pauliord


Legg igjen en kommentar

Jeg hater Ray Allen

Jeg har egentlig aldri vært veldig opptatt av NBA; jeg synes nok collegekamper er morsommere.  Og jeg merker jo at alderen tynger når det eneste jeg klarer å huske av høydepunkter er Larry Bird, og rivaliseringen Celtics-Lakers.  Det er lenge siden.  Derfor er det jo også litt rart at jeg klarer å mobilisere følelser for Ray Allen.  Eller snarere, mot Ray Allen. Og mot Miami, og mot Chris Bosch og mot Dwayne Wade.  Men Lebron liker jeg egentlig ganske godt.

Lebron – spesntig og artig kar, som vi ser hadde Ray det morsommere i Celtics, Glen Davis byr på seg selv – og Chris Bosch.

Sterke følelser er i det hele tatt merkelig greier, og når jeg plutselig fant ut at jeg hatet Ray Allen er argumentasjonsrekken like lang som den er håpløst barnslig:

– Celtics var favorittlaget mitt «way back in the days» med Bird, McHale og Parish.

– Gammel kjærlighet ruster ikke, og om jeg har en NBA-favoritt fortsatt må det derfor være Celtics.

– Jeg har alltid likt Ray Allen inntil han plutselig valgte å forlate Boston. En slags forræderisk overgang. (Og jeg har også kost meg mye med den lille kuben Glen Davis, den stutte karen i den artige rammen),

– Da Ray Allen virkelig storspilte i sesongåpningen mot Celtics kjente jeg at jeg hadde store problemer med å svelge det jeg så.  Ganske irritert over at han ”aldri” presterte det samme for Boston, selv om han fikk bedre betalt.  Eller gjorde han kanskje det? Og det ble ikke bedre av at han satte den avgjørende 3’eren i kampen mot Denver.

Sliter altså med Ray Allen, men også med Chris Bosch:  Liker ham bare ikke.  Holder det?  Og han derre arrogante snørrhovne Dwayne Wade, liker ikke!

Derimot synes jeg Lebron er helt OK.  Kanskje fordi han tilsynelatende har litt glimt i øyet.  Kanskje fordi jeg så ham ”live” i Hellas som 18-åring – fantastisk defensiv spiller syntes jeg da.

Liker forresten ikke Lakers heller.  OKC derimot – og nye Bulls; det funker.

Når jeg nå noen uker er borte fra gamlelandet, og følger basketballen på solid avstand, kjenner jeg også at sympatier og antipatier murrer litt hjemover:  Jeg elsker det når noen taper, digger det når andre vinner – og nei, ingen får vite hvem som er mine favoritter annet enn at jeg fortsatt har hjertet i Bærum.

Samtidig hater jeg fotball.  Liker ikke den ufortjent store oppmerksomheten om en idrett der folk tjener latterlig mye, også i Norge, og suger potensielle sponsorkroner ut av et marked jeg og andre har forsøkt å betjene i snart en mannsalder.  Hater å møte mulige sponsorer som fortsatt klamrer seg til Stabæk, sannsynligvis bare fordi Stabæk er flinke med business-to-business relasjoner. Det kan i hvert fall ikke være fordi de er flinke på banen.

Men jeg har likevel noen favoritter i fotballen også, og motivasjonen for å like er like dårlig underbygget som resten av denne bloggen:

– Liker LSK fordi de var like suverene – og like hatet – som Bærum Basketballklubb på 70-tallet.  Følte et slags skjebnefellesskap.

– Har alltid likt Start, fordi vi hadde hytte i Arendal og fordi Karsten Johannessen var en snurrig kar..!

– Liker Liverpool, helt uten grunn!

I det hele tatt; det er deilig å hate og det er godt å elske.  Det er vel det idrett handler om. Det også.

P.S. Jeg synes det er fint å kunne «hate» alle jeg ha vært i kontakt med på vegne av 3B og Bærum.  Det er slett ingen form for hevn, men jeg synes det er greit å velge leverandører som har satt pris på oss og det arbeidet vi har gjort.


Legg igjen en kommentar

Hvor lenge var Adam i Paradis?

Det var morsomt for noen få år siden; da Harstad Vikings var med i BLNO. Det var lett og takknemlig å hisse på seg Harstad-væringer og det ble alltid temperatur når vi besøkte byen.  Det ble sikkert ikke bedre av at jeg la meg borti coachens disposisjoner, men jeg hadde i hvert fall en ærlig agenda – å sørge for noen minutter på Adam Finstad som jeg hadde i landslagsstallen. Men altså, slik skrev man for noen år siden:

Hvor lenge var Adam i paradis?

Svaret på dette spørsmålet er: maks 7 minutter.

Det er egentlig litt ufint å legge seg borti andre klubbers indre anliggender, og andre coachers policy og disposisjoner. Det har verken jeg eller andre noe som helst med.

Men den årlig tilbakevendende diskusjonen om norske talenter, utenlandske importer og nord/sør er faktisk relevant – og til og med viktig – for norsk basketballs fremtid.  Problemet er at den alltid blir ført i generelle ord og vendinger.

Derfor blir det lettere om vi for en gangs skyld forholder oss seg til konkrete eksempler.

Espen Stien og Adam Finstad; to aktører også i årets BLNO.

Adam Finstad er et konkret eksempel, og han spiller for Harstad Vikings.  På hjemmesiden forteller han at det stolteste øyeblikket hittil i karrieren var da han debuterte for Vikings mot Kongsberg Penguins 26. februar 2006.

Siden den gangen har han trent mer enn de fleste, han har vært mer lojal enn de fleste og han har dessuten vært gjennom en hel satsingsperiode med det norske 91-landslaget.  Han har spilt EM-kvalifisering og nordisk mesterskap for Norge, og derfor kjenner jeg også Adam godt.  Såpass godt at jeg tviler på at han trenger meg til å snakke for seg.  Jeg er helt sikker på at han er både ydmyk og lojal nok til å jobbe jevnt og trutt videre – og forholde seg til lagledelse og klubbledelse.

Men kanskje nettopp fordi jeg er spesielt interessert i de spillerne jeg har hatt gleden av å jobbe med på guttelandslaget var det med en viss optimisme og forventning jeg leste dette på hjemmesidene til Harstad Vikings:

«Adam Finstad har fått smaken på landslagsaktiviteter og unggutten har lagt ned masse trening for å ta steget videre. Han kan fort bli en liten sensasjon i BLNO.»

Det hadde virkelig vært gøy – og det hadde sendt et viktig signal i basket-Norge om spillere som Adam Finstad og Jonas Evensen endelig fikk muligheten til å vise hva de er gode for; eller hva de slett ikke behersker for den saks skyld.  For å bli en sensasjon er er av forutsetningene at du faktisk er på banen.  Og aller helst litt mer enn 3-4 minutter, og gjerne før kampen er avgjort, og helst ikke de tre siste minuttene, og helst ikke først når laget ditt leder med mer enn 20 poeng.

For å ha mitt på det tørre har jeg sjekket tallene for Adam siden han debuterte for snart tre år siden.  Sånn ser det ut:

Grunnserien 06/07:   1 kamp 3 minutter

Semifinaler 06/07:  0 kamper 0 minutter

Finaler 06/07:   0 kamper 0 minutter

Grunnserien 07/08:  5 kamper 5 minutter

Kvartfinaler 07/08:  1 kamp 7 minutter

Semifinaler 07/08:  1 kamp 1 minutt

Finaler 07/08:   1 kamp 1 minutt

Grunnserie 08/09:  2 kamper 3 minutter

Adam har altså vært maksimalt 7 minutter i paradis.  Det var mot Gimle i sesongen 07/08 – i en kamp Harstad vant 91-69.  Til helgen kommer Gimle på besøk i Harstadhallen igjen – laget som kanskje har de fleste og mest spennende talentene akkurat nå.

Hvis vi for en stund legger til side den ørkesløse debatten om importer og kjøp av spillere:  La oss heller akseptere at de aller fleste klubber uansett har egne spillere som er rekruttert og fostret opp i lokalmiljøet.

Jeg kommer alltid til å mene at det på lang sikt er viktig at nettopp disse spillerne får de mulighetene de fortjener.  Hvis Harstad banker 3B neste gang vi besøker byen i en kamp der Adam spiller 12 minutter, scorer 5 poeng, gir 1 assist, begår 1 TO og rekker å få to fouls kan jeg ihvert fall glede meg over det; i stedet for å deppe over egne miserer.

 P.S. Noen år senere synes det endelig å ha løsnet litt for Adam og de andre lokale talentene i nord.  For Kenneth Webb i Tromsø snitter Adam nesten 14 minutter, og akkurat det synes jeg er hyggelig og riktig, både for spillerne og for klubben på sikt.

 

P.S.2:  Jeg har funnet ut at jeg hater Ray Allen litt.  Tror jeg må skrive litt om det i morgen.


Legg igjen en kommentar

Tæring, næring, særing

Jeg titter stadig tilbake i gamle skriverier, og forsøker å finne artikler som kanskje er relevante i dag – og som også setter saker og ting i perspektiv. Denne ble skrevet for tre år siden, og det kan se ut som om situasjonen her på berget er omtrent den samme, men tross alt med en økonomisk sunnere liga. Og om vi ikke klarer å finne tilbake til gullalderen da alle haller var smekkfulle kan vi kanskje klare å redefinere endel verdier som er viktige for oss i tiden fremover. For fortsatt er basketball den optimale idretten, fortsatt er det strålende morsomt å se på og å være en del av. Dette skrev jeg mot slutten av 3B-epoken:

Er jeg en særing som mener tæring bør settes etter næring? 

For 10 år siden så vi for oss at basketball skulle eksplodere i Norge.  En mediehypet basketliga, en fet TV-avtale og stor entusiasme kunne jo bare ikke gå galt.

Trodde vi da.

 Nå vet vi bedre.

Nå er det slik at snarere enn å eksplodere, er det større sjanse for at vi imploderer.  Når noe gikk helt galt ved utgangen av 2008, var det populært å skylde på finanskrisen.  Men faktum er at de dårlige tidene bare forsterker en trend som har vært der lenge.

 Basketrevolusjonen som faktisk kom med BLNO, er blitt til en svært blek kopi av det som ble beskrevet på  fargerike power point-presentasjoner for 10 år siden.

Vi opplever det omvendte «ligahjulet» der manglende oppmerksomhet gir lavere tilskuertall som gir lavere sponsorinntekter som igjen gir lavere antall utøvere, dårligere kvalitet osv.  Om det er høna eller egget som kom først er uvesentlig; eggene har uansett knust.

Ved årsskiftet 08/09 er status relativt lite hyggelig for det som tross alt er flaggskipet i norsk basketball.

BLNO
- har ingen sponsorer
- har ingen TV-avtale
- klarer ikke å fylle ligaen med 10 lag
- klarer ikke å fylle hallene
- kan komme til å sende klubber til skifteretten.

 Dette er aktuelt og dramatisk fordi BLNOs to lokomotiver denne sesongen, Harstad og Tromsø, begge har opplevd alvorlige økonomiske problemer, mens det var 50 tilskuere på Asker-Fjellhamar.  Faktisk er det omtrent like mange kreditorer i nord som tilskuere i sør.

Tromsø fikk virkelig føling med finanskrisen ettersom en av de store sponsorene måtte trekke seg ut av avtalen, mens supportere i Harstad boblet over av kreativitet for å redde Vikings-skuta fra å havarere.  Alt fra 10 kroners påslag på pilsen til å donere en timelønn til klubben.

Felles for alle problemer – og tilhørende gode ideer og intensjoner – er at de handler om sviktende inntekter.  Vi hører sjelden eller aldri noe om hva man kan tenke seg å gjøre med utgiftssiden.  I næringslivet forøvrig innbiller jeg meg at forholdet mellom utgifter on inntekter er det som til syvende og sist bestemmer om et prosjekt eller en bedrift har livets rett.  Og i det perspektivet hjelper det dessverre lite om pilsen koster 50 eller 60 kroner.

Uansett hva man måtte mene om basketball generelt eller BLNO spesielt, tror jeg vi må ta innover oss at vi ikke kommer til å bli Norges foretrukne lagidrett med det aller første.  Media kommer fortsatt til å elske det de tror og vet nordmenn flest vil se og lese om:  Fotball, fotball, fotball, håndball og ishockey.  Derfor blir vi ikke riksinteressante for sponsorer med det aller første.

Verre er det kanskje at vi i tillegg til å være en av de små idrettene i Norge også er en av de aller mest smålige:  Mange av oss (jeg unntar på ingen måte meg selv) er flinkere til å godte seg over andres fadeser enn å finne suksessformelen selv.

De aller fleste som mener noe om BLNO sier:  Få tak i sponsorer, sørg for publikum i hallen.  Joda, teorien er fin den, men det er neste litt frekt å påstå at klubbene ikke har forsøkt.

Kanskje snakker vi ikke med de riktige sponsorene, kan hende er vår tilnærming for amatørmessig.  Resultatet er uansett nedslående, og det er faktisk mulig å skjønne hvorfor andre idretter er lettere å selge.  Og, det er et faktum at i den tiden «hver kamp var en fest» – da underholdningen var stor og rammen rundt kampene prima – ja, selv da gikk tilskuertallene nedover.  Jeg tror kort og godt det er utopi å tro at vi plutselig får sponsor– og publikumstekke igjen, og i hvert fall i samme grad som ved inngangen til et nytt årtusen.

Kanskje er det på tide å finne ut hva moroa koster – og hvorfor. Og om alle utgiftspostene er like avgjørende for klubbens suksess og BLNOs framtid.  i 3B opererer vi på eksistensminimum, og vet følgelig at det er umulig å komme seg gjennom en sesong på mindre enn ca 325 000 kroner – før trener– og spillergodtgjørelser.  Utgifter større enn dette beløpet vil kunne være mulige utgiftskutt.

Tæring etter næring 1: Vi bruker bortimot 600 000 kroner – bare i BLNO – på å sende dommere landet rundt. Hver BLNO-klubb betaler 100 000 kroner for å være med.  Disse pengene dekker utgiftene til å drifte serien:  Andelen av administrasjonskost, IT-utgifter og premier er småtterier, mens de bortimot 600 000 kronene for dommerne river godt. Det er vel bare redaksjonen i Norge Rundt som reiser mer.

Tæring etter næring 2: – Lagenes reiser på kryss og tvers i Norge er rådyr moro. Når 3B drar til Nord-Norge er det vanskelig å komme under 40 000 kroner med et fornuftig reiseopplegg.  Tredobbel serie har ytterligere forsterket nettopp dette problemet.  Fra og med nesten sesong SKAL det bare spilles dobbel serie – alltid, uansett.  Så får det heller hentes flere kamper ut av sluttspillet.

Tæring etter næring 3: En spiller som blir hentet inn til klubben koster flesk; utgiftene vil nødvendigvis variere.  En spillersesong vil stort sett vare i drøyt 7 måneder.  Det betyr 7 måneders husleie, 7 måneders lønn og evt 7 måneders bilgodtgjørelse. For enkelte av oss er det uforståelig at det lefles med konkurs-spøkelset samtidig som det betales godtgjørelser til spillere.  Det vil være nesten umulig å komme spillerutbetalinger til livs:  I teorien er det mulig å tenke seg en begrensning på antall utenlandske spillere i form av en gentlemans agreement – i praksis er det sannsynligvis ikke gjennomførbart.

Når 3B/BVIF skal evaluere sesongen og forberede en eventuell ny søknad – hva skal motivasjonen være?  Vi har foreløpig ikke evnet å samle talentene i Bærum under en paraply, vi mister spillere til andre klubber og andre land og vi er et fåtall mennesker som jobber ræva av oss bare for å oppleve at vi ikke rekker å betjene de talentene vi har på en fornuftig måte.  

Vi har de samme tankene, de samme ideene og de samme visjonene som for seks år siden, og på vei inn i en ny sesong er vi sterke i troen på at vi skal klare å samle kreftene.

P.S. Et drøyt år etter at dette ble skrevet samlet Bærumsklubbene seg om Bærum Basket.  Det har vært et vellykket prosjekt, men fortsatt er tribunene tomme både i Rykkinnhallen, Leikvollhallen og andre steder i landet.


Legg igjen en kommentar

De tre første poengene

Stian Emil har byttet skole.  I fjor måtte vi til Chicago for å finne ham i den lille byen Dekalb en times biltur vestover.  Der fikk han sitt første møte med amerikansk college-ball på NIU i div. I.  Det ble en sesong med en miks av inntrykk og erfaringer.

I år finner vi ham i Florida, nærmere bestemt i Fort Lauderdale.  Det er definitivt en mer behagelig opplevelse, i hvert fall klimamessig.  Og selvfølgelig spennende både for Stian og oss.

Fredag rakk vi akkurat hans aller første kamp for sitt nye lag:  NSU Sharks møtte det chilenske landslaget som var på tur til mange skoler i Florida. Og bare for å ha sagt det med en gang – chilenerne var ikke flinke og NSU vant med nesten 40 poeng.  Kuriøst og morsomt for oss var det selvfølgelig at Stian Emil scoret NSUs 3 første poeng på en klokkeren treer, og at han viste frem en svært solid side av seg selv.  Vesentlig bedre defensivt var kanskje den største forskjellen for oss som kjenner ham ganske godt.

Men allerede nå, etter noen få uker er det interessant å notere seg forskjeller på prosjektene:

– NIU var divisjon I, NSU er divisjon II.

– Rammen rundt var proff på NIU, kanskje litt i overkant proff..?  De fikk bøttevis av klær og sko det vrimlet av assistenttrenere som nesten gjorde det overflødig å ha en skytemaskin som ”the Gun”; assistentene var jo alltid der for å ta returer for dem.

– Etter hver trening og kamp kunne de bare droppe klærne for vask til neste økt.  Gjennom hele sesongen var det fellesmåltider med laget, både før og etter kamper og gjerne ellers også.  Det skal vel nevnes i en bisetning at en av grunnene var at coaching staff var redd for at enkelte av spillerne fikk i seg saker og ting de ikke burde… Med fellesmåltidene hadde de i hvert fall kontroll den tiden de var sammen.

– I Fort Lauderdale er det hele litt mer ”nedpå”.  Et par T-shirts, to par sko er alt de har fått av gear foreløpig.  Og treningskampene de var lovet mot gode div I-skoler er pussig nok blitt avlyst.  Dermed har de bare spilt den ene kampen mot Chile før den ordinære sesongen begynner om to uker.

Men lagkameratene og miljøet er et helt annet og bedre, skal vi tro Stian.  Han hadde riktignok en enestående fin sesong i fjor sammen med Aksel Bohlin og hatet nok å måtte forlate ham i DeKalb, men han har funnet seg svært godt til rette sammen med nye venner.  De gjør faktisk ting sammen uten at det er arrangert av lagledelsen.  Og det er jo kanskje litt lettere når det er 10 minutter til beach’en og temperaturen aldri blir lavere enn 25 pluss…  Og for Stian er det ekstra hyggelig å høre at Aksel nå gjør det strålende i Chicago, som en av de aller mest sentrale spillerne med mest tillit og spilletid.  Virkelig kult og fortjent!

Jeg har ikke vært her lenge nok til å kunne mene noe skråsikkert.  Men jeg har jo allerede notert meg det jeg har trodd; at divisjon II er et litt mer menneskelig prosjekt.  At coacher snakker med deg og til deg og tar seg tid:  I Chicago snakket jeg  totalt 3 minutter med head coach Montgomery i løpet av en hel sesong, etter å ha besøkt Dekalb i hvert fall fire ganger. Her har jeg allerede hatt mye og god kontakt med både head coach og ass. coach.  Hvorvidt de er like flinke her som i DeKalb gjenstår å se, men det er jo behagelig å kunne snakke med folk og få svar.

Uansett:  Stian Emil startet, og scoret sesongens tre første poeng for NSU.  Det var jo en god start for supporterne!

 


Legg igjen en kommentar

Den store skiltkrigen

Foran hver eneste BLNO-sesong snakker vi om hvordan di kan få flere tilskuere på hjemmekampene.  Alle lag ønsker jo å spille foran et stort og entusiastisk publikum. Mange drømmer seg tilbake til BLNOs første år, og enkelte husker sikkert kampen i Domus Athletica der statsminister Jens Stoltenberg ikke slapp inn fordi det var fullt! 

Ideene for hvordan å få folk på tribunene er mange, og også gode.  Vi har kjørt SFO-kampanjer med billetter til barna, vi har annonser i lokalpressen, vi har markedsført kampene på hjemmesiden og sosiale medier – og vi vurderer hvert år om plakater kan være løsningen.  Jeg har selv ment at plakater er mye arbeid som gir dårlig uttelling, men etter å ha tilbragt noen uker i USA foran presidentvalget er jeg villig til å endre oppfatning.  For om det er noe som virkelig preger gatebildet i USA akkurat nå er det plakater av alle slag; de fleste for Obama eller Romney men også tusenvis av plakater for lokale kandidater til ymse posisjoner i styre og stell.

Plakater på plenen utenfor huset er det vanligste, men de morsomste finner du på betalt plass langs hovedveiene.  De siste dagene før valget oppholder jeg meg i Florida, og det er i hvert fall tydelig at Mitt Romney har mye penger igjen som skal svis av i denne viktige staten.  I Florida forteller meningsmålingene om nesten dødt løp, og ingenting skal være uprøvd for å få de siste tvilerne over på sin side.

Radioreklamer av det ekle slaget med tvilsomme påstander går 24/7, og også på TV svis det av svimlende beløp for å fortelle at Obama er en kjernekar, Mitt Romney er en dust.  Eller omvendt.

Plakatene har også sitt tydelige og overforenklet budskap. I Florida er for eksempel bensinen mye billigere enn mange andre steder i USA, men nettopp bensinprisen er et av hovedbudskapene langs veien.  Der fortelles det at prisen pr gallon var $1.89 dagen etter at Obama ble president for 4 år siden, mens den i dag er $3.89 (det betyr i realiteten at bensinen koster ganske nøyaktig halvparten så mye som i Norge).  Budskapet er altså ”bli kvitt Obama så får du billig(ere) bensin”.

I går kjørte vi forbi biblioteket i Coral Gables sør i Miami – der var køen så lang at det var fristende å tro at det ble delt ut gratis bensin.. eller at det kanskje var billettsalg til en superstjerne!  Men faren til Ryan (Ferranti) kunne fortelle at det er folk som vil forhåndsstemme, og at han selv hadde brukt 4 timer i kø forrige helg for å få stemt.

Det snakkes mye om dårlig valgfremmøte i USA, og at det bare er så vidt over 50% av de stemmeberettigede som møter opp.  Det er til å forstå når du ser hvordan dette fungerer i praksis.  Køene blir så lange fordi en gjennomsnittsvelger gjerne bruker 20-25 minutter inne i valglokalet, bak forhenget.  De stemmer nemlig ikke bare på president, men skal mene noe om 12 ulike temaer som også er lagt ut til avstemning.  Hvert enkelt tema er forklart på alle vanskeligste vis på mange A4-sider, og om du ikke har satt deg inn i dette før du møter opp, bruker du nødvendigvis laaang tid.

Jeg er helt overbevist om at fremmøteprosenten i Norge hadde falt under 50 om vi hadde opplevd det samme, men om amerikanerne ikke elsker å stå i kø så er de i hvert fall vant til det.

Ta en titt på skiltene jeg har plukket ut, så ser du at tonen er ganske skarp.  Og, kom deg på BLNO-kamp denne sesongen sel om du ikke ser plakater eller skilt!

 


Legg igjen en kommentar

Amerikanere uten fasiliteter

For litt over ett år siden var jeg i New York, og ble ”offer” for en tropisk storm.  Den gangen het den Irene, og førte til strømbrudd og kaos i nesten en uke.  Skjønt problemene var til å leve med:  Strømmen var riktignok borte og gjorde livet upraktisk, men ikke uutholdelig. Denne gangen møtte jeg Sandy som etterlot østkysten av USA i et virvar av ødelagt infrastruktur, og en hissig og fortvilt lokalbefolkning.

Ikke helt greit å komme ut med bilen…

Dere som har fulgt stormen hjemmefra har sett at dette var kraftige saker, men de verste ødeleggelsene forekom nær kysten. Vi oppholdt oss midt på Long Island, og slapp unna med en forblåst kveld og natt, og en dagen derpå til overraskende store ødeleggelser.

Strømmen gikk tidlig på kvelden, og dermed forsvant også varmtvann, internett, TV og mobildekning. Veier var blokkert etter at enorme trær hadde måttet gi tapt, og det var lett å se hvorfor strømmen var borte:  Det meste av kabelnettet går i luftlinje på gamle master som knakk som fyrstikker.

Midt i all elendighet og tragedie – det var et 50-talls mennesker som måtte bøte med livet bare i staten New York – har det vært interessant å se hvordan amerikanerne takler et liv uten fasiliteter.

Vår nabo i Huntington Station, 78 år gamle Ed, var føre var og handlet bensin i kanner og klargjorde aggregatet.  Det har summet og gått døgnstøtt i dagene dette har pågått.

Og nettopp bensindrevne aggregater  har vært latterlig etterspurte:  Noen lokale Home Depot-butikker (Maxbo, sånn cirka) har fått forsyninger, og køene har vært lange for å få tak i noe som kan levere strøm.  En investering på $1000 er tilsynelatende helt uproblematisk for folk flest selv om vi i valgkampen er blitt tutet ørene fulle av dårlige tider, en middelklasse som sliter, familier på matkuponger osv.

Meb bil eller til fots – folk venter gjerne i flere timer for å få noen liter bensin.

Med den største tragedien av alle synes å være at man plutselig går tom for bensin på bilen(e).  Strømbruddet har ført til akutt bensinmangel på de aller fleste bensinstasjoner blant annet fordi det har vært umulig å få fylt tankbiler.  Dermed er det blitt ett rotterace til de stasjonene som har klart å få forsyninger:  Der står bilkøene flere kvartaler og stemningen er mildt sagt amper.  Man tøyser virkelig ikke med livsnødvendigheter.

Politiet har satt opp bøttevis med sperringer slik at de store veikryssene ikke skal være farlige; amerikanere flest er nok ikke vant til å måtte forholde seg til trafikk og vikeplikt. Men dermed improviserer de frekkeste: Uten å gå ut av bilen løfter noen bilister til side sperringene som er satt opp og sniker seg over kryssene.  Artige greier.  Her er det drive-in-banker, restauranter og apotek – og nå også drive-in trafikkregelbrudd.

Selv har vi måttet improvisere så godt vi har kunnet, men det har i realiteten vært helt greit.  Som en gjennomsnittlig telttur hjemme i Norge.  Vi har vasket oss i kaldt vann, vi har fått tak id et nødvendigste (bare ikke ferskmat), og ettersom strømmen kommer tilbake her og der handler det om å kjøre dit ting funker.  Det har vært en 15 minutters kjøretur til Starbucks der vi lader mobilbatterier og kommer på nett, og mobildekningen har faktisk også vært et problem.  I området rundt huset vi holder til i er har det vært dårlig dekning 90% av tiden. Derfor har vi heller ikke klart å holde kontakten hjemover, og pussig nok er det vi som har vært midt oppi dette som har visst minst om omfanget.  Vi ser ikke nyheter, vi har ikke nett og vi vet egentlig bare hvordan det ser ut rundt oss.

Noen hus gikk klar av fallende trær, andre ble knust.

Torill og jeg kom oss videre til Florida torsdag, men snakket med Daniel i New York i går: Etter snart en uke uten dusj kjøpte han dagskort på LAFitness (den lokale SATS) for å kjenne varmtvann på kroppen.

Livet er definitivt ikke tilbake til normalen.  Det er umulig for folk å komme på jobb, det er vanskelig å få tak i mat og livsnødvendigheter.  Og midt oppi dette skal det velges en ny president.  Det skal virkelig bli spennende å se hvordan dette forløper videre, og om Sandy er med på å avgjøre valget.


1 kommentar

Knutsen, Ludvigsen og Karlsen

Denne lille historien om Ronny ble skrevet og publisert første gang på 3Bs hjemmesider i 2005.  Men plutselig ble den ganske aktuell, synes jeg – etter at Ronny nå gjør suksess som coach: Som en slags Pat Riley fra Trøndelag…

I farten kan jeg komme på tre store trøndere som kommer fra Bakklandet: Knutsen & Ludvigsen –  og Ronny Karlsen.

Mr. Casual og Mr. Slick

Jeg traff Ronny første gang på juniorlandslagssamlinger før nordisk mesterskap i 1994:  I turneringen i Sundsvall slo vi Island, men tapte muliigheten for bronse med ett fattig poeng for Danmark. Det var i det mesterskapet Joen Salkjelsvik var ass. coach, men måtte komme etter oss andre:  I enn pillråtten VW Passat kjørte (!) han fra Ålesund til Sundsvall midt på natten – 733 km.  Sjekk kartet – og slå den…
Allerede den gangen var det klart at Ronny kunne og skulle bli noe stort. 11 år senere har han spilt for ni forskjellige lag før han nå endelig har slått seg til ro i hjembyen.  Ronnys karriere er faktisk ganske unik i norsk sammenheng.  Bare Torgeir Bryn er verre/bedre:

1. Bakklandet, Trondheim

2. Ulriken, Bergen

3. Bærums Verk

4. Independent College, Kansas

5. Ulriken, Bergen

6. Sundsvall, Sverige

7. Asker

8. St. Jan Antwerpen, Belgia

9. Trondheim Tornadoes

– Endelig hjemme, sier Ronny. – Endelig er det morsomt å spille basketball igjen, og selv om jeg trener bortimot like mye som før, er det hyggeligere nå enn på lenge.For det var en kulturkollisjon av de sjeldne da Ronny gikk fra Bakklandet til David Swans regime i Ulriken.  Det kunne ikke gå helt bra; og det gjorde det heller ikke.  For mens Ronny er like snill som en sommerdag i Tromsø er lang, var det i hvert fall ikke David Swans mening å være en av gutta. Ronny gikk i realiteten glipp av den beste ungdomstiden:  Fra han var 18 til han var 27 år var han hele tiden på reisefot.  Nye klubber, nye lagkamerater, nye coacher – med ansvar for seg selv og sitt på en tilsynelatende endeløs hybeltilværelse.

Derfor er det heller ikke rart at han setter pris på å være hjemme igjen.Og selv om basketballen i Trondheim har et stykke vei å gå før den er helt friskmeldt, kan Ronny kanskje bidra til det siste puffet inn i eliten.

Og det er i hvert fall ikke tvil om at gutten fortsatt kan spille.  Ronny er noe så sjeldent som en tometersmann som lekende lett setter ballen i gulvet, som uten problemer skyter 3’ere og som likevel er tung nok til å matche store spillere.

Det er imponerende nok med et snitt på nesten 40 poeng og  15 returer i 1. divisjon.  Så får vi heller se stort på at han også topper statistikken på turnovers (7,8).  Faktisk synes vi det er helt OK: Fint om du gir bort ballen en del ganger i dag også, Ronny.  Det hadde vært en passende julegave til gamle venner…

(Publisert første gang 12.12.2005)