pauliord

«Livet er som en sjokoladeeske», sa Forrest Gump.  Det har han helt rett i. Du vet aldri hva du får … Men for mange spillere i BLNO har livet snarere fortonet seg som en berg- og dalbane – oppturer og nedturer:  Det går opp og ned – noen halsbrekkende «twists and turns» – og turnovers.  Tabellklatring går veeeldig sakte, mens det kan oppleves skremmende, traumatisk og altfor kjapt når det går utfor. 

Jeg er skråsikker på at ingen i Gimle har noe imot kolleger i Nidaros, Ammerud eller Oppsal, men Gimle trives definitivt ikke i det selskapet. Jeg antar at de synes oppholdet rundt nedrykksstreken har vært både plagsomt og pinlig. Etter hvert som spillere har returnert fra sykdom og skader, har det vært grunn til å tro på kjapp tabellklatring.  Men det har latt vente på seg inntil det endelig løsnet mot nabo Frøya. 

Men som vi alle vet – en enslig svale gjør ingen sommer, og én god kamp gjør ikke susen.  For meg har Gimle fremstått uforståelig tamme, og hadde det ikke vært for Reidar Greve kunne dette sett verre ut.  En amerikaner, en Odfjell og en Espe mindre er tre kvaliteter borte, men likevel..? Det kommer garantert til å gå bedre, men noen av oss har sett en annen utgave av Gimle denne sesongen. «I ferd med å finne seg selv», skriver basket.no.  Det var i så fall jaggu på tide.

Frøya synes på sin side å ha røket på en midtlivskrise. En frisk og kul start ga 4-0 i kamper før de fikk Nidaros midt i trynet (96-99), og inniblant de 11 seirene før jul er det en og annen kamp der flaks har vært en like stor faktor som dyktighet. Det betenkelige med Frøya er ikke minst at når de først taper, så ser det ganske stygt ut. Og, det kan umulig være komfortabelt å føle seg så avhengig av Ognjen Nisavic.

Lokalavisen kalte det «et gnistrende førjulsshow» da Kongsberg Miners høvlet over Oppsal denne uken.  Tja, da bør i samme setning det legges til at det har vært lite show på Kongsberg hittil denne sesongen annet enn det speaker Harald Quaynor har stått for i timeouts og pauser. Men for meg er det ikke overraskende om Kongsberg er på vei opp for å bli. 

Og det er dessverre ikke noe sjokk at Oppsal sliter. Hvis berg- og dalbane-metaforen holder, befinner Oppsal-gutta seg på bånn nå, og må begynne på den møysommelige klatringen igjen. Det skal bli tungt nok etter at selv Ammerud har klart å få en 2-kampers edge på Oppsal.

Apropos Ammerud. De gikk inn i sesongen kledelig sjarmerende ydmyke, og med en uttalt ambisjon om å slippe til unge spillere, fullføre sesongen med stil og ta seg gjennom en kvalik-turnering for å beholde BLNO-plassen. I dag ser det ut som mye av dette er glemt, og at kurs og ambisjoner er justert. Ikke så sjarmerende lenger.

Bærum, Centrum og Tromsø opererer i landskapet rundt 6-7 tap. Bærum er en fryd å se på i medgang, tilsvarende uinteressante når de ryker på stygge sifre.  For Centrum har det handlet om å utligne farten de fikk i sesongstarten.  Når ikke alt lenger går på skinner, og når toppscorer Johan Flaa går med skinner,  tipper jeg laget fra Vulkan priser seg lykkelig over gode kamper vunnet i sesongstarten. 

Jeg skjønner godt at Tromsø lar Xavier Fuller spille over 35 minutter i hver kamp.  Med tall over 26 poeng i 26 i effektivitet ville det være dumt å la det være.  Så nøyer jeg meg med å si at Tromsø sørger for å få valuta for pengene de bruker på importer når de tre importene forsyner seg av 100 spilleminutter pr kamp.

Slik denne ligaen har utviklet seg, vil absolutt alle  for enhver pris unngå å havne på 8.plass; for noen er kanskje sågar 9. plassen bedre for da slipper de å bli ydmyket av Fyllingen i kvartfinaler.  Sånn ser det i hvert fall ut nå.  

Det suverene lederlaget startet sesongen på sløvt vis, og jeg var en av dem som tenkte «here wo go again».  Men nei. To kvalitetsimporter leverer så det holder med ballen i hendene, men for meg ser det ut som om de også har tatt med seg proffe holdninger inn i en spillergruppe som trengte det.

Asker er faktisk i posisjon til å måtte konkurrere med Nidaros om å unngå 9.plassen om de ikke sørger for å vinne flere av de jevne kampene. Det skal ikke bli lettere når Aliens må ta farvel med en av to svensker, men det hender jo at BLNO-lag klarer å trylle frem nye spillere i juleferien..

Vi er på vei inn i juleferie der BLNO-lagene som vanlig har svært ulik praksis: Enkelte klubber trener ikke i det hele tatt, andre holder det gående tett opp mot julaften og også i romjulen. Noen som alltid har lyst til å trene er yngre spillere, og derfor popper julecamper opp som paddehatter.  Jeg innbilte meg at vi nå mener det er viktig å inkludere alle: Alle skal ha muligheter, økonomi skal ikke være en begrensende faktor og ganske særlig ikke i 2023 når historiene om familier med økonomiske utfordringer er mange.  Da er det interessant å se tilbudene på FB de siste dagene. 

– Skjetten arrangerer julecamp i Skedsmohallen – to dager x 4 timer GRATIS.
– Ammerud inviterer til Hoopers Xmas Camp (kulere blir det ikke…).  Tre dager x 4 timer for 300 KRONER.
– EB85 tilbyr 4 dager x 3 timer for 1250 KRONER. Det minner i hvert fall ikke mye om ideell virksomhet.

Folk leser jo ikke lenger, annet enn på telefon og iPad. Og om du skulle våge deg på en bok, er det kanskje greit at den er tynn. Her har du en hel serie tynne bøker, enkelte er faktisk syltynne. Så legger jeg på en del julekort som ikke er sendt – annet enn karen som ga oss tilbakemelding på Bærum Open – den er faktisk mottatt og lest.

I en tid da alle kan krenkes for alt, og der mange er ekstra hårsåre, kan det være greit å minne om ordbokens definisjon av «satire»:

Ytring som refser, kritiserer (samfunns)forhold eller (samfunns)tilstander ved å stille dem i skarpt, ironiserende lys ; vittig og sarkastisk skriftstykke.

(SYL)TYNNE BØKER

BLNO-historie:
«Amerikanske importer som aldri ble avblåst for skritt»

Det slår aldri feil: Aamerikanske vaner i møte med norsk regelpraksis på skrittavblåsninger er sjelden en match.

BLNO-statistikk:
«Spillere med norsk pass på scoringstoppen».

Lite norsk på scoringstoppen i BLNO.

Magnus Midvedt:
«Kritiske betraktninger, frekke kommentarer og kunnskapsløse analyser»

Magnus kan basketball, han kan alt om alle og han er sannsynligvis livredd for å fornærme, plage eller krenke noen som helst. Uansett en befrielse å høre på, som regel sammen med Simen Anker-Olsen.

Fyllingens TV-kommentator:
 «Dette får meg til å ta av – når jeg går bananas!»

TV-kommenterene fra Fyllingen-kampene er stort sett helt OK, men er ikke av slaget med innlevelse og engasjement.  Hvorvidt mannen med mic’en har mer enn hvilepuls i løpet av 4×10 minutter er vanskelig å si – sannsynligvis ikke. 

Ulriken i BLNO K: 
«Sitrende spenning i 40 minutter»

Seriegullet synes å være en ekspedisjonsaffære. Så blir utfordringen ikke å snuble i sluttspillet.

Randi Sørensens tribuneveileder:
«Varierte heiarop»

Randi er kanskje Tromsø Storms mest trofaste tilskuer. Fra sin faste plass øverst til høyre bak lagbenken sparer hin ikke på kruttet, og «Heia Tromsø» er lett å høre også på TV2play-sendingene.

Tromsø Kommune:
«Konkrete hasteplaner for Tromsøhallen»

Tromsøhallen er fortsatt en arena som er hatet av både hjemmelag og bortelag.  Arbeiderpartiet har lovet handling i inneværende periode.  Det gjenstår å se.

Gimle:
«Spillere som ikke har vært skadet»

Gimle ligger overraskende plasser på nedre halvdel av tabellen, men har også vært uheldige med skader på nøkkelspillere.

BLNO-DOMMERNE:
«T for to, to får T eller en får to»

Enkelte dommere gir alltid svar på tiltale, men er sjelden åpne for dialog.

Jarl Jespersen:
«Sånn vinner du 3.-perioder»

Oppsal har heng på de fleste – og de leder sågar store deler av kampene.  Men så var det den helv…es 3.perioden.

Ognjen Nisavic
«Skuddene jeg aldri ville tatt»

Boken kommer i nytt opplag, og er en beskrivelse av åpne skudd han liker og pressede skudd han misliker.  Han har bommet på 43 3-poengere så langt, men er likevel helt i toppen på 3p%.

Ilarion Bonhomme: 
«Slik unngår jeg turnovere»

Ilarion topper statistkken for antall turnovere (4.6) , og bare i en kamp er han registrert med null turnovere. Men han kompenserer med å være best i assist-kategorien.

Emil Grosse, Hallvard Staff og andre 2-metere:
«Derfor trives vi best inside med ryggen mot kurven»

Jeg synes kanskje det er litt underlig når spillere på over 2 meter fyrer 3’ere i vilden sky, men det set ikke ut til at noen coacher har problemer med manglende offensiv returtaging.

KORT SOM ALDRI BLE SENDT

En av grunnene til at mange coacher er tynne i håret er sannsynligvis antall turnovere laget presterer.  Det er naturlig å rive seg i håret når ting går skeis, og alle coacher jeg vet om hater upressede turnovere. Én ting er å miste ballen og hodet når trøkket er voldsomt, forsvaret er oppi deg og dine kvaliteter er begrenset.  Men upressede feil er ikke til å leve med for noen.  

I et forsøk på å forklare unge spillere betydningen av å «gi bort» ballen, har jeg presentert dem for regnestykker basert på 20 turnovere:

– Laget mister muligheten til å score 3 poeng 20 ganger, men med en treffprosent på 25 betyr det i så fall ca. 15  poeng i minus. Men også: motstanderen får anledning til å score 15 poeng om de har samme treffprosent. Altså en differanse på 30 poeng.

– Og hvis det handler om 2-poengere: En treffprosent på 35 er konservativt, lavt, men betyr at laget mister 14 poeng. Motstander kan score 14, og differansen blir i så fall 28.

Sånne tall-leker er mer skremselspropaganda enn de er relevante å anvende på en basketballkamp, men det illustrerer om ikke annet et poeng (eller flere).

Nå har jeg sett både Centrum-Kongsberg, Nidaros-Asker og Bærum-Centrum med egne øyne, på plass i henholdsvis Vulkanhallen, Munkvollhallen og Nadderudhallen. Det er faktisk et vesentlig poeng å være til stede i Vulkanhallen – kameraføring/-vinkel gjør at streamen mister et par meter av banen nær sekretariatet, og jeg kan love at det ble mistet mange baller der.

På disse to kampene har lagene prestert totalt 125 turnovers, 21 i snitt!! Det er meningsløst mange for elitelag, og avslører manglende skills, sviktende vurderingsevne og ditto håpløse valg.  Bærum var «best in show» på disse tre kampene med beskjedne 16.  

For å være ærlig synes jeg disse tre kampene har vært overraskende og skuffende svake.  Elitespillere gjør ikke så mange dumme feil.  Norges beste skyter ikke så dårlig.  Og kremen av spillere i BLNO er ikke så begrenset i forsvar.  

Natten før serierunden 9.- og 10. desember fastslår jeg at Centrum har fått en nødvendig realitetsorientering før kampene i Bergen. Jeg har hatt inntrykk at de har vært en blanding av dyktige og heldige, og har «sneket» seg til en plass på toppen av tabellen.  Kampen mot Bærum var en nødvendig vekker, og det blir interessante kamper mot Fyllingen og Frøya. Det samme er tilfellet for Gimle.  Vi er mange som lenge har ment at det bare er et tidsspørsmål før regjerende norgesmester begynner klatringen på tabellen.  Men foreløpig har det gått tregt.  Det som er helt sikkert er at Gimle blir en lei nøtt for motstanderne i kvartfinalene: Enten kommer de som en joker fra en bånnplass på tabellen, eller så har de klart å klatre nesten til topps fra et håpløst utgangspunkt.  Begge scenarier er skremmende for motstander i kvartfinalene. 

Så registrerer jeg med undring dette fra en gruppe dommere som forståelig nok synes det er greit å fortelle historier anonymt:

Om en coach som slår/dytter en dommer slik at han treffer gulvet. Om en spiller som blir bortvist etter 2 T’er, som må bli bedt gjentatte ganger om å forlate hallen, for så komme løpende inn i hallen før kampskjema er signert og ender med å dytte en dommer i brystet. Og en dommer som blir truet med juling etter kamp med beskjeden «jeg venter på deg utenfor».

Det er ikke så mye annet å si om dette enn –  få det bort!!  Idiotisk veike straffer holder selvfølgelig ikke. Hvis alt dette er riktig, er det virkelig til å skjemmes over. Og det er minst like uforståelig at FB-posten ikke har fått mer enn en håndfull kommentarer.

Denne julekalenderen er en uhøytidelig quiz om basketball. Du vil alltid finne «dagens luke» på pauliord.com. Spørsmålene kan være hva som helst, og ikke alt er like lett å google seg frem til, og det er forhåpentlig vanskelig å få svar på ChatGPT. Jeg publiserer oppgavene sånn cirka rundt døgnskillet hver dag – pluss/minus en time. Om du vil være med i konkurransen må du sende meg løsningene på mail før neste oppgave er publisert: Send mailen til pal.berg@outlook.com.

Her finner du tidligere oppgaver:

Her finner du tidligere oppgaver:

(Gimle-Fyllingen 75-83.  Centrum-Kongsberg 70-67)  Jeg skriver sjelden kampreferater – det tar Arild Sandven seg av.  Men jeg er villig til å gjøre et unntak.  Vi har gjort unna to midtukekamper før den virkelige juleinnspurten: Ytterligere 23 kamper skal spilles før julen tar oss.  Da bør mye være avklart på  en tabell som er vanskelig å forstå..

Jeg registrerer at Gimle er på gang, men selv om de er i bedring, kommer de tilsynelatende konsekvent for sent til festen.  Etter seier over Centrum og Ammerud samme helg på bortebane tenkte mange, meg selv inkludert, at nå er Gimle i gang med opphentingen.  Men så, to uker senere, fikk de stryk av Kongsberg. Det syntes som om de var akkurat for sent ute med formstigningen: 3 poeng skilte lagene ved full tid. 

Samme historie denne uken mot Fyllingen: Strålende start på kampen, men så visnet de litt og kom til kort mot det som i realiteten var to amerikanere: 40 minutter på både Likekele og Brown, og totalt 62 av 83 poeng. Det er neppe dramatisk for Gimle som vanskelig kan klare annet enn 3-0 mot henholdsvis Ammerud, Asker og Bærum. Og som snart får på plass Espen Fjærestad og Magne Fivelstad.

Centrum-Kongsberg var en annen historie.  Etter kampen var jeg så freidig å påstå at det var en av de svakeste kampene jeg har sett i år. Men kommentator Simen (Anker-Olsen) sa ganske riktig «…men det var underholdende!».  

For det var interessant å se på i den grad urutinerte, unødvendige og upressede turnovers er underholdning.  Centrum kunne stukket av flere ganger, men presterte i stedet å snuble inn i dårlige og selvpåførte situasjoner.  Kongsberg fikk flere «matchballer», men tråkket utenfor sidelinjen eller presterte en double drible i avgjørende øyeblikk. Totalt 39 turnover er mye for to elitelag.

Jeg synes virkelig ikke Centrum leverte en godkjent prestasjon – de hadde tapt uten Sivert Nordheim på banen i sluttminuttene, for det er fint med folk som 1) ikke gir bort ballen selv om det er jul, og 2) scorer når han bør og må.

Jeg har fortsatt ingen idé om hvilke lag som faktisk er gode annet enn at Fyllingen kommer til å vinne mange kamper med to amerikanere som er på banen i 80 minutter. Jeg gleder meg til å se tabellen siste helg før jul.

Etter godt og vel 50 år i norsk basketball har jeg vært såpass mye involvert i styre og stell av basketballklubber at jeg vet dette: Når klubben inviterer til generalforsamling, er det sjelden særlig interesse.  Jeg husker flere årsmøter fra EB85s tidlige år der vi var maks 4-5 fremmøtte. Det var alltid det sittende styret, ingen andre. Vi avviklet generalforsamlingen på parkeringsplassen på Eiksmarka skole.  Det tok sjelden mer enn 30 minutter, og vi var alle fornøyd med å ha resten av kvelden til disposisjon.

Det er nok litt mer orden på årsmøter i dag. Kanskje har noen sågar orket å pløye gjennom årsberetning, regnskap, budsjett og forslag, og i heldigste fall er det et tosifret antall medlemmer til stede.

Men i enkelte klubber har det gått hardt for seg, og det har vist seg at et sittende styre blir et lett bytte om noen ønsker å «kuppe» klubben. Det er nemlig slik at vedtak på årsmøter er prisgitt et flertall av stemmeberettigede. Det kan bety at det holder med en håndfull medlemmer for å trumfe gjennom vedtak – og kanskje et helt nytt styre.  Det finnes sikkert flere «kuppforsøk» i norske basketballklubber; jeg kjenner best til tre av dem. 

I en av klubbene var det overraskende da en gjeng valset inn på årsmøtet og fikk avsatt det gamle styret. Men, i NIFs lover heter det at «alle som har vært medlem av idrettslaget i minst én måned, fyller minst 15 år det kalenderåret årsmøtet avholdes, og har oppfylt sine økonomiske forpliktelser til idrettslaget, har stemmerett». 

I dette tilfellet viste det seg at kuppmakerne slett ikke hadde medlemsforpliktelsene i orden. Heller ikke hadde de forberedt dette særlig godt annet enn at de var misfornøyd med driften slik den hadde vært i foregående sesong. Forsøket på å overta klubben fislet bort. 

I en annen klubb har det gått en kule varmt. På årsmøte var det oppsiktsvekkende mange til stede, pluss/minus 100. Et underlig høyt tall, og neppe et uttrykk for genuin interesse for regnskap og budsjett. I forkant hadde nemlig en fraksjon sørget for å «verve» årsmøtedeltagere blant trenere og spillere fra yngre lag. I «valgkampen» ble det tatt ganske hardt i: Ledere i klubben ble utsatt for beskyldninger om rasisme, og også påstander om at barn og unge spillere ble kjeppjaget fra hallen når andre lag trente. Etter å ha snakket med involverte tror jeg det er riktig å si at det første er løgn (og dessuten ganske drøyt), det andre var en total fordreining av sannheten.

Den innstilte styrelederen ble vraket med knappest mulig margin på et årsmøte der 14- og 15-åringer ble coachet på hva de skulle stemme.  

Så kan man mene hva man vil om oppegående ungdom, men min erfaring er at svært få unge mennesker verken kan eller vil forstå mye av budsjetter, regnskap og klubbdrift.

Ofte handler misnøye om at elitelag legger en klam hånd på klubbens økonomi, med den følge at breddesatsingen blir skadelidende. Og det hører med til sjeldenhetene at uenighet om klubbers veivalg og drift får den behandlingen det fortjener i en ryddig prosess.  Veien synes å være litt for kort fra irritasjon og misnøye til mistillit.

Verre har det vært i enda en klubb som har vært utsatt for styrekupp. Det begynte med bekymringsmeldinger om en av klubbens ungdomstrenere som i beste fall har utvist total mangel på rolleforståelse. Det har handlet om spesielt inviterte spillere som fikk være med treneren på telttur, om spillerovernatting hjemme hos treneren, og om en i overkant tett oppfølging av enkelte spillere. For det sittende styret ble varslene fra foreldre umulig ikke å forholde seg til, og den aktuelle treneren ble fratatt ansvaret for lagene han trente.

Så kunne denne historien vært over med terminering av trenerkontrakten og denne beslutningen i NIFs appellutvalg. Den burde være til å forstå for de fleste selv om en «irettesettelse» ikke betyr yrkesforbud:  

«NIFs Appellutvalg har dømt en trener for handlinger som avviker fra det idretten krever av en trener for mindreårige. Dommen er endelig og kan ikke ankes. Treneren dømmes for overtredelse av NIFs lov om straffebelagte handlinger og uhøvisk opptreden og handlinger i strid med NIFs eller NIFs organisasjonsledds regler eller vedtak…NN idømmes en irettesettelse». 

Men så: På årsmøtet i klubben ble spillere og foresatte mobilisert for å stemme for et benkeforslag der trenerens egen far ble valgt inn som nestleder i styret. Da er det ikke særlig overraskende at treneren fortsatt er aktiv i klubben som altså backer ham med et nytt styre.

I denne saken har det ikke handlet om misnøye med klubbens drift. Ei heller om at noen har vært uenige om styrets veivalg eller virke.  Det har derimot handlet om en trener som åpenbart ikke har forstått sin egen rolle, og hvordan å håndtere relasjoner til yngre spillere. Eller snarere – hvordan man ikke forholder seg til unge spillere.

Noen foreldre har vært bekymret, andre ikke. Men her handler det om følelser og lojalitet.  Foreldre vil det beste for sine barn, og om tenåringer elsker og digger miljøet de opererer i, skal det godt gjøres for foreldre å sette ned foten.

I de drøyt 50 årene jeg har vært involvert i basketball, har jeg erfart dette:

– Over 90% av involverte i styre og stell av klubber handler det utelukkende om en gjeng frivillige som jobber ræva av seg gratis for at så mange som mulig skal få mest mulig glede av idretten.

– Jobben i klubbstyrer er av den utakknemlige sorten, og består ofte av mer enn 50% klaging på treningstider og hallfordeling. 35% prosent handler om logistikk, medlemslister, kontingentinnkreving osv., mens de resterende 15% er tiden som går med til å organisere dugnader, finne kreative Spond-dugnader, administrere salg av tørkeruller og dopapir, kakelotterier osv., osv.

Kupping av klubber er av nyere dato, og handler sjelden om en helhet; snarere om en egen agenda, om bedre rammebetingelser for eget lag, eller egne barns muligheter til å utvikle seg.

Da er det om ikke annet et tankekors at du teoretisk kan bli stemt nord og ned, og ut av styre og stell, av en håndfull tenåringer som coaches både på banen og på årsmøter.  Også 14-åringer.  Ja, fordi NIFs regler ikke krever annet enn at du må fylle 15 år i løpet av kalenderåret årsmøtet avholdes.

Så til slutt: Ja, jeg kjenner alle klubber og kjenner flere av menneskene involvert i dette, men for meg er det uinteressant å identifisere klubber eller personer. Derimot synes jeg dette er prinsipielt interessant og en smule problematisk. 

Når du har jobbet  uegennyttig for en klubb i nærmere 20 år, er det ikke greit å bli stemt ut av 14-/15-åringer og med kleine karakteristikker slengt etter seg.

Det har allerede vært skrevet mye om en BLNO-tabell som ikke ligner på noe vi har sett tidligere.  Centrum Tigers helt oppi der får så være.  Nidaros over midten og Kongsberg under er også til å forstå. Men Gimle med én seier og syv tap er verre å svelge.

Gavmilde Asker Aliens (Amadi Ikpeze og Ludvig Berg), Kongsberg Miners har gitt seg selv førjulspresang med AJ Harris mens gummiballen Elias Demoniere leverer stadig bedre for Centrum.
(Alle foto: Erik Berglund)

Mange Gimle-supportere trakk et lettelsens sukk da klubben annonserte «breaking news».  Stjernene var på vei tilbake, og mot Centrum kom det underforstått til å bli andre saker. Resultatet kjenner vi nå: En kamp som må være sesongverste forutsetningene tatt i betraktning. Tap med 17 poeng på hjemmebane, og bare 67 poeng må ha vært tungt å svelge.  Men som vi alle vet; det deles ikke ut verken kongepokal, medaljer eller heder og ære i oktober/november. Her er noen grunner til at det ser ut som det gjør. 

Frøya topper tabellen, men har definitivt fått en og annen ripe i lakken på veien. Forrige sesong presterte Frøya kunststykket å tape 83-94 for Nidaros.  På hjemmebane og i en kamp der Frøya mønstret alle, Nidaros var tynt besatt.  Kanskje har Frøya pådratt seg et Nidaros-kompleks..? Ganske nøyaktig ett år senere tapte de for Nidaros igjen. Med Nisavic og Lamo ute mot Asker nylig klarte de på mirakuløst å hente ut seier i Leikvollhallen.  Men ikke uten hyggelig hjelp fra hjemmelaget som serverte blemmer i raust monn. 

Dermed har vi også vært innom et par andre lag.  Nidaros er blitt en interessant og sjarmerende aktør der importene er kortreiste, og der de norske spillerne blør for drakten. Importene er ikke fantastiske; bare solide no-nonsense karer som gjør en jobb.  Bergens-turen i slutten av oktober ble lite minneverdig etter to kjipe forestillinger mot Fyllingen.

I Fyllingen tenker man «endelig»! Endelig er alle mann på plass.  Med Terell Brown og Isaac Likekele er det blitt hva Fyllingens SOME-ansvarlige kaller «leikestove».  Glemt er serieåpningen og tap mot Asker, og glemt er sånne bagateller som å slippe inn 104 poeng mot Ammerud.  Fyllingen er helt der oppe, og der blir de med mindre noe helt spesielt inntreffer.

Akkurat nå synes det som Tromsø er på vei mot en «sånn har det alltid vært»-sesong.  Enkelte gode resultater, noen middelmådige kamper og en plass litt over midten på tabellen.  Det gir ofte et dårlig utgangspunkt i kvartfinaler, og minst like ofte tidlig exit.  I nord handler det ikke først og fremst om importene, men mer om Johannes Lange.  Uten Johannes stopper Storm, og uten menisker stopper Johannes.

Asker viser stadig at det er et potensial i gruppen.  Men Asker viser også at hodet enten ikke er på plass, eller i hvert fall feil påskrudd, i hektiske sluttminutter.  Kamper over 3×10 minutter hadde vært et pluss for Asker som i hvert fall har levd opp til sitt eget slogan; «We believe in Aliens».  Tror du på romvesener er det også mulig å tro på sånne kampavslutninger.

Jeg trodde lenge at Centrums flatterende seiersrekke var litt tilfeldig, og litt et resultat av svakere motstand.  Men så fortsetter de å prestere. Nytt av året, så å si, er tålmodig og fornuftig angrepsball.  De ender sjeldnere i turnovere. De har smarte og gode guarder (mange av dem), og de har en scoringshungrig kar i Johan Flaa. Fortsatt er det litt vanskelig for meg å se dette holde hele veien inn til semifinaler og finaler, men jeg ser ikke bort fra noe.

Kongsberg er som vanlig «på jobb».  Når det det butter, er det ofte smart å hente inn nye krefter. AJ Harris gir ganske riktig laget en ny dimensjon. For meg har det vært fascinerende å se hva det har betydd at Juan Ferrales nå er på benken, ikke på banen.  Og også at Valen Tejada ikke var tilgjengelig. Samtidig stusser jeg litt over Marin Mornar som foreløpig leverer ganske beskjedne tall for Miners.

Lag med mange veteraner på laget har ofte fordelen av at spillerne leverer jevnt.  Enten er de consistent gode eller tilsvarende svake. For Bærum er historien en helt annen.  Det som er helt sikkert er at tenåringer leverer ujevnt.  De ser nok gjerne tilbake på den første hjemmekampen mot Kongsberg og en hyggelig 8-poengs seier.  Kampen mot Frøya uken etter er det ingen som snakker høyt om: 40 minus mot Frøya var drøy kost å svelge. Slik jeg ser det nå ligger de omtrent der de hører hjemme, på en 6.plass.  Men det kan fort rutsje utfor.

Så husker jeg en diskusjon fra Basketpodden: Hvilket lag ender på den enestående kjipe 9.plassen i årets serie? 8 lag går til sluttspill, 2 lag går til kvalifisering.  9.plassen blir spesiell i år, både fordi det er et godt lag som havner der på svært små marginer (tror jeg), og også fordi sesongen er over tidligere enn for alle andre. I dag er 9.plassen Gimles, men det ville være sjokkerende om ikke 2024-delen av sesongen blir hyggelig for bergenserne. Jeg tror Oppsal og Ammerud tar hånd om de to siste.  For Ammerud er det en kalkulert risiko, mens det for Oppsal vil være en sur sesong nr. 2 i BLNO.

For meg er årets sesong en annerledes opplevelse enn tidligere. Jeg har hatt eget lag og helger fylt av kamper med aldersbestemte lag.  Nå har jeg tid til å titte mer på BLNO (og selvfølgelig Celtics når jeg orker). Det pussige er at jeg nå ser på kamper med helt andre øyne enn tidligere.  Jeg kjenner at jeg nesten blir skremt av hva både unge og eldre spillere mangler av helt grunnleggende skills. 

Det er forstemmende å se hva utøvere gå glipp av fordi de har slurvet med fokus i tidlige år. Finter og førstesteg. Hvor godt de klarer å «selge» en finte, en situasjon. Et latterlig kort og lite eksplosivt førstesteg som tar fra dem muligheten til å slå motstander 1 mot 1. Det overdrevne og unødvendige behovet for å «løfte» og bære ball i beste NBA-ånd. Løfte og bære blir nødvendigvis lenger ballvandring, og det tar lengre tid, tid som du ikke har.

Eldre spillere har gjerne fikset dette, men hos yngre spillere er det fælt å se hvordan de nesten konsekvent lar ballen «dippe» i mottak før de skyter.

I det hele tatt, jeg kjenner igjen mine egne unnlatelsessynder som coach, og tenker at det jeg burde gjøre nå var å dra i gang et slags akademi med fokus utelukkende på basics og helt fundamentale ferdigheter. For de yngste er det fortsatt tid til å rette på dette.  Når du går ut av aldersbestemt er det allerede for sent.  Når du har 10 000 repetisjoner av en dårlig vane er den nesten umulig å vende.

Aller først en oppdatering på Harald Frey. Jeg hørte på BasketPodden denne helgen – to usedvanlig ordrike og lange episoder der panelet var enige om det meste. For eksempel at det er viktig å bygge og vedlikeholde profiler.  Både landslag og BLNO. Derfor: Her er litt om Haralds seriestart siden det har vært stille andre steder.

Ny drakt, samme fighting face. Harald er på plass i Bonn!

De fleste vet at han har skiftet beite – fra Göttingen til Bonn.  De første kampene med sitt nye lag spilte han for en måned siden i Singapore.  Bonn var ett av 6 lag i FIBA Intercontinental Cup.  Bonn gikk til finalen, men tapte med ett fattig poeng mot FCA fra Brasil.

– Det var en spesiell kamp, og en spesiell avslutning på en svært spesiell uke, forteller Harald.  

– Vi var i Singapore en hel uke, og fikk med oss det beste fra basketballhallen og fra Singapore. Det er ikke hver dag du får møte landslagsspillere fra Kina eller møter et lag fra Bahrain.  Det var kort og godt unike dager og en helt spesiell opptakt til sesongen. Og dessuten en bekreftelse på at vi faktisk er gode.

For de første kampene i Bundesliga ble vanskelige, og endte med to strake tap. Nytt lag, ny coach, unge spillere er mye av forklaringen.

– I ettertid er det lett å se at vi trengte de to i trynet.  Vi trengte kort og godt litt tid til å finne ut av hvem vi er og hvem vi er sammen.  For vi er en veldig fin gjeng, sier Harald.

I den siste kampen mot Ludwigsburg lørdag leverte Harald 24 poeng på 18 minutter med en imponerende stat-linje, men er ikke synlig kry over det han får til:

– Joda, det var en bra kamp, men jeg er faktisk ikke så opptatt av tall og statistikk lenger.  Det spiller ingen rolle om jeg starter, og det betyr heller ikke så mye hvor mange minutter jeg spiller eller hvor mye jeg scorer. Jeg forsøker uansett å gjøre en best mulig jobb, og føler jeg er på vei dit jeg ønsker å være.  Og det beste – jeg tror mine lagkamerater tenker på samme måte.  Vi spiller for hverandre, ikke hver for oss.

I Göttingen var miljøet lite, men interessen var enorm. 

– Alt er større her i Bonn, men det er faktisk litt av det samme.  Klubben er større, hallen er større og vi kan dytte inn over 6000 tilskuere.  Men supporten er den samme, om mulig enda bedre.  Vi kom hjem med buss etter bortekamp mot Ludwigsburg.  Klokken var 02.30 på natten – og der ble vi møtt av en gjeng supportere som ventet på oss med fakler!

Hvor kult er ikke det..?

Om Harald følger med på BLNO?  Joda, han har TV2 Play-abonnement, men konkluderer litt som oss andre “eksperter”.  Dette er rare greier!

For meg er det virkelig ikke mye som henger på greip i BLNO i disse dager. 

Bra trøkk i Eik Idrettshall da TNT Towers tok imot Kristiansand Pirates, to klubber med en svært solid medlemsmasse og dessuten med ambisjoner. Alle foto: TOM LUND

Derfor kan det være like greit å dvele litt ved nasjonal 1. divisjon, og jeg fastslår at det er lett å bli sjarmert. I Kristiansand var det fullt på tribunen da Pirates serieåpnet for to uker siden. Noen påstår bortimot 500 tilskuere på begge hjemmekamper mot Ulriken Eagles i Idda Arena. 

Denne helgen var det TNT Towers’ tur: 400 hadde funnet veien til Eik Idrettshall da hjemmelaget måtte gi tapt for Pirates lørdag.  Imponerende nok: Både TNT og Pirates har over 400 medlemmer..! 

Dette er kult!  1, divisjon består av 7 klubber og lag som alle har ambisjoner og lyst til å få til noe. 7 lag med en fin blanding av unge og rutinerte spillere. 7 solide klubber med historie. Endelig en arena for utvikling og seriøs satsing annet enn BLNO.  Da forbundstinget vedtok nasjonal 1. divisjon, var det nok med bange anelser. Ville nok klubber være interessert i dette? Klubber med økonomisk ryggrad? Heldigvis er svaret ja. 

For et par år siden var det tynt i rekkene hos Kristiansand Pirates, og en BLNO-satsing som lag nr. 12 var ikke fristende den gangen.  Nå er laget dypere, spillerne bedre og hele gjengen er motivert. Kanskje skal sørlendingene endelig slippe å dra over Skagerrak for å finne motstand.  Er de flinke nok, må de kanskje finne seg i å dra til Tromsø hvis de kommer seg helskinnet gjennom en BLNO-kvalifisering. Si hva du vil om BLNO, men kjedelig er det ikke. For her kommer overraskelsene på løpende bånd:

Tabellen er snudd på hodet, og det er nesten så man synes synd på Gimle. Men bare nesten selv om de har nesten et halvt lag av norgesmestre ute med skade. For et par uker siden måtte jeg dessuten grave litt i kampfakta før jeg forsto at når noen lag har skolepliktige spillere, så drar nøkkelaktører på høstferie. Litt rart, men også en bittelitt sjarmerende bekreftelse på at vi ikke er helt proffe ennå.

Fra denne helgen noterer jeg meg ellers at Fyllingen har fattet en slags interesse også for det defensive. Samtidig holder de mål offensivt  selv om det ikke er veldig kollektivt: Noen småslappe pick’n’roll-invitasjoner på topp før dyktige håndverkere tar saken i egne hender. Og for all del; de har et godt grep om favorittstempelet ennå, sammen med Frøya.

I Tromsø kom julekvelden tidlig da Asker ledet med 18 poeng med bare 6 minutter igjen å spille. Joda, i basketball kan alt skje, og det går fort, men når lekkasjen virkelig var ille, hadde Asker fortsatt to timeouts igjen. Litt rart, og unektelig litt kjipt da seieren forsvant i siste sekund.  På den annen side – Asker rakk uansett å bekrefte at de blir et lag å regne med.

I det hele tatt: Dette er det vanskelig å bli klok på, og fasit får vi uansett ikke får utpå våren en gang. 

P.S. Helt til slutt, og kanskje det kuleste jeg så denne helgen. Jeg har vært ganske tydelig på hva jeg synes om elitedommere som aldri er å se i Bærum Open eller i regionskamper. I dag møtte jeg denne karen på Persbråten: Sturla Sand gikk 8 kamper i strekk fra tidlig morgen til utpå kvelden. Tenk hvor kult det er for unge spillere å bli dømt av han som er kåret til Norges beste dommer flere ganger!