2017 er urørt, ubesudlet og foreløpig uten suksesser og fadeser. Det skal kåres mestere, det skal deles ut priser, det skal kanskje spilles landskamper for spillere eldre enn 18 år. I det hele tatt – mye å glede seg til.

Flaggskipet i norsk basketball er fortsatt BLNO, skjønt når du sitter skjult bak en betongstolpe i Vulkanhallen, eller får et slitent A4-ark som kampprogram på en annen arena, er det ikke mye stas å spore.

Det er lov å håpe …

…at det faktisk blir noe av satsingen på seniorlandslagene i året som kommer. Jeg har til gode å møte noen som mener landslagene bør forbli i dvale frem til 2020, men det er mye som skal klaffe: Det er ikke bare å melde seg på Universiaden som til en hvilken som helst klubbturnering. Man må faktisk innvilges plass. Og, ikke minst, det skal skaffes til veie midler. Men jeg innrømmer at det hadde vært moro å se hva våre nye årganger kan få til som seniorer.

…at Tromsø ikke ender som et av de to siste lagene i årets BLNO. For en gangs skyld har jeg virkelig sans for prosjektet, og er sågar litt imponert hver gang de vinner. Men der på ingen måte på trygg grunn med bare 5 seire. Og, det er faktisk bare Persbråten som har tapt flere kamper. Kvalifisering mot 1. divisjonsvinnerne bør uansett gå greit, men de fortjener en kvartfinaleplass.

…at Centrum ikke gjentar bedriften fra forrige sesong. Det hjelper ikke at jeg har stor sans for alle gode venner i Centrum – Anders, Torgrim og Aksel er alle klassespillere og bra karer. Men det ser kort og godt ikke bra ut å la grunnserien bli en slags transportetappe på vei til et sluttspill, båret av to spillere som gjerne skulle spilt på et komplett lag.

… at Asker finner en point guard som kan hjelpe dem i 2.seriehalvdel. Skjønt, jeg ser ikke helt hvem det skal være. Den kreative og organisatoriske delen av Askers offense var stusselige greier mot Bærum i romjulen. Da blir sporadiske Yele-dunker en fattig trøst; det blir bare to poeng av det også.

… at Gimle kan klare å få et skadefritt mannskap på beina i godt tid før sluttspillet. Med fullt lag er de faktisk en gullkandidat, men en halvveis amerikaner og en skadet Lars Espe kan ødelegge drømmen og har uansett gitt bergenserne et rufsete utgangspunkt.

… at Frøya kan prestere consistent. Jeg har ikke sett nok til å kunne felle noen kvalifisert dom over det de gjør, men om jeg leser tallene rett har de i realiteten bare levert én veldig solid kamp — mot Kongsberg i november (seier 74-66).  Og forresten, skikkelig moro hvis det stemmer at det var mer enn 600 innenfor dørene mot Gimle i romjulen

…at Bærums unge mannskap fortsetter å levere uredde innsatser. Da Bærum punkterte kampen mot Asker for et par dager siden,var det faktisk med Stian Mjøs satt på benken. Tenk det!

…at dommerne evner å gjøre tilpasninger i hvordan de raust deler ut tekniske fouls.  Jeg er sikker på at det er dekning for praksisen de følger i manualer og tolkninger, men personlig vil jeg helst slippe å se at spillere får T etter et kroppspråk som er mer preget av oppgitthet enn opposisjon. Følelser er faktisk en del av idrett. Ofte har jeg nok ment at Espen Stien har hatt seg selv å takke for «no-calls», men mot Bærum ble det i overkant ensidig.

… at BLNO-lagene slutter å «nulle ut» hverandres utlendinger. Hvis alle signerer en utlending hver går det vel omtrent opp i opp, med en prislapp på noen hundre tusen. Kred til lagene som klarer seg med egne talenter og norsk satsing.

… at jeg får se mer talent, mer skills og tydeligere progresjon i den aldersklassen jeg omgås til daglig, 02-årgangen i norsk basketball. Jeg blir kort og godt litt lei meg når jeg ser så mange åpenbare mangler og svakheter som kunne vært korrigert med enkle grep og riktig fokus.

Godt nytt år til alle – og lykke til uansett hva du håper å oppnå som spiller, coach, leder eller dommer!