Jeg har savnet å jobbe med yngre spillere. Overgangen fra aldersbestemt til elitenivå har vært stor. I løpet av de seks årene jeg har hatt ansvaret for et lag av tenåringer, har jeg glemt litt hvordan det er å lede et seniorlag som ønsker å prestere.  

Derfor var det litt stas da jeg ble spurt om å ha noen økter med skills-treninger for Tromsø Storm Ungdoms U16-lag. Det er ett av flere lag i Tromsø som spiller kamper i region Øst. 

Helgen som var fikk de et ublidt møte med bedre motstand. Det er vanskelig å beskrive resultatene som annet enn bakoversveis. Det har skjedd før, og det er ganske gjenkjennelig. Spillere som ikke har fått anledning tli å bryne seg på annerledes og bedre matching, kommer som regel til kort. Og vel så det. Men det blir bedre..!

Mine økter med disse gutta har vært få, men svært givende.  Fra en litt famlende og usikker start er det blitt en håndfull 60-minuttere der vi jobber med helt elementære ferdigheter.  Skills. Basics. Teknikk. Basketball-forståelse. 

Lærelysten er stor, oppmerksomheten er upåklagelig. Jeg må tilbake til 2018 for å finne meg selv i tilsvarende situasjon: 16-åringer i EB02 i en læringsprosess. Jeg forsøker å huske hva vi gjorde og hvordan de fremstod, men husker ikke helt.

Men jeg husker i hvert fall at interessen for eliten var til stede. Mange (men ikke alle) sørget for å være til stede på BLNO-kampene til Bærum Basket. Kanskje syntes de det var kult, kanskje ønsket de å plukke opp ett og annet eller kan hende var det rett og slett et ønske om å gjøre noe sammen.

Derfor var det nesten litt sjokkerende da jeg onsdag etter Tromsø Storms første hjemmekamp mot Ammerud spurte «mine» 16-åringer om de hadde sett kampen.  Var de i Tromsøhallen? Hva syntes de om det de så?

Svaret var nedslående: 0 av 14 hadde vært der.  «Var på hytta». «Måtte jobbe». «Visste ikke at det var kamp». «Fant ikke ut når kampen ble spilt». Total skuffelse. 

Jeg var ganske tydelig på at om de ikke kom på neste hjemmekamp, mot Centrum, så kunne de finne seg en annen trener. Hvorfor skal jeg bruke tid på dem hvis de ikke evner å komme på våre kamper?

To uker senere – samme spørsmål. Litt bedre denne gangen: 3 har vært på kamp, men fortsatt flere enn 10 som ikke har vært der. Så undres man; dersom det ikke i et nokså lite miljø som basketball i Tromsø skal være mulig å samles om felles interesser – hvordan skal vi da klare å få til noe? Sannheten er sannsynligvis at det er vi som har sviktet. Det er for eksempel jeg som ikke har vært flink nok til å markedsføre kampene. Det er Storm og Storm Ungdom som tar det for gitt at ting går av seg selv. Så lett er det altså ikke.

Vi synes ofte tribunene er glisne på kamper i Firi-ligaen. Vi håper ofte at kameraet står på «riktig side» så det ikke er så innmari tydelig at det er tynt på tribunen. Hvor er de yngste? Alle kan jo ikke spille kamper selv i kollisjon med Firi-oppgjørene?

Tromsø Storm Ungdom er etter hvert blitt en imponerende stor klubb med snart 300 medlemmer. De burde ha vært i Tromsøhallen når elitelaget spiller kamp. Alle sammen.

Jeg aner ikke hvilket arbeid som legges ned i ulike klubber. Hva er linken mellom bredde og elite? I festtaler ynder vi å snakke om at elite avler bredde. Vi snakker om viktigheten av forbilder. Men det synes som om et eller annet svikter.

Når jeg i morgen tar med to amerikanere på skolebesøk i Tromsø håper vi å vekke en interesse. For basketball. For Tromsø Storm. Kanskje hadde det faktisk vært kult å se de to som er på besøk, i levende live. På banen i Tromsøhallen.

Det hadde også vært kult å se en stappfull og entusiastisk Tromsøhallen. Fyllingsdalen Idrettshall. Vollenhallen. Mennesker = stemning = god TV = økt interesse. Dessuten er det jo en bonus at du ikke opplever at en hel periode forsvinner i streaming-problemer når du møter opp i hallen.

Vi har fortsatt en jobb å gjøre.