Når du har stanget hodet i veggen tilstrekkelig mange ganger, er det lett å gi opp. Enten har du fått betydelig hodeskader, eller så er du etter hvert fall så lei av å måtte melde pass at du til slutt gir opp.

I løpet av mine drøyt to måneder i Tromsø har jeg stadig opplevd å møte holdninger som er uttrykk for likegyldighet og resignasjon. Svaret på mange spørsmål har vært «sånn har det alltid vært». Det kan være de små tingene, tilsynelatende bagateller og ubetydeligheter som likevel er til irritasjon siden problemet aldri blir løst. Eller det kan være de store og viktige sakene, som for eksempel Tromsøhallens skjebne. Den har riktignok alltid vært sånn, men må den av den grunn forbli slik?

Jeg er en utålmodig sjel, og vil gjerne videre. Jeg synes det har vært irriterende at laget ikke har hatt orden på medisinsk utstyr. Jeg har ikke klart å forstå hvorfor vi ikke har hatt mulighet til å trene på byens beste baner, hallene på Kraft. 

Det er overraskende for meg at en man har slått seg til ro med at en fantastisk spilleflate på Gyllenborg har byens dårligste kurver og oppheng. Det har vært investert millioner i å oppgradere hallen, men en eller annen har kjøpt basketballkurver på billigsalg.  Sånn har det alltid vært.

Vi kan ikke trene på Tromstun skole, fikk jeg vite. Gulvet er altfor glatt.  Og, ganske riktig: Manglende vask og vedlikehold gjorde gulvet vanskelig å trene på.  To mopper fra Biltema og en salmiakkflaske senere er problemet løst.

Det har irritert meg at spillere med skader og behov for profesjonell oppfølging sjelden fikk avtale med den samme behandleren. Jeg synes aldri det er tillitvekkende når en spiller får beskjed om å ta det rolig en uke eller to; «det er bare en vanlig overtråkk».

Midt på 70-tallet sang Vømmøl Spellmannslag «Itjnå som kjem tå seg sjøl». Og det er en ganske presis beskrivelse av forskjellen på initiativ og resignasjon. Enten så orker vi ikke ta opp kampen, eller så tar vi sats og forsøker enda en gang. I min hverdag som hobbyskribent er forskjellen på «tafatt» og å «ta fatt» bare ett tastetrykk på Mac’en.

Holdningene er ikke nødvendigvis typisk bare for miljøet i Tromsø, men mine ferskeste inntrykk er herfra. Min tid i basketballmiljøet i Bærum var ofte preget av det samme. En av glassplatene i Nadderudhallen hadde en solid sprekk i flere måneder og år etter en heftig dunk. Ingen tok ansvar, ingen gjorde noe med det. Inntil noen gjorde det.  

Samme sted: Parkettgulvet var så forurenset av håndballklister at du risikerte å bli sittende fast i gulvet på en fast break. Vi irriterte oss siden det alltid hadde vært slik.  Nå er hallen nesten fri for håndball og fri for klister.  En utålmodig sjel i klubben har tatt sats, og har nesten egenhendig sørget for at Nadderudhallen er blitt et utstillingsvindu for hvordan det bør se ut i en basketballhall. Han har aldri slått seg til ro med hvordan det har vært. Gledelig nok skjer det mye mange steder i landet. Kule utebaner popper opp, haller blir pimpet og pyntet og mange er heldigvis kreative og skikkelig «på».

Foreløpig har jeg møtt en representant for Tromsø Kommune én gang. Det hadde nok kommet ham for øre at vi brukte bakdøren inn til trenigsflaten i Tromsøhallen; lett adkomst til vår del av hallen, og også en mulighet til å åpne for spillerne etter hvert som de kom til trening. 

Kommunekaren var ganske morsk, og var tydelig på at ALLE alltid SKAL bruke hovedinngangen (som forøvrig ALLTID er låst). Ikke minst kunne vi risikere å trekke støv og skitt inn i hallen kunne han fortelle. Jeg var fristet til å si at jeg var mer bekymret for at vi skulle trekke med oss støv og skitt UT av hallen, men besinnet meg.

Resultatet er blitt at bakdørene er umulige å åpne fra innsiden. Én dør er sågar låst med kjetting og hengelås. Det slo meg i går – hvis brannalarmen går, er det altså umulig å komme seg ut.  Nåvel, akkurat slik har det ikke alltid vært, men vi må vel alle ofre litt for at gulvet i hallen ikke skal besudles. 

I går forsøkte jeg å beskrive tingenes tilstand i Tromsøhallen i et debattinnlegg i Nordlys og iTromsø. Jeg snakket på vegne av alle idretter som har treningstid i hallen, og regnet med at representanter for de andre idrettene ville kaste seg inn i debatten med stor entusiasme.  Men med unntak av heiarop fra BUL har det vært helt stille.  For, «sånn har det alltid vært».