Vi er drøyt to uker inn i BLNO-sesongen 23/24 med resultater som spriker i absolutt alle retninger. Før seriestart var jeg så ufin å tippe Oppsal på bånn av tabellen, men fikk umiddelbart dårlig samvittighet da de vant åpningskampen i Tromsø. Men så, to helger senere, presterer Oppsal å ligge under 0-21 for Fyllingen som hittil har sett ut som alt annet enn seriefavoritter. Forstå det den som kan.
Så langt i sesongen er det i realiteten bare to lag som leverer omtrent som forventet. Frøya har sett solide ut, og står uten tap på tabelltopp. I den andre enden: Ammerud har definitivt ikke sett solide ut, men det var også forventet. Forøvrig: Uforutsigbart på grensen til kaotisk. Av mangel på et fullgodt norsk ord: BLNO har foreløpig vært en jojo-liga der consistency synes å være et fremmedord.
Ionas Garras var kort og godt veldig god mot Asker i går, men resten av laget har et godt stykke igjen før de er der de selv ønsker å være. Foto: Erik Berglund
Asker så sørgelige ut mot Frøya i Bergen før Fyllingen klarte å se enda sørgeligere ut mot Asker dagen etterpå. Så var Asker så hyggelige at de ga bort seieren mot Centrum hjemme før de i går overrasket seg selv og andre med seier over Kongsberg.
Miners? Overbeviste ikke i seieren over Nidaros hjemme, ei heller i tapet for Bærum. Det så litt bedre ut med seier mot et svekket Gimlelag, men med Aly Hudgins tilbake mot Asker i går, var det nesten sjokkerende svakt før pause.
Alle ser at Gimle ikke er seg selv. Espe og Odfjell borte, Kolstad og Fjærestad på sidelinjen og i går uten Savic og Staff i det som uansett må ha vært et tankevekkende resultat. 25 (!) turnovers i én kamp er en sesongrekord Gimle deler med Ammerud.
Etter to særdeles dvaske kamper for en påfallende lite tent Fyllingen-gjeng, var det full åpning på ketchupflasken i går mot Oppsal. Fortsatt ikke fullt lag, men tilløp til tenning er foreløpig ikke noe som likner jevne prestasjoner.
Hva skal man så mene om Oppsal? 1-1 i Tromsø før to stygge tap mot Gimle og Fyllingen. Den beste trøsten finnes kanskje i det faktum at de har møtt tre antatt gode lag. Men nettopp «antatt» er et nøkkelord; det er umulig å vite hvilke lag som over tid viser seg jevnt gode over tid.
Bærums berg- og dalbane er enklere å forstå. Unge spillere har et høyt toppnivå, men tilsvarende lavt bunnivå. Bærum ble grundig parkert av Frøya, men hjalp selv godt til i Tromsø i går: Gjestene kastet bort ballen 19 ganger, og det hjalp lite at Stian Mjøs måtte spille 40 minutter med en importert tromsøværing oppi shortsen.
I Tromsø er man fornøyd med poenghøsten så langt. Feilskjæret mot Oppsal i serieåpningen er glemt, og fire strake seire ser bra ut. Men samtidig: Oppsal og Nidaros er neppe utfordrere om en plass øverst på tabellen, og kanskje ikke lagene man ønsker å måle seg mot. Det kan være i tidligste laget å slå seg på brystet.
For Centrum har pilene pekt i riktig retning. Tapet for Nidaros var en strek i regningen, seier over Asker var i realiteten en gavepakke. Seieren over Fyllingen var faktisk ganske imponerende, men hvor gode Centrum er får vi ikke svar på før laget har vært i Bergen senere i oktober.
Et par ting til. I tennis snakkes det mye om «unforced errors» – upressede feil. Når 11 lag har prestert 645 turnovers på 21 kamper kan det være et resultat av fantastisk forsvar eller mindre fantastiske offensive prestasjoner. Ammerud er «verstingen» med 22 turnovers i snitt. Oppsal (18.2), Nidaros (16.4) og Gimle (16.2) følger på plassene bak. Og, i bare fire kamper har et lag klart å holde antall turnovers under tosifret. Det må være et tankekors.
Fra denne helgen tar jeg med meg tre spillere som leverte langt mer enn godkjent: Isak Ramirez Nilsen (Tromsø), Anders Landenget (Asker) og Ionas Garras (Kongsberg).
Så synes jeg seriøst synd på Omar Meknas (Tromsø) og Jacob Aabel (Asker). Disposisjoner av spillere fra benken er alltid vanskelig, men dette blir dessverre litt feil: Omar byttes inn med 1 minutt og 1 sekund igjen før pause. På første touch dribler han inn i en forsvarsspiller og mister ballen. Bærum går fra 7- til 10-poengsledelse. Omar kommer aldri innpå igjen, og blir sittende med det lille han måtte ha igjen av selvtillit..
Nesten identisk historie fra Asker: Max Andersson har vært tryggheten selv med ballen i hånden, en garantist for fornuftige løsninger der andre rutinerte spillere har gått på turnover etter turnover. Valget faller på Jacob Aabel som i mine øyne er et kult og svært fornuftig valg. Jacob er om ikke annet smart, trygg og uredd. Men så blir han plukket av etter to minutter og nesten uten ballberøring.
– Vi er veldig dype, sier Basil Shiltagh. Tja, mon det.
I en tid da absolutt alle som kan tenkes også kan krenkes, våger jeg likevel noen velmente tips til arrangører.
– Så lenge ikke alle stream-sendinger opererer med kampklokke på skjermen er det viktig at kommentatorer oftere gir oss gjenstående tid.
– Hvis mulig, sørg for at grafikken er lettere å lese, hvit skrift på hvit bunn funker dårlig.
I Kongsberg spiller de fortsatt i Firi-ligaenHvitt på hvitt er ikke helt optimalt.
– Gode speakere og kommentatorer tar seg bryet med å snakke med lagene før kampstart for å være sikker på at navn er korrekte og blir riktig uttalt. Det er nok av muligheter til å snuble i vokaler og konsonanter, som for eksempel Al-Musharafawy, Lugo-Mosquea, Yombo Muila Mwaka og Kizilirmak.
Di Derre synger om «jenter som kommer og jenter som går – om jenter som glipper og jenter du aldri får». I år kunne det nesten ha vært en temalåt for BLNO kvinner. For når eliteserien 23/24 er i gang igjen i kveld, er det stusselige 6 lag som skal spille om noe som ikke kan ende i en Kongepokal uten at vi åpner for 1K-lag i sluttspillet.
Før start i en hvilken som helst liga er det vanlig å tippe utfall, resultater og rekkefølge. Men denne sesongen har det ikke noe for seg. Ulriken synes å være sterke nok til å leke seg til gjennom 20 kamper i grunnserien pluss sluttspillet.
Rett som det er trenger jeg hjelp for å forstå jenter, og i denne sammenhengen handler det om basketball generelt og BLNO spesielt. Jeg vil gjerne skjønne hvorfor ikke flere jenter begynner med basketball, hvorfor ikke flere jenter står løpet lenger.
Mitt «ekspertpanel» har bestått av Henning Bergh, Ola Gravem Knutsen, Julie Renee McCarthy, Tina Stenerud-Moen, Oda Marie Austheim og Sofia Koch.
Henning Bergh (t.v.) har hatt flere gutter enn jenter på NTG, mens Ola Gravem Knutsen nå jobber med yngre spillere i EB85. Oda Marie Austheim sørget for kontinuiteten på Tromsøs damelag inntil de måtte trekke seg fra BLNO. (Foto: Marianne Maja Stenerud)
Sofia Koch (t.v.) er stadig ung, men har allerede erfaring fra BLNO og landslag. Julie McCarthy fikk ikke jobb, basket og privatliv til å gå opp lenger, mens Tina Stenerud-Moen er nestor på Tureberg i den svenske DamEttan. (Foto: Marianne Maja Stenerud).
Henning har vært synonymt med NTG i snart en mannsalder, Ola har trent BLNO-lag, yngre lag og landslag. Julie fikk ikke kabalen til å gå opp, og har valgt bort både Bærum Basket og landslaget mens Tina Stenerud-Moen tilsynelatende er en evighetsmaskin: Hun presterer storartet i det svenske DamEttan-laget Tureberg, og spiller så lenge hun synes det er morsomt og givende. Og det gjør hun stadig vekk i en alder av 37 år! Oda har rukket å runde 39, men har stått løpet hele veien, inntil Tromsø ble tvunget til å trekke laget fra BLNO. I andre enden av skalaen er Sofia Koch stadig vekk ung og lovende for Bærum.
Her er et lite knippe av inntrykk etter å ha snakket med alle:
– Jenter er mer sosialt anlagte enn gutter. Det er viktigere for jenter å kunne være en del av venninnegjengen enn det er for gutter å holde fast ved kamerater.
– Jenter er strengere med seg selv, og er opptatt av trygge rammer. Gutter tar gjerne større risiko, og «gønner» på.
– Det er ofte enkelt å kunne rekruttere jenter i ung alder; foreldrene synes det er stas og treninger er gjerne mye lek og lite alvor. Men etter hvert vil noen satse videre mens andre ikke har de samme ambisjonene. Da er ikke tilbudet der.
– Jentebasket er ikke stort nok til at vi klarer å differensiere tilbudet. Når spillere faller fra står vi igjen med 8-10 spillere der spriket er for stort mellom de beste og de svakeste. Vi klarer ikke å gi tilbud etter ferdigheter; for jenter eksisterer bare ett lag og ett nivå der spredningen i ferdigheter er for stor. Noen vil satse, andre vil ha det gøy.
– Der regionsserier for gutter har fem ulike avdelinger i en aldersklasse, finnes det ikke nok jentelag til flere avdelinger.
– Jenter har stolthet og selvinnsikt. De vil være gode, gjerne best, på skolen, og de vil være best i idrett. Noen føler at de ikke kan gå «all in», og slutter heller enn å bli i fellesskapet.
– «Jeg er så lei av at gutter ALLTID prioriteres, og at jentene alltid kommer i andre rekke. Vi får de dårligste treningstidene i de dårligste hallene. Der det er en selvfølge at guttelag får full bane i en hall, blir jenter henvist til gymsal».
– Nylig opplevelse fra en SPU-samling: Jentene hadde én trener på samlingen, guttene hadde tre trenere. Og på klubblag: De beste trenerne trener guttelag, jentene kommer stadig vekk i andre rekke.
– Uansett: Det er viktig å ta jenter på alvor, gi dem gode treninger, hårete mål og å pushe dem. Jenter skal ikke behandles annerledes enn gutter som idrettsutøvere.
– «Så lenge jeg har holdt på med aldersbestemt basketball har jeg hørt om jentesatsing, jenteprosjekter, komiteer og utredninger. Men har jeg sett noe konkret..? Nei.»
– Rekrutteringsproblem? Jenter går gjerne til håndball, fotball og kanskje volleyball, og de blir plukket opp veldig tidlig på skolen. Kanskje er det ikke så rart all den stund fotball og håndball er populært og profilert – der forbildene er tydelige. Basketball er ikke fullt så kult, det er færre tilskuere, idretten er mindre profilert og økonomien er svak.
– Et generelt og åpenbart hjertesukk: Vi har altfor få hallflater og altfor lite treningstid.
– Snart kommer vi til å oppleve et «foreldreskifte». Snart kommer generasjonen av foreldre som selv har spilt basketball, og som kan bidra i en helt annen grad enn vi har opplevd tidligere. Det blir en god hjelp på veien videre!
For egen del stusset jeg over påmeldingen til elitesatsingen på Basketskolen i sommer. De siste par årene har vi invitert til Next2Be som har vært et toppet prosjekt der de beste og mest ambisiøse utøverne får være med. Vi har hatt 40 spillere innom prosjektet; bare tre av dem har vært jenter!
Kanskje klarer vi å forstå hvorfor jenter kommer og går – og hvorfor jenter glipper; jentene som vi aldri får.
Enn så lenge skal 6 lag gjøre opp om seriegull og NM-tittel.
Donald, Jordan og Zoe for snart et år siden i Detroit (t.v.). Jordan har rukket å bli 16 år gammel, men var et naturlig entertainer-talent i 2011.
Han bor 6200 km unna, men er likevel en av dem jeg har hatt flest gode og dype samtaler med face-to-face de siste årene. Endelig klarte vi å få Donald Oatis til Norge!
Jeg har 1520 Facebook-venner. Det er litt hummer og kanari, og noen venneforespørsler «aksepterer» man uten å tenke særlig over det. Faktum er vel at jeg ikke kjenner på langt nær alle. Så har jeg en bra gjeng av hva jeg betrakter som gode venner. Det er dem jeg har delt jobb og/eller hobby med i løpet av et ganske langt liv.
Så står jeg igjen med mennesker som for meg er mine beste venner; ikke nødvendigvis «bestevenner», men mine beste og viktigste venner. Den siste uken har jeg fått gleden av å forsterke et langdistansevennskap, og jeg har tatt meg selv i å undre hvordan det kan ha seg at en av mine næreste venner også er den fjerneste. Donald Oatis har oppholdt seg i Detroit de siste 12 årene, uten mulighet til å bevege seg utenfor byen og staten. Mange kjenner historien hans – tidligere godt dokumentert her.
Jeg har besøkt ham i Detroit tre ganger og vet at et besøk i Noerge har stått svært høyt på ønskelisten hans. Da jeg inviterte til Spleis for noen måneder siden, var jeg på ingen måte sikker på om vi ville få respons. Men, giverglede og support fra norske basketballentusiaster og Donald-venner, gjorde det mulig å invitere ham over, og i dag vinket jeg farvel til ham på Gardermoen etter en drøy uke.
Derfor er det viktig å formidle en stor takk til alle som kastet seg på Spleisen. De fleste var anonyme, og jeg kan følgelig ikke takke hver enkelt. Uten dere hadde dette vært umulig, og uten dere hadde ikke Donald fått oppleve sin beste uke i livet på 12 år. Den forrige var sannsynligvis da vi slo Tromsø i beste av fem NM-finaler.
Han har vært her i 8 dager som har vært fylt av menneskemøter og livshistorier. Han har rukket tre besøk på Drammen Sykehus for dialyse, og skryter av alt og alle han møter. «Jeg føler meg renere» har vært et omkved denne uken, og det gjelder alt fra møter med medisinsk personale i Drammen til norsk mat og noe så selvfølgelig som norsk høstluft.
Vi har hatt gode diskusjoner om amerikansk politikk og amerikansk helsevesen, og man steiler jo litt når Donald forteller at den fakturaen han fikk etter den siste hjerteoperasjonen lød på $ 540 000. Men først og fremst har vi snakket om basketball og 2011. Vi har skrønt mange og gode historier fra sluttspillet, vi har forsøkt å finne ut hvor alle medspillere og motstandere fra den gangen har tatt veien og ikke minst har vi møtt mange som betød alt for Donald da livet ble snudd på hodet.
Helt kort: Takk til alle som gjorde det mulig å få til dette!
Det er tre typer løgner, skrev en smart kar for mer enn 100 år siden: «Løgn, forbannet løgn, og statistikk» Her er noen linjer om hva som er fakta og hva som er dårlig funderte påstander.
Vi er et par uker inn i BLNO 2023/24, og allerede nå kan vi fastslå at dette blir en sesong med mange overraskelser og uforutsigbare resultater. Det hører med til sjeldenhetene at bare to lag er ubeseiret etter to serierunder, og det er i hvert fall overraskende at bare tre lag står uten seire. At Gimle og Fyllingen er to av disse tre lagene er det neppe mange som hadde ventet.
Det er ikke noe sjokk at Ammerud har lagt seg godt til rette på tabellkjellergulvet. På Apalløkka har de en nøktern og realistisk tilnærming til eliteseriespill med et helt nytt lag og en helt ny satsing. – Kanskje ender vi sist, men i så fall skal vi videre fra en kvalifisering.
Så vil det være løgn å påstå at Gimle og Fyllingen har levert en sjokkerende dårlig sesongstart. Til det har manglene vært for mange: Fyllingen uten tre startere, Gimle uten Mikkel Kolstad og Espen Fjærestad. Kongsbergs tap for Bærum synes overraskende, men heller ikke Kongsberg har alt og alle på plass – uten Marin Mornar, Aly Hudgins og en forventet import er det tynt i rekkene.
Da Oppsal dro til serieåpning i Tromsø, hadde jeg allerede rukket å dømme dem nord og ned, men jeg fikk svar på tiltale; seier i første kamp!
Møtet med «nye Nidaros» har vært til å glede seg over. Det er et mer komplett lag, de oser av spilleglede og de har åpenbart mannskap til å fullføre en svært god sesong. Det samme kan foreløpig ikke sies om Asker og Centrum; det har kort og godt sett litt vinglete og lite stabilt ut.
Denne serien har såvidt kommet i gang, og det vil være forbannet løgn å mene at Gimle er på retur, at Kongsberg kommer til å slite eller at Fyllingen enda en gang kommer til å snuble. En titt på statistikk er uansett interessant:
– Denne ligaen er full av elendige straffeskyttere.
– Det står ikke stort bedre til med 3-poengsskyttere: Når Emil Grosse (Nidaros) er nest best i BLNO, betyr det i hvert fall at mange har mye å gå på.
– Fem startere på Asker legger beslag på svært mange minutter av spilletiden; det er ikke fullt så morsomt å være ung og lovende på Asker foreløpig.
– Tromsø-coachen klarer på sin side å gi flere spillere flere minutter.
– For meg fremstår Valen Tejada som den største positive overraskelsen foreløpig. Han har tiltatt seg en mer sentral rolle enn i Kongsberg, og kommer til å bli helt avgjørende for eventuell Frøya-suksess.
– Statistikk eller ikke – det er fortjent mye om Bærums unge karer med Oscar Hellebust, Fredrik Kleivdal og Ludvik Bergseng i spissen. Men det har også vært stas å se Sivert Wærstad Nordheim og Elias Demoniere på gulvet for Centrum; til tider helt strålende.
Det føres ikke statistikk for dårlig streamingteknikk på BLNO-kamper. Men jeg registrerer at det var dønn umulig å høre Frøyas kommentator i åpningskampen mot Asker. Kommentator-duoen Magnus Midtvedt/Simen Anker-Olsen i Askers hjemmekamp mot Centrum druknet helt i dårlig lydmiks – og bildet frøs i de spennende sluttminuttene.
Joda, jeg vet at det meste av dette er frivillig arbeid, og jeg vet at alle gjør så godt de kan. Men likevel: Det holder ikke i en nasjonal eliteserie. Det gjør det heller ikke når lag ikke har klart å få på plass spillerdrakter til seriestart.
Allerede etter denne helgen kan tabellen se helt annerledes ut, og nettopp det gjør 23/24-sesongen interessant. Om, som sagt: Det straffer seg å skyte svakt fra straffelinjen. I reprisen på forrige sesongs BLNO-finale skjøt Gimle 45% (!). De bommet på 17 av 31 straffer. Frøya var heller ikke fantastiske med 66% og 6 av 18 bom. Dersom begge lag hadde truffet på 80% ville Gimle vunnet kampen med 4 poeng.
Hører du bråket? Det er fra hundegården for underdogs, de bjeffer, bråker og biter fra seg! De vil ut, opp og frem.
Det er drøssevis av eksperter i norsk basketball. Vi vet jo alle nok om norsk basketball til at vi kan mene noe om det meste. To av dem møttes i Vulkanhallen i dag:
– Jøss, Fyllingen ass..!
– Ja, hva med Fyllingen?
– Går de på trynet med én gang liksom. Tap for Asker!?!
– Så så, de manglet tre fra starting five i dag, husk det. De kommer til å bli bra!
– OK da, men vi så jo alle Asker i går; det var nesten pinlig, var det ikke?.
– Jada, joda, men jeg har tro på Asker, tror de kommer til å bli et bra lag.
Sånn kan praten gå etter en sesongstart med overraskelser i kø. Det er kort og godt ganske livlig blant underdogs i norsk basketball.
Asker går oppskriftsmessig seriøst på trynet mot Frøya. Et snaut døgn senere slår de Fyllingen som av svært mange er tippet helt i toppen.
Tromsø-seier mot Oppsal blir av mange regnet som en selvfølge. Da jeg var på en Tromsø-trening i forrige uke spøkte vi med «to Oppsal-seire i seriestarten hadde vært noe, haha». Bare tanken gjorde at vi lo litt. Oppsal x 2!?! Særlig!
Så snakket jeg med Jarl Jespersen før de satte seg på flyet til Tromsø lørdag, men etter at jeg hadde tippet dem nord og ned, bokstavelig talt. Det siste Jarl sa til meg var:
– Vi vinner én, Pål. Det vet du!
Så til slutt Nidaros. De ble reddet av gong-gongen da de egentlig hadde mistet plassen i BLNO. En redningsaksjon måtte til. Så gikk de på snørra i BLNO forrige sesong, men klarte seg gjennom kvalifisering. Så var vi mange til stede i Vulkanhallen i dag. Det var virkelig en bra opplevelse. To gode lag som hadde svært ulik uttelling på det de gjorde. Nidaros traff på mye, Centrum bommet på det meste. Men Nidaros fremstår uansett i år som noe freshere, friskere, nyere og mer kollektivt. Thor Inge Øvermo er fortsatt på benken, men det er unge Mantas Matevicius som styrer. Seier over Centrum er en strålende start for «nye» Nidaros.
Dette var underdogenes dag, og bærer bud om at BLNO kan bli en underholdende affære i månedene som kommer.
Her var det mye nytt, gitt! Hva skal en stakkar gjøre når BLNO-lagene skal vurderes før seriestart, og over halvparten av spillerne er ukjente størrelser? Og det er litt forvirrende når spillere bytter klubb og farger. Jeg kaster meg likevel utpå i trygg forvissning om at jeg kommer til å ta feil i mye.
Forrige sesong betød et gjennombrudd for yngre spillere i BLNO. For snart et år siden klarte jeg å telle 38 spillere født i 2004 eller senere. I år er det enda flere, og altfor mange navn jeg ikke kjenner. Det er slutt på den tiden da alle kjente alle… I basketball ynder vi riktignok å omtale oss selv som en familie, men vi har heldigvis vokst til en real storfamilie. Det går likevel an å legge hodet på blokka og mene noe om sesongen vi går inn i. Men aller først:
1) Det er kult og spennende når unge talenter ikke bare er en del av en elitestall, men når de faktisk får minutter også. Viktige minutter.
2) Dernest: Spillere flytter på seg. For noen handler det om utdanning og muligheter; for andre er det åpenbart økonomisk motivert. Jeg ønsker velkommen at tiden er forbi da gode, norske spillere ikke bare blir satt pris på, men at de også har en prislapp.
3) Én ting er hvordan lagene ser ut på papiret, noe annet er det når sesongen oppsummeres og det viser seg at det i hvert fall ikke var noe verdipapir. Importer med gode CVer er ikke alltid noen garanti for suksess. I alle idretter handler det om å prestere og levere; en CV er hentet fra en annen tid, et annet sted, i en annen liga. Norsk lynne og norsk kultur passer ikke for alle. Vi har importer som har valgt å etablere seg i Norge for godt, og vi har importene som omtrent snur i døra.
4) Det er fint om klubbene tester fibernett og mikrofonkvalitet FØR BLNO-sendingene på TV2Play skal starte. 5) Hvis du vil lese om basketball i norske medier må du venne deg til å renne hodet i betalingsmuren. Faktisk er vel basket.no og denne bloggen de eneste gratistjenestene.
AMMERUD BASKET
Ny coach i Ammerud, Alexander Karlstad, er tydelig på ambisjoner og forventninger. «Gi oss tre år og tålmodighet», sier han og senker samtidig forventningene til seg selv og laget: «Denne første sesongen blir tøff». Alexander vet veldig godt at det som venter ham og spillerne i BLNO er noe helt annet enn en U16 NM-finale. Og selv om jeg ikke kjenner Alexander godt nok har han hele veien vært nysgjerrig og åpen for impulser utenfra. Denne første BLNO-sesongen blir som en slags eksamen.
Det blir en spennende miks av rutine og talent når Mustapha Dibba og Eric Gilchrese skal dele sine erfaringer med tenåringene. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at de to kan blir plagsomme for flere motstandere. Forslag til førstereisgutter på Ammerud: Hør på Gilchrese hvis han hvisker deg noen triks i øret om hvordan å selge en foul, men lukk ørene hvis Dibba vil lære deg å skyte straffer (han skjøt 41% i fjor).
ASKER ALIENS
Mange mente mye om Askers 22/23-sesong. Til tider var det faktisk litt vondt å se kampene der de slet mot alt og alle, ikke minst seg selv. Pauker og basuner før sesongstart ble til dårlig stemning utover i sesongen. Når krybben er tom, bites hestene, og når poengene uteblir leter man etter syndebukker. Personlig er jeg mer nysgjerrig på hva som skjedde med Askers 04-årgang enn hva som gikk galt i fjor. Laget var toppseedet i U19-NM, men ble slått ut av Kolbotn/Bøler i kvartfinalen, røk mot 12. og siste-seedede Sandvika i første kamp søndag, og endte på 7.-plass. Og noen måneder senere har 7 spillere forsvunnet. Mannefallet er delvis tilfeldig, men har kanskje også rot i en skuffende sesong.
Josh Hart var «go to-man» for Asker forrige sesong, og kan fort bli det igjen. (Foto: Marianne Stenerud).
Tilbake står Asker med en helt OK starting five, men en litt slunken benk. Joshua Hart er en klassespiller som er alt fra håpløs til genial, mens Gaute Haugens bytte av klubb nesten er litt naturstridig. Absolutt hele familien Haugen hører hjemme i Nadderudhallen, men jeg lover likevel å heie på Gaute – og alle de andre jeg har vært så heldig å få jobbe med.
BÆRUM BASKET Bærum fikk fortjent cred for innslaget av unge talenter forrige sesong. I 2023/24 blir det enda flere. I fjor var det kanskje vel så mye en dyd av nødvendighet som en bevisst ungdomssatsing.
Espen Fjærestad som eldstemann på et basketbilde..? Tiden flyr! (Foto: Marianne Stenerud)
– Det er klart vi sparer penger ved ikke å ha importer. Men mest av alt ønsker vi å bygge opp en gjeng og tenke mer langsiktig, sier Bærum-leder Hege Rokne til basket.no. Hva som veier tyngst, er for så vidt uinteressant. Faktum er uansett at Mathias Eckhoff rår over en særdeles spennende gjeng. Ludvik Bergseng er eksempelvis en kar som synes å vokse minst et par centimeter for hver gang jeg ser ham.
– Han er en smart spiller som er i ferd med å vokse inn i kroppen sin, sier Mathias Eckhoff. Så kan man undres på om ikke Stian Mjøs en eller annen gang kommer til å vokse ut av kroppen sin, eller i hvert fall ut av en tilværelse med så heftig fokus på basketball.
«Topp fire» mener Mathias om Bærum denne sesongen. Og det er faktisk liten grunn til å mene at han tar for hardt i. Den viktigste grunnen er sannsynligvis at tenåringene ikke bare er talentfulle, men snarere at de er fryktløse og sultne.
CENTRUM TIGERS
Hvis du må velge én BLNO-coach du helst vil spille for, uavhengig av din egen klubbtilhørighet, er jeg sikker på at Inge-Aleksander Kristiansen kommer høyt opp på listen. Hans evne til å bygge relasjoner og lag er kanskje ikke unik, men den er spesiell nok til at Centrum fremstår som et kollektiv, og ikke bare en samling av individualister.
Johannes Dolven har i hvert fall fokus! Han blir nok en gang helt sentral, og viktig for Centrums prestasjoner. (Foto: Marianne Stenerud).
Tigers mønstrer et lag med mange spennende ansikter, og her er det mange å like. Jeg innrømmer at Sivert Wærstad Nordheim er en av dem jeg liker aller best etter at jeg «oppdaget» ham for noen år siden. En usedvanlig dyktig, rolig og smart kar. Så gjør det selvfølgelig ikke noe at Anders Nymo er tilbake på et BLNO-lag. Jeg fulgte ham til Menlo, California for mange år siden. Nå slipper jeg å dra lenger enn til Vulkan, Oslo for å få en klem.
Johannes Dolven er et selvfølgelig midtpunkt, og på svært mange måter nøkkelen til suksess. Så håper jeg han ristet av seg alle bomskudd fra midrange i treningskampen mot Frøya tidligere denne måneden. Det var sjabre greier, ,men som alle vet: Treffsikkerhet er ferskvare.
Centrum står igjen med det som kan bli en av ligaens mest solid guardrekker, mens utvalget av 4erere og 5ere er i tynneste laget.
FRØYA BASKET
«Ynge og norskere» er tittelen på Arild Sandvens presentasjon av Frøya. Det er en tittel som kunne vært brukt om mange lag i år.
Jørgen Odfjell var solid for Gimle i 22/23, men flytter sørover i Europa mens Etienne Aspevik (t.h.) flytter littv kortere, fra Oppsal til Frøya. (Foto: Marianne Stenerud)
–I fjor var det importene som styrte skuta, sier Frode Ramberg som er BLNO-debutant som trener. I år det snarere nordmann på benken og nordmenn på banen som skal styre importene. Valen Tejada, Christopher Dalland, Jørgen Lamo – bra navn! Jeg kommer til å følge godt med på Etienne Aspevik som på landslaget som U16-spiller var litt for beskjeden. Nå forventes det at han tar for seg.
– En stor og sterk kar, hardtarbeidende og bevegelig og godt skolert, sier Frode Ramberg om JD Muila. Det er vel omtrent det enhver coach vil finne på å si om nesten alle importer til BLNO. Det gjenstår å se …
Ognjen Nisavic trenger ingen presentasjon, de fleste vet hva han står for. Motstandere håper selvfølgelig at periodene der han «tar av» blir færrest mulig og kortest mulig.
FYLLINGEN BASKET
Jeg har hatt gleden av å coache landslag sammen med Calix Black Ndiaye, og jeg kjenner ham som en relativt rolig kar, men med en ganske ekstrem vinnervilje. Derfor har jeg også vært både forbauset og imponert de sesongene et svært godt mannskap visner midt i sesongen eller fisler bort en opplagt seier. Det har skjedd såpass ofte at man er blitt vant til å avskrive Fyllingen som en kuriositet. «Flinke folk fader fort» hvis man ikke har kjemien i orden.
Eric Gilchrese i grønt og Lars Espe i blått? Det blir litt av en overgang. Både Ammerud og Fyllingen kan glede seg. (Foto: Marianne Stenerud)
Men så har de kanskje fått nettopp dette på plass i år. Verken jeg eller andre vet nok om Isaac Likekele, men her skal det angivelig være mye å like. Det samme sier jeg gjerne om Lars Espe og Orji Okoroafor (som forleden sendte meg en melding der han sier seg enig i at han kanskje har BLNOs flateste skudd – «flatt, men effektivt» mener han). Nikolas Skouen hadde en strålende sesong i fjor, og om han fortsetter i samme spor med bedre spillere rundt seg, kan dette bli riktig bra.
Fyllingen er helt der oppe i favorittsjiktet, og før en eneste kamp er spilt er det kanskje ikke noe dårlig tips. Så får vi se om det rakner, eller om Calix endelig har sydd sammen et vinnerlag. (Og som vanlig kommer vel Bouna i sluttspillet?)
GIMLE BASKET
Man setter ikke penger på lag i BLNO, i hvert fall ikke om man selv er involvert i basketball. Det er ulovlig, uønsket og på alle måter bannlyst. Men OM det hadde handlet om et veddemål, ville oddsen være ekstremt lav på et nytt mesterskap til Gimle.
Jeg har vondt for å se at laget er særlig svekket. Jørgen Odfjell ut? Javel, men Hallvard Staff inn. Lars Espe til Fyllingen? Javel, men fortsatt med Mikkel Kolstad, Reidar Greve og Kristoffer Gjerde Sætren. Kanskje har Milovan Savic fått litt mer orden på knærne, og noen mener sågar å ha sett Magne Fivelstad i kulissene. Men rykter er rykter.
I sum er dette mer enn nok, i hvert fall for meg. Jeg har fulgt Hallvards karriere såpass tett i så lang tid at jeg nødvendigvis er spent på hva han får til i Gimle. For å være ærlig, jeg begynner å bli drittlei av at han utelukkende «selges» som dunkekonge. Det er nesten som om Cirkus Arnardo har kommet til by’n der Hallvard er den store attraksjonen. Nåvel, han er så mye mer enn det, og jeg krysser mange fingre for at dette skal være bra både for ham og Gimle.
Men jeg liker mye mer enn dette. Auduns stil på benken, Mikkels kroppsbeherskelse og balanse, Kristoffers fandenivoldske jobbing, Milovans basketintelligens.
Kanskje blir det tøffere å gå hele veien i år. (Og jeg setter IKKE penger på det).
KONGSBERG MINERS
«It ain’t over till the fat lady sings», eller før Stein Erik er ferdig på telefonen. Da jeg var på Den Store Trenerhelgen, registrerte jeg stadig vekk Stein Erik med telefonen til øret – langt borte i andre enden av P-plassen. Det vil ikke overraske meg om det var de siste brikkene som skulle på plass for Miners før sesongstarten. En spennende overgang. En overraskende import?
Sentrale aktører i nye roller – Eric Gilchrese går fra blått til grønt, mens Juan Ferrales tar over som coach for Miners. (Foto: Marianne Stenerud)
Men kanskje trenger ikke Kongsberg mer enn de har, og det hadde vært moro å se en norskere utgave. Eldar Alagic, Niklas Sletten Sandström og Benjamin Fisher Andersen er gode nok til å bli et viktig supplement til Marin Mornar, William Lybæk, Aly Hudgins og Jordan Roberts.
Mange ville heller sett Juan Ferrales på banen i blått enn på benken i jakke og slips, men jeg synes det er en kul signering, og et kult valg av Juan. Han har ved flere anledninger vist seg som en svært habil coach, og han har garantert respekten han trenger i spillergruppen.
Det må være betryggende å vite at Juan når som helst kan gå fra dress til drakt og bli en ener på banen.
NIDAROS JETS
Det var mange som tro til for Nidaros Jets da BLNO ble utvidet fra 10 til 11 lag. Og etter den første sesongen «på nåde» følte nok jeg og noen andre at vi hadde investert litt vel mye prestisje i noe som ikke ble bra nok. Derfor er det moro å se hva Nidaros har jobbet med før årets sesong. Og da tenker jeg ikke utelukkende på laget, men på apparatet rundt. Nye og gamle sponsorer, ny giv og fullt trøkk.
Det begynner å bli noen år siden dette bildet ble tatt. Filip Øverli kommer fra USA til Trondheim, og blir en svært nyttig tilvekst for Jets.
Så skulle man tro at det ville bli et problem når de beste spillerne fra Sandvikas 01-årgang forsvinner samlet, men Nidaros har fått påfyll. Ny coach, og nye spillere i blant andre Christian Tøfte, Emil Grosse og Filip Øverli. Og som garantister for kontinuitet og kvalitet Mikke Aarnes og Brage Sørensen.
28 tap i forrige sesong er glemt, og ny historie skal skrives. Juan Ferrales i Kongsberg sa det ganske presist: – Ligaen er inne i et overgangssesong på mange måter, der flere klubber satser litt annerledes og med Bærum som importfritt lag.
Det er fritt frem for de fleste, og det er vanskelig å få øye på opplagte prügelknaber.
OPPSAL BASKET
Det skulle bli omtrent som Flytogets stopp på Oslo S: «Kort opphold!» Oppsal skulle til nød få være med blant de store gutta en sesong, men ville åpenbart ta turen ned igjen ganske snart. Men nei, Jarl Jespersen og en fin Oppsal-gjeng ville det helt annerledes. Mange hadde nok glemt og avskrevet Thomas Ble, men det var ikke mye rust å spore der. Unggutter som Nataniel Nikolic, Isac Angelsen og Etienne Aspevik gjorde sakene sine overraskende bra.
En smule forvirring i Gimle-forsvaret. Thomas Ble var en trussel for de fleste i fjor. (Foto: Marianne Stenerud)
Nataniel Nikolic og Jarl Jespersen flytter ikke på seg med det første! (Foto: Marianne Stenerud)
En titt på spillerstallen ved inngangen til 23/24 ser i mine øyne nokså tynn ut. En brukbar starting, men ikke mange dubletter i ulike posisjoner. Isaiah Alonzo er enda en av disse importene som har gode skussmål og som sier de riktige tingene:
– Jeg liker meg her, det er et fint land og alle er superhyggelige og behandler meg som om jeg skulle være i familien. Jeg tror også vi kan gjøre det bra i ligaen.
Det er alltid moro med importer som mener de skal gjøre det bra i ligaen uten å ha sett et eneste av de andre lagene.
Om noe skal få dette til å funke, så er det Jarl Jespersen som er helt der oppe på Inge Kristiansen-nivå når det gjelder å bygge et lag.
TROMSØ STORM I forrige uke var jeg der igjen – jeg besøkte Tromsø for tredje gang etter at min tid som Storm-trener var over. Jeg blir visst aldri helt ferdig med byen med de fine menneskene og den elendige hallen.
Anders Solem (t.v.) og Henrik Lange blir et savn for Tromsø kommende sesong. (Foto: Marianne Stenerud)
Men det er andre, som kanskje ikke er ferdige med byen Tromsø, men med Tromsø Storm. For første gang på lenge blir det en sesong uten Simen Samuelsen (ga seg før forrige sesong), Henrik Lange og Anders Solem. Det kommer til å merkes både på og utenfor banen, men det betyr samtidig at flere unge aspirerer til flere minutter.
– Alle skal få en sjanse til å vise seg, lover ny coach David Torrescusa. Men det er jo sånt coacher sier …
Tre solide importer fra forrige sesong er byttet ut med tre nye, og hvis Torrescusa har omtrent samme filosofi som sin venn Sergio Beleña blir det bare smuler igjen av spilleminutter til andre spillesugne.
Jeg har lenge ment at Johannes Lange er blant Norges aller beste PGer, og det irriterer meg ganske kraftig at han fortsatt ikke har spilt for Norge. Johannes er typen som aldri gir seg på tørre møkka, han kaster seg inn i alle situasjoner, han er skadet oftere enn han er skadefri men klager aldri. Jeg gleder meg til å se ham enda en sesong, og gleder meg til å se Joachim Aabel i en enda mer sentral rolle. For å være ærlig, for et par år siden hadde jeg virkelig ikke trodd at Joachim skulle gjøre Tromsøværing av seg.
Hvis jeg sier at dette er «min» tabell» er det i hvert fall sikkert at sånn blir det ikke:
En turnering som Bærum Open er en ganske voldsom greie, i hvert fall sett fra vårt ståsted. 2478 spillere, 229 lag og 462 kamper gjør seg ikke selv. På den annen side – Bærum Open blekner i forhold til for eksempel Norway Cup i fotball. Den turneringen var i 2023 omtrent 10 ganger så stor med 30 000 spillere, 2350 lag og 5500 kamper. Men så er også fotball omtrent 10 ganger så stor som basketball i Norge med over 270 000 aktive spillere.
(Foto: Robert Namskau)
Jeg fastslår at vi er ganske tilfreds med å være størst i Norge, men liten i en større sammenheng. «Lykkelig som liten» er snublende nær. Der store turneringer er proffe arrangementer med folk ansatt på heltid, er vi fortsatt en turnering som blir til hjemme på kjøkkenbordet der kjøkkenmaskinen er byttet ut med PC og planleggingsmøtene er to personer over en kopp kaffe.
Vi har holdt på med dette en stund nå, og har som regel en god idé om hva som venter oss. «Har dere tenkt å utvide turneringen» hører vi stadig vekk. Med mange lag som blir stående på venteliste er det fristende å tenke større. Også vi synes det er kjipt og kjedelig å måtte si nei til ivrige basketballspillere.
Ser vi ut av Norge er turneringer som Lundaspelen, Århus Basketfestival, Scanias cup og Basketfestivalen i Gøteborg vesentlig større. Men de har også fordelen av å arrangere med en ekstra dag. Påsken og Kristi Himmelfart gjør sånt mulig. Jeg kan si mye pent om høsten, men den mangler altså en eller annen høytid som ville gjort det mulig å utvide tilbudet. Personlig ønsker jeg meg litt lenger spilletid, og jeg vil helst ha 4 lag i hver gruppe. Men Bærum Open slik den fremstår er en avveining mellom det mulige og umulige.
Antall spillesteder er også en utfordring. I fjor benyttet vi oss av Hønefoss – fire baneflater og en glimrende arrangørstab. Men det falt ikke i god jord hos alle, og vi valgte å stå over i år.
Det er også et kjedelig faktum at om vi hadde doblet kampantallet, hadde vi uansett ikke klart å doble antall dommere. For meg er det en gåte at ikke de beste norske dommerne finner det interessant å være med på moroa. Elitedommerne glimrer som regel med sitt fravær. Det hadde vært nyttig for dommerne, og det ville garantert gledet lagene.
Det er en tenkelig option å la Bærum Open gå over to helger. Det ville gjort det mulig å innfri mange ønsker. Men allerede nå synes vi å tøye strikken i lengste laget. Med sekretariat på 17 baneflater i nesten 30 timer, kioskhjelpere, sjåfører, kakebakere, ryddegjeng og en drøss andre funksjoner skal det godt gjøres å få de samme menneskene til å gå to helger på rad. Jeg vet at Hansa Cup klarer det, og kanskje har vi ett og annet å lære der.
De siste timene på søndag er vi ganske kjørt, alle mann (og kvinner). Litt møre i purren, og med vaklende bein. Det er fint å se at de aller fleste tilsynelatende forlater arenaene med et smil om munnen. Noen har fått fornyet inspirasjon og læring i knepne tap; andre har tapt stort, men har elsket å være med. Det er den beste motivasjonen til å gå i gang med Bærum Open 2024.
«Best Excelsior Marigold Hotel» er en perle av en film, i hvert fall for oss som har levd en stund. Skjønt, da den kom ut i 2011, var jeg «bare» 55 år gammel, og sånn sett ikke helt i målgruppen: Den handler om en gruppe pensjonister som lar seg lokke til det som skal være et rekreasjonssted i luksusklassen i India.
Judie Dench og Maggie Smith – to strålende skuespillere i en film å bli glad i.
Oppholdet blir ikke helt hva de hadde forestilt seg, og en av dem velger å avbryte oppholdet og reise hjem. Hun er opprømt og forventningsfull: «The whole thing is actually tremendously exciting. Not just getting on the plane, but getting on the plane and turning left». For når du går ombord i flyet, og til venstre, kommer du til Business Class og First Class. Hun er begeistret over å komme bort fra indiske spesialiteter som «ham, cheese, and streptococcus» eller «bacteria, lettuce, and tomato».
Det minner meg litt om Christian Borch i tiden som utenriksmedarbeider i NRK. «Plutselig oppdaget jeg at jeg måtte sitte blant alminnelige mennesker. Helt forferdelig!», sa han til A-magasinet om å fly uten gullkort.
Jeg har en god venn som også elsker å gå til venstre. Når han flyr langt, er det utelukket for ham å reise med de andre bak; det skal være liggeseter, god mat, ditto drikke og full oppvartning. Foran til venstre. Om han er politisk bevisst eller ikke, vet jeg egentlig ikke, men jeg tviler vel på om han går til venstre i stemmelokalene.
For min favorittpolitiker Mímir Kristjánsson er det sannsynligvis omvendt: Til høyre på flyet, til venstre ved stemmeurnene. Så kan jeg mene hva jeg vil om Rødts politikk, men for meg er Mímir en kar som evner noe så sjeldent som å gi meningsmotstandere cred, og han er aldri giftig på X (x-Twitter) – fritt for personangrep.
Det er godt gjort, for det er lett å falle for fristelsen nå når skjelettene ramler ut av skapet i norsk politikk. «Å komme ut av skapet» har fått en helt ny mening. Listen begynner å bli ganske lang over folk med imponerende svak dømmekraft. Det har ikke minst vist seg at ektefeller faktisk kan være ekte feller.
En annen god venn (joda, jeg har minst to gode venner) er en fin samtalepartner de gangene vi setter oss ned med en politikkfri kaffekopp. Men hvis vi skulle være så uheldige å sneie innom politikk og politikere, er løpet kjørt. For ham er alt en konspirasjon, og alle politikere er korrupte. Han mener at Trump egentlig er en bra kar, mens alle fra Joe Biden til Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er kjeltringer. Selv ikke Olaug Bollestad slapp unna sist vi pratet: «Hvis hun får makt, forsøker hun sikkert å berike seg hun også». Og klimaendringene er forresten bare del av en naturlig syklus.
Jeg hater virkelig den ekstreme polariseringen både hjemme og ute, og jeg er møkk lei drittslenging på sosiale medier eller i kommentarfeltene. Absolutt alt er svart/hvitt. Strømningene skremmer meg, og uansett hva min venn måtte mene, tillater jeg meg å ha sans for mange av «våre» politikere. Da Vedum bød opp Høyre-Erna og Rødt-Marie til dans før den siste partilederdebatten på NRK, var det vanskelig å tenke annet enn at det var ørlite sjarmerende. Men som finansminister? Tja, det har kanskje tidvis vært som spurv i tranedans.
Jeg er virkelig ikke politisk superengasjert eller fascinert. Men jeg synes det er forstemmende at «anstendighet» er i ferd med å bli et fremmedord. Jeg tillater meg å tvile på at Mímir Kristjánsson spekulerer i aksjer, og jeg har til gode å se ham med solbriller.
Finnes det utløpsdato for spillere og trenere? Jeg tillater meg å smile litt i skjegget når jeg leser om Fyllingens mannskap kommende sesong. Det sier kanskje mest om meg når jeg ikke kjenner igjen halvparten av navnene på laget, og Fyllingen har allerede vunnet prisen for flest overraskende overganger.
Lars Espe stikker til naboen!?! Hvordan i huleste havnet en spiller som Isaac Likekele i Fyllingsdalen? Og, som om ikke det var nok, Orji Okoroafor fra Ammerud til Fyllingen er i hvert fall ganske spesielt. Med Orji får Fyllingen BLNOs flateste hoppskudd, men også en kar med personlighet som er alt annet enn flat. Orji er et fyrverkeri av positivitet og følelser – faktisk kanskje noe av det Fyllingen trenger aller mest.
Orji Okoroafor (t.v.) og Peter Bullock (t.h. nr. 15) har mer rutine enn de fleste. (Foto: Marianne Stenerud)
Med Orji (43) og Peter Bullock (41) på lagoppstillingen er deler av Fyllingen-satsingen å regne som trim for eldre, og med Bærum som et slags imponerende SFO-tilbud for pur unge talenter, favner denne sesongen absolutt alt og alle. Spennende!
Og apropos spillere over 40; jeg har selv fått et par ganske kraftige remindere om at karrierer ikke varer evig. For første gang på over 45 år er ikke kalenderen min full av treninger, kamper og turneringer. Jeg har ikke ansvar for noe lag, og må fylle kveldene mandager, tirsdager, torsdager og fredager med noe annet. Heldigvis er Netflix-katalogen ganske omfattende.
«Best før» står det på matvarer i dag, og gjerne «ofte god etter». Det er jeg jaggu litt usikker på. Jeg var på Den Store Trenerhelgen der jeg møtte mange kjente og mange ukjente kolleger. En av trenerne jeg har kjent lengst, spurte hva jeg skal gjøre denne sesongen – underforstått hvilket lag jeg skal trene. «Jeg har ikke noe lag i år, jeg er vel blitt for gammel og utdatert», svarte jeg og regnet med å få i retur noe sånt som et hyggelig og velmenende «nei, nei – du er da slett ikke for gammel». I stedet sa hun «ja, sånn er det jo».
På en måte er det helt fint å være ute av gamet. Om det blir en mellomsesong eller om det er slutt for godt vet jeg ikke, men jeg kjenner meg litt igjen i egne betraktninger om amerikansk collegebasket. Etter hvert har jeg opplevd å følge mange spillere til en karriere «over there», og har irritert meg ganske kraftig over amerikanske coacher på 70+ som faglig sett lever i fortiden. De klamrer seg til jobben som sikrer dem en pen årslønn, og de nekter å gå før de får beskjed om at tiden er overmoden.
Med mer tid til overs skal jeg i hvert fall klare å klore ned noen flere blogger, og uten bindinger i noen retninger – verken landslag eller klubblag – står jeg friere til å mene og skrive ganske fritt. Det er et privilegium.
Jeg registrerer at temperaturen allerede har nådd kokepunktet for enkelte på «Norsk Basket». En ganske heftig disputt ble heldigvis fjernet fra FB-gruppen, men den fortalte jo en historie om at ikke alt er like stas bak norsk basketballs svært vellykkede fasade. Vi øker mest, vi har landslag i medvind, vi har den stolteste presidenten, vi har en hånd på rattet i FIBA.
I BLNO er det mye nytt og spennende på laglederbenkene. Ny spanjol i Tromsø, trønder i Frøya, svenske i Asker, litauer i Nidaros, Juan Ferrales i Kongsberg og Alexander Karlstad på Apalløkka. Og når vi først er i matmerkingens verden: Felles for dem alle er at de garantert er «best før», mens de færreste lagene kan pryde seg med «Godt norsk»-merke.
Så er katta ute av sekken. Det sikreste tegnet på at BLNO-sesongen er rett rundt hjørnet, er at overgangene flagrer. Spillere går både til øst og vest – og nord. Og den siste nyheten er Hallvard (Staff) som denne sesongen kommer til å spille i rødt – for Gimle!
Sett med EB02-øyne er det moro å konstatere at det denne sesongen er tre spillere i BLNO fra det jeg ynder å tenke på som den gylne årgangen (i hvert fall for meg). Joachim (Aabel) er på grensen til å bli tromsøværing for godt (?), og går inn i sin tredje sesong for Storm. Der har han opplevd tre ulike coacher på tre sesonger, og kan bli en svært viktig brikke på guardplass i Tromsø. Johannes Lange er neppe klar til sesongstart, og Joachim er et naturlig valg som vikar.
Filip Øverli er tilbake fra et år i USA, og har heldigvis motivasjon til å gå løs på en ny sesong i Norge. Valget falt på Trondheim og Nidaros som bedyrer fornyet innsats og optimisme.
Tre EB-karer for hver sin klubb kommende sesong – Hallvard, Joachim og Filip.
Filip og Hallvard er tilbake i Norge etter et år sammen i Mount Vernon, Ohio. Det var et år som bød på nye utfordringer, nye venner og også en lengsel tilbake til Norge.
Hallvards historie er spesiell i den forstand at så godt som alle klubber i Norge har vært etter ham. Det har ikke manglet verken interesse eller tilbud, det ene bedre enn det andre. Men det ble altså Gimle til slutt.
– Det har vært en litt forvirrende sommer, mener Hallvard.
Han fikk landslagsdebuten på forsommeren, men bare på papiret. Så fikk han minutter i de to kampene i juli og august, og sikter nå mot VM-kvalkamper i 2024.
– Det har vært litt rart å være ettertraktet. Til slutt var det vel bare én klubb som ikke hadde tatt kontakt med meg. Det er både hyggelig og litt kaotisk. Det blir mange tanker og vurderinger. Studier. Steder. Basketball. Coacher. Vanskelige valg, forteller Hallvard.
Så hjalp det ikke på beslutningsprosessen at fornyet interesse fra USA ble kastet inn i siste liten. Dermed måtte han gå noen runder med seg selv før valget falt på regjerende norgesmester.
Hallvards karriereløp er spesielt. Han er altså spilleren som aldri var aktuell eller interessant som spiller på U-landslagene. Det ble verken U16- eller U8-spill for ham. Og når han nå får stadig mer tillit på A-landslaget forteller det sitt om både kropp og karriere som har skutt fart…
Han tråkket barne-basketballskoene i Sandvika som en nokså sped liten pusling – en klassisk 1er/2er. I 2019 falt valget på EB02 da Sandvika-laget gikk opp i limingen. I likhet med alle andre basketballspillere ble han bokstavelig talt satt på sidelinjen av covid-epidemien, og avslutningen på den aldersbestemte karrieren ble langt fra slik han hadde håpet. Etter et år for Tromsø Storm og et år i USA er han altså klar for Gimle. For meg blir det moro å ha en EB02-spillere å heie på i hver eneste serierunde. Lykke til!!
pauliord 