Tro det eller ei: Det nærmer seg jubileum i norsk basketball.  Vi er jo en såpass ung idrett i Norge at det ikke er hverdagskost å markere runde tall.  Men faktum er at gamle Bærum Basketballklubb fyller 50 den 13. mars.  Jeg synes det er et poeng at vi vet hvor vi kommer fra, og at fler eenn et knippe av oldtimerne kjenner til historien.  Derfor tillater jeg meg også å plage leserne av denne bloggen med en historietime.  Jeg bearbeidet og oversatte boka om basketball som ble gitt ut for noen år siden.  Her er et kapittel om norsk historie derfra:

Ullern Basket i Oslo er riktignok den eldste norske klubb som har organisert basketball, og ble stiftet 1. desember 1956. Laget vant også det første NM i 1968. Men NM-grossisten Bærum Basketballklubb ble stiftet 13. mars 1963 og var den første spesialklubben for basketball som ble medlem av NIF. Initiativtager og fødselshjelper var Jan P. Hansen ved Valler Gymnas. Herrelaget tok 10 NM på rad i perioden 1969-78, mens kvinnene «ga seg» i 1977 og rakk ni NM-gull.

Det går mange historier fra basketballens barndom i Norge: Det var på alle mulige måter en ung idrett der det var mangel på både spillere, ledere, trenere og dommere. Dermed opplevde man til stadighet nokså improviserte løsninger – som for eksempel denne:

I en kamp mellom Persbråten og Drammen tidlig på 70-tallet stilte Drammen med kun fire mann; de øvrige var utsatt for et trafikkuhell. Dommerne nektet å starte kampen da det korrekt i henhold til reglemenet måtte være fem mann til stede når kampen startet. Heldigvis var det én tilskuer i hallen. Han ble spurt om han kunne være med på å starte for Drammen, med beskjed om at han kunne forlate banen etter første dommeravblåsning. Han sa seg villig til det. Han stilte i midtsirkelen i boblejakke og støvletter. Av en eller annen grunn godtok dommerne dette. Av frykt for mer kluss ble han bedt om å ta av seg støvlettene slik at det ikke ble trøbbel med vaktmesteren, hvorpå han svarte: «Ikkeno’ problem, jeg er vaktmesteren!» Dette var en lørdagskveld, så han ville sannsynligvis hjem fortest mulig.

De store oppgjørene i norsk basketball på 70-tallet stod mellom Bærum og Sandvika i det som den gangen het hovedserien for menn. På spinnesiden var både Sandvika, Ullern og studentlaget KSI utfordrere til Bærum BBK. Interessen for basketball var først og fremst et fenomen i Oslo og omegn, men også i Trondheim der NTHI var et topplag. Etter hvert ble Bergen en region å regne med, og det var Ulriken som sørget for distriktets første topplassering med en 2. plass for menn i 1979.

Interessen for basketball var stor, men svært lokalt betinget på 70-tallet, mens stadig flere regioner fikk på plass et basketballmiljø på 80- og 90-tallet. Lag som Sverresborg, Bakklandet, Tromsø, Harstad og Kristiansand var innom eliten, og i dag er det fortsatt sterke organisasjoner i Kristiansand, Bergen, Trondheim, Tromsø og Harstad. Stavanger der den eneste av de store byene som ennå har til gode å ha et lag i toppdivisjonene.

Norske basketballentusiaster har alltid visst at de har tapt hjertet til en av verdens største idretter, og ikke minst at basketball har alle muligheter til å vokse seg stor også i Norge. Små krav til utstyr, og det faktum at alle norske skoler har basketballkurver har ført til mange forsøk på å få fotfeste som en stor skoleidrett. Mange har ment at basketball har fått ufortjent liten oppmerksomhet i norske medier. Det endret seg da BLNO var et faktum. 7. oktober 2000 var 4000 tilskuere til stede i Oslo Spektrum da kampen Oslo Kings-Ulriken Eagles markerte starten på en ny æra i norsk basketball. BLNO skulle være en liga etter NBA-modell: En serie uten opprykk og nedrykk, men der klubbene måtte innfri en rekke kriterier – blant andre organisasjon, økonomi, arrangement og selvfølgelig det sportslige.

Den første sesongen var BLNO en mediehit. En millionavtale med TV2 ga basketball TV-sendte kamper, et eget ungdomsprogram og massiv dekning i både lokalaviser og riksaviser. Blant de kuriøse historiene var da statsminister Jens Stoltenberg ble avvist av dørvaktene fordi det var fullsatt i Domus Athletica.

BLNO hadde altså langt på vei skapt det hysteriet basketball-Norge ønsket og trengte, men det fantes fortsatt ikke noe apparat som kunne håndtere barn og unge som ville begynne. Etter hvert som nyhetens interesse hadde lagt seg, ble det også klart at det ikke var alle klubber som hadde menneskelige eller økonomiske ressurser til å stå løpet. Klubber som Vålerenga Kings, Bergen Bulldogs, Frøya Ambasssadors, Centrum Tigers, Njård Giants, Kongsberg Penguins, Kristiansand Pirates og Bærums Verk Jets har alle måttet kaste kortene. I dag består BLNO av 7 lag, ligaern administeres av NBBF og klubbene opplever manglende TV-interesse og kamp om sponsorkroner. Likevel er det et faktum at publikumstallene har stabilisert seg på et langt høyere nivå enn hva som var tilfellet før BLNO. Arrangementene er gjennomgående bedre, og interessen for basketball var nesten eksplosiv i Nord-Norge der både Tromsø og Harstad leverte sportslige resultater og mange tilskuere. Det var et slag i trynet for hele basket-Norge da Harstad Vikings måtte gi seg, men desto hyggeligere da entusiastene klarte å fylle Harstadhallen igjen for en uke siden, uten å ha et eget BLNO-lag..!

I kjølvannet av det som var BLNOs suksess fra starten, opplevde eliten for kvinner store problemer. Mange mente BLNO stjal både oppmerksomhet og penger, og eliteserien for kvinner manglet både spillere, lag og fokus. Satsing på det norske kvinnelandslaget ble et plaster på såret for de beste spillerne, og fra sesongen 2007/2008 ble KvinneLigaen etablert med 7 deltagende lag den første sesongen.

Medlemsutviklingen i norsk basketball har ikke vært så sterk som mange hadde håpet da BLNO-eventyret startet. Antall klubber og spillere har vært relativt stabilt, men med enkelte klubber som helt dominerende og sentrale for utviklingen.

Bærum BBK var nestoren blant norske klubber på 70-tallet, men var i realiteten utelukkende en klubb rundt de to elitelagene. Det har vært viktigere for norsk basketballs utvikling at flere klubber har hatt fokus på talentutvikling. Høybråten var blant de store klubbene på 80-tallet; med elite damer som drivkraften bak interessen også fra yngre spillere. Bergens-klubben Gimle har vært en av de virkelig store leverandørene av talenter gjennom alle år – både jenter og gutter. Ulriken var en av de sterkeste foregangsklubbene da norsk basketball tok steget inn i en mer profesjonalisert utgave av idretten med BLNO. 3B viste seg å være et interessant samarbeidsprosjekt i Bærum som ga gode resultater, mens den gamle storheten Sandvika satset seriøst og målrettet på et juniorlag for menn. Det ga imponerende resultater i sesongen 2007/08.

Asker er blitt en dominerende klubb i norsk basketball med en tilnærmet profesjonell organisasjon og med lag på alle nivåer, mens Ammerud i alle år har levert gode resultater i alle årsklasser.

Minst like viktig for talentutviklingen i Norge har vært de såkalte idrettsgymnasene. NTG (norsk Toppidrettsgymnas), Wang og Olsvik har gitt tilbud som har muliggjort kombinasjonen skole og basketball. Det har også betydd en helt annen treningshverdag for mange ambisiøse ungdommer.

Amerikanske mormonere var fødselshjelpere for norsk basketball på 60-tallet, og også siden har utenlandske spillere gjort seg bemerket i norske klubber.  De aller fleste blir i Norge en kort periode før de prøver lykken i andre land, mens enkelte vil bli husket lenge for sitt virke i Norge:

Etter mange års nomadetilværelse i andre land valgte Ron Billingslea i bli i Norge.  Han har trent flere norske topplag i tillegg til mange av de norske landslagene og er i pr. februar 2013 regjerende norgesmester med Frøya. Så gjenstår å se hva som skjer de neste to ukene.

Kelvin Woods har gjort suksess i Ammerud som coach etter at han la opp som spiller.  David Swan revolusjonerte i realiteten basketballens anseelse både i Bergen og Norge med sin svært engasjerte stil og profesjonelle tilnærming.  Perry Bromwells periode i Kristiansand var med på å vekke interessen for basketball på Sørlandet, mens Jeff Rogers i Harstad i 2008 signerte en toårskontrakt med klubben etter å ha spilt for Vikings i seks sesonger.

Trenere har alltid vært manglevare i Norge, kanskje først og fremst fordi basketball ikke har kunnet dra nytte av en foreldregenerasjon som selv har spilt. Derfor er det også en håndfull trenere som har utgjort stammen av trenere med norsk bakgrunn: Johan Salkjelsvik har trent flere lag i Ulriken og Gimle og har alltid vært en sikker leverandør av talenter. Jan Erik Price var mannen bak Gimles dominans på spinnesiden, mens Martin Raz sørget for at Høybråtens kvinnelag vant utrolige 15 NM-titler på rad (1981-95). Baard Stoller har levert en rekke mesterskap og NM-titler til Asker Aliens, men har nå tatt med seg kompetansen til Kongsberg.  Han har også vært landlagscoach både for herrelandslaget og kvinnelandslaget.  Mathias Eckhoff overtok herrelandslaget etter Stoller, og har hatt suksess med å bygge opp slagkraftige yngre landslag. Mathias Eckhoff har vunnet NM-gull med Bærums Verk Jets, og var også coach for Etzella Ettelbruck i Luxembourg og Jämtland i Sverige.  Per Tøien var ansvarlig for det beste norske herrelandslaget på 80-tallet, og var dessuten coach for Ullern, Bergkameratene og Asker.  Pål Berg har coachet flere landslag og klubblag, og var arkitekten bak samarbeidslaget 3B BASKET som senere ble til nye Bærum Basket.

Og dermed er ringen forleøpig sluttet – fra Bærum BBK som ble stiftet 13. mars 1963 til Bærum Basket som spiller Final Four 50 år senere.