(Bundesliga: BG Göttingen-Heidelberg 89-81. BG Göttingen-Crailsheim 92-79). Det er lørdag kveld i Göttingen. Klokken har passert 22.00 med god margin. BG Göttingens oppgjør mot Crailsheim i Bundesliga er ferdigspilt, og det naturlige ville vært å gå hjem, både for publikum og spillere. Men det synes som om det er nå det begynner for mange. De 3700 tilskuerne er en miks av gammelt og ungt, alle venter på å få hylle sine helter.

Denne gangen er Harald Frey den store helten.  Han har ikke helt dagen før pause, skuddene sitter ikke helt. Men så eksploderer både han og publikum etter pause. Harald skaper, han scorer, han tar ballen råsterkt til kurven, han går rett i gulvet – spretter opp igjen, og endelig treffer også skuddene.  22 poeng. 5 returer. 6 assists – det meste skapt på de siste 2 x 10 minuttene.

Det er bortimot 22.30 lørdag kveld da alle Göttingen-spillere setter seg ned i ring ved supporternes faste plass på kortsiden.  Det som må være lederen av supportergruppen deler ut MVP til Harald.  Det synges og skråles. Og Harald får mikrofonen. Han drar i gang kampropene og allsangen; hallen koker.

Samtlige spillere jobber seg rundt banen. High fives hele veien, autografer, selfies.  Harald går til TV-intervju, resten av spilleren er på vei ut til garderoben da Harald kommer tilbake. Det er hans tur til å jobbe seg gjennom selfiekåte gratulanter og autografjegere.  Det tar tid, men Harald har all verdens tid. Han krabber opp et par avsatser for å tilfredsstille dem som ikke sitter på første rad. Alle får, absolutt ingen blir stående igjen med en usignert plakat, T-skjorte eller autografbok. En far med sønn. En mor med to små. En bestemor. Ungdommer. Absolutt alle skal med.

Det er sånn man bygger identitet og popularitet. Og ikke bare Harald. Hele laget, hele prosjektet oser av identitet på et nivå vi sannsynligvis vil slite med å få til 100% i Norge. BG Göttingen er hovedattraksjon i byen med 110 000 innbyggere.  De to kampene denne helgen var utsolgt: 3700 tilskuere begge dager. Begge kamper spilt i Lokhalle, en historisk bygning som huser alle typer arrangementer. Den egentlige hjemmebanen er Sparkasse et par steinkast unna, men funn av udetonerte miner(!)  fra 2. verdenskrig har satt en foreløpig stopp for aktivitet.  Det må mineryddes litt først.

Så kan man filosofere over hva vi kan få til i Norge.  Kongsberg er kanskje den nærmeste parallellen til Göttingen.  Et relativt lite samfunn der basketball ikke har altfor stor konkurranse om oppmerksomheten. Tribunene i Kongsberghallen er ikke smekkfulle, men svært mye bedre enn mange andre steder.  Tromsø har potensial, men må kjempe om publikums gunst mot TIL fotball og også gode volleyballag. 

En titt på tabellen avslører at tysk Bundesliga bevisst har etablert seg i mindre byer, med noen unntak. Det må være en av grunnene til at tribunene er fulle.  Stemningen får god drahjelp av det som tappes fra ølkranene. Er du så heldig å ha en VIP-billett, nyter du godt av imponerende catering, og fri flyt av drikkevarer, med og uten promiller og både før og etter kampen. Nærværet av øl er påfallende, fraværet av fyll likeså.  Sitter du igjen i VIP-området etter kampslutt, kommer spillerne for å mingle og småprate før de er ferdige med dagens arbeidsøkt. 

I Göttingen taper jeg så det suser med argumenter om begrensning av importer. Göttingen har åtte importer (inkludert Harald, en greker og en finne), pluss fem amerikanere hvorav én er tysk gift og regnes som «lokal».  Bare to spillere i stallen er fra Göttingen. Ikke helt «my cup of tea»…

Men dette er Bundesliga, en av verdens aller beste serier. BLNO blekner litt.

Jeg har gjort det til et poeng å besøke spillere jeg har fulgt over tid, på bortebane.  Det ble vanskelig å finne anledningen da Harald Frey var i Spania – Oviedo var en liten by av det utilgjengelige slaget. Så måtte jeg vente til sjansen bød seg i Tyskland og Göttingen, nesten på slaget tre år etter at jeg besøkte ham i Montana.

Den gangen var han på alle mulige måter «kongen av Boseman», hjembyen til Montana State Bobcats. Jeg var der i februar 2020, det siste collegeåret til Harald.

Der opplevde jeg ham som noe langt mer enn en idrettsutøver som ofte har mer enn nok med seg og sitt. Han var på hils med alle, han hadde tid til alle. Som for eksempel en pappa med tre barn som var innom kafeen der Harald og jeg satt ved et bord. Det ble ikke bare et kjapt og upersonlig bilde, men et møte barna vil huske lenge.

Derfor var ikke opplevelsene i Göttingen noen overraskelse; ei heller at Harald har en høy stjerne både hos coach, klubbledelse, lagkamerater og publikum. 

Sånn bygger man identitet. Sånn bygger man en karriere.