For litt over ett år siden var jeg i New York, og ble ”offer” for en tropisk storm. Den gangen het den Irene, og førte til strømbrudd og kaos i nesten en uke. Skjønt problemene var til å leve med: Strømmen var riktignok borte og gjorde livet upraktisk, men ikke uutholdelig. Denne gangen møtte jeg Sandy som etterlot østkysten av USA i et virvar av ødelagt infrastruktur, og en hissig og fortvilt lokalbefolkning.
Ikke helt greit å komme ut med bilen…
Dere som har fulgt stormen hjemmefra har sett at dette var kraftige saker, men de verste ødeleggelsene forekom nær kysten. Vi oppholdt oss midt på Long Island, og slapp unna med en forblåst kveld og natt, og en dagen derpå til overraskende store ødeleggelser.
Strømmen gikk tidlig på kvelden, og dermed forsvant også varmtvann, internett, TV og mobildekning. Veier var blokkert etter at enorme trær hadde måttet gi tapt, og det var lett å se hvorfor strømmen var borte: Det meste av kabelnettet går i luftlinje på gamle master som knakk som fyrstikker.
Midt i all elendighet og tragedie – det var et 50-talls mennesker som måtte bøte med livet bare i staten New York – har det vært interessant å se hvordan amerikanerne takler et liv uten fasiliteter.
Vår nabo i Huntington Station, 78 år gamle Ed, var føre var og handlet bensin i kanner og klargjorde aggregatet. Det har summet og gått døgnstøtt i dagene dette har pågått.
Og nettopp bensindrevne aggregater har vært latterlig etterspurte: Noen lokale Home Depot-butikker (Maxbo, sånn cirka) har fått forsyninger, og køene har vært lange for å få tak i noe som kan levere strøm. En investering på $1000 er tilsynelatende helt uproblematisk for folk flest selv om vi i valgkampen er blitt tutet ørene fulle av dårlige tider, en middelklasse som sliter, familier på matkuponger osv.
Meb bil eller til fots – folk venter gjerne i flere timer for å få noen liter bensin.
Med den største tragedien av alle synes å være at man plutselig går tom for bensin på bilen(e). Strømbruddet har ført til akutt bensinmangel på de aller fleste bensinstasjoner blant annet fordi det har vært umulig å få fylt tankbiler. Dermed er det blitt ett rotterace til de stasjonene som har klart å få forsyninger: Der står bilkøene flere kvartaler og stemningen er mildt sagt amper. Man tøyser virkelig ikke med livsnødvendigheter.
Politiet har satt opp bøttevis med sperringer slik at de store veikryssene ikke skal være farlige; amerikanere flest er nok ikke vant til å måtte forholde seg til trafikk og vikeplikt. Men dermed improviserer de frekkeste: Uten å gå ut av bilen løfter noen bilister til side sperringene som er satt opp og sniker seg over kryssene. Artige greier. Her er det drive-in-banker, restauranter og apotek – og nå også drive-in trafikkregelbrudd.
Selv har vi måttet improvisere så godt vi har kunnet, men det har i realiteten vært helt greit. Som en gjennomsnittlig telttur hjemme i Norge. Vi har vasket oss i kaldt vann, vi har fått tak id et nødvendigste (bare ikke ferskmat), og ettersom strømmen kommer tilbake her og der handler det om å kjøre dit ting funker. Det har vært en 15 minutters kjøretur til Starbucks der vi lader mobilbatterier og kommer på nett, og mobildekningen har faktisk også vært et problem. I området rundt huset vi holder til i er har det vært dårlig dekning 90% av tiden. Derfor har vi heller ikke klart å holde kontakten hjemover, og pussig nok er det vi som har vært midt oppi dette som har visst minst om omfanget. Vi ser ikke nyheter, vi har ikke nett og vi vet egentlig bare hvordan det ser ut rundt oss.
Noen hus gikk klar av fallende trær, andre ble knust.
Torill og jeg kom oss videre til Florida torsdag, men snakket med Daniel i New York i går: Etter snart en uke uten dusj kjøpte han dagskort på LAFitness (den lokale SATS) for å kjenne varmtvann på kroppen.
Livet er definitivt ikke tilbake til normalen. Det er umulig for folk å komme på jobb, det er vanskelig å få tak i mat og livsnødvendigheter. Og midt oppi dette skal det velges en ny president. Det skal virkelig bli spennende å se hvordan dette forløper videre, og om Sandy er med på å avgjøre valget.
pauliord 