For noen dager siden forsøkte jeg å sette navn på en del irritasjoner coacher må leve med.  Når vi lever så tett på hverandre, og bruker så mye tid med hverandre, skulle det bare mangle om det ikke oppstod enkelte gnisninger mellom spillere og coacher. Og jeg kan villig forestille meg at irritasjonen er gjensidig.

Jeg tipper at spillere irriterer seg over

– coacher som selv kommer for sent til treninger og kamper; som kommer slengende tre minutter før kampstart.

– coacher som dukker opp til kamp søndag morgen med en umiskjennelig eim av gammel fest og fyll.

– coacher som setter i gang driller for så å sette seg med mobiltelefonen selv.

– coacher som bruker mesteparten av tiden på å prate med folk som tilfeldigvis er til stede på en trening, snarere enn å rettlede og coache.

– i den andre enden av skalaen: coacher som stopper trening og spill absolutt hele tiden; som sørger for at spillerne aldri får holde på i mer enn 20 sekunder sammenhengede av gangen.

– coacher som prater for mye – alltid de samme gudsjammerlig kjedelige talene før kamp.

– coacher som ALDRI gir kjeft til favorittspillerne, mens det er de samme som får kjeft hver gang, ofte uberettgiet.

– amerikanske coacher (flest av dem i denne kategorien) som bruker pregame-praten til å fortelle sin egen karrierehistorie; om hvor flinke de var til ditt og datt. Og siden de har hatt en lang aktiv karriere blir ofte historiene lange også.

– coacher som prater for lite; som aldri har noe smart å si til laget verken på trening eller i kamp. Eller som har så lite meningsfullt å si at det de egentlig sier er «hopp høyere og treff bedre».  Lettere sagt enn gjort, ja.

– coacher som er så høyrøstet kjeftete på dommere og funksjonærer at det blir litt flaut å være til stede.

– coacher som tror de er Guds gave til basketball generelt og laget spesielt, og som er mer opptatt av å være «en av gutta» enn å ta en oppdragerrolle.

Jeg aner ikke hvor mange av disse kategoriene jeg kvalifiserer til selv, men frykter det er en del.  Samtidig er det nok fortsatt sånn at det er vi coacher som må svelge mer enn spillerne.  Og det hadde vært morsomt å kunne lage en topp 10-liste over unnskyldninger for hvorfor folk ikke kan komme på treninger.

Det jeg har hørt oftest i løpet av 30 år er selvfølgelig lekser, og det er jo både fornuftig, uangripelig og seriøst.  Litt mindre overbevisende er det jo at det alltid må lese intenst til omtrent alle prøver kvelden før – aldri tidligere.

Bursdager har også vært en gjenganger, og det er virkelig ikke grenser for hvor lite runde tall som må markeres; eller hvor langt ut i slekten eller vennekretsen folk kan befinne seg før de er verdt en fest.  Eller hvor vanskelig det er å komme en halvtime for sent til et selskap så man rekker treningen først.

«Jeg forsov meg» til trening kl. 17.00 er en artig variant, og «jeg må bli med mamma på salg på Storsenteret» er nok noe i nærheten av en pallplassering. Det er også han som spilte BLNO for oss men som sjelden kunne være med på fredagstreningen fordi «kjæresten likte å ha ham hjemme».

En annen som var borte fra trening en hel uke uten å si fra kunne fortelle at han hadde sittet i varetekt; det må jo kunne telle som gyldig forfall kanskje.  Jeg vet ikke om det er sånn som på filmer; at man bare få en telefonsamtale..?  En annen kar var borte over litt lenger tid; det viste seg å være fordi han hadde levert en bil i Polen for en torpedo.

Et par av favoritthistoriene mine fra kampsituasjoner er nok også grunnen til at jeg ikke coacher jenter lenger: jentespilleren som hadde stjålet ballen fra motstander, og var på vei alene på fast break – to viktige poeng var nesten sikre da hun plutselig stoppet helt opp, litt over midtbanen: Hun måtte bare sette opp håret…

Og, i en kamp der jeg var vikarcoach og ville sette innpå en av jentene:  Det kunne hun slett ikke fordi hun måtte lakke neglene først…!