49,6 er ikke så gærn’t. I hvert fall ikke hvis det er poengsnitt for en spiller over flere kamper, eller om det er treffprosent på 3-poengere. Og om det er sommertemperaturen et eller annet sted i verden, er det ganske hett.

Men dette er noe helt annet, og en slags bekreftelse på at jeg ikke var særlig heit som basketballspiller.

Tore Vik er en av mine gode venner, og vi har minst to felles interesser: Basketball generelt og Boston Celtics spesielt. Tore er historikeren av oss, og har begått en bok om Bærum Basketballklubb – du vet den klubben som tok 19 NM-titler på rad på 1970-tallet.  Jeg var en av spillerne på herrelaget, og coachet damelaget i flere sesonger.

Og faktum er at jeg husker nesten ingenting av min egen karriere.  Jeg var definitivt en “late bloomer”, i den grad jeg i det hele tatt blomstret. Jeg begynte med basketball sent, og i hvert fall altfor sent til å bli veldig god.  Jeg rasket med meg 5 NM-titler med Bærum BBK, men husker faktisk ikke en eneste scoring.  Jeg har alltid innbilt meg at jeg satt nederst på benken, og at det egentlig var fortjent.

Når spillere jeg coacher nå, i moderne tid, spør om jeg var en god spiller, eller «dunket du?», svarer jeg kontant nei på begge spørsmål. Jeg husker altså ingen kamper, og jeg husker ingen scoringer. Og bildet til denne bloggen blir jeg til stadighet minnet om: Jeg, alene med kurven, to såre enkle poeng i en NM-finale. Men kampfakta forteller en annen historie: Pål Berg 0 poeng.

Så blar jeg i historieboka til Tore der han også har samlet statistikk for samtlige sesonger.  Der stå det svart på hvitt at jeg faktisk scoret 510 poeng på de seks sesongene jeg var med – sesongen 74/75 var min beste sesong som 18-åring med et snitt på 5,6 poeng på 21 kamper. Ikke huggærn’t…

Men så altså 49,6 – det viser seg å være mine straffer i løpet av karrieren.  70 treff på 141 forsøk gir 49,6%. Det suger ganske kraftig.

Jeg fikk tak i en bok som skulle hjelpe meg med den mentale biten: «Beyond The Absolute Limit».  Jeg har den fortsatt, og ser at det ikke akkurat er eselører på den.

Sånn sett føler jeg å ha mine ord i behold, og om jeg virkelig har vært god på noe, har det sannsynligvis vært å snakke meg selv ned. Det førte ingen steder (annet enn inn i styre og stell i både klubb og forbund…). Kanskje handlet det mest om meg, men hvis jeg i det hele tatt husker noe fra den tiden, er det i hvert fall at jeg ikke ble coachet.  Jeg var med, og det var det.

Nesten 50 år frem i tid: Bærum slår Tromsø i Nadderudhallen.  Toppscorer er 16 år gammel, Ludvik Mürer Bergseng med 22 poeng i et definitivt gjennombrudd. Oscar Hellebust, like gammel, og egentlig like god med 13 poeng. Dette er ikke karer som tviler på egne kvaliteter. 

Jeg kjenner ikke Ludvik godt nok, annet enn det jeg har sett på banen. Oscar, derimot, har jeg fulgt over tid, både som helt dominerende i aldersbestemt basket og nå som freshman i BLNO. Han har alle forutsetninger for å bli en cocky type som lett kunne elsket sitt eget selvbilde.  Men jeg har fortsatt til gode å se tilløp ulekker oppførsel. Snarere evner han å være en fin miks av seriøs utøver, og en leken tenåring med et skjevt og humoristisk blikk på det han opplever. Kanskje det nærmeste jeg har sett en ung utgave av Harald Frey.

Basketball, som alle andre idretter, er en fin miks av skills og hode på rett plass. Jeg så bare egne begrensninger, og ble altfor raskt kastet inn i noe jeg ikke hadde forutsetninger for.  Mine samtidige var rett og slett for gode for meg.

I dag er det kult å se en ny generasjon med tro på seg selv og framtiden. Ja, jeg synes fortsatt det er i overkant mange pur unge spillere i BLNO, og jeg synes fortsatt det er for mange importer.  Men jeg kan likevel ikke fri meg for å like det når unge tar nivået, og litt til.