Jeg innrømmer glatt at interessen for NBA ikke er all verden. I årene som trener for yngre spillere er jeg nok blitt litt lei av tenåringer som ser seg selv som Kobe- eller Jordan-kopier.  De har alle én ting felles: Dårlig selvinnsikt, null kjernemuskulatur og hang time på et nanosekund. Men samtidig innrømmer jeg også at jeg i sin tid var opptatt av Celtics og Larry Bird.

Jeg var fascinert av hvordan en spiller på 206 cm, tilsynelatende ikke veldig atletisk og slett ikke veldig rask, kunne dominere. Jeg var begeistret over å se hva finter kan utrette, hvor viktig spilleforståelse er, og jeg forsto hvorfor Bird elsket å få to forsvarsspillere på seg. Regnestykket er enkelt – da er det alltid én spiller åpen. 

Så er jeg ikke veldig fan av trash talk på banen, men når du kan backe det opp som Bird får det være greit – historiene er mange, sanne og morsomme.

Larry Bird spilte sin siste kamp i 1992, og de siste 30(!) årene har jeg fulgt Celtics på avstand, bare sporadisk og lunkent interessert. Har tittet innom resultater i ny og ne. Blitt skuffet oftere enn begeistret. Litt for ofte irritert også.

Helt til forrige sesong da et eller annet våknet i meg. 

Tatum, Brown, Smart … en kul gjeng som i mine øyne spilte bra ball. Coach Ime Udoka … spennende. I hvert fall helt til han fikk sparken etter angivelig å ha involvert seg litt for tett med kona til en Celtics-ansatt.  Men finaleserien ble jo nok en gang en skuffelse.

Av en eller annen grunn har jeg fulgt årets sesong med større iver enn på lenge. Jeg har registrert at Celtics dominerte helt til den meningsløse All Star-pausen. Så sluknet de i en periode før de hentet seg inn i innspurten før playoff. 

Når jeg likevel ville en tur til USA, syntes det som en god idé å få med seg en kamp live. Jeg har vært på mange NBA-kamper og gjespet meg gjennom mye bedriten basketball, men har ønsket å gi Celtics 2023 en sjanse. Og første kamp i playoff, mot Atlanta Hawks, kunne jo umulig bli annet enn seier.

Aller først: Det er en dyr opplevelse. Fly og leiebil er én ting, hotell noe helt annet.  Jeg forsto ikke før fredag at dette også er helgen for Boston Marathon.  30 000 deltagere har også vært på jakt etter et sted å bo, og prisene er deretter.  

Da jeg planla turen for tre uker siden, var det ennå ikke 100% sikkert om Celtics ble nummer 1, 2 eller 3. Det eneste sikre var at de kom til å åpne med hjemmekamp, og at playoff startet helgen 15./16-april. Jeg forsøkte å  kommunisere med Celtics-kontoret for å få en forsikring om at de hadde hjemmekamp den helgen, men de ville ikke si annet enn «vent til 9.april for endelig schedule». Det holdt ikke for meg, så jeg kastet meg på Ticketmaster og fant dårlige billetter til latterlig stiv pris.  For et par tusen kroner ble jeg plassert øverst, bortest. Det hadde vært billigere å kjøpe adgang til «coache’s corner»  med Mathias Eckhoff…

Kampdagen var nøye planlagt fra min side. Parkering på en Blue Line-stasjon. Metro inn til byen. 10 minutters gange til TD Garden.  Stopp på «Half Time» pizzeria.  Det måtte jo bare bli en «Larry Bird» sandwich.  Jeg kunne valgt en «Tatum» eller «Jaylen Brown», men er du nostalgiker, så er du nostalgiker.

På veien ser jeg stadig flere i til dels heslige kostymer. Familier består stort sett av far og sønn(er), i grønt og gull. Det heteste nå er et plastkjede i gull og grønt med en oversized Celtics-medaljong som dingler rundt nakken på småtassene.

Vi stimler sammen utenfor TD Garden, og venter på innslipp en time før kampstart. Gaten er pyntet med Celtics- og Bruins-bannere.  NHL-laget er suverene vinnere av Atlantic Division, og minst like populære på vei inn i sitt sluttspill.

Over alt blir vi minnet om at Celtics har «Unfinished business». Byen husker finaletapet i fjor like godt som spillerne. Inngangen er pyntet i grønt og hvitt, publikum i bare grønt.  På vei inn smiler enn av vaktene til meg og spør «du har ikke på deg Celtics-shirt»..?  Litt spørrende. Litt anklagende. Jeg føler meg skyldig, men får forsikring om at det ligger en T-skjorte på samtlige 19 167 seter. Fint med sponsorer…

Annenhver salgsstand tilbyr øl til latterlige priser ($17 for en halvliter). Jeg hadde ingen planer om alkohol på kampdag, men stopper ved standen til Bud Light. Det har vært hett i USA den siste uken etter at Bud Light sendte en kasse øl til Dylan Mulvaney – en transperson som postet en video seg selv med Bud Light i hånden. Det er en underdrivelse å si at det politiske klimaet i USA er giftig, og om LBGT-bevegelsen er sterk, er det stadig sterkere antitrans-røster. I løpet av en uke har flere sluttet seg til boikott av Bud Light med videoer som viser trucker som kjører over ølkasser, folk som skyter på Bud Light som blink.

Jeg tenkte mitt bidrag kunne være å kjøpe en øl, riktignok medium size. Ikke veldig vesentlig som et politisk statement, men likevel … 

Men det skulle ikke være sååå enkelt.  Jeg må vise ID, og plukker frem det nasjonale ID-kortet mitt som jeg er stolt av.  Det holder ikke, og selgeren må tilkalle en supervisor.

Om jeg har pass?  Nei, det ligger på hotellet. Om jeg har et kredittkort med navnet mitt på? Ja.

OK. Greit for denne gangen, og om jeg vil ha enda en øl, kom tilbake til denne standen så slipper du å vise ID en gang til.  Interessante perspektiver her. Som 67-åring må jeg ha pass for å kjøpe øl. En 21-åring kan velge fritt på øverste hylle i våpenbutikken. Og mens jeg skriver dette kommer nyheten om flere døde etter skyteepisode på en 16-årsbursdag i Alabama.

En time før kamp er stemningen allerede god fra tribuneplass. Lydnivået er behagelig, musikken er til å like. Det som foregår på gulvet er mest interessant for meg.  Bare en og annen spiller som holder på med hjelpere – lagene kommer samlet 20 minutter før kampstart. Stor stas. «Booo» for Hawks. Jubel for Celtics. Jeg blir litt satt ut når de kommer løpende ut i blå shooting shirts!?!  WTF som det heter på lokalspråket. Men jeg blir beroliget når jeg skjønner at det er en markering som heter «One Boston Day», på dagen 10 år etter bombetragedien i Boston Marathon.  Litt layups. Mye tøying. Militæret defilerer. Nasjonalsangen synges til høylydt begeistring når Voice-deltageren treffer de høyeste tonene.

De første to periodene er total overkjøring.  Celtics kommer tregt i gang før det plutselig løsner. Hjemmelaget går til pause 30 poeng opp. Tatum er ikke helt på høyden, og synes dommerne gir ham lite. Jaylen Brown er hemmet av fem sting i skuddhånden etter en hjemmeulykke med en glassvase. Men hva gjør det? Derrick White er et beist; riktignok et bittelite beist etter NBA-målestokk. Men han scorer uanstrengt og representerer fornuften i denne kampen.  Virkelig en kul kar!

Fullt så kule er ikke de fire ungdommene med billetter på spredte plasser som desperat forsøker å finne 4 seter etter hverandre. Inn og ut på raden min.  Og raden nedenfor. Vi reiser oss opp, vi setter oss ned.  Og når de endelig faller til ro, er det alle de andre som tilsynelatende er mer opptatt av påfyll. Øl. Pizza.  Kontinuerlig.  Folk er sultne. Og de er tørste. De balanserer svære slicer pizza og øl  med den største selvfølgelighet. De elsker når «fan cam» panorerer tribunen – 5 sekunder i spotlight er noe absolutt alle liker. 

Kampen er behagelig fri for kleine konkurranser, men dunkekonkurranse for tre svært unge karer er kult.  8-åringene får en skumgummiball på en svært lav lekekurv. Han som tar ballen mellom beina bommer på sin slam. Vinneren er han som gjør en 360.  Alle tre er superstolte. Publikumsapplausen kårer vinneren.  Kortvarig. Søtt. Morsomt.

Like kortvarige er ikke timeouts.  De varer i en liten evighet. Hawks’ coaching staff kjører Kenneth Webb-varianten: Fem coacher tenker veldig lenge sammen ute på gulvet før de formidler konklusjonen til spillerne i det som gjenstår av tid. Det hjalp ikke i denne kampen.

Jeg har fått mitt.  Jeg har fått Celtics-seier. Jeg har sett coach Joe Mazzulla – mannen som fikk jobb etter at Udoka ikke klarte å være coach, og bare det. Mazzulla fremstår som en jordnær kar med kunnskaper nok til å lede dette laget videre. Jeg har sett arrangementet, og vil nok mene at en jumbotron (storskjerm) er helt vesentlig for opplevelsen. Selv fra min plass en mil unna får jeg med meg alt både på gulvet og på tribunen. Jeg får repriser. Da blekner jo TV2play-overføringene litt når BLNO-lagene ikke en gang evner å få opp kamptiden på skjermen. 

I sum: Jeg heier fortsatt på Celtics til tross for at Larry Bird er historie.