Det er litt hyggelig, men også litt masete når stadig flere mener jeg burde skrive mer om damer. Og da tenker de nok ikke på influencere og babes, men om basketball. Så svarer jeg det samme nesten hver gang – at dette er noe jeg ikke har nok greie på til å skrive noe meningsfullt.

OK, så jeg kunne skrevet det helt åpenbare:  Ulriken er soleklar favoritt i en NM-finale uansett motstander. Kanskje har de pådratt seg et Bærum-kompleks etter tap både forrige sesong og i år.  Men jeg tror ikke noe på det.  Jeg antar at det mest usikre er hvilket lag de møter i finalen.  Det kan være Asker eller det kan bli Bærum som sannsynligvis møtes i en semifinale. Det eneste som er sikkert er at dette er en nådeløs helg.  BLNO M har allerede spilt bøttevis av kamper, best av 3 og best av 5.  Feilskjær kan rettes opp. De får nye sjanser.  Men denne helgen er det vinn eller forsvinn hele veien for jentene.

Jeg er ikke på like mange kamper som Arild Sandven, så jeg nøyer meg med å anta at Ulriken vinner. Jeg er ikke up to date på BLNO K. Mange vil påstå at jeg ikke er up to date på andre ting heller…  

Jeg har mer lyst til å skrive en slags hyllest til alle jenter jeg møter på og utenfor basketballbanen. Jeg vet ikke om det høres dust ut å kalle alle «jenter», men i mitt hode er både «damer» og «kvinner» litt for høytidelig og gammeldags.

Jeg heier sjelden på lag, men alltid på enkeltspillere. Hjertet mitt blør ofte for jentene fra Tromsø, jeg unner dem virkelig en god opplevelse eller to denne helgen. Jentene i Bærum ser jeg ofte nok til å vite at de er en bra gjeng som virkelig vil opp og frem. 

Mitt problem er sikkert at jeg liker litt for mange, men denne sesongen har jeg fått en ny favoritt. Abbey Hoff.

Tilfeldighetene har villet at hun trener et ungt guttelag i Nadderudhallen før jeg begynner med mitt. På gulvet er Abbey en enestående dyktig trener.  Utgangspunktet er ikke det beste: Gutter i tidlige tenår er ikke alltid lett å holde orden på.  Det enkleste for henne hadde vært å sette i gang driller og latt spillerne holde på. Men Abbey fikser, og har full kontroll. Hun prøver virkelig å formidle kunnskap, og det er nok ofte en tålmodighetsprøve å få til noe fornuftig. .  Hun er aldri sint – hever aldri stemmen.

Så har jeg hatt gleden av å prate med henne i pausen mellom treninger, og det er spennende å høre hvordan det er for en amerikaner å komme til Norge, norsk basket og norske forhold.  Det hadde vært lett for henne å sette ord på det hun kanskje er misfornøyd med. Men nei, ikke et vondt ord om noe eller noen.

Abbey er så nær jeg klarer å komme hel ved.  En strålende jente, sånne spillere vi burde klart å beholde over flere sesonger.

Selvfølgelig har jeg mange favoritter i norsk damebasket. Og jeg forsøkte å beskrive det generell inntrykket i en blogg tidligere i år:

Det jeg ser av jenter på treninger og i kamper forteller med all mulig tydelighet at de har tatt basketballen til et nytt nivå.  Bedre trenere, bedre treningskultur og større mengder har gjort underverker. Felles for de aller, aller fleste er at de jobber knallhardt, de er seriøse, de forstår basketball og de har ambisjoner.  Og om jeg kommer til å trene lag også etter denne sesongen, kunne det like gjerne vært et jentelag.

Helt til slutt: Jeg skulle veldig gjerne vært i Nadderudhallen denne helgen, tror meg.  Ikk e minst fordi jeg lovet Abbey å se dem spille. Men det ble altså en umulig kollisjon siden jeg er i USA.

 Sorry Abbey!

Lykke til, alle sammen.  Kick ass!!