En turnering som Bærum Open er en ganske voldsom greie, i hvert fall sett fra vårt ståsted.  2478 spillere, 229 lag og 462 kamper gjør seg ikke selv. På den annen side – Bærum Open blekner i forhold til for eksempel Norway Cup i fotball.  Den turneringen var i 2023 omtrent 10 ganger så stor med 30 000 spillere, 2350 lag og 5500 kamper. Men så er også fotball omtrent 10 ganger så stor som basketball i Norge med over 270 000 aktive spillere.

(Foto: Robert Namskau)

Jeg fastslår at vi er ganske tilfreds med å være størst i Norge, men liten i en større sammenheng. «Lykkelig som liten» er snublende nær.  Der store turneringer er proffe arrangementer med folk ansatt på heltid, er vi fortsatt en turnering som blir til hjemme på kjøkkenbordet der kjøkkenmaskinen er byttet ut med PC og planleggingsmøtene er to personer over en kopp kaffe.

Vi har holdt på med dette en stund nå, og har som regel en god idé om hva som venter oss. «Har dere tenkt å utvide turneringen» hører vi stadig vekk.  Med mange lag som blir stående på venteliste er det fristende å tenke større.  Også vi synes det er kjipt og kjedelig å måtte si nei til ivrige basketballspillere.

Ser vi ut av Norge er turneringer som Lundaspelen, Århus Basketfestival, Scanias cup og Basketfestivalen i Gøteborg vesentlig større.   Men de har også fordelen av å arrangere med en ekstra dag.  Påsken og Kristi Himmelfart gjør sånt mulig. Jeg kan si mye pent om høsten, men den mangler altså en eller annen høytid som ville gjort det mulig å utvide tilbudet. Personlig ønsker jeg meg litt lenger spilletid, og jeg vil helst ha 4 lag i hver gruppe.  Men Bærum Open slik den fremstår er en avveining mellom det mulige og umulige.

Antall spillesteder er også en utfordring.  I fjor benyttet vi oss av Hønefoss – fire baneflater og en glimrende arrangørstab.  Men det falt ikke i god jord hos alle, og vi valgte å stå over i år.

Det er også et kjedelig faktum at om vi hadde doblet kampantallet, hadde vi uansett ikke klart å doble antall dommere.  For meg er det en gåte at ikke de beste norske dommerne finner det interessant  å være med på moroa. Elitedommerne glimrer som regel med sitt fravær.  Det hadde vært nyttig for dommerne, og det ville garantert gledet lagene.

Det er en tenkelig option å la Bærum Open gå over to helger. Det ville gjort det mulig å innfri mange ønsker.  Men allerede nå synes vi å tøye strikken i lengste laget.  Med sekretariat på 17 baneflater i nesten 30 timer, kioskhjelpere, sjåfører, kakebakere, ryddegjeng og en drøss andre funksjoner skal det godt gjøres å få de samme menneskene til å gå to helger på rad. Jeg vet at Hansa Cup klarer det, og kanskje har vi ett og annet å lære der.

De siste timene på søndag er vi ganske kjørt, alle mann (og kvinner). Litt møre i purren, og med vaklende bein.  Det er fint å se at de aller fleste tilsynelatende forlater arenaene med et smil om munnen.  Noen har fått fornyet inspirasjon og læring i knepne tap; andre har tapt stort, men har elsket å være med. Det er den beste motivasjonen til å gå i gang med Bærum Open 2024.

«Best Excelsior Marigold Hotel» er en perle av en film, i hvert fall for oss som har levd en stund. Skjønt, da den kom ut i 2011, var jeg «bare» 55 år gammel, og sånn sett ikke helt i målgruppen: Den handler om en gruppe pensjonister som lar seg lokke til det som skal være et rekreasjonssted i luksusklassen i India.  

Judie Dench og Maggie Smith – to strålende skuespillere i en film å bli glad i.

Oppholdet blir ikke helt hva de hadde forestilt seg, og en av dem velger å avbryte oppholdet og reise hjem. Hun er opprømt og forventningsfull: «The whole thing is actually tremendously exciting. Not just getting on the plane, but getting on the plane and turning left». For når du går ombord i flyet, og til venstre, kommer du til Business Class og First Class. Hun er begeistret over å komme bort fra indiske spesialiteter som «ham, cheese, and streptococcus» eller «bacteria, lettuce, and tomato».

Det minner meg litt om  Christian Borch i tiden som utenriksmedarbeider i NRK.  «Plutselig oppdaget jeg at  jeg måtte sitte blant alminnelige mennesker. Helt forferdelig!», sa han til A-magasinet om å fly uten gullkort. 

Jeg har en god venn som også elsker å gå til venstre. Når han flyr langt, er det utelukket for ham å reise med de andre bak; det skal være liggeseter, god mat, ditto drikke og full oppvartning.  Foran til venstre. Om han er politisk bevisst eller ikke, vet jeg egentlig ikke, men jeg tviler vel på om han går til venstre i stemmelokalene.

For min favorittpolitiker Mímir Kristjánsson er det sannsynligvis omvendt: Til høyre på flyet, til venstre ved stemmeurnene. Så kan jeg mene hva jeg vil om Rødts politikk, men for meg er Mímir en kar som evner noe så sjeldent som å gi meningsmotstandere cred, og han er aldri giftig på X (x-Twitter) – fritt for personangrep.

Det er godt gjort, for det er lett å falle for fristelsen nå når skjelettene ramler ut av skapet i norsk politikk. «Å komme ut av skapet» har fått en helt ny mening. Listen begynner å bli ganske lang over folk med imponerende svak dømmekraft. Det har ikke minst vist seg at ektefeller faktisk kan være ekte feller. 

En annen god venn (joda, jeg har minst to gode venner) er en fin samtalepartner de gangene vi setter oss ned med en politikkfri kaffekopp. Men hvis vi skulle være så uheldige å sneie innom politikk og politikere, er løpet kjørt. For ham er alt en konspirasjon, og alle politikere er korrupte. Han mener at Trump egentlig er en bra kar, mens alle fra Joe Biden til Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er kjeltringer. Selv ikke Olaug Bollestad slapp unna sist vi pratet: «Hvis hun får makt, forsøker hun sikkert å berike seg hun også». Og klimaendringene er forresten bare del av en naturlig syklus. 

Jeg hater virkelig den ekstreme polariseringen både hjemme og ute, og jeg er møkk lei drittslenging på sosiale medier eller i kommentarfeltene. Absolutt alt er svart/hvitt. Strømningene skremmer meg, og uansett hva min venn måtte mene, tillater jeg meg å ha sans for mange av «våre» politikere. Da Vedum bød opp Høyre-Erna og Rødt-Marie til dans før den siste partilederdebatten på NRK, var det vanskelig å tenke annet enn at det var ørlite sjarmerende. Men som finansminister? Tja, det har kanskje tidvis vært som spurv i tranedans. 

Jeg er virkelig ikke politisk superengasjert eller fascinert.  Men jeg synes det er forstemmende at «anstendighet» er i ferd med å bli et fremmedord. Jeg tillater meg å tvile på at Mímir Kristjánsson spekulerer i aksjer, og jeg har til gode å se ham med solbriller. 

Finnes det utløpsdato for spillere og trenere? Jeg tillater meg å smile litt i skjegget når jeg leser om Fyllingens mannskap kommende sesong. Det sier kanskje mest om meg når jeg ikke kjenner igjen halvparten av navnene på laget, og Fyllingen har allerede vunnet prisen for flest overraskende overganger. 

Lars Espe stikker til naboen!?! Hvordan i huleste havnet en spiller som Isaac Likekele i Fyllingsdalen?  Og, som om ikke det var nok, Orji Okoroafor fra Ammerud til Fyllingen er i hvert fall ganske spesielt. Med Orji får Fyllingen BLNOs flateste hoppskudd, men også en kar med personlighet som er alt annet enn flat. Orji er et fyrverkeri av positivitet og følelser – faktisk kanskje noe av det Fyllingen trenger aller mest.

Orji Okoroafor (t.v.) og Peter Bullock (t.h. nr. 15) har mer rutine enn de fleste.
(Foto: Marianne Stenerud)

Med Orji (43) og Peter Bullock (41) på lagoppstillingen er deler av Fyllingen-satsingen å regne som trim for eldre, og med Bærum som et slags imponerende SFO-tilbud for pur unge talenter, favner denne sesongen absolutt alt og alle. Spennende!

Og apropos spillere over 40; jeg har selv fått et par ganske kraftige remindere om at karrierer ikke varer evig. For første gang på over 45 år er ikke kalenderen min full av treninger, kamper og turneringer. Jeg har ikke ansvar for noe lag, og må fylle kveldene mandager, tirsdager, torsdager og fredager med noe annet. Heldigvis er Netflix-katalogen ganske omfattende. 

«Best før» står det på matvarer i dag, og gjerne «ofte god etter».  Det er jeg jaggu litt usikker på. Jeg var på Den Store Trenerhelgen der jeg møtte mange kjente og mange ukjente kolleger. En av trenerne jeg har kjent lengst, spurte hva jeg skal gjøre denne sesongen – underforstått hvilket lag jeg skal trene.  «Jeg har ikke noe lag i år, jeg er vel blitt for gammel og utdatert», svarte jeg og regnet med å få i retur noe sånt som et hyggelig og velmenende «nei, nei – du er da slett ikke for gammel».  I stedet sa hun «ja, sånn er det jo».

På en måte er det helt fint å være ute av gamet. Om det blir en mellomsesong eller om det er slutt for godt vet jeg ikke, men jeg kjenner meg litt igjen i egne betraktninger om amerikansk collegebasket. Etter hvert har jeg opplevd å følge mange spillere til en karriere «over there», og har irritert meg ganske kraftig over amerikanske coacher på 70+ som faglig sett lever i fortiden. De klamrer seg til jobben som sikrer dem en pen årslønn, og de nekter å gå før de får beskjed om at tiden er overmoden.

Med mer tid til overs skal jeg i hvert fall klare å klore ned noen flere blogger, og uten bindinger i noen retninger – verken landslag eller klubblag – står jeg friere til å mene og skrive ganske fritt. Det er et privilegium.

Jeg registrerer at temperaturen allerede har nådd kokepunktet for enkelte på «Norsk Basket». En ganske heftig disputt ble heldigvis fjernet fra FB-gruppen, men den fortalte jo en historie om at ikke alt er like stas bak norsk basketballs svært vellykkede fasade. Vi øker mest, vi har landslag i medvind, vi har den stolteste presidenten, vi har en hånd på rattet i FIBA. 

I BLNO er det mye nytt og spennende på laglederbenkene.  Ny spanjol i Tromsø, trønder i Frøya, svenske i Asker, litauer i Nidaros, Juan Ferrales i Kongsberg og Alexander Karlstad på Apalløkka.  Og når vi først er i matmerkingens verden: Felles for dem alle er at de garantert er «best før», mens de færreste lagene kan pryde seg med «Godt norsk»-merke.

Så er katta ute av sekken.  Det sikreste tegnet på at BLNO-sesongen er rett rundt hjørnet, er at overgangene flagrer.  Spillere går både til øst og vest – og nord. Og den siste nyheten er Hallvard (Staff) som denne sesongen kommer til å spille i rødt – for Gimle!

Sett med EB02-øyne er det moro å konstatere at det denne sesongen er tre spillere i BLNO fra det jeg ynder å tenke på som den gylne årgangen (i hvert fall for meg). Joachim (Aabel) er på grensen til å bli tromsøværing for godt (?), og går inn i sin tredje sesong for Storm. Der har han opplevd tre ulike coacher på tre sesonger, og kan bli en svært viktig brikke på guardplass i Tromsø.  Johannes Lange er neppe klar til sesongstart, og Joachim er et naturlig valg som vikar. 

Filip Øverli er tilbake fra et år i USA, og har heldigvis motivasjon til å gå løs på en ny sesong i Norge. Valget falt på Trondheim og Nidaros som bedyrer fornyet innsats og optimisme.

Tre EB-karer for hver sin klubb kommende sesong – Hallvard, Joachim og Filip.

Filip og Hallvard er tilbake i Norge etter et år sammen i Mount Vernon, Ohio.  Det var et år som bød på nye utfordringer, nye venner og også en lengsel tilbake til Norge.

Hallvards historie er spesiell i den forstand at så godt som alle klubber i Norge har vært etter ham. Det har ikke manglet verken interesse eller tilbud, det ene bedre enn det andre. Men det ble altså Gimle til slutt. 

– Det har vært en litt forvirrende sommer, mener Hallvard.

Han fikk landslagsdebuten på forsommeren, men bare på papiret.  Så fikk han minutter i de to kampene i juli og august, og sikter nå mot VM-kvalkamper i 2024.

– Det har vært litt rart å være ettertraktet. Til slutt var det vel bare én klubb som ikke hadde tatt kontakt med meg.  Det er både hyggelig og litt kaotisk.  Det blir mange tanker og vurderinger.  Studier. Steder. Basketball. Coacher. Vanskelige valg, forteller Hallvard. 

Så hjalp det ikke på beslutningsprosessen at fornyet interesse fra USA ble kastet inn i siste liten.  Dermed måtte han gå noen runder med seg selv før valget falt på regjerende norgesmester.

Hallvards karriereløp er spesielt.  Han er altså spilleren som aldri var aktuell eller interessant som spiller på U-landslagene.  Det ble verken U16- eller U8-spill for ham. Og når han nå får stadig mer tillit på A-landslaget forteller det sitt om både kropp og karriere som har skutt fart…

Han tråkket barne-basketballskoene i Sandvika som en nokså sped liten pusling – en klassisk 1er/2er. I 2019 falt valget på EB02 da Sandvika-laget gikk opp i limingen. I likhet med alle andre basketballspillere ble han bokstavelig talt satt på sidelinjen av covid-epidemien, og avslutningen på den aldersbestemte karrieren ble langt fra slik han hadde håpet. Etter et år for Tromsø Storm og et år i USA er han altså klar for Gimle. 
For meg blir det moro å ha en EB02-spillere å heie på i hver eneste serierunde. Lykke til!!

Så var eventyret slutt for Harald (Frey) i Göttingen, men en ny og spennende sesong venter: Neste sesong spiller han for Telekom Baskets Bonn. Det er ikke noen hvilken som helst klubb: Bonn ble seriemester i år, de tapte riktignok cupfinalen for Ulm, men vant Champions League mot israelske Hapoel Bank Yahav.  Dermed tar Harald steget fra en 6.plass på tabellen denne sesongen til laget som vant serien.

– Grunnene er mange, forteller Harald.

– Det var Göttingen-coachen Roel Moors som tok kontakt med meg, både for å fortelle at han hadde akseptert jobben som head coach i Bonn, men også for å høre om jeg ville bli med over sammen med lagkamerat Till Pape (25 år/2.06 cm).  Og jeg brukte ikke veldig lang tid på å bestemme meg. Moors fortalte også at Bonn-laget kommer til å bestå av mange nye spillere etter at forrige sesongs head coach tok ny jobb i Paris. Da er det naturlig at noen spillere blir med.

I løpet av forsommeren har Harald også vurdert tre andre tilbud – fra to spanske klubber og også en gresk klubb.

– Men jeg liker meg veldig godt i Bundesliga, og jeg liker coach Moors.  Og dette blir enda et trinn opp på en slags karrierestige. Så lenge hver nye utfordring innebærer et nivå opp, synes jeg det er riktig å slå til.

Harald legger ikke skjul på at det blir vanskelig å forlate Göttingen.  Det er en liten by med stor entusiasme og stort hjerte. Og Harald har ikke bare vært spilleren med flest minutter (32.5) og flest poeng (17) denne sesongen; han har også visst å dyrke nære vennskap og et svært lojalt publikum.

– Det var også en viktig grunn til å si ja. Da coach Moors ringte meg sa også han nettopp det: I Göttingen har vi følt oss som del av en familie, og av storklubbene er kanskje Bonn den som står for de samme verdiene.

Tilbud fra både Spania og Hellas bekrefter det vi har visst en stund: Harald har tatt alle nivåene han har forsøkt seg på, og er blitt ettertraktet.  I sommer kunne han spilt en Summer League i Canada, men valgte å la det være.

– Jeg trenger tid hjemme, jeg trenger å pleie kroppen og jeg trenger ikke minst å være sammen med familie og venner.  På den annen side: Jeg har alltid hatt lyst til å prøve meg i Australia og i så fall blir jo plutselig basketball en heltidsprofesjon uten pauser.

Pauser får han eller ikke i sesongen som kommer.  Bonn skal spille serie (34 kamper), de skal spille cupkamper, de er ett av lagene i Champions League og også ett av lagene i FIBA Intercontinental Cup. Det er en sjelden sjanse.  Bonn er ett av seks lag som møtes i Singapore (!) 24.-26 september.  Der deltar også NBA G League Ignite (USA), Zhejiang Golden Bulls (Kina),  Al Ahly (Egypt), Sesi Franca (Brasil) og Manama Club (Bahrain).

Kulere og mer eksotisk blir det neppe…selv om også dagene på Basketskolen er et høydepunkt.

Harald har forstått hvor viktig det er å betjene supportere, i alle aldre. Og det er kanskje en av grunnene til alle tilbakemeldingene fra Göttingen-fansen da det ble kjent at han forlater klubben.

«I had some good years left, don’t you think?»
Vi sitter på en lokal diner i Detroit og filosoferer over livet. Fortid og fremtid. Fortiden er full av oppturer og gleder for Donald Oatis. Fremtiden er uviss, annet enn at dagene er tunge. Donald drømmer seg bort i hva som kunne vært, hvordan det kunne blitt.

Jordan husker ikke stort av Norge, men Rykkinnhallen var hjemmebanen for både far og sønn …

Han var helt avgjørende for oss da Bærum Basket gikk hele veien til NM-gull i 2011. Vi var knapp favoritt mot Frøya i NM-kvartfinalen, men ingen hadde tro på oss mot Asker i semifinalene. Det skulle ikke skje, men likevel – det sto 1-1 etter to kamper, og vi gikk videre etter 91-82 i den avgjørende semifinalen.

Dette var året da Tromsø var høyt oppe, og både Storm-spillerne og lokalpressen tenkte at dette var en kurant affære: Alt annet enn 3-0 og Kongepokal var uhørt og usannsynlig. Sjokket var et faktum da vi tok med oss Kongepokalen hjem til Bærum etter seier i 5. og avgjørende kamp i Tromsø.

Joda, Donald Oatis hadde definitivt mange gode år foran seg. Han ble Bærum-spiller nærmest ved en tilfeldighet. I ettertid tror både Donald og jeg at han ble hentet til Harstad; ikke for en plass på laget, men som en slags advarsel til Mario Woodson som var blitt litt i overkant varm i trøya. Prestasjonene sto ikke i stil med stjernestatusen, og klubben hadde behov for å gi Mario et spark i ræva.

Etter uker i Harstad fikk Donald beskjed om at han ikke var aktuell, og hadde sannsynligvis aldri vært det. Det som skulle bli et eventyr i Norge, var i ferd med å bli et mareritt.  Inntil Tore Berset ringte og lurte på om vi kunne være interessert i Donald. Vi møtte Donald, ble umiddelbart sjarmert og resten er historie.  

På vei inn i sesongen 2011/12 fikk Donald sjokkbeskjeden som kom til å forandre livet hans for alltid. En fredag morgen våknet han med store smerter i ryggen – så ille at han måtte haste til  legevakten: Der hadde vakthavende lege heldigvis en rolig dag, og han var i tillegg usedvanlig oppegående. Jeg har tenkt mye på det siden: Hvis jeg selv hadde gått en langvakt som legevaktlege, og fått en mørk amerikaner på 205 cm med vondt i ryggen som siste pasient, hadde jeg sannsynligvis foreskrevet Ibux og sendt ham hjem.

Men legen skjønte med en gang at dette var alvorlig og Donald ble sendt direkte til Rikshospitalet. Der konstaterte de «Marfans syndrom». En sjelden sykdom som typisk rammer langlemmede mennesker. Antall nye tilfeller av Marfans er 1 pr. 500 000.

For Donald betød det umiddelbar hjerteoperasjon: Hovedpulsåren var i ferd med å sprekke..!  To store operasjoner senere var han utenfor livsfare, men basketballkarrieren hans var også definitivt over, der og da. Det som skulle blitt en ny sesong med suksess, ble i stedet en kamp for livet, på norske sykehus til alt hell. Og beskjeden var klar: Den profesjonelle karrieren hans var over, og kontaktsport er uansett uaktuelt.

«I had some good years left, don’t you think?»
Det er lett for meg å svare bekreftende, men for Donald er alt snudd på hodet. Marfans er nådeløs, og neste organsvikt var øynene. Så nyrene. Han går til dialyse tre ganger i uken, 4 timer hver gang. For litt over et år siden opplevde han delvis lammelse i beina, og måtte ty til rullestol i en periode. Lammelsen slipper taket nå, men det tar tid, og han bruker stokk.

Donald ser barna Jordan og Zoe jevnlig, men ekteskapet er ikke-eksisterende og av det praktiske slaget: Hvem skal ha barna når?

Marfans er en arvelig genfeil, og paradoksalt nok: Jordan kommer ikke til å bli lang som faren, og han har ikke Marfans. Zoe kommer til å bli lang, hun vil så innmari gjerne spille basketball, men hun har arvet Marfans og skal derfor holde seg unna kontaktsport.

Dialysen gjør det umulig for Donald å betjene en 9-16 jobb, og han jobber nå med flyfrakt og logistikk på kveld og natt. Han har fått en kjæreste som har sagt at hun vil være nyredonor hvis det er en match. Donald ønsker naturlig nok en nyretransplantasjon, men det finnes ingen sentrale donorlister i USA. Dermed er det overlatt til hvert enkelt sykehus å prioritere søkerne, og Donald vil sannsynligvis aldri nå opp.

Det er litt over en uke siden jeg kom hjem fra Detroit, og sannsynligvis er jeg den eneste nordmannen som har vært i byen tre ganger, det er virkelig ikke feriedestinasjon nr. én. Men det føles like meningsfullt hver gang.  

Jeg er selv ingen helseapostel, og blir neppe noen gang kontaktet av VitaePro for å fronte en TV-reklame. Men et par dager med Donald gir meg perspektiver: Min kneartrose er en parentes, og knapt nok det. 

Du blir ikke kvitt Marfans syndrom. Du lever med det, men kanskje ikke så lenge som du hadde håpet. Jeg vet at Donald savner Norge, og da handler det ikke bare om basketball. Han elsket livet her. Han snakker gjerne om den norske gjestfriheten.  Om hvordan familien ble tatt vare på. Mange stilte opp som barnevakter. Alle hjalp til og det var som en vedvarende dugnad å sørge for at våre amerikanske venner skulle føle seg omtrent som hjemme. Men slik situasjonen er nå er en tur til Norge uaktuelt. I hvert fall økonomisk. Helsevesen i USA er ikke gratis, for å si det forsiktig …

Glad gjeng i april 2011 – Tromsø er slått, NM-gullet er sikret.

Jeg spurte ham om jeg skulle ta med noe fra Norge da jeg besøkte tidligere denne måneden: «Waffle Mix and Pizza Grandiosa would be great!»
Så har jeg tenkt at det må være en bedre idé å hente Donald til Norge enn å ta med vafler og pizza over. Et besøk på et par uker. Gjensyn med venner fra over 10 år tilbake – han spør stadig etter nytt om lagkameratene fra 2011. Kanskje kan vi klare det i forbindelse med seriestart til høsten.

Jeg innrømmer glatt at interessen for NBA ikke er all verden. I årene som trener for yngre spillere er jeg nok blitt litt lei av tenåringer som ser seg selv som Kobe- eller Jordan-kopier.  De har alle én ting felles: Dårlig selvinnsikt, null kjernemuskulatur og hang time på et nanosekund. Men samtidig innrømmer jeg også at jeg i sin tid var opptatt av Celtics og Larry Bird.

Jeg var fascinert av hvordan en spiller på 206 cm, tilsynelatende ikke veldig atletisk og slett ikke veldig rask, kunne dominere. Jeg var begeistret over å se hva finter kan utrette, hvor viktig spilleforståelse er, og jeg forsto hvorfor Bird elsket å få to forsvarsspillere på seg. Regnestykket er enkelt – da er det alltid én spiller åpen. 

Så er jeg ikke veldig fan av trash talk på banen, men når du kan backe det opp som Bird får det være greit – historiene er mange, sanne og morsomme.

Larry Bird spilte sin siste kamp i 1992, og de siste 30(!) årene har jeg fulgt Celtics på avstand, bare sporadisk og lunkent interessert. Har tittet innom resultater i ny og ne. Blitt skuffet oftere enn begeistret. Litt for ofte irritert også.

Helt til forrige sesong da et eller annet våknet i meg. 

Tatum, Brown, Smart … en kul gjeng som i mine øyne spilte bra ball. Coach Ime Udoka … spennende. I hvert fall helt til han fikk sparken etter angivelig å ha involvert seg litt for tett med kona til en Celtics-ansatt.  Men finaleserien ble jo nok en gang en skuffelse.

Av en eller annen grunn har jeg fulgt årets sesong med større iver enn på lenge. Jeg har registrert at Celtics dominerte helt til den meningsløse All Star-pausen. Så sluknet de i en periode før de hentet seg inn i innspurten før playoff. 

Når jeg likevel ville en tur til USA, syntes det som en god idé å få med seg en kamp live. Jeg har vært på mange NBA-kamper og gjespet meg gjennom mye bedriten basketball, men har ønsket å gi Celtics 2023 en sjanse. Og første kamp i playoff, mot Atlanta Hawks, kunne jo umulig bli annet enn seier.

Aller først: Det er en dyr opplevelse. Fly og leiebil er én ting, hotell noe helt annet.  Jeg forsto ikke før fredag at dette også er helgen for Boston Marathon.  30 000 deltagere har også vært på jakt etter et sted å bo, og prisene er deretter.  

Da jeg planla turen for tre uker siden, var det ennå ikke 100% sikkert om Celtics ble nummer 1, 2 eller 3. Det eneste sikre var at de kom til å åpne med hjemmekamp, og at playoff startet helgen 15./16-april. Jeg forsøkte å  kommunisere med Celtics-kontoret for å få en forsikring om at de hadde hjemmekamp den helgen, men de ville ikke si annet enn «vent til 9.april for endelig schedule». Det holdt ikke for meg, så jeg kastet meg på Ticketmaster og fant dårlige billetter til latterlig stiv pris.  For et par tusen kroner ble jeg plassert øverst, bortest. Det hadde vært billigere å kjøpe adgang til «coache’s corner»  med Mathias Eckhoff…

Kampdagen var nøye planlagt fra min side. Parkering på en Blue Line-stasjon. Metro inn til byen. 10 minutters gange til TD Garden.  Stopp på «Half Time» pizzeria.  Det måtte jo bare bli en «Larry Bird» sandwich.  Jeg kunne valgt en «Tatum» eller «Jaylen Brown», men er du nostalgiker, så er du nostalgiker.

På veien ser jeg stadig flere i til dels heslige kostymer. Familier består stort sett av far og sønn(er), i grønt og gull. Det heteste nå er et plastkjede i gull og grønt med en oversized Celtics-medaljong som dingler rundt nakken på småtassene.

Vi stimler sammen utenfor TD Garden, og venter på innslipp en time før kampstart. Gaten er pyntet med Celtics- og Bruins-bannere.  NHL-laget er suverene vinnere av Atlantic Division, og minst like populære på vei inn i sitt sluttspill.

Over alt blir vi minnet om at Celtics har «Unfinished business». Byen husker finaletapet i fjor like godt som spillerne. Inngangen er pyntet i grønt og hvitt, publikum i bare grønt.  På vei inn smiler enn av vaktene til meg og spør «du har ikke på deg Celtics-shirt»..?  Litt spørrende. Litt anklagende. Jeg føler meg skyldig, men får forsikring om at det ligger en T-skjorte på samtlige 19 167 seter. Fint med sponsorer…

Annenhver salgsstand tilbyr øl til latterlige priser ($17 for en halvliter). Jeg hadde ingen planer om alkohol på kampdag, men stopper ved standen til Bud Light. Det har vært hett i USA den siste uken etter at Bud Light sendte en kasse øl til Dylan Mulvaney – en transperson som postet en video seg selv med Bud Light i hånden. Det er en underdrivelse å si at det politiske klimaet i USA er giftig, og om LBGT-bevegelsen er sterk, er det stadig sterkere antitrans-røster. I løpet av en uke har flere sluttet seg til boikott av Bud Light med videoer som viser trucker som kjører over ølkasser, folk som skyter på Bud Light som blink.

Jeg tenkte mitt bidrag kunne være å kjøpe en øl, riktignok medium size. Ikke veldig vesentlig som et politisk statement, men likevel … 

Men det skulle ikke være sååå enkelt.  Jeg må vise ID, og plukker frem det nasjonale ID-kortet mitt som jeg er stolt av.  Det holder ikke, og selgeren må tilkalle en supervisor.

Om jeg har pass?  Nei, det ligger på hotellet. Om jeg har et kredittkort med navnet mitt på? Ja.

OK. Greit for denne gangen, og om jeg vil ha enda en øl, kom tilbake til denne standen så slipper du å vise ID en gang til.  Interessante perspektiver her. Som 67-åring må jeg ha pass for å kjøpe øl. En 21-åring kan velge fritt på øverste hylle i våpenbutikken. Og mens jeg skriver dette kommer nyheten om flere døde etter skyteepisode på en 16-årsbursdag i Alabama.

En time før kamp er stemningen allerede god fra tribuneplass. Lydnivået er behagelig, musikken er til å like. Det som foregår på gulvet er mest interessant for meg.  Bare en og annen spiller som holder på med hjelpere – lagene kommer samlet 20 minutter før kampstart. Stor stas. «Booo» for Hawks. Jubel for Celtics. Jeg blir litt satt ut når de kommer løpende ut i blå shooting shirts!?!  WTF som det heter på lokalspråket. Men jeg blir beroliget når jeg skjønner at det er en markering som heter «One Boston Day», på dagen 10 år etter bombetragedien i Boston Marathon.  Litt layups. Mye tøying. Militæret defilerer. Nasjonalsangen synges til høylydt begeistring når Voice-deltageren treffer de høyeste tonene.

De første to periodene er total overkjøring.  Celtics kommer tregt i gang før det plutselig løsner. Hjemmelaget går til pause 30 poeng opp. Tatum er ikke helt på høyden, og synes dommerne gir ham lite. Jaylen Brown er hemmet av fem sting i skuddhånden etter en hjemmeulykke med en glassvase. Men hva gjør det? Derrick White er et beist; riktignok et bittelite beist etter NBA-målestokk. Men han scorer uanstrengt og representerer fornuften i denne kampen.  Virkelig en kul kar!

Fullt så kule er ikke de fire ungdommene med billetter på spredte plasser som desperat forsøker å finne 4 seter etter hverandre. Inn og ut på raden min.  Og raden nedenfor. Vi reiser oss opp, vi setter oss ned.  Og når de endelig faller til ro, er det alle de andre som tilsynelatende er mer opptatt av påfyll. Øl. Pizza.  Kontinuerlig.  Folk er sultne. Og de er tørste. De balanserer svære slicer pizza og øl  med den største selvfølgelighet. De elsker når «fan cam» panorerer tribunen – 5 sekunder i spotlight er noe absolutt alle liker. 

Kampen er behagelig fri for kleine konkurranser, men dunkekonkurranse for tre svært unge karer er kult.  8-åringene får en skumgummiball på en svært lav lekekurv. Han som tar ballen mellom beina bommer på sin slam. Vinneren er han som gjør en 360.  Alle tre er superstolte. Publikumsapplausen kårer vinneren.  Kortvarig. Søtt. Morsomt.

Like kortvarige er ikke timeouts.  De varer i en liten evighet. Hawks’ coaching staff kjører Kenneth Webb-varianten: Fem coacher tenker veldig lenge sammen ute på gulvet før de formidler konklusjonen til spillerne i det som gjenstår av tid. Det hjalp ikke i denne kampen.

Jeg har fått mitt.  Jeg har fått Celtics-seier. Jeg har sett coach Joe Mazzulla – mannen som fikk jobb etter at Udoka ikke klarte å være coach, og bare det. Mazzulla fremstår som en jordnær kar med kunnskaper nok til å lede dette laget videre. Jeg har sett arrangementet, og vil nok mene at en jumbotron (storskjerm) er helt vesentlig for opplevelsen. Selv fra min plass en mil unna får jeg med meg alt både på gulvet og på tribunen. Jeg får repriser. Da blekner jo TV2play-overføringene litt når BLNO-lagene ikke en gang evner å få opp kamptiden på skjermen. 

I sum: Jeg heier fortsatt på Celtics til tross for at Larry Bird er historie. 

Det er litt hyggelig, men også litt masete når stadig flere mener jeg burde skrive mer om damer. Og da tenker de nok ikke på influencere og babes, men om basketball. Så svarer jeg det samme nesten hver gang – at dette er noe jeg ikke har nok greie på til å skrive noe meningsfullt.

OK, så jeg kunne skrevet det helt åpenbare:  Ulriken er soleklar favoritt i en NM-finale uansett motstander. Kanskje har de pådratt seg et Bærum-kompleks etter tap både forrige sesong og i år.  Men jeg tror ikke noe på det.  Jeg antar at det mest usikre er hvilket lag de møter i finalen.  Det kan være Asker eller det kan bli Bærum som sannsynligvis møtes i en semifinale. Det eneste som er sikkert er at dette er en nådeløs helg.  BLNO M har allerede spilt bøttevis av kamper, best av 3 og best av 5.  Feilskjær kan rettes opp. De får nye sjanser.  Men denne helgen er det vinn eller forsvinn hele veien for jentene.

Jeg er ikke på like mange kamper som Arild Sandven, så jeg nøyer meg med å anta at Ulriken vinner. Jeg er ikke up to date på BLNO K. Mange vil påstå at jeg ikke er up to date på andre ting heller…  

Jeg har mer lyst til å skrive en slags hyllest til alle jenter jeg møter på og utenfor basketballbanen. Jeg vet ikke om det høres dust ut å kalle alle «jenter», men i mitt hode er både «damer» og «kvinner» litt for høytidelig og gammeldags.

Jeg heier sjelden på lag, men alltid på enkeltspillere. Hjertet mitt blør ofte for jentene fra Tromsø, jeg unner dem virkelig en god opplevelse eller to denne helgen. Jentene i Bærum ser jeg ofte nok til å vite at de er en bra gjeng som virkelig vil opp og frem. 

Mitt problem er sikkert at jeg liker litt for mange, men denne sesongen har jeg fått en ny favoritt. Abbey Hoff.

Tilfeldighetene har villet at hun trener et ungt guttelag i Nadderudhallen før jeg begynner med mitt. På gulvet er Abbey en enestående dyktig trener.  Utgangspunktet er ikke det beste: Gutter i tidlige tenår er ikke alltid lett å holde orden på.  Det enkleste for henne hadde vært å sette i gang driller og latt spillerne holde på. Men Abbey fikser, og har full kontroll. Hun prøver virkelig å formidle kunnskap, og det er nok ofte en tålmodighetsprøve å få til noe fornuftig. .  Hun er aldri sint – hever aldri stemmen.

Så har jeg hatt gleden av å prate med henne i pausen mellom treninger, og det er spennende å høre hvordan det er for en amerikaner å komme til Norge, norsk basket og norske forhold.  Det hadde vært lett for henne å sette ord på det hun kanskje er misfornøyd med. Men nei, ikke et vondt ord om noe eller noen.

Abbey er så nær jeg klarer å komme hel ved.  En strålende jente, sånne spillere vi burde klart å beholde over flere sesonger.

Selvfølgelig har jeg mange favoritter i norsk damebasket. Og jeg forsøkte å beskrive det generell inntrykket i en blogg tidligere i år:

Det jeg ser av jenter på treninger og i kamper forteller med all mulig tydelighet at de har tatt basketballen til et nytt nivå.  Bedre trenere, bedre treningskultur og større mengder har gjort underverker. Felles for de aller, aller fleste er at de jobber knallhardt, de er seriøse, de forstår basketball og de har ambisjoner.  Og om jeg kommer til å trene lag også etter denne sesongen, kunne det like gjerne vært et jentelag.

Helt til slutt: Jeg skulle veldig gjerne vært i Nadderudhallen denne helgen, tror meg.  Ikk e minst fordi jeg lovet Abbey å se dem spille. Men det ble altså en umulig kollisjon siden jeg er i USA.

 Sorry Abbey!

Lykke til, alle sammen.  Kick ass!!

En ren Bergens-finale i BLNO!?!  Det hadde jeg virkelig ikke sett for meg, og du skal være temmelig sprelsk for å tippe noe sånt. Jeg tippet 3-2 til henholdsvis Gimle og Kongsberg, men bommet altså på begge. 

Denne semifinaleserien har inneholdt så mange situasjoner og overraskelser at det er vanskelig å plukke de viktigste.  Men for meg er nok nesten 8 minutter i den siste og avgjørende kampen mellom Bærum og Gimle det mest bemerkelsesverdige. For selv om Gimle syntes å ha et lite overtak etter pause, føltes det aldri helt trygt.  På et tidspunkt mot slutten av 3. periode presterte lagene å bomme på 7 skudd i løpet av to minutter – ingen nettkjenning for noen av lagene. 

Så kom Milovan Savic inn, og roen senket seg over Gimle. I løpet av to minutter senket han 7 poeng, og ble tatt ut av kampen igjen. Audun Eskeland hadde sikkert ikke hatt noe imot å gi ham flere minutter, men tok ingen sjanser med en kaptein som sliter med menisk. Totalt spilte Savic snaut 8 minutter, men statistikken forteller at han noterte seg for 12 poeng, 3 returer og 1 steal. Med Savic på banen blir Gimle noe et helt annet enn guarder som løper av screener for å finne åpne skudd. Med Savic på banen i 7 minutter og 50 sekunder vant Gimle 25-9!

Så skal han kanskje måles mot Ognjen Nisavic? Og i hvert fall må det være lov å mene at Frøya-suksess i stor grad står og faller med ham.  Mot Kongsberg i den siste kampen sendte han av gårde 19 (!) trepoengere. Det er uhørt mange. Han traff på 9 av dem, og det holdt – såvidt. Og om Savic og Nisavic er spillere å måtte stole på hos Gimle og Frøya, velger jeg nok det trygge, forutsigbare og fornuftige med Savic fremfor en mitraljøse som øser på.

Av andre poenger i denne serien:

Det er relevant, men uinteressant, å påpeke at verken Bærum eller Kongsberg fikk muligheten til å spille med fullt lag. Juan Ferrales ville gjort en forskjell for Kongsberg. En skadefri Marin Mornar likeså. For ikke å snakke om at det er smart å treffe på minst én av tre straffer når tiden i praksis er ute: Xavier Green kommer til å huske 0 av 3 lenge. Dette kunne og burde blitt en femte og avgjørende kamp. 

Bærum har hatt maks uflaks med sine importer. Raivis Scerbinskis har vært mer skadet enn spilleklar. Steffon Mitchell burde sannsynligvis holdt sengen gjennom semifinalerunden, men spilte i redusert utgave. I den første semifinalen i Bergen  spilte han bemerkelsesverdig svakt i første periode, men kom til hektene etter hvert.

Men selv om Kongsberg og Bærum har vært plaget av skader og sykdom, så skal det også nevnes at Gimle har spilt seg gjennom semifinalene med Savic mest på sidelinjen.

For Bærum hjalp det heller ikke at halve laget var i Scania Cup da de viktigste treningene før torsdagens kamp ble gjennomført.

Mikkel Kolstad er for mange en poenggarantist. Da han spilte for NSU i fort Lauderdale var han jo faktisk den beste skytteren i USA i en lang periode. Men Mikkel er så mye mer. For eksempel en usannsynlig irriterende klegg som ikke tillot Stian Mjøs å komme til gode muligheter. 

Dante Thompson var Gimles beste returtager i semifinaleserien med 37 returer på fire kamper.  Men like bak – Lars Espe med 35!!

Det blir en kul finaleserie! Jeg har sluttet å tippe…

Språk er fint. Kunnskaper også. Jeg har vært tett på unge mennesker i snart en mannsalder der primæroppgaven har vært å få til noe på basketballbanen. Det kan høres ut som en ganske likefrem oppgave, men stadig oftere må jeg ta meg selv i å korrigere eget språk. Det funker dårlig når det du sier ikke blir forstått.

Som for eksempel i setningen over: Jeg er temmelig sikker på at ni av ti tenåringer vil falle av på ordet «likefrem» og frasen «ta meg selv i» (ung tolkning vil kanskje være: «ta deg selv i rassen») .

Derfor har jeg gjort noen tafatte (ups, enda et vanskelig ord) forsøk på å spe på med litt språklig input på treninger, og også kunnskap av mer generell karakter.  Gjennom en hel sesong har vi forsøkt å piffe opp treningshverdagen med konkurranser der også quiz har vært en del av det. Og det står dårlig til hos mange…

Spørsmålet var:  «Fire hunder, en sau, tre kjøttmeiser og en huggorm − hvor mange bein har de til sammen?» Et av de mer umiddelbare svarene var:
«Ka faen er kjøttmeis, e’kje det en blomst?»

Reaksjonen var identisk da kjøttmeis ble byttet ut med sidensvans.

For en tid tilbake ba jeg gruppen navngi tre statsråder i den norske regjeringen. Ett av svarene var «Domstolene, Stortinget og Regjeringen».

Jeg synes det er synd at en mengde kule ord er i ferd med å gå i glemmeboken. «Askebeger» og «sjekkhefte» forsvinner av helt naturlige årsaker, og godt er det. Verre er det med ord som ligger godt i munnen, som for eksempel døgenikt, fillefrans, fusentast, hespetre, merrabitt og pipestilk.

Gamle ordtak og munnhell ser også ut til å være på språkets rødliste, og kunnskapen er helt fraværende hos mange.  Dette er et lite utplukk av svar jeg har fått på å fullføre kjente  ordtak:

Brent barn ….
«Brent barn smaker ikke særlig digg»
«Brent barn smaker pølse»
«Brent barn ler best»
(Brent barn skyr ilden)

Den som kommer først til mølla …
«Den som kommer først til mølla får den aller beste kølla»
(Den som kommer først til mølla får først malt)

Det er aldri så galt …
«Det er aldri så galt at ingenting er rett»
«Det er aldri så galt at det er for sent å snu»
(Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe)

En svale gjør …
«En svale gjør ingen loop»
«En svale gjør ingen svalestup»
«En svale gjør ingen skade»
(En svale gjør ingen sommer)

Det er bedre med en fugl i hånden …
«Det er bedre med en fugl i hånden enn fem fjær i hatten»
(Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket)

Den skal tidlig krøkes … 
«Den skal tidlig krøkes som har dårlig rygg»
(Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli)

Det er ikke gull alt som …
«Det er ikke gull alt som vokser»
(Det er ikke gull alt som glimrer)

Jo flere kokker jo mer …
«Jo flere kokker jo mer mat»
(Jo flere kokker jo mer søl)

Så har ikke dette noe med språk og kunnskap å gjøre, men jeg elsker jo en artig twist i en punchline. Derfor denne som jeg kom over for litt siden:

Advokaten hadde det første møtet med en klient som var siktet for drap.
– Jeg har en god og en dårlig nyhet.
– Hva er den dårlige, spurte klienten:
– Det er blodspor fra deg og DNA’en din over hele åstedet.
– Hva er den gode da?
– Du har ganske lavt kolesterol. 

God påske til alle!