book of Hormones, the mean edition».  Det kunne nok blitt mye godt lesestoff, men neppe hyggelig. 

Jeg tenker mer på nye bekjentskaper, på spillere, ledere og andre involverte som imponerer hver på sitt vis. 

Erlend er en sånn kar som det er umulig å forholde seg likegyldig til. 

Erlend og David kom sammen til et improvisert U16-uttak i Tromsø. Ryktene fortalte om to storvokste karer som jeg burde se når vi likevel jobbet med å plukke spillere til landslagsstallen. Vårt første møte ble til nysgjerrighet ved første blikk. Såpass interessante var de to at begge ble hentet til samling i Oslo.

For David gikk det hele veien til plass på U16-landslaget, og han var en av 14 spillere som fikk være med til Nordisk i Finland.

Erlend ble kappet fra laget, på oppløpet. Det er lett å forstå at det var tungt for ham. Det skulle bare mangle. Når drømmer blir knust, er det tøft å takle. 

Men noen timer etter den tunge beskjeden, samme kveld,  kommer det en SMS til meg fra Erlend.  «Håndskrevet» med pekefinger på iPhone. En lang og reflektert melding der han beskriver skuffelsen, han avslører en god porsjon selvinnsikt og han lover to ting: Han kommer sterkere tilbake, og han kommer til å følge oss tett og være vår ivrigste supporter.

Sånne 16-åringer vokser ikke på trær. Tror jeg.  

Noen dager senere, etter neste samling,  får jeg en tilsvarende melding fra enda en spiller som ble kappet. Han var nærmere målet, og kanskje enda mer skuffet.

Samme greia: Modige tårer i hallen etter den tunge beskjeden er blitt til en melding som er preget av ny motivasjon, ikke spor av bitterhet aller kritikk. Han har rettet blikket fremover.

To skoleeksempler på hvordan motgang kan og bør takles. 

Jeg er helt sikker på at det blir noe av sånne folk. De kan komme til å bli enestående gode basketballspillere. Eller de kan komme til å bli enestående fine karer. Kanskje begge i én pakke.

Så har jeg fått gleden av å se Erlend og David titt og ofte her i Tromsø. De er invitert til å være med på BLNO-treningene så ofte det passer med eget lag og eget program. Og det de ikke helt evner å bidra med på banen, tar de igjen med en enestående positiv innstilling.  De rister av seg kjeft fra eldre medspillere, de går på med dødsforakt, og de reiser seg. Gang på gang.

De har nok begge skjønt at en rookie ikke har plass øverst på rangstigen. Denne helgen har vi hatt ekstratreninger på parketten i Tromsøhallen. Erlend er skadet, men møter frem til alle treningene likevel.  Han er med på å legge parkettgulvet, han tar rookie-jobber på strak arm, han er humorist og jobber knallhardt for å få til en perfekt Bærums-dialekt å mobbe de tilreisende med. 

Og han har med seg en nyervervet notatbok: Erlend skriver treningsdagbok, og han har forbannet seg på å snakke med samtlige BLNO-spillere for å få tips om hvordan de taklet egen karriere som 16-åringer.

Erlend noterer, og han deler gjerne innholdet med meg. Og da jeg kjørte ham hjem etter trening i går, delte han også noen av drømmene sine.

Veien videre er allerede klar – den går omtrent sånn: Fra Tromsø U17 til Tromsø Storm BLNO, U18-landslaget, Euroleague, Kina og NBA.  I den rekkefølgen. Og hvis jeg forstår planene rett handler det om å gjøre seg bemerket i Kina slik at han blir plukket opp på NBA-radaren. Akkurat det kan nok fort vise seg å bli en skuffelse, men i så fall rister han det sikkert av seg.

I det hele tatt: Nye bekjentskaper har nye og inspirerende historier å fortelle. Jeg håper å møte flere her i Tromsø, eller om to helger i Bærum Open.

Life is like a box of chocolate. You never know who you’re gonna meet.