Enkelte ting er vanskelige å forstå. Da regjeringen innførte nye og strengere tiltak med virkning fra 4. januar, ble i praksis alle fritidsaktiviteter satt på vent, selv om akkurat det var en anbefaling, ikke en forskrift.  Resultatet er selvfølgelig at idretten og alle andre følger lojalt opp.  

Her er det jeg ikke skjønner: «Toppidretten har et særskilt unntak med egen regulering, og omfattes ikke av disse anbefalingene».  Jeg vil gjerne forstå hvorfor det er sånn.

Tiltakene fra regjeringens pressekonferanse kan vanskelig oppfattes som noe annet enn et felles krafttak, kall det gjerne dugnad selv om jeg begynner å bli dyktig lei av det ordet nå. Underforstått: All aktivitet på idrettsarenaer over hele landet settes på vent, for alle aldersgrupper. Da aktiviteten for utøvere mellom 13 og 19 år ble stoppet, var det vanskelig å svelge. Enda vanskeligere er det å forstå når også barn under 12 år blir nektet å være sammen.

Det handler nødvendigvis om kontaktpunkter, antall personer sammen og i samvær med andre. Det skal begrenses til et minimum for å se om det kan ha en effekt på smittesituasjonen.

Men eliten er altså unntatt. I Bærum kommune har jeg fortsatt til gode å se dokumenterte smitteutbrudd i aldersbestemt idrett. De svært få tilfellene blant flere tusen aktive utøvere har umiddelbart ført til karantene og treningsstopp. Kamper har vi uansett ikke kunnet spille. Men smitteutbrudd i eliteidretten er ikke vanskelig å finne. Illustrasjonen til denne bloggen er et lite knippe historier fra nettaviser.  Tilfellene er flere.

Eliteidretten surrer og går.  Utøverne trener sammen. Spillerne reiser til bortekamper.  De er på flytoget, på flyplassen, på flyet.  De spiser sammen før kamp på restauranter eller kafeer.  Kontaktpunktene er mange.  Dagen etter kamp går flere utøvere til skolen der de er sammen i klasserommet med andre elever.

Så må det være lov å undres over at eliteidretten slipper dugnaden.  Hvis hensikten har vært å stenge ned så mye som mulig for å se om det kan ha ønsket effekt, er det underlig at det ikke skal være mulig å diktere noen ukers opphold i aktiviteten også for toppidretten.

Det kan umulig være økonomiske argumenter som ligger til grunn. Det finnes støtteordninger og kompensasjonsmuligheter for bortfall av publikumsinntekter og kafeteriasalg. Første halvår 2021 er det satt av 1,185 milliarder kroner til stimuleringsordninger for idrett og frivillighet. Det kan innvendes at det for mange utøvere handler om yrkesutøvelse, i hvert fall for ishockey-,  håndball- og fotballspillere.  Javel, men det finnes da vitterlig altfor mange arbeidstagere som er permittert eller uten jobb i andre yrker.

Handler det om at den politiske belastningen vil være for stor? Ble det så hett rundt ørene til Abid Radja da fotballen presset på, at man kvier seg i det lengste for å røre ved eliteidretten?

Poenget mitt er uansett at dersom man virkelig vil smitten til livs, dersom man virkelig ønsker å stenge ned så mye som mulig – ja da finnes det ingen gode grunner til at eliteidretten skal få lov å være smittebærere mens vi andre sitter hjemme. Jeg har argumenter som «det er så ekstremt strenge smittevernsregler og -tiltak i toppidretten».  Tja, da er det jo litt underlig at smitten er over alt. 

Om dette er ren misunnelse?  Langt derifra. Men så lenge smitten i toppidretten eksisterer, så lenge importsmitte er et problem og så lenge idioter arrangerer hjemmefester med fri flyt og mindre enn en meter mellom flaskene, så kommer aldri tallene til å gå ned.

Vi vil i gang med vårt igjen!