I FB-gruppen Norsk Basket setter Mads Berg Hammervoll ord på det mange føler – det samme mange har tenkt og ment mange ganger tidligere: «Er det bare jeg som synes det er spesielt at Norge–Kosovo får nærmest null dekning i medier etter seieren? Jeg forventet ikke allverden, men med Google søk, så virker det som om kampen nesten aldri fant sted. Innspill? Noe jeg har misset?»

Ja, vi er skuffet. Vi er irritert, og vi føler oss forbigått i absolutt stillhet.

Det er en fattig trøst at det har vært sånn så lenge vi har spilt basketball i dette landet. Skjønt, mye var bedre tidligere – den gangen aviser kom på papir, og bare det. Lokalaviser fulgte oss: Budstikka, Laagendalsposten og Tromsø-avisene lå i front, og viet sine respektive elitelag stor oppmerksomhet. Det var den gangen målestokken på suksess var opplagstall, og ingen fant det formålstjenlig å gå grundig til verks for å analysere tallene. Dermed kunne heller ingen med sikkerhet si eksakt hva som solgte aviser, og i hvert fall ikke om artikler om basketball var noe leserne ville ha. Hvis løssalgsavisenes 1.sider inneholdt ordet SEX var imidlertid salget sikret. 

I dag formidles nyheter på digitale flater, og analyseverktøyene kan fortelle alt om antall klikk, lesetid, når på døgnet vi leser – og ikke minst, om klikk er salgsutsløsende.  Alt dette er greit å vite for å forstå hvorfor vi ikke får mediedekning. 

Et helt sentralt spørsmål er selvfølgelig om vi fortjener det. Vi er en nasjon som elsker ski. Og folk som skyter med ski på bena. Og fotball. Og håndball. Adventstiden handler nå lite om budskapet, men mer om at håndballandslagene spiller julen inn i et eller annet EM eller VM. Nordmenn elsker det, og TV-kanalene likeså: Seertallene går i været.

Håndballdamene spiller VM om noen dager. Norges basketballherrer møter Kosovo i en kamp som er forhåndskvalifisering til kvalifisering til et mesterskap som skal spilles i 2025. Norge er ranket som nummer 89 i verden (41 i Europa) og møter Kosovo, nummer 70 i verden (37 i Europa). Om vi skal være dønn ærlige må vi kanskje innrømme at det ikke er super-sexy for andre enn oss som elsker denne sporten, og som følger lag og utøvere tett. 

24. februar skal vi møte Danmark i samme turnering. Kanskje litt mer spennende med nordisk motstand, men det er fortsatt en turnering der bare 4 av 10 lag går videre. Til et mulig mesterskap i 2025. I en idrett svært få har et forhold til, og en idrett som valgte å sette landslagene på vent i flere sesonger.

Jeg gikk nylig en runde med lokalavisene her oppe i nord. Jeg kan litt om medier, og jeg kan litt om hvorfor de prioriterer som de gjør. Jeg innrømmer at jeg synes det er håpløst at to lokalaviser ikke bryr seg døyten om at vi har slått regjerende norgesmester to ganger. Men jeg forstår argumentene om trang økonomi, mangel på journalister i helgene og det totale knefallet for klikk. Aktiv idrett selger ikke, annet enn om Manchester United taper 0-5 for Liverpool. Folk har allerede sett kampene på en eller annen digital flate. Resultater og kommentarer er «yesterday’s news». Arid Sandven har for lengst skrevet det som er viktig å vite om våre kamper på basket.no.

Mads Berg Hammervoll ber ikke om store oppslag i avisene, bare en liten flis av en spalte, liksom for å registrere at vi eksisterer.  Men hva skal vi med det? Er det bare for vår egen tilfredstillelses skyld? Vi trigger ikke interessen med puslerier.  Vi trenger gode historier. Og jeg vet at de finnes.

Aftenpostens Mette Bugge har vært den virkelig nestoren i sportsjournalistikken i alle år. Når hun nå runder 70, mister vi en av dem som alltid var oppatt av de gode historiene. Og hun har funnet dem overalt, i alle idretter – store og små.  Hun har i tillegg vært superflink på sosiale medier. Hun har solgt seg selv og sakene hun har skrevet. Klikkene har kommet, og hun har også fått lov til å brette ut gode historier i papiravisen.

I dag startet sjakk-VM med Magnus Carlsen, og vi har allerede sett bildene av ham med basketball i hånden som oppladning. Abid Radja har barn som spiller basketball. Det har også Alex Rosén. Trenger vi kjendiser for å få omtale?  Nei, kanskje ikke, men er det så farlig så lenge vi finner vinklinger som gir oss oppmerksomhet?

Vår popularitet handler lite om hva som kommer på trykk i VG, om det er på papir eller vg.no. Eller hva som nevnes i et 15 sekunders innslag på Kveldsnytt. Kampen om oppmerksomheten på sosiale medier er sannsynligvis viktigere. Hvor flinke er vi på Facebook og Instagram? SnapChat og for den saks skyld TikTok.  Basketballforbundet har snart 7000 følgere på Facebook, men er stort sett bare opptatt av seg og sitt. Jeg forsøkte å gi dem en lissepasning med denne bloggen der jeg oppfordret trenere til å bli med på DST. Tenkte kanskje at de burde fanget den opp og pekt til den, ikke mist for å hjelpe seg selv. Men nei. Kanskje fanger de opp det som skrives om norsk basketball på andre plattformer? Nei.

Jeg gidder ikke sutre over sånt lenger, jeg bare registrerer at vi har en lang vei å gå.  Både på banen for å komme oss videre internasjonalt, men også i kampen om oppmerksomhet.