Han har garantert Norges største samling av Boston Celtics-memorabilia. Såpass mye at alt med nød og neppe har fått plass i et eget rom i leiligheten på Østerås. Det er 12 kvadratmeter med basketballhistorie i alle former, dokumentert fra tidenes morgen frem til Larry Bird la skoene på hylla i 1992.

Jeg betrakter meg selv som Celtics-fan, men er definitivt en novise i denne sammenheng: Såvidt meg bekjent må Tore Vik også være den største og mest ihuga Celtics-entusiasten i Norge. 

Derfor var lørdag 15. juni en merkedag: Celtics ledet finaleserien mot Dallas Mavericks 3-0; kamp nr. 4 ble spilt natt til 15.juni, og sjansene var åpenbart store for at Celtics ville vinne serien 4-0.  Tore hadde sørget for total telefontaushet denne dagen – han VILLE IKKE vite resultatet og unngikk meldinger og mailer som kanskje kunne avslørt hvordan det gikk.

Plakater og skilt pryder veggflatene, og de største er på plass: Bill Walton, Kevin McHale og John Havlicek.

Tore hadde invitert til familiesamling kl. 18.00: Da skulle basketballentusiastene i familien Vik, gammel og ung, benke seg foran TV-skjermen og se kampen i opptak sammen. Store forventninger, men stadig labrere  stemning etter hvert som kampen skred frem. Det ble kjempenedtur.  En usedvanlig svak kamp endte med Mavs-seier 122-84(!) 

Noen dager senere var Celtics’ 18. NBA-mesterskap likevel et faktum etter 48 særdeles velspilte og imponerende minutter i TD Garden. Dermed var Celtics det mestvinnende laget i NBA-historien med 18 titler. Tett fulgt av Lakers med 17. 

Tore har 127 av 128 boktitler om Celtics i perioden 1946-1993, men det finnes selvfølgelig mer – som for eksempel spill og LP-plater.

Derfor føles det også rett og riktig å dele inntrykk fra Tores tidsdokument.  For her er det meste.  
Det er utgitt 128 bøker om Celtics fra 1952 og frem til Bird-epoken var over.  Tore har 127 av dem i bokhyllen på Celtics-rommet.  Tore mangler bare «Sweet Sixteen – Boston Celtics 1986 World Champions» skrevet av Boston Herald Staff.  Har du den hjemme – ta kontakt med Tore!!

Han har samtlige sesongprogram fra denne epoken, og har måttet betale dyrt på eBay for de eldste. Her finner du plakater, miniatyrfigurer av de virkelig store spillerne, bilder og bannere. Kule og kuriøse skilt og kopper.  Og her er sågar LPer (du vet de gamle vinylgreiene) med liveopptak av radiokommentarene til kamper. Da er det greit å vite at radio- og TV-kommentatorene er nesten like berømte som spillerne.  Tom Heinsohn og Johnny Most er bare to av mange navn med enestående innsikt og formidlerevner. 

På hylla i Celtics-rommet er det også selvfølgelig en sigar eller to: Sigaren var nemlig legendariske Red Auerbachs varemerke. (Dette var vel å merke lenge før noen mente røyking var skadelig, og Dagfinn Høybråten fikk vedtatt KrFs største politiske seier i Norge – røykeloven).   Motstanderne visste like godt som alle andre hva det betød når Auerbach tenkte sigaren: Da var Celtics-seieren et faktum.  Historien vil ha det til at han i én kamp tente sigaren etter 16 spilte sekunder(!).  Celtics vant selvfølgelig… 

«It all boils down to this,” fortalte han. “I used to hate these college coaches or any coach that was 25 points ahead with three minutes left to go, and they’re up there yellin’ and coachin’ because they’re on TV, and they want their picture on, and they get recognition. To me the game was over. So, I would light a cigar and sit on the bench and just watch it. I didn’t want to rub anything in or show anybody what a great coach I was when I was 25 points ahead. Why? I gotta win by 30? What the hell difference does it make?» Jeg digger alt ved Auerbachs filosofi – bortsett kanskje fra sigaren…

I bokhylla er det kamp på gang, mens Bill Russell, John Havlicek og Larry Bird har fått plass på øverste hylle. Sigaren til Red Auerbach er selvfølgelig på plass.

Så – hvorfor denne voldsomme fascinasjonen for Boston Celtics?  Tore takker Helga Bræin for det.  Kortversjonen er at Helga var en usedvanlig sporty jente, blant annet med landskamper i håndball. Hun var en nær familievenn som fikk jobb ved Lesley College i 1962.  Hun flyttet til Boston, og skjønte snart at Boston og basketball ofte ble nevnt i samme åndedrag.

Helga hadde sesongkort i Boston Garden, og sørget for å sende avisklipp og utstyr hjem til Norge og Tore.  Avisartikler, satengbusker og sko…  Kule greier for en tenåring. I 1970 ble Tore invitert til Boston.  Helga hadde sendt Pan Am-billetter; «du må komme på besøk” skrev hun.  Tore var ikke vanskelig å be. Han reiste og ble frelst.

Tore møter legenden Havlicek, mens Havlicek på sin side for første gang får høre om basketball i Norge. I samlingen til Tore er selvfølgelig LP’en «Havlicek stole the ball»..

Det var på den reisen Tore møtte legenden John Havlicek. Om du aldri har hørt uttrykket «Havlicek stole the ball» – les deg opp på Wikipedia.  Det blir av mange oppfattet som det største øyeblikket i NBAs mediehistorie da kommentator Johnny Most roper de berømte ordene.  Kortversjonen er at forsvar og basketballintelligens er viktigere enn fysikk og rå styrke. En nydelig historie, og Tore fikk møte legenden.
18 år senere tok Tore med seg sine to sønner til Boston Garden. Helge og Torbjørn fikk en uforglemmelig tur – og en solid porsjon Celtics-entusiasme på kjøpet. I dag er Torbjørn trener for Tores sønnesønn…

Gutta på tur – Helge og Torbjørn ble med pappa Tore til Boston, 18 år etter Tores første besøk.

For 22 år siden flyttet Tore sammen med Trine til Østerås, og Trine var ganske klar: Celtics-gjenstandene skulle ikke inn i stuen.  Problemet ble elegant løst: To soverom ble slått sammen til ett rom der Tore kan holde på som han vil.  Celtics-rommet er et enestående dokument, et museum på bare 12 kvadratmeter.

Så lever nok både Tore og jeg godt med at kritikerne mener Celtics hadde en altfor lett vei til finaleseier nr. 18.  Og at Doncic angivelig var såpass skadet at han aldri klarte å levere sitt beste for Mavericks.  Eller at enkelte norske meningsbærere mener at Tatum mangler karisma, og at finalefeiringen var «cringe» (det er fint at vi har nordmenn som har fasit på hvordan NBA-finaler skal og bør feires).
De fleste har nok likevel latt seg imponere over et enestående jevnt mannskap som synes å trives sammen – og av GM Brad Stevens som har satt sammen en gjeng som funker aldeles utmerket.  Men Tore er likevel ikke i tvil om hvem som er hans Celtics-favoritt:

«Det er Peyton Pritchard – en «liten» hvit kar på bare 185 cm med crew cut og enorm arbeidsmoral.  Det er helt nydelig å se at det er plass til også sånne spillere» 
Og om du ikke er helt sikker på hvem Pritchard er? Jo, det er han som fyrte buzzere fra midtbanen før pause i kamp nr. 3 og 5.  Svisj!! Klokkerene treff og økt momentum inn i pausen.

Det er ikke noe galt med Final Four og én avgjørende finalekamp. Men en finaleserie best av fem er kult. Den har en helt egen dynamikk, det synes mer rettferdig og det er i hvert fall vanskelig å kunne forklare et tap med en «dårlig dag» eller tilfeldigheter.

Vi er en gjeng som fortsatt husker finaleserien mot Tromsø i 2011 med stor glede.  Lokalavisens sportsredaktør møtte oss den gangen med en analyse: Dette ville bli som treretters middag med forrett, hovedrett og dessert. Og altså 3-0 til Tromsø. Bærum stjal NM-tittelen i den femte og avgjørende kampen, i Tromsø.  

Og mange husker også NM-gullet i 2013, også det vunnet av Bærum i Tromsø – i en Final Four-finale. Når Fyllingen og Bærum møtes i første kamp i kveld, er det altså Bærum som har historien på sin side: 2-0 i NM-titler. Begge vunnet på bortebane.  Om dagens Bærum-lag vil kopiere den bedriften, må de enten vinne 3-0 eller 3-2 mot Fyllingen.

Stig Erik Omland har lagt ut sin egen lille meningsmåling på Norsk Basket i dag, og dommen er så entydig som den kan bli: 16-0 tipper NM-gull til Fyllingen, men Arnstein Friling er den eneste som tror på 3-0 til Fyllingen. 

På Fyllingens hjemmeside er Stian Mjøs-ekspert Karl Otabor raus med superlativene når han beskriver Bærum-spilllerne før møtet med Fyllingen. Og han er ikke snauere enn at han drar til med en Jesus-parallell til Mathias Eckhoff. Det måtte i så fall være «la de små barna komme til meg». For det har de jo gjort, og det har de neppe angret på. Uansett hvor denne finaleserien ender, må dette ha vært en sesong der Bærum-gutta også har overrasket seg selv.

Men nå er historien og utfordringen en litt annen. De kan ikke lenger lene seg på Kongsbergs problemer med å håndtere hektiske sluttsekunder. På den andre banehalvdelen står det i dag rutine og skills. 

Fyllingen har riktignok tapt kamper, og de er sårbare, men ingen har ennå knekket koden med å tøyle begge importene samtidig. «En enslig svale gjør ingen sommer», heter det, men kanskje holder det med to..? For om det er én ting denne BLNO-sesongen har lært oss, er det i hvert fall at det er viktig med god research på importer. Men det er fem på banen til enhver tid, og alle bidrag – store eller små – kan være avgjørende.  Peter Bullock sto dønn stille i ett sekund, på rett sted til rett tid. Det holdt til finaleplass.

Av scenarier å se opp for?

– Jeg tror fort Mathias kan coache i stykker Fyllingens flyt.

– Jeg klarer ikke helt å se hvem av bæringene som skal kunne hanskes med Terrell Brown i 4×10 minutter. 

– Det samme motsatt vei: Jeg kan godt se at Stian må slite i et par perioder før han plutselig finner åpninger og gode skudd.  Fordi forsvaret glipper. Fordi konsentrasjonen daler hos Fyllingen.  Og i så fall gjenstår bare for Fyllingen å be til høyere makter om at Stian bommer på flere enn han fyrer.

– Stian Mjøs er i realiteten Bærums eneste game winner og «go to-man», som i sluttsekundene mot Kongsberg. Fyllingen har minst to – kanskje tre.

– Isaac Likelele har hatt kamper der han ikke har fremstått som dominerende, helt til du sjekker stats etter kampen.  Da ser du at han er og blir en faktor uavhengig av poengproduksjon.

– I all ungdommelig optimisme og uredd fremferd er det vanskelig å komme utenom Oscar Hellebust. Hans valg, hans initiativ, hans kreative løsninger er i særklasse (men han kan godt legge av seg teatralske gester når han mener seg urettferdig behandlet av dommerne).

– Jeg tror Lars Espe blir viktigere og tydeligere i finaleserien.

Uansett – nå gjelder det å telle først til 3.

Dagen før dagen før dagen kan det være interessant å filosofere over hva semifinaleaktørene tenker, og hvordan de har forberedt seg til kamp. 

Når Fyllingen skal tilbake til Gimlehallen onsdag, er de i førersetet men det har sannsynligvis slått dem at de var heldige på hjemmebane.  Og de var dessuten ganske dårlige – i hvert fall var treffprosenten både herfra og derfra langt under pari.  8 av 28 treere er uvant for denne gjengen.  Så kan de ha tenkt at det var en dårlig dag på jobben, eller kan de kanskje ha registrert at Gimle har knekket en kode eller to.  Gimles forsvar i kamp to (68-100) og kamp tre (77-78) var som natt og dag, himmel og helvete (eller omvendt).

Så føler jeg at Lars Espe (Fyllingen) og Jørgen Odfjell (Gimle) ennå ikke har levert i særklasse.  Det går litt opp i opp. Ingen av dem har levert strålende. Ennå. 

Det jeg er helt sikker på er at Hallvard Staff kommer til å holde foten i ro på siste straffe. Og jeg er sikker på at Gimle denne gangen ikke har hatt behov for motiverende taler før kamp.  De må ha vært såpass “pissed” etter ettpoengstapet at de ikke trenger noen «Any Given Sunday»-tale fra Al Pacino (se filmen, den er kul!)

Jeg vil tro at Bærum føler seg nokså velsignet med å stå 2-1 etter tre kamper.  Jeg har vondt for å tro at samtlige i lyseblått har hatt troen på finaleplass fra start; kanskje heller ikke semifinaleplass.  Men så hadde heller ingen sett for seg at Kongsberg skulle være så rause at de kom til å gi bort to seire.  Gadd vite hva de snakket om i garderoben etter Marin Mornars straffebom i kamp 1, og etter den smått utrolige demonstrasjonen på hvordan IKKE å vinne kamper i kamp 3.  Var Tobias Rotegård klar over at det fortsatt var sekunder igjen å spille? Hvilken forsvarsstrategi ble lagt i timeouten før de siste 2,7 sekundene? Var det et sjokk at det ble Stian Mjøs som avsluttet?  Man skulle vært flue på veggen der, gitt. Kampene sett under ett skulle/kunne fint vært 3-0 til Miners, og ferdig med det. Kanskje det er Miners som trenger Al Pacino nå.

Bærum har på sin side hatt en busslast spillere i Scania Cup. Både Ullerns og Sandvikas unggutter fikk større problemer enn de hadde håpet.  Der har Bærums BLNO-spillere spilt henholdsvis 4 og 5 kamper over full tid, men jeg har liten tro på at de kommer slitne tilbake.  Derimot kan de ha lyst til å prestere bedre enn de viste i Södertälje.  

Bærum tåler et tap, Kongsberg avslutter sesongen med tap torsdag. Jeg har vondt for å tro at Miners kan underprestere i tre kamper på rad. Dette har vært en så kul semifinaleserie at det hadde vært rett og riktig og morsomt om Gimle vinner imorgen og Kongsberg torsdag. Vi har alle fortjent en avgjørende kamp 5 i begge serier.  Det har Gimle og Kongsberg også.

Så vil det overraske meg om ikke dommerne har snakket sammen etter kampene før påskehelgen. Diskusjonene har gått i ymse sosiale medier, til tider ganske friskt.  Folk som vanligvis er blant de heftigste kritikerne befinner seg plutselig på den andre siden, og forsvarer det de har sett.  Andre kan ikke forstå at det er mulig for dommerne å overse det helt opplagte. Akkurat det er ganske enkelt å forklare: Når jeg og andre interesserte har hatt anledning til å kjøre streamen i repeat mange, mange ganger klarer vi faktisk å se nyanser som vi ikke oppfatter når kampen går live. Dommerne skal fatte en avgjørelse på et tidels sekund.  Da kan det gå galt, og det er helt fair.  Så innvender mange at dommere må snakke sammen hvis noe er kontroversielt eller svært marginalt.  Det er jeg helt enig i, men det forutsetter jo også at dommerne selv mener det er close calls.

Alt avhenger av hvilke briller du ser med, og hvor du har hjertet ditt. Noen meninger var farget blå i Bergen, andre røde.  For egen del har jeg forsøkt å være en nøytral observatør, men klarer fortsatt ikke å være skråsikker på sluttsekundene i Fyllingen-Gimle.

Jeg er litt overrasket over at det ikke er mulig å se noen linje i hvordan håndtere utagerende spillere og coacher og tekniske fouls. Jeg tar høyde for at vi ikke kan høre det som blir sagt på streamen, men kroppsspråket avslører jo litt.  Er det trynefaktoren som avgjør? Er det OK å melde for noen, men ikke for andre?  

Det jeg i hvert fall er drittlei, er at dommere gir advarsel for å sabotere spillet med ballberøring etter scoring. Om du har spilt basketball i mer enn noen måneder vet du inderlig godt at det ikke er lov.  Kanskje står det i en eller annen regeltolkning at det skal gis advarsel først.  Hvorfor?  Har ingen peiling.

Snakk om at historien gjentar seg! Og etter gårsdagens hårreisende Kongsberg-tap mot Bærum er det fristende å gå 31 år tilbake i tid.  Jeg har snakket med flere av aktørene som var involvert i NM-sluttspillet 1993. Bærums Verk-spillerne husker det altfor godt, og vil nødig rippe opp i det. Daværende Asker-trener Per Tøien husker det også som det var i går, men han husker det med glede:  «Det er noe av det morsomste jeg har vært med på».

Slik kunne det se ut da alle var yngre: Tor Martin Holden (t.v.) , dommer Odd Arne Krogstad, Rolf Halvorsen, Ron Billingslea, Åge Damsgaard og Baard Stoller

2.semifinale 1993: 
Bærums Verk vant den første semifinalen 77-75, og Asker hadde kniven på strupen på hjemmebane i Bondihallen.  Det er 7 sekunder igjen av ordinær tid, Bærums Verk leder 80-78, og får 1 pluss 1 straffe (den gangen resulterte lagfouls i 1 pluss 1 – du måtte treffe på det første for å kunne skyte det andre).  Bærums Verk bommer på  det første skuddet, og Askers Geir Mandt stormer i angrep med ballen, fyrer et trepoengsforsøk og blir foulet. Det er nesten ikke tid igjen, og han skal skyte tre straffer.  Asker ligger to poeng under, men Geir treffer på alle tre.  Asker-seier 81-80!

1.semifinale 2024: 
Det står 78-78 mellom Kongsberg og Bærum.  Ordinær tid er ute, og Marin Mornar skal skyte to straffer for Miners-seier.  Han bommer på første.  Han bommer på den andre – tydelig preget av situasjonen.  Bærum vinner 95-89 etter ekstraomgang. 

3. semifinale 1993: 
Den avgjørende semifinalen spilles i gamle Rykkinnhallen.  Det er smekkfullt på de vaklevorne tribunene. Vaffellukten er intens, og Bærums Verk har som vanlig med seg et skramleorkeser som lager lyd. Mye lyd.  

Kampen er jevn, men hjemmelaget er i ferd med å punktere semifinaleserien med 30 sekunder igjen av kampen  (pluss/minus – ingen husker eksakt).  Bærums Verk er opp med 6 poeng da Morten Riseth har åpen vei til kurven på en fast break.  Han kunne ventet tiden ut, men bestemmer seg for å gå for en monsterdunk for virkelig å fjerne all tvil: 8 poengsledelse med mindre enn et halvt minutt igjen å spille ville vært uinntagelig. Men Morten bommer (!), forsøket er knallhardt og returen er følgelig lang.  Den havner i hendene på Askers 3-poengskytter Halvor Larsen.  Avstanden til egen kurv er drøy, men han snur seg og fyrer et forsøk: Svisj! og BVIFS ledelse har krympet til 81-78 poeng.  

Så fortelles sluttsekundene litt forskjellig, avhengig av hvem du snakker med, men Per Tøien husker det slik : Ståle Skagestad skyter en 3er, men bommer.  Han tar egen retur, men dribler ut for et nytt forsøk bak trepoengslinjen som han treffer på!  Kampen ender 81-81 i ordinær tid, Asker vinner kampen 91-94 etter ekstraomgang.  Og nok en gang er Geir Mandt iskald fra straffelinjen: 4 av 4 i ekstraomgangen.

Så hører det med til historien at Asker tapte finaleserien for Gimle som hadde latviske Ainars Bagatskis på laget sesongen 92/93. Bagatskis var en helt enestående og ustoppelig skytter som kanskje er den beste importen norsk basketball har sett.  I dag coacher han i Romania.

3.semifinale 2024:
Kongsberg tapte den første semifinalen på målstreken, men fikk revansje  i Nadderudhallen da de i realiteten høvlet over Bærum. Så trodde nok mange at dette var kjørt; at tapet i første kamp var et arbeidsuhell.  Enda sikrere var vi på Kongsberg-seier på vei inn i 3 periode da hjemmelaget ledet 48-31 etter tre spilte minutter. 

Så kom Bærum krypende, sakte men sikkert.  En sikker Miners-seier var blitt til en neglebiter med nervene på høykant og dårlige avgjørelser. Den dårligste kom snaut tre sekunder før slutt i ordinær tid:  Kongsberg leder med 1 poeng da Kongsberg plukket en defensiv retur.  Bærums eneste sjanse er å foule, men Jordan Roberts kvitter seg med ballen til Tobias Rotegård som har god plass og god tid.  Han får øye på Marin Mornar i en sterk kutt til kurven, og tar den skjebnesvangre beslutningen: En alley-oop pasning til Marin som gjør det han skal med to Brum-spillere rundt seg:  En saftig dunk, og Kongsbergs ledelse har økt til 3 poeng.  

En titt på videoen viser to helt ledige Kongsberg spillere i nærheten av midtbanen.  En pasning til en av dem hadde spist minst to sekunder av klokken og det hadde gitt Kongsberg-seier – pasningen til Marin Mornar ble tap: Det var fortsatt drøyt to sekunder igjen på klokken.  Det viste seg å være nok:

En Bærum-timeout ga innkast på egen banehalvdel, og ALLE tenker at det er Stian Mjøs som må skyte det siste skuddet, et skudd som MÅ være en trepoenger.  Kongsberg velger å spille forsvar bak 3-poengslinjen i et forsøk på å lese screener.  Men da Stian Mjøs popper til hjørnet er Kongsberg sjanseløse.  Jordan Roberts går på Stians skuddfinte, og resten er historie. 

Da står vi igjen med en av de mest underholdende semifinaleseriene noen sinne.  Det forundrer ingen om Kongsberg tvinger frem en 5. og avgjørende kamp.  Men det er grunn til å lure på om Kongsberg har det i seg til å gå hele veien. 

Om det finnes en moral i dette?  Tja, det måtte være at dunker uansett kun gir to poeng, og at en unøyaktig dunk gir lange returer. Det er dumt å bomme på straffer, og det kan være greit å huske  at tiden er din venn når laget leder.

Ulrikens jenter NM-vinner igjen!?! Det skulle bare mangle; med fullt lag har de har vært utilnærmelig gode og det er all mulig grunn til å gratulere. Det er interessant hvordan NM-titlene på jentesiden har vært vunnet av «dynastier»: Bærum BBK, Høybråten, Gimle og delvis Ullern.  Ulriken kan fort bli det neste med mindre Aurora Sørbyes farvel til norsk basket setter en stopper for det.

Jeg ble kjent med Aurora under covid-Nordisk i Finland, og jeg delte rom med pappa Halfdan Sørbye som var altmuligmann for Norge U16 jenter. Han var overraskende sterk og klar på hva han mente om seriøsitet og satsing i Norge.  Der og da skjønte jeg mer av hva dedikasjon virkelig er, hvor mye man er villige til å legge ned i treningsarbeidet og hvor hårete mål det er mulig å sette seg. Neste sesong må du til USA og Wake Forest i North Carolina om du vil se henne.  Motstanderne her hjemme trekker kanskje et lettelsens sukk. 

Mens jentene går ferdigspilt inn i påskeuken, er ingenting avgjort for gutta. Spør du 10 tilfeldige på gaten om hvorfor vi feirer påske, risikerer du å bli overrasket. I 2024 skal du ha flaks hvis noen nevner Jesus i en bisetning. Det er lettere å tro at det er shopping-ferie i Sverige eller for å kunne ta med ski og solkrem til fjells. Uansett hva du måtte tro eller ikke – Jesus er faktisk ganske sentral, og påsken handler mye om lidelse, men også om oppstandelse. 

Det viser seg dermed å være en høytid som virkelig kler sluttspillet i BLNO. Gårsdagens oppgjør i Bergen ble en sann lidelse for Gimle, og etter hvert også for oss som så på. Gimle og Bærum får finne trøst i historien om Jesu’ oppstandelse. For i går gikk det meste galt for hjemmelaget i Gimlehallen. Forsvaret var verst. Lørdag var det Bærum som ikke på noen måte innfridde.

Likheten mellom en sveitserost og Gimles forsvar er nærliggende:  Masse huller. Store huller. Terell Brown takket for invitasjonen, og tok turen inn i midten så fort han så sitt snitt. Det gjorde han ganske ofte.  Om vi holder oss til Bibelmetaforer; det kunne se ut som om Moses hadde splittet forsvaret for Fyllingen…

Offensivt var Fyllingen  til å kjenne igjen, Gimle «not so much». 13 bom på straffer, 22% på trepoengere. Fyllingens amerikanske duo gjorde i realiteten som de ville, og tillot seg å roe ned tempo og aggressivitet de siste minuttene. 

Apropos «å roe ned».  51 fouls og 70 straffer bidro til at dette ble en stillestående affære. I går var det nesten umulig å finne kontaktsituasjoner som IKKE ble blåst. En kamp er stort sett ferdigspilt etter 1 time og 45 minutter.  I går nærmet vi oss to timer.  Det tar tid å skyte 70 straffer, og det krever beherskelse å tåle så mange avblåsninger.  Ikke alle tålte alt, og det ble delt ut tekniske fouls med rund hånd.

Det får meg til å undres: Har dommerne blitt enige om å stramme inn i sluttspillet? Er det et forsøk på å tøyle hissige gemytter før det risikerer å ta av? Og hvis linjen er endret til sluttspillkampene – er det kommunisert til lagene? Når Mathias Eckhoff ble sendt i garderoben lørdag, var det jaggu på tide mener mange. Men vi har sett verre oppførsel derfra i grunnserien uten reaksjoner. Det er en mangel på konsekvens som er  vanskelig å forholde seg til. 

I Bærums hjemmekamp mot Kongsberg lørdag ble det mer spill og færre straffer, men det var Kongsberg som sto for det meste av spillet. Miners gjenoppsto, og levde virkelig opp til påskens innhold.  Bærum fremsto som en litt blek utgave av seg selv.

De første semifinalemøtene endte i to overraskelser.  De to neste oppgjørene ble revansjer, men med overraskende klare sifre.  I sum: Det er fortsatt umulig å tippe finalelag. 

Andre observasjoner:

– Fortsatt ingen kampklokke på TV-skjermen fra Gimlehallen, ei heller skuddklokke. Kan noen forklare hvorfor?  Eller enda bedre – fiks det!

– Gimlehallen er intim, såpass at avstanden til vegg og publikum definitivt ikke holder mål. Kravet er 2 meters sikkerhetssone mellom spill og publikum og vegger. I Gimlehallen er det ikke close – eller altfor close, alt ettersom. Vulkanhallen kunne ikke brukes, Gimlehallen er OK.  Rart.

– Gimles streamkommentator var god i går: Saklig, innsiktsfull og forklarende – og også med en ganske klar mening om det han kommenterte uten å bli ufin.

– AJ Harris er en snurrig skrue.  Han leverte solid, men lar seg lett rive med.  Han satte en laaang og viktig treer på et viktig tidspunkt i kampen. Så fikk han det over seg at han plutselig var blitt en gudbenådet skytter og feide av gårde to til i kjapp rekkefølge: Feil tidspunkt, dårlige valg og to bom. Sånt kan ødelegge momentum og flyt.

– Jeg er ikke spesielt fascinert av dunker, men William Lybæks monsterdunk over Ludvik Bergseng var et solid og kontant punktum på Bærum-Kongsberg.

– Imponerende tilskuertall i en påskeuke både her og der. Et snitt på 460 kan vi leve med i forvissning om at hyttelivet frister mer enn liv på parketten for de fleste nordmenn.

Kanskje sliter vi alle fortsatt med et mindreverdighetskompleks selv om norsk basketball vokser i rekordfart. Eller er vi så sultefôret på oppmerksomhet fra media at vi hungrer etter å se oss selv på trykk eller på TV? Jeg aner ikke, men vet veldig godt hvorfor vi ikke dominerer; verken i rikspresse eller i lokalaviser. I vår tid handler det utelukkende om klikk, og da hjelper det ikke å være 25 000 som spiller basketball.

Det er selvfølgelig helt korrekt at det er lite å hente for norske basketballentusaister om de ønsker å lese om utøvere, kamper, profiler, suksesser, kontroverser eller annet. Det er nesten litt morsomt når «altomnba» (som nå ligger bak betalingsmur) legger ut teasere til det som skrives i aviser her og der. Selvfølgelig stanger du umiddelbart i betalingsmur der også hvis du vil lese.

I et forsøk på å bøte på abstinenser, men også for å antyde hvor høyt listen ligger for å dominere forsidene, får du en liten bunke fake forsider her. Fake er jo tidens melodi. Noen skulle kanskje ønske at enkelte oppslag medførte riktighet, mens andre «nyheter» vil de ha seg frabedt. Uansett dette er bare fjas, til ettertanke.

God påske!

Det er rart hva som går i glemmeboka, men også hvilke små og tilsynelatende betydningsløse  situasjoner som likevel setter seg fast i hjernebarken. Jeg overrasker stadig meg selv med å glemme hva jeg lette etter bare få minutter tidligere når et eller annet avleder oppmerksomheten noen sekunder. Men enkelte ting husker jeg – også fra denne BLNO-sesongen.

Når jeg ser Gimles første semifinale mot Fyllingen, husker jeg samtidig hvordan Gimles bunnivå så ut før jul.  Da var det ikke mye som minnet om seier i første NM-semifinale noen måneder senere. Da de skjøt latterlige 8% fra trepoengslinjen, var det lett å se for seg en vanskelig vei videre.  Arild Sandven er en kar som ikke sløser med adjektivene, og i hvert fall ikke negativene. Selv han fant det i seg å skrive «angrepsspill og treffprosent var merkverdig svakt»

Jeg husker ikke eksakt hvilken kamp det var, men situasjonen sitter på netthinnen:  AJ Harris leverte noe nær en møkkakamp, ble tatt av banen og hadde en åpenbar uenighet med coach Ferrales.  Når jeg ser AJ på banen nå, tenker jeg tilbake på nettopp det jeg så.  En kar som kanskje er litt i overkant hardt strenget, beina går fortere enn tankene, prestasjoner fra det enestående til det håpløse.  

Jeg tenker på alle de sistesekund-situasjonene jeg har sett fra straffelinjen. Marin Mornar er riktignok bare 64% fra straffelinjen denne sesongen, men de to bommene i går var helt spesielle.  Det er interessant å se hva nerver kan gjøre med deg.

Jeg husker første gang jeg traff Reidar Greve, som en litt forsiktig kar på Basketskolen.  Og så i går…helt sjef!  Morsomt å følge utviklingen på samboerne i Bergen – Hallvard (Staff) og Reidar.

Denne semifinalerunden er bare såvidt i gang, og dette kan gå alle veier.  Det er utrolig kult for oss som slipper å bite negler på benken.  Og det speiler BLNO slik sesongen har vært: Alt kan skje. Alle slår alle på en gitt dag.  1-0 til Gimle og Bærum kan like godt bli til 1-3.

Her er noen inntrykk fra korktavlen:

1) Stian Mjøs er en fin fyr, men det bør ikke overraske noen at han også kan ta fyr.  På vei ut av kvartfinalene skjøt han Centrum i filler, og det er lett å tro at alle motstandere videre i sluttspillet bør ha en eller annen plan for hvordan å håndtere dette problemet.  I går så det ikke helt sånn ut, og Bærums siste 3 poeng i ordinær tid ble altså helt avgjørende.  Og når Stian ikke får plass, så TAR han plass. Som for eksempel i situasjonen som ga ham det siste skuddet før full tid: En litt typisk Stian Mjøs-push off, men også en AJ Harris som kanskje forsøker å selge situasjonen for godt. Så kan man lure på om det var smart å la lille AJ Harris være den som skulle nekte Stian det siste skuddet.  En aggressiv klegg, men med liten rekkevidde.

2)  I forkant av første semifinale i Bergen gjorde Fyllingen et poeng av at Gimle er det laget som fouler mest, Fyllingen minst.  Det er jo faktisk en relevant påpekning, men hver kamp lever sitt eget liv og «griseri» var neppe et poeng i går. Derimot er det også greit å kunne påpeke at lag som jobber målbevisst med forsvar vil ønske å ligge i grenseland med fysisk kontakt.  Det er dommernes jobb å definere en linje som lagene må innrette seg etter, og de beste lagene legger seg tett oppunder.. Jeg kjenner ikke Fyllingens treningshverdag, men det kan jo synes som om man har vært en smule beruset av de to amerikanernes offensive kvaliteter.

3) Det er moro å se at stadig flere fotografer får gode bilder fra kampene.  Erik Berglund, Brage Titlestad, Espen Sandengen, Hugo De La Plaza, Trond Spurkeland, Kjell Eirik Henanger, Ole John Hostvedt, Gry Berntzen – de er flinke alle sammen.  Den som dukker opp på flest kamper, er Marianne Stenerud som sikkert er ganske fornøyd med dette blinkskuddet fra den siste kvartfinalen Bærum-Centrum.

4) Jeg kan si mye om Tromsøhallen, og gjør det gjerne og ofte. Og gledelig nok ser det ut til at det legges planer for å rive og bygge nytt.  Derimot har det ingenting med hallens beskaffenhet å gjøre når Tromsø Storms æresgalleri ser sånn ut.  Æres den som æres bør, men jeg tipper Tom Wilsgaard, Ronny Lange, Ørjan Sandvik Hansen, Keon Lawrence og Jeff Lange ville satt pris på om de pensjonerte draktene får en omgang med strykejernet. Det ser bedre ut for Torgeir Bryn på Apalløkka.

5) Det var kanskje ikke overraskende når Oppsal og Nidaros klarte seg gjennom kvalifiseringsturneringen til BLNO. Oppsal fikk flere utfordringer enn kampen mot Sverresborg.  Avreise til Trondheim var dagen da hele Østlandet ble lammet av drittvær, og i stedet for morgenflyet til Trondheim fredag, ble det nattbuss natt til lørdag. Ingen ideell oppladning til en viktig kvalifiseringskamp, og – det ble heldigvis fly hjem igjen da BLNO-plassen var sikret.

6) Hemmeligheten bak Fyllingens suksess denne sesongen står det på CBD Nordics hjemmesider: Niko Skouen og CBD Leddgel. For egen del tenker jeg at litt av hemmeligheten kan være to amerikanere.

7) «Jeg snakker høyt, ler høyt og har en mening om alt».  Jeg fant denne tittelen i et dameblad og synes den passer som hånd i hanske til denne karen og dette bildet.  Jan Hendrik Parmann skal ha for manglende selvhøytidelighet, og for å gi jernet. Han er flinkere på å bruke mange ord enn som 3-poengsskytter.  Det er kanskje første gang han legger seg flat..?

8)  Vi er allerede én kamp inn i semifinalerunden for de fire herrelagene, og vi kjenner fasit fra det første møtet i Fyllingen-Gimle og Kongsberg-Bærum. Reidar Greve med en monsterkamp for Gimle, men jeg mener likevel vi kommer til å se tilbake på Milovan Savic som Gimles viktigste spiller i sluttspillet. 

På samme måte tror jeg Jordan Roberts vil vise seg å være den som gjør den beste jobben for Miners. Han har gode stats, og er dessuten en spiller som for meg er litt umerkelig, men svært effektivt, til stede.

Bærum-suksess uten Stian Mjøs?  Kanskje ikke, men definitivt ikke uten Sjur Dyb Berg som er et imponerende monster.  Det eneste som er sikkert er at både motspillere og medspillere bommer mer enn de treffer.  Returer avgjør kamper!

Isaac Likelele er Fyllingens absolutte mest sentrale spiller.  Han skaper for andre, og nå sist for seg selv.  Uten sammenligning forøvrig, men jeg tenker et slags norsk motstykke til Luka Dončić.

9) Det må være så utrolig kjipt – både for Kongsberg Miners, men også Marin Mornar. De hadde i realiteten vunnet kampen i går. Alle visste det, ikke minst Mathias Eckhoff som oppførte krigsdans på sidelinjen – uvisst om den var rettet mot dommere eller egne spillere.  Men altså: Med 0 sekunder igjen på klokken, og på stillingen 84-84 får Marin to straffer – og bommer på begge.  Noen minutter senere er sikker seier blitt til tap. 

De fleste i Kongsberg Miners har kanskje fortrengt det, men det ble altså en blåkopi av sluttspillet for et år siden da Kongsberg spilte for en 5. og avgjørende semifinale mot Frøya.  Slik gikk det, beskrevet av Arild Sandven på basket.no:

«Xavier Green, som hadde holdt Miners foran med glimrende skyting, kunne avgjort alt:
To sekunder før ordinær tid – på stillingen 79-79 – ble han foulet på en trepoenger og tildelt tre straffekast. Løpet virket kjørt, men den vanligvis så treffsikre Green bommet. Én gang, men han hadde to straffer til. Én gang til, og så kjente til og med en så god spiller åpenbart på presset. Også det tredje straffekastet ble bom, i forkant av ringen».
Dermed ble det Miners-tap i ekstraomgang, og exit fra sluttspillet.

10) For å være helt ærlig – jeg opplever at det i norsk basket er altfor mange som er litt i overkant hårsåre.  Det skal lite til før en eller annen føler seg krenket, og noen lar seg krenke på vegne av andre. Andre tar ikke seg selv så høytidelig og forstår sågar humor og ironi.  Det er nydelig å kunne fyre av fleip mot Jan Hendrik Parmann.  Det er strålende å få litt nydelig ironi i retur hvis jeg slenger en melding med dobbel bunn i retning Sturla Sand.
Det er rart om man skal føle seg krenket hvis jeg for eksempel tillater meg å påpeke svakheter på streaming.  I går: Fortsatt er det altså umulig å få kampuret på skjermen, og selvfølgelig ikke 24 sekunders-klokka. Ikke i Bergen, og ikke på Kongsberg.  Det er nesten ikke til å tro. De klarte det fra Sverresborgs Youtube-kanal i helgens BLNO-kvalifisering, men altså ikke i NM-sluttspillet.
Og det blir ganske spesielt når kameraet i Bergen ikke klarer å følge spillet i de hektiske sluttminuttene.  Heller ikke det holder.  Så kan det kanskje unnskyldes at kommentator i samme kamp ble umulig å høre.  Han snakker så lavt at volumet må opp, men da blir publikumsstøyen til gjengjeld så heftig at alt drukner i bråk.

For å være ærlig – utfallet av BLNO-kvartfinalene var ikke særlig overraskende. Men måten det skjedde på, var om ikke annet litt underlig. Fyllingen, Gimle, Kongsberg og Bærum videre var omtrent som ventet selv om styrkeforholdet mellom lagene burde gitt et par tredjekamper.  Her er noen observasjoner fra lagenes vei inn eller ut av semifinalene:

– Jeg fikk ikke sett den direkte, og ble usikker: 60-50 i den andre kampen mellom Gimle og Frøya var såpass oppsiktsvekkende at jeg måtte reloade statistikken et par ganger for å være sikker på at den var riktig. Tøff forsvarsjobbing begge veier er sikkert mye av forklaringen, men jeg har sjelden lest en så dårlig skuddstatistikk.  Når Gimle fyrer 25 skudd fra trepoengsland og bare treffer på 2(!) er det ganske spesielt. For å si det forsiktig.  Det er faktisk ganske elendig. Frøyas tall er også et godt stykke under pari. Så er det en interessant kontrast når Gimles semifinalemotstander Fyllingen leverte 60% på trepoengere i sin andre kamp mot Ammerud.  Det er i hvert fall tankevekkende, og kanskje urovekkende for Gimle.

– Og når vi likevel er opptatt av tall og statistikk og skyttere. Jeg sliter litt med å forstå hva som var den defensive strategien til Centrum mot Bærum.  Centrum har levert en imponerende sesong sett under ett; seriebronse i en så tett og tøff liga er godt levert. Men Centrum evnet ikke å være best da det virkelig var viktig.  De falt sammen i den første kampen (som av en eller annen grunn ble spilt i Oppsal Arena). Og de raknet også etter pause i den andre kampen.  Det som virkelig forundret meg, var hvor gode abeidsforhold Stian Mjøs fikk.  Han var som en Rema 1000-kylling som ifølge reklamen er frittgående og «får tid og plass til å bruse med fjærene».  Det gjorde Stian til gagns. 

16 trepoengsforsøk ble til 27 poeng. Så ble det spedd på med 12 poeng på straffer og topoengsforsøk.  Og likevel fikk han plass og tid til å skyte – tilsynelatende uten noen med en dedikert defensiv oppgave.  Nåvel, det er alltid lettere å være etterpåklok enn fornuftig i øyeblikket.

– Etterpåklokskapen har kanskje truffet spillere og coacher i Tromsø-leiren også. Jeg trodde nesten ikke det jeg så i de to første periodene i Tromsøs hjemmekamp mot Kongsberg. Xavier Fuller og Giedrius Stankevicius leverte solid, men Kongsberg løp dem i senk andre veien.  Etter hver eneste Storm-scoring, hver gang Miners fikk ballkontroll, var de lynkjappe i angrep med ball. De kom i bølger, Tromsø på hæla rakk såvidt å snu seg, det ble scoring og/eller foul.  Hver eneste gang så det ut som. Og Tromsø lot det skje, uten synlige tegn til defensive korreksjoner.  Tromsø lå bak til pause etter å ha sluppet inn 54 poeng.  Da sluttsignalet lød var det 6 poeng som skilte. 

Igjen, det er lett å være etterpåklok, men både Centrum-Bærum og Kongsberg-Tromsø var serier som hadde fortjent en tredjekamp.

– Jeg håper at etterpåklokskapen også har vært et tema for dommere. Jeg nøyer meg med å si at når du dømmer NM-sluttspill så får du jaggu evne å vite hva som er viktig, hva som faktisk er dømt tidligere og hva en tvilsom avgjørelse kan føre til.

Det skal spilles best av 5 semifinaler.  Det blir en røff affære. Hvis et Gimlelag uten Mikkel Kolstad går videre til finale lover jeg å bøye meg i støvet og ta av meg hatten. Minst.

Det er første NM-kvartfinale. Kongsberg møter Tromsø på hjemmebane. Kampen er 27 minutter gammel. Tromsø har spilt jevnt med Kongsberg i første periode, men er i ferd med å slippe taket før pause.  10 poeng opp til Kongsberg.  Men inn i tredje periode handler det meste om Xavier Fuller mot Kongsberg.  Hjemmelaget sliter med å nekte Tromsøs beste spiller adgang til kurven – Fuller scorer igjen. Og igjen. Og igjen. Tromsø er i ferd med å få et slags momentum.

Så situasjonen som ble kampavgjørende, 7 minutter og 14 sekunder inn i 3. periode: Fuller får ballen på low post med AJ Harris i ryggen.  En finte mot midten, så skuddfinte og opp i avslutning.  Harris fouler. Fuller bommer.  To skudd – åpenbart!

Streamen viser Fuller på vei mot straffelinjen, og vi får så vidt se at han sier et eller annet i retning Harris – så klipper producer inn reprise av Fuller/Harris på low post.  Derfor får vi ikke se hva som har utspilt seg mellom de to som fører til at begge får en teknisk foul.

Det kan i realiteten bare være én grunn til at det dømmes T på begge: En situasjon som er i ferd med å eskalere, med mulige konsekvenser.  Men i denne situasjonen er det neppe tilfelle.  En av spillerne nær situasjonen sier det var en ordveksling av det humoristisk og vennskapelige slaget – noe i retning av at Harris hevdet at det ikke var foul, mens Fuller repliserer «it is all footwork». De gir hverandre angivelig en high five før Fuller skal skyte sine straffer.

Så – Fuller rekker å skyte den første straffen da en av dommerne blir gjort oppmerksom på at han skal ut: Med en usportslig foul tidlig i 2.periode, betyr en T at han har foulet ut.

Det er helt åpenbart at dommerne ikke har evnet å huske den tidligere usportslige foulen.  I så fall ville Fuller vært sendt ut ganske umiddelbart.  I stedet ble han sendt til straffelinjen, og rakk ett skudd før han ble sendt ut av kampen.  Og, hvis dommerne hadde hatt oversikten – ville de da likevel ha gitt en dobbel T vel vitende om at de da også ville frata Tromsø muligheten til seier?  Burde de kanskje håndtert situasjonen annerledes – hva med en advarsel? Og, var det virkelig så grovt?  Var dette en situasjon som kunne kommet ut av kontroll?  

Jeg tviler, og ganske særlig fordi Fuller, når han forstår konsekvensene,  forlater banen uten krangel, uten høylytte protester og uten drama.  Jeg tviler også fordi jeg ved flere besøk i Tromsø har sett Xavier på trening og i kamp. Han utmerker seg med totalt fravær av trash talk eller annet søppel.

Marcus Wynn blir Tromsø-spilleren som erstatter Fuller på banen, og det er derfor han som skal skyte straffen(e).  En (e) i parentes her fordi Wynn faktisk bare skyter én.  Dommer Nasser Dagnew viser to skudd, dommer Alex Reiersen viser ett. Kommunikasjonssvikt der også.  Det blir med den ene straffen, Wynn bommer og resten av kampen blir etter hvert en enkel affære for Kongsberg.  

Xavier Fuller har sittet ute med skade i flere uker, Tromsø har slitt i hans fravær og han fikk altså snaut 24 minutter før han ble sendt ut.  Kongsbergs stream-kommentator sa det slik: «Jeg synes det der er unødvendig av dommerne … det er sluttspill her nå».

Sluttspill er det også andre steder i landet.  Centrum fikk ikke spille sin første kamp mot Bærum i Vulkanhallen uten at jeg kjenner begrunnelsen.  Jeg ser to muligheter: Tilskuerfasilitetene er for dårlige.  Og, avstanden mellom banen og endeveggen er farlig liten.  Men hvis det er årsaken – hvordan kan det forsvares at Gimle får spille hjemme i Gimlehallen der motstandere kan møte veggen på mange forskjellige måter.  Og, om en tilskuer føler for det kan han, hun eller hen spenne bein på en dommer uten særlige problemer? 

Som en slags kuriositet har jeg forstått at en eventuell tredjekamp mellom Centrum og Bærum likevel skal spilles i Vulkan. Forstå det den som kan.

Basket-Norge satt naglet foran TV2-streamen denne helgen tenker du kanskje. Helt feil.  En dag etter siste seriekamp og to dager før de første kvartfinalene spilles, kunne jeg skrevet at  «de fleste fulgte den spennende og avgjørende BLNO-innspurten».  Det er i beste fall delvis sant.

De fleste spillere og coacher i åtte av BLNO-klubbene sørget nok for å være tett på for å få vite hvem som møter hvem. Men for over 20 000 andre basketfrelste var det ikke viktig om det  var Asker eller Ammerud som forsvant ut av sluttspillet eller om det ble Centrum eller Frøya som stakk av med seriebronse. De var sannsynligvis opptatt med seg og sitt. 

For meg begynte denne helgen på verst tenkelige måte, men ble til slutt en aldeles nydelig bekreftelse på at det faktisk står ganske bra til i norsk basketball. Jeg var «leid inn» som vikarcoach for en gjeng av 14-år gamle lommedøler som hadde to kamper på kalenderen denne lørdagen. «Den første er viktigst!» fikk jeg vite før jeg satte kursen for Lambertseter Flerbrukshall. 

Jeg var tidlig på’n og fikk med meg litt leken oppvarming fra et par av Nordstrand-spillerne som møtte opp tidlig. Jeg hadde forberedt meg litt, og skjønte at tabellsituasjonen tilsa at vi burde klare å få med oss poengene hjem. Men samtidig var det lett å se at de to morgenfuglene fra Nordstrand hadde skills der de forberedte seg til kampstart. 

Min egen gjeng av fjortiser var klare og yre. 14/15-åringer er alltid klare og alltid yre! Men det skulle fort vise seg at tabeller kan lyve, og at det er dumt å undervurdere lag som stiller med kun 6 spillere. Der og da var det overraskende, og på grensen til irriterende, når de to ledende Nordstrand-spillerne pepret oss med skudd fra alle posisjoner og distanser. Uhørt, og imponerende..! Et forsøk på å få kampen inn i et annet modus enn Nordstrands «gå-sakte-med-ball-for-å-spare-krefter» lyktes bare delvis. Vi krympet minus 18 til bare to poeng før vi igjen sløste bort muligheten til seier. («Den første er viktigst», men det hjalp likevel litt å vinne dagens andre kamp senere lørdag).

Hvor jeg vil med dette? Jeg synes det er fint om folk får vite at de beste skytterne denne helgen så jeg ikke på noen BLNO-arena. To av dem så jeg i en G15-kamp på Lambertseter. To andre så jeg søndag kveld på NBA-streamen fra TD Garden der Celtics høvlet over Warriors. Jason Tatum og Derrick White skjøt 80% fra 3-poengsland . Steph Curry var en skygge av seg selv..

Tidligere, søndag morgen:  En årsklasse ned da jeg dro for å se Sandvikas 2010/11-gutter i et tett oppgjør mot Oppsal. Du vet det er yngre lag i aksjon når kampen starter 09.30 søndag morgen.  (Som en liten digresjon: Det er før kirketid, men enda verre i Norge: Før kinotid! I vårt lille land holder vi oss med lover som sier at det ikke er lov med kino før kl. 13.00 søndager. En levning fra fortiden skulle man tro, men vi har altså politikere som nekter å justere lovverket).

Kampen var virkelig et fyrverkeri av innsats, hjerte – og turnovers. Full guffe i 4×10 minutter. Små karer som kastet seg etter løse baller. Steals som ble til ny turnover et sekund senere. Underholdning fra start til slutt.  Og ikke minst, en del av underholdningen er gamle storheter på sidelinjen.  

Sandvika coachet av en uhyre sterk trio i Nils Kristoffersen, Arnstein Friling og Kristian Storm-Hansen. En særdeles kunnskapsrik gjeng som har synspunkter på det meste, og som slett ikke har planer om å holde meningene for seg selv.  Kristian forholder seg rolig mens Arnstein og Nils tar seg av jobben med å dele sine inntrykk med dommerne. Det gjorde også svært engasjerte Oppsal-coacher.  

En av aktørene i grått er Nasser Dagnew, og der og da skjønner jeg hvorfor han får skussmål som dette på Jordal skole. Som dommer har Nasser en enestående rolig stil, avvæpnende, aldri sint men snarere pedagogisk. Og han tar seg tid til å håndtere opprørte spillere og ledere snarere enn å avvise dem.  

Det er mer historisk sus i BIP denne søndagen. På nabobanen er Magnus Bakken på plass med sine EB-jenter. På vent, til påfølgende kamp, Amund Ulfsnes med Kjelsås-gutter.

Mine 24 timer denne helgen ble opptur på opptur.  Skyttere på Lambertseter. Passion i BIP. Beundringsverdig dommeropptreden. Gamle storheter med ansvar for nye generasjoner. Alt i én pakke.  Bedre blir ikke basketball.