Om en uke avgjøres NM 2012/13.  Og om to dager runder landets første basketballklubb 50 år; Bærum Basketballklubb ble stiftet 13. mars 1963.  Dagens Bærum Basket har ingenting med Bærum BBK å gjøre annet enn navnelikheten. Men siden 50 er et rundt tall verdt en markering kan noen kanskje være interessert i å få vite hvordan basketball ble spilt for nesten 50 år siden.  Her er to historier fra henholdsvis 1970 og 1972:

 

Minneverdig NM-fest

Nadderudhallen ble åpnet høsten 1969, og var deretter fast NM-arena for basketball  i mange år. Den første NM-finalen ble spilt i mars 1970.

Bærum Basketballklubb sikret seg da sitt 2. av 10 strake NM ved å feie NTHI av banen 84-49, som fortsatt er finalerekord.

I 1971 var det oppkomlingene fra Sandvika Basketballkubb sin tur, – de tapte sin første NM-finale for Bærum i Nadderudhallen 45 – 62.

De to samme klubbene møttes igjen i 1972 – som Norges to klart beste lag.

I semifinalene hadde Bærum slått ut NTHI med solide 111 – 40, mens Sandvika hadde fjernet  Ullern BK (vinner av aller første NM i 1968) med klare 88 – 61.  Samtlige 12 spillere på Bærumlaget hadde vært eller kom senere på landslaget – en uslåelig rekord, selvsagt. Sandvika hadde 7 spillere av samme kategori.  Dette sier vel også litt om tyngdepunktet i Basket-Norge på 70-tallet!

Finalen ble minneverdig for alle som deltok, for alle som var så heldige å komme inn og være tilskuer – og ikke minst for norsk basketball, som efter dette endelig ble betraktet som voksen.

Hør bare:  Arrangementet av Nordisk mesterskap i 1970 og den intense rivaliseringen mellom toppklubbene Bærum og Sandvika hadde gjort Nadderudhallen til basketballens absolutte storstue. Den var hjemmebane for begge finalelagene, og svært publikumsvennlig.. Til dette sesonghøydepunktet strømmet de til – både klubbtilhengere og lokalbefolkning og resten av basketfolket forøvrig. Og de ankom i slikt antall at kampen rett og slett måtte utsettes i 15 minutter!  Til slutt fikk alle presset seg inn – mer enn 800 stykker på tribunen på den ene langsiden. Og dermed var det rett og slett stappfullt.

Finalen i 1972 skiller seg ut på mange måter:

– velspilt og (en god stund) spennende kamp.

– to lag fullbesatt med landslagsspillere

– ny rekord i publikumsinteresse og tilskuermengde

– ny rekord i mediadekning

– endelig aksept for at norsk basketball kunne være ”imponerende”

Svært viktig var at den nasjonale presse var godt representert og mandag morgen gav betydelig spalteplass til opplevelsen de fikk bivåne.

Dagbladet:

«Etter pause var det ikke lenger kamp men oppvisning og mer PR av Bærum. Når en tar med i betraktningen at norsk basketball ikke er mer enn 10 år gammel, var finalespillet intet mindre enn imponerende.»

 

Hazans genistrek

Hvor viktig er coachen for et lags prestasjoner? Tja, se det strides de lærde om og spillere vil nok ha ulike meninger om dette avhengig av hvordan resultatene er.

Men karen på bildet var en av de aller største i sin tid, selv om han fysisk sett var en av de aller minste.

Albert Léon Hazan  – coachen med «det lille ekstra»

Bærum BBK vant den første kongepokalen i basketball i 1970 – ved å utklasse NTHI 84-49. Dette er fortsatt den største marginen i noen NM-finale. Hjernen bak tilhørte en liten tyrker, som mente at basketball spilles ikke bare med fysikken, men også med hodet.

Hazan var ikke storvokst, men var kvikk nok til en plass på Tyrkias landslag på 50-tallet. Coaching hadde han lært i studietiden i USA.  NM 70 ble et spesielt høydepunktet.  Mest fordi det var langt fra opplagt at Bærum ville vinne. Både i åpningscupen (Coca -Cola Cup) i oktober og i første seriekamp i desember, tapte laget ganske klart for NTHI. Avisene mente det ville bli en jevn kamp.

Men jevnt ble det altså ikke: Med en voldsom intensitet fra første hoppball kjørte Bærumslaget fullstendig over Trondheimslaget. Efter 8 min stod det 18-4!  Dette startsjokket kom studentene seg aldri over. Ved halvtid var ledelsen blitt 45-18.  I 2. omgang var det bare å cruise inn for Hazans gutter.

Ikke rart at NTHI ikke skjønte hva som egentlig hadde skjedd – akkurat i finalen.  Flere syntes resultatet var så skuffende, at de lot sine sølvmedaljer gå vindusveien da nattoget tilbake til Trondheim passerte Dovre.

Først mange år senere kom Hazans lille motivasjonstrick for dagen – for flere enn de involverte Bærumspillerne: Da det ble blåst for 3 min. tok han laget med ned i garderoben. De som forventet noen siste inspirerende ord, fikk noe helt annet: Hazan grep til innerlommen – og trakk frem en frekk liten lerke.  Opp i den lille korken helte han 12 små slurker – én til hver av spillerne i orange drakt. Det var alt som skulle til for å stille litt om på de 12 hodene.  På et øyeblikk var de overbevist om at de gikk langt utenpå de grønnkledte NTHI-gutta.  Og når hodet er overbevist, kan kroppen gjøre resten.

Dagbladet hadde denne lakoniske kommentaren neste dag:

«Det hevdes fra eksperthold at det ikke er lett å lure bæringene på det taktiske planet. De har en smart tyrkisk trener i Albert L. Hazan, ansatt ved ambassaden i Oslo.»

Taktikk og taktikk, fru Blom.  Men ganske smart.  Dagbladet skulle bare visst.

Tore Vik

(som spilte finalen –for NTHI. Det var ikke så moro, nei).