Jeg titter stadig tilbake i gamle skriverier, og forsøker å finne artikler som kanskje er relevante i dag – og som også setter saker og ting i perspektiv. Denne ble skrevet for tre år siden, og det kan se ut som om situasjonen her på berget er omtrent den samme, men tross alt med en økonomisk sunnere liga. Og om vi ikke klarer å finne tilbake til gullalderen da alle haller var smekkfulle kan vi kanskje klare å redefinere endel verdier som er viktige for oss i tiden fremover. For fortsatt er basketball den optimale idretten, fortsatt er det strålende morsomt å se på og å være en del av. Dette skrev jeg mot slutten av 3B-epoken:
Er jeg en særing som mener tæring bør settes etter næring? For 10 år siden så vi for oss at basketball skulle eksplodere i Norge. En mediehypet basketliga, en fet TV-avtale og stor entusiasme kunne jo bare ikke gå galt. Trodde vi da. Nå vet vi bedre.
Nå er det slik at snarere enn å eksplodere, er det større sjanse for at vi imploderer. Når noe gikk helt galt ved utgangen av 2008, var det populært å skylde på finanskrisen. Men faktum er at de dårlige tidene bare forsterker en trend som har vært der lenge. Basketrevolusjonen som faktisk kom med BLNO, er blitt til en svært blek kopi av det som ble beskrevet på fargerike power point-presentasjoner for 10 år siden.
Vi opplever det omvendte «ligahjulet» der manglende oppmerksomhet gir lavere tilskuertall som gir lavere sponsorinntekter som igjen gir lavere antall utøvere, dårligere kvalitet osv. Om det er høna eller egget som kom først er uvesentlig; eggene har uansett knust. Ved årsskiftet 08/09 er status relativt lite hyggelig for det som tross alt er flaggskipet i norsk basketball.
BLNO - har ingen sponsorer - har ingen TV-avtale - klarer ikke å fylle ligaen med 10 lag - klarer ikke å fylle hallene - kan komme til å sende klubber til skifteretten. Dette er aktuelt og dramatisk fordi BLNOs to lokomotiver denne sesongen, Harstad og Tromsø, begge har opplevd alvorlige økonomiske problemer, mens det var 50 tilskuere på Asker-Fjellhamar. Faktisk er det omtrent like mange kreditorer i nord som tilskuere i sør.
Tromsø fikk virkelig føling med finanskrisen ettersom en av de store sponsorene måtte trekke seg ut av avtalen, mens supportere i Harstad boblet over av kreativitet for å redde Vikings-skuta fra å havarere. Alt fra 10 kroners påslag på pilsen til å donere en timelønn til klubben. Felles for alle problemer – og tilhørende gode ideer og intensjoner – er at de handler om sviktende inntekter. Vi hører sjelden eller aldri noe om hva man kan tenke seg å gjøre med utgiftssiden. I næringslivet forøvrig innbiller jeg meg at forholdet mellom utgifter on inntekter er det som til syvende og sist bestemmer om et prosjekt eller en bedrift har livets rett. Og i det perspektivet hjelper det dessverre lite om pilsen koster 50 eller 60 kroner.
Uansett hva man måtte mene om basketball generelt eller BLNO spesielt, tror jeg vi må ta innover oss at vi ikke kommer til å bli Norges foretrukne lagidrett med det aller første. Media kommer fortsatt til å elske det de tror og vet nordmenn flest vil se og lese om: Fotball, fotball, fotball, håndball og ishockey. Derfor blir vi ikke riksinteressante for sponsorer med det aller første.
Verre er det kanskje at vi i tillegg til å være en av de små idrettene i Norge også er en av de aller mest smålige: Mange av oss (jeg unntar på ingen måte meg selv) er flinkere til å godte seg over andres fadeser enn å finne suksessformelen selv. De aller fleste som mener noe om BLNO sier: Få tak i sponsorer, sørg for publikum i hallen. Joda, teorien er fin den, men det er neste litt frekt å påstå at klubbene ikke har forsøkt.
Kanskje snakker vi ikke med de riktige sponsorene, kan hende er vår tilnærming for amatørmessig. Resultatet er uansett nedslående, og det er faktisk mulig å skjønne hvorfor andre idretter er lettere å selge. Og, det er et faktum at i den tiden «hver kamp var en fest» – da underholdningen var stor og rammen rundt kampene prima – ja, selv da gikk tilskuertallene nedover. Jeg tror kort og godt det er utopi å tro at vi plutselig får sponsor– og publikumstekke igjen, og i hvert fall i samme grad som ved inngangen til et nytt årtusen.
Kanskje er det på tide å finne ut hva moroa koster – og hvorfor. Og om alle utgiftspostene er like avgjørende for klubbens suksess og BLNOs framtid. i 3B opererer vi på eksistensminimum, og vet følgelig at det er umulig å komme seg gjennom en sesong på mindre enn ca 325 000 kroner – før trener– og spillergodtgjørelser. Utgifter større enn dette beløpet vil kunne være mulige utgiftskutt.
Tæring etter næring 1: Vi bruker bortimot 600 000 kroner – bare i BLNO – på å sende dommere landet rundt. Hver BLNO-klubb betaler 100 000 kroner for å være med. Disse pengene dekker utgiftene til å drifte serien: Andelen av administrasjonskost, IT-utgifter og premier er småtterier, mens de bortimot 600 000 kronene for dommerne river godt. Det er vel bare redaksjonen i Norge Rundt som reiser mer.
Tæring etter næring 2: – Lagenes reiser på kryss og tvers i Norge er rådyr moro. Når 3B drar til Nord-Norge er det vanskelig å komme under 40 000 kroner med et fornuftig reiseopplegg. Tredobbel serie har ytterligere forsterket nettopp dette problemet. Fra og med nesten sesong SKAL det bare spilles dobbel serie – alltid, uansett. Så får det heller hentes flere kamper ut av sluttspillet.
Tæring etter næring 3: En spiller som blir hentet inn til klubben koster flesk; utgiftene vil nødvendigvis variere. En spillersesong vil stort sett vare i drøyt 7 måneder. Det betyr 7 måneders husleie, 7 måneders lønn og evt 7 måneders bilgodtgjørelse. For enkelte av oss er det uforståelig at det lefles med konkurs-spøkelset samtidig som det betales godtgjørelser til spillere. Det vil være nesten umulig å komme spillerutbetalinger til livs: I teorien er det mulig å tenke seg en begrensning på antall utenlandske spillere i form av en gentlemans agreement – i praksis er det sannsynligvis ikke gjennomførbart.
Når 3B/BVIF skal evaluere sesongen og forberede en eventuell ny søknad – hva skal motivasjonen være? Vi har foreløpig ikke evnet å samle talentene i Bærum under en paraply, vi mister spillere til andre klubber og andre land og vi er et fåtall mennesker som jobber ræva av oss bare for å oppleve at vi ikke rekker å betjene de talentene vi har på en fornuftig måte. Vi har de samme tankene, de samme ideene og de samme visjonene som for seks år siden, og på vei inn i en ny sesong er vi sterke i troen på at vi skal klare å samle kreftene.
P.S. Et drøyt år etter at dette ble skrevet samlet Bærumsklubbene seg om Bærum Basket. Det har vært et vellykket prosjekt, men fortsatt er tribunene tomme både i Rykkinnhallen, Leikvollhallen og andre steder i landet.
pauliord 