pauliord

Uten garderoben er du verdiløs

1 kommentar

Man undrer av og til på hvordan jeg er blitt til den jeg er i dag. Som coach, ikke nødvendigvis som menneske. Men det henger jo sammen.  Jeg ble kastet inn som coach for Bærum damelag i 1975. Jeg hadde fire år bak meg i norsk basketball, og kunne i realiteten ingenting. Tre NM-titler senere hadde jeg sannsynligvis ikke gjort annet enn å bytte damer inn og ut av kamper – de klarte seg fint uten detaljert veiledning i hvordan å spille ball.

19 år gammel, ukysset og uerfaren: Kunne ikke stort som coach for Bærums damelag (men jeg hadde i hvert fall hår…)

Så, noen år der jeg forsøkte å dyrke mine egne «kvaliteter» som spiller før jeg i 1982 plutselig fikk ansvaret for Bærum herrelag. NM-grossisten fra 70-tallet var i ferd med å falle fra hverandre, og coach-jobben var ledig, for å si det mildt. Det ble lite gull og glitter av mine første år som trener for et lag av seniorspillere, men jeg ble i hvert fall rik på erfaringer. Jeg var søkende og usikker, men jeg forsøkte om ikke annet å komme inn under huden på spillerne jeg trente. 

I 1985 ble den nye klubben EB85 etablert, og et lag av gutter født i 1970 ble mitt første prosjekt med aldersbestemt basketball. Siden er det blitt mange prosjekter, mange lag, på mange nivåer. Jeg har vært gjennom alle stadier: Jeg har vært arrogant og inkluderende, autoritær men også dumsnill, selvsikker og usikker. Men allerede i 1985 var jeg i hvert fall sikker på at for å kunne gjøre en god jobb som coach, var det helt avgjørende å «ha garderoben» i betydningen å ha spillernes tillit og backing.

Vegard Hansen er en type som har fascinert meg i mange år. Han er helt der oppe i verdenstoppen over trenere som har sittet lengst i en trenerjobb for elitelag i fotball.  Snart 6000 dager i strekk som MIF-sjef. Han begynte som trener for Mjøndalen fotball i 2006, og siden har det vært en sammenhengende berg- og dalbane. Opp og ned i divisjonene. Opprykk og nedrykk. 

Men han har sittet trygt hele veien, og han har stått støtt.  En fargeklatt som garantert har hatt garderoben hele veien.

– Jeg kan spøke med Vegard, sier kaptein Christian Gauseth
– Hvorfor har han sittet så lenge, spør VG?
– Latskap i klubbens styre og billig arbeidskraft, en uslåelig kombinasjon, svarer Gauseth og understreker dermed at man faktisk kan spøke med Vegard Hansen. 

Så tror jeg også Ole Gunnar Solskjær har hatt garderoben i Manchester United mesteparten av tiden. Kanskje røyner det på nå, men også Solskjær har stått støtt i stormen, og om spillerne har slått ring om Solskjær har også Solskjær backet spillerne.

José Mourinho? Not so much…

Her er et paradoks: Da jeg overtok EBs 02-guttelag for syv år siden, var én ting krystallklar for meg: Som 60-åring kunne jeg ikke oppholde meg i garderoben med tenåringer når de skiftet. Det er en tid for alt, og det var definitivt ikke tid for en gammel kar å være sammen med nakne unggutter.

Følgelig var jeg aldri i garderoben sammen med dem – annet enn i 5 minutter før kampstart for en siste prat. Men samtidig følte jeg hele veien at jeg hadde garderoben. 

Jeg innbilte meg da, og tror det fortsatt, at spillerne og jeg hadde en kjemi og en forståelse som gjorde oss til et bedre lag, og det gjorde meg til en bedre trener. Jeg kjente dem, jeg kjente reaksjonsmønstre og humørsvingninger. Jeg skjønte stort sett hva de var mottagelige for, og hva som ikke funket – for eksempel på en fredagstrening kl. 20.00.

Så befinner man seg i Tromsø med en gjeng som ikke kjenner meg godt nok. Og jeg kjenner ikke spillerne godt nok. Relasjoner utvikles over tid. Hvorvidt jeg har garderoben – se det er uvisst. (Så skal det i parentes bemerkes at garderober i Tromsøhallen er lite å spare på, de er ofte stengt på grunn av hærverk).

Jeg har latt meg fascinere og inspirere av mange coacher, både norske og utenlandske. Jeg har vært på coach clinics og kurs. Jeg har sett italienske Ettore Messina herse med usikre norske unggutter i Rykkinnhallen, og bestemte meg der og da for at jeg aldri skulle adoptere hans tilnærming. Jeg har latt meg inspirere av Per Tøiens pedagogiske evner, og jeg har tenkt at det må ha vært kult å være en del av John Woodens legendariske UCLA lag. Da lærte du basketball, men du lærte også å bli et helere menneske.

Jeg har lest bøker om Bobby Knight, en fargerik kruttønne av en coach og menneske. Totalt sprø, mener nok de fleste. Men også en kar som hegnet om spillerne sine uten at det noen gang ble overskrifter av det.

Spurs-coach Gregg Popovich imponerer meg. 72 år gammel. I samme jobb siden 1996. Har definitivt sin egen stil.  Så er det kanskje håp om å kunne holde på litt lenger selv som 65-åring, uten noen som helst slags sammenligning forøvrig?

Usikker på det, merker jeg. Men jeg er skråsikker på at årene som coach har betydd mye for meg, og det har vært med på å definere hvem jeg er.

Så har nok de fleste coacher sin stil og sin filosofi. De vet best selv hva som skal være styrende for deres virke som leder for en gruppe. I årene med EB02 forsøkte jeg å hamre inn et budskap:

Står for noe.
Stå opp for noe.
Stå opp for noen.

Det er en filosofi, det også. I sum: Norsk basketball trenger flere trenere.  I januar har du muligheten til å møte likesinnede på Den Store Trenerhelgen.  Vær der! Du vil neppe angre.

En tanke om “Uten garderoben er du verdiløs

  1. Tilbaketråkk: Nytteløs kamp mot klikk? | pauliord

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s