pauliord


Legg igjen en kommentar

Stian og de 14 andre…

Når du ser på listen over spillere i utlandet, kan du reagere på en av to måter – eller kanskje begge? Det er lov å være stolt over at norsk basketball har fostret så mange svært gode spillere.  Men samtidig er det greit å være irritert over at de forsvinner ut så fort de er tørre bak øra.  Vi skulle nemlig så gjerne sett dem her hjemme.

Men dette er selvfølgelig ikke typisk norsk på noen som helst måte.  Det finnes drøssevis av svensker, finner og dansker i utenlandske ligaer og på skoler i USA, men i Norge er det såpass tynt i toppen at det merkes ekstra godt.  Og faktisk; en kjapp titt på listen av spillere bekrefter at samtlige ville tatt godt for seg av spilletid på et norsk ligalag.

Så har jeg altså utfordret leserne av denne bloggen til å mene noe om hvem som er bedre enn andre.  Det blir nødvendigvis en type kåring som ikke er særlig vitenskapelig fundert, men samtidig gir resultat et ganske fornuftig bilde av de 15 i utlandet.

1) Stian Mjøs har tatt en soleklar ledelse på min svært uhøytidelige poll.  Han har vært forfulgt av suksess både hjemme og ute, og han har kvaliteter få kan matche i Norge.  Samtidig har han vokst stort som midtpunkt på laget – jeg hadde gleden av å ha en svært moden utgave av Stian som kaptein på forrige sesongs Bærum-lag:  Akkurat passe seriøs, passe dedikert men samtidig full av humor og tøys.

2) Norge har virkelig hatt få spillere som har en så komplett pakke som Aksel Bolin: Godt over to meter ideell basketballfysikk, et godt hode, et godt skudd og i stand til å ta ballen til kurven forbi hvem-som-helst.  I år blir han den dominerende spilleren for NIU (som nok likevel kommer til å slite).  På minussiden må det være lov å nevne en nokså laidback attitude som er det eneste som kan nekte ham videre suksess.

3) Magne Fivelstad og Niko Skouen deler 3. plassen på denne kåringen,og ikke uten grunn.  Da Magne forsvant fra Norge før forrige sesong var han en av de aller stødigste unge spillerne i BLNO.  Etter godt over et år i USA er det all mulig grunn til å tro at han har utviklet seg i riktig retning, men ingen vet ennå:  Han har måttet sitte ute en hel sesong pluss 7 kamper, men det er moro å se hvilken status han har på laget.  Det meste handler om Magne selv om han foreløpig ikke har spilt.

Niko husker jeg dessverre altfor godt etter at han senket 40 poeng (!) mot Bærum i serieåpningen 2008.  Det er tall som taler for seg selv, og han synes å være fornøyd både med seg selv og sin egen situasjon, og har massevis av guts  på et godt lag i en tøff conference.  Han er relativt unorsk i atittude og tilnæming til utfordringene.

4) Det spørs om ikke Karamo Jawara seiler opp som en av de store for fremtiden. Etter hvert har han sikkert begynt å løfte vekter også, og point-erfaringen i en tøff og større ramme, og D1-basketball, kan ikke bli annet enn veldig bra.  Selv som en litt smådvask tenåring var han god for Frøya.

5) Stian Emil Berg har fått et år på seg til å kjenne på nivået i amerikansk basket, og han har, kankje litt mot strømmen, gått fra div.I til div.II.  Han fikk massevis av nyttig erfaring og spilletid for NIU sammen med Aksel Bolin, og fremstår nå som en tryggere spiller – bedre defensivt – og med større selvtillit.

Norges aller største stjerne i unge år var Torgrim Sommerfeldt, men en altfor lang skadehistorikk har satt ham på sidelinjen.  Men Torgrim er fortsatt den han var, og om skjebnen står ham bi og beina holder, kommer han tilbake. Garantert!

Og listen stopper jo ikke her, og jeg lover å holde et våkent øye med resten av Norges beste i tiden som kommer.  Bouna har allerede rukket å presentere seg med en monsterdunk for Barry, men lider nok litt av samme syndrom som Aksel Bolin; de er begge blant de beste av de beste men har nok ikke helt bestemt seg for om de skal gi jernet i alle situasjoner.  I USA er det sjelden smart å holde tilbake noe som helst. Dermed er noen nevnt, og andre «glemt».  Men det er de altså slett ikke. De har alle levd første del av drømmen, og vi er spent på fortsettelsen for alle.

P.S. Karamo sendte meg forresten en liten statusrapport fra North Carolina der han befinner seg midt i smørøyet for basketballspillere.  Her er en liten titt inn i Karamos hverdag:

«Jeg er i Durham, North Carolina og spiller i D1.  Det er ikke lett å vurdere standard hjemme og her, men det er i hvert fall ganske stor forskjell på nivået nå det handler om vinnervilje, stolthet, konkurranseinstinkt, organisasjon og supportere. Etter å ha sittet mye på benken som freshman har dette året vært mye bedre; nå snitter jeg vel 20 minutter. Jeg bor på dorm sammen med tre av mine andre lag kamerater. Jeg liker virkelig miljøet på skolen og laget jeg har kommet på. Det er ikke en dag på trening der du kan komme ut og “daffe” (som jeg nok har gjort en del før). Alt er konkurranse som gjør meg til en bedre spiller hver dag. Dessuten snør det ikke her – det er bra – men jeg kommer nok til å savne muligheten til å spise pinnekjøtt på julaften…»

 


1 kommentar

Seniorsjokket

Det er nok på tide å ta innover seg at man trekker på årene. Kanskje er tiden i ferd med å renne ut – i hvert fall som aktør på og utenfor basketballbanen. Vi var på kino her forleden da jeg fikk seniorsjokket:  Det viser seg nemlig at jeg som 56-åring får honnørpris!! For en nedtur; det skal aldri skje igjen at jeg betaler halvt så lenge jeg føler meg hel.  Men det fikk meg også til å huske forrige gang jeg fikk alderen «i trynet».  Denne lille saken publiserte jeg for 6 år siden:

«For noen år siden – mens jeg fortsatt forsøkte å bevege meg aktivt PÅ basketballbanen i stedet for å følge troppene fra sidelinjen – ble jeg for første gang konfrontert med alderen min som et mulig problem. Jeg vet virkelig ikke om kroppslukten var SÅ ille, men i nærkontakt med en motspiller under kurven, fikk jeg følgende direkte melding: «Dø gammer’n – bruk deo’ a!!» Så selv om det var liten grunn til å slå stiften av det jeg viste på banen, har jeg i hvert fall vært påpasselig med regelmessig bruk av deo-stiften etterpå.

Jeg kjempet meg gjennom mine første treninger på guttelaget til Bærum BBK på Valler gymnas. Vi lærte ikke mye den gangen – til det var trenerne for dårlig skolert, og treningsmetodikken mildt sagt mangelfull. Ettersom jeg selv var kjevhendt – og min første trener også var ekstremt kjevhendt – var jeg egentlig utlært før jeg begynte… Dessuten vant vi jo de fleste kampene uansett hvordan vi spilte. Vi hadde amerikanske trenere med en eneste kvalifikasjon:  De snakket amerikansk, og de var ledige på ettermiddagen. Vi reiste på utenlandsturer der en pen måte å si det på, er at det sosiale ofte ble viktigst…

Over 30 år senere er det derfor interessant å tenke tilbake på hvordan norsk basketball har utviklet seg, og hvilke spillere og lagkonstellasjoner man har vært innom på veien til 2006.

Jeg husker Mathias Eckhoff som ivrig guttespiller – som sammen med en like ivrig og ung Rolf Halvorsen higet etter råd og tips.  Henning Bergh som begynte karrieren som en småslapp og relativt uinspirert tenåring, og som senere ble noe helt annet. Per Tøien som hadde ansvaret for det norske landslaget i en periode da det virkelig svingte, Ron Billingsleas suksess med Bærums Verk – en periode det sågar ble bok av.  Bok er det også blitt av Ulrikens historie der David Swan er viet oppmerksomhet.  «Lissom»-kranglene med David Swan i media der David og jeg mente stygge ting om hverandre, er også noe jeg husker som krydder i en tid da BLNO skulle revolusjonere og fornye norsk idrett, og måten vi tenker på.

Det mest spennende i 2006 er at norsk basketballs største kapital er en ungdomsgenerasjon med helt andre ambisjoner, treningsvilje og seriøsitet enn vi har hatt noen gang tidligere.  Fortsatt opererer vi riktignok på husmannsnivå; med snaue budsjetter og sviktende medieinteresse.  Vi opererer med egenandeler på landslagene og klubber som fortsatt sliter med å få endene til å møtes. Men vi har det aller viktigste:  Spillerne som ønsker å bli bedre, som ønsker å bruke basketballen som inngang til en utdannelse og spillerne som ser for seg en karriere i Europa.

Når 3B nå går i tenkeboksen for å finne den riktige veien videre, innhentes vi som vanlig av det alltid tilbakevendende problemet:  Spillere som sammen har nådd målene de satte seg for tre år siden, er plutselig ferdige med videregående skole og er attpåtil ønsket av det militære. Og noen vil naturlig nok søke seg til studier andre steder enn i Bærum.

Jeg er naturlig nok spent på om vi kan klare enda et godt år med denne årgangen av 3B – ikke minst for å se om det vi har forsøkt å bygge over en lang periode er liv laga i norsk eliteserie.»

 


Legg igjen en kommentar

Hvem er de beste i utlandet?

Jeg har forsøkt å kartlegge spillerne i BLNO gjennom å rangere de beste i fire kategorier.  For litt siden skrev jeg også om spillerne som opplagt hadde vært med på å heve kvaliteten på vår hjemlige eliteserie, vel å merke dersom de hadde valgt å spille i Norge.  Men de befinner seg altså i utlandet, og før jeg selv tar sjansen på å mene noe om disse inviterer jeg deg til å stemme frem dine favoritter. Kanskje er vi helt uenige?

Du kan velge flere spillere på listen under (maks 4), men du kan bare stemme en gang.  Jeg har valgt å unnta Daniel (Berg) som ikke lenger er aktiv og Magnus Midtvedt som jo egentlig er BLNO-spiller; han ikler seg Aliens-drakten etter jul.  Men hva med de andre – hvem mener du er de beste spillerne som pr i dag befinner seg i utlandet?

(Dette er en ny versjon; den opprinnelige nektet å ta med Magne Fivelstad på listen – uhørt!.  Stem igjen!)


Legg igjen en kommentar

De fem beste import-forwardene

Jeg nærmer meg slutten av denne uhøytidleig kåringen av de beste spillerne i norsk liga.  Og etter helgens BLNO-runde har de aktuelle spillerne bekreftet plasseringene de har fått av meg.  Her er et knippe import-forwards:

5 beste importforwards

1. I en liga hvor det bommes så mye kan man gjøre et levebrød av å plukke nedfallsfrukt.  Jonathan Jones er ikke stor, og minner meg mye om forrige års suksess i Asker-drakten; Anthony Lee Ingram: Alltid på hugget, mye trøkk og alltid på jakt etter returer.  Han snitter nå 15 av dem – 3 flere enn nestemann på listen, og for en gangs skyld kan det se ut som om Tromsø-ledelsen har ordene i behold da de lovet en attraksjon.  Men Jonathan er langt fra noen offensiv attraksjon; faktisk litt undersized og anstrengt i en del situasjoner der han bllir nødt til å skyte over forsvaret.  Men at han er ligaens nyttigste spiller inside er jeg lite i tvil om.

2. Delano Thomas gjør virkelig nytte for seg i Gimle, og uten ham på laget hadde Gimle nok en gang vært henvist til tabellkjeller. Ikke veldig robust, ikke veldig fysisk, men derimot svært allsidig og han er topp 5 i alle kategorier det er måle ham  på: At en så sentral spiller topper asisststatistikken sier det meste om hvor viktig han er for bergenserne.

2. Et Bærum uten Keith Thompson hadde vært like fatalt som et Gimle uten Delano Thomas.  Og som for Jonathan Jones er Keith egentlig ingen inside-force som elsker å spille med ryggen mot kurven.  Snarere ville det vært naturlig å trekke ham ut som en 3er.  Men i nøden spiser fanden fluer, og uten alternativer må Keith finne seg i å løse mange oppgaver for de lyseblå.  Det gjør han såpass bra at han får en delt 2.plass på listen min.  Keith leverer varene statistisk sett også i kamper der han egentlig ikke har noen god dag.

4. Elias Westerlund kom svært nødvendig vitamininnsprøytning for Asker.  Der Aliens slet med scoringsoptions har de nå plutselig fått en kar som snitter store tall.  Det gjør det enklere for Espen Stien, og det gjør det også enklere for Sjur Dyb Berg som kan konsentrere seg om det han gjør best. Elias var så godt som hele beholdningen for Ammerud i fjor, og kan komme til å bli like avgjørende for Asker i år.

4. Elias må finne seg i dele 4.plassen med Ryan Ferranti som gjør en overraskende god jobb som forward for Bærum.  Om han liker å gå inside som screensetter og returtager?  Neppe.  Men han løser oppgaven på svært god måte, og når han finner ut av dommerne og dommerne finner ut av ham kan det bli vanskelig for store forsvarere som blir henvist til å stoppe Ryan en-mot-en. En achilleshæl for Ryan er overraskende nok straffeskytingen som så langt er langt under pari; han bommer på flere enn han treffer. Men Ryan er en av få spillere i Norge som hadde vært på topp 5-liste uansett om han hadde vært listet ute eller inne.

Dermed ble det ikke plass til  publikumfavoritten Ron Timus på min liste, men ingen skal la seg lure.  Ron kommer til å spille på seg kvaliteter som plutselig er nok til å senke flere av de beste lagene.  Men sesongstarten har altså vært seig i det norske comebacket.

 


Legg igjen en kommentar

Tynne bøker og andre blødmer

Jeg tillater meg et lite hvileskjær i nostalgiens tegn ved inngang til helgen. Jeg lover å være snart tilbake med kåringen av de 5 beste importforwardene i Norge, de 5 mest lovende BLNO-spillerne og de 5 beste norske spillerne i utlandet.

«Hvor har det blitt av tynne bøker? Var mye moro der!»  Sånn lød det for noen år siden fra en av leserne på 3Bs hjemmeside. Denne spalten – da den første gang ble publisert i sin tid – opererte med «bok-anbefalinger» der vi plukket fram bøker som hadde det til felles at de var lite omfangsrike.

Et lite tilbakeblikk avslører at enkelte boktitler står seg så godt at det er duket for nye opplag.  Her er noen av de gamle traverne i opptrykk, og også enkelte nye spennende titler:

 

Momo Pudar: «Kamper der jeg har vært en av to dommere»

Manuel Aires: «Kamper jeg har takket nei til»

Her får du to-for-en i samme genre, og ofte får du en-for-to i samme kamp også.

 

Frøya:  «Slik får du en dynamisk og oppdatert nettside»

Nyttig lærebok i internettets mange hemmeligheter

 

NBBF: «Ledige stillinger på forbundskontoret»

Faktahefte for deg på jobbjakt

 

Kjartan Herje Monsen, artikkelsamling: «Nøktern språkbruk, uten bruk av blødmer og bilder»

Skrivekurs for deg som vil komme i gang som nettjournalist

 

Viola Györgyi: «Teknisk håndbok»

En lite hefte om hva som ikke kan gi T.

 

Marco Elsafadi: «Tilskuere jeg ikke har håndhilst på»

Marcos oppsøkende virksomhet mellom to permer.

 

Pål Berg: «Et meningsfylt liv uten sarkasmer»

Bøker om selvrealisering er svært populære.

 

Asker Aliens og Bærum Basket: «Disse tilskuerne er ikke spillernes foreldre»

En komplett biografi over samtlige BLNO-tilskuere som ikke er i slekt med spillerne

 

Anders Stien og Fredrik Gnatt: «Smarte ting vi har sagt til dommere»

Morsom liten trykksak som ikke ser ut til å bli mer omfangsrik med det første

 

Louis-Philippe Ndikumana og Remy Svardal Krasniq:  «Gode tips for såre rumper»

En nyttig bok om behandling av alt fra sittesår til kjedsomhet på benken.

 

Amerikanerne i BLNO har mye fritid mellom treningsøkter og kamper (som ikke er så mange), og har begått tre bøker:

«Bargains we’ve found in Norwegian stores»

Prisnivået i Norge synes å være høyere enn nivået i BLNO

 

«Travel calls we’ve understood and accepted»

Europeiske regler og norske tolkninger sett med amerikanske øyne

 

«What to do when you’re not playing PlayStation»

Gode tips for å få tiden til å gå i et fremmed land


Legg igjen en kommentar

De 5 importguardene

Bare for å understreke det jeg har skrevet tidligere; BLNO er altså ligaen for guarder og ettersom Norge faktisk rår over mange og gode guarder, har ikke klubbene sett det som nødvendig å hente inn mange fra utlandet.  Faktisk er det slik at dagens liste over de 5 beste får med seg alle som er verdt å nevne.  Og det er vel å merke etter at jeg har bestemt meg for å flytte Gary Wallace fra forward til guard; han er listet som forward for Tromsø på bl.no.  Dermed gjenstår det bare å rangere de fem:

5 beste importguardene:

 1. Edmunds Gabrans

Ja, det er vanskelig å skille de to i topp; det er i realiteten dødt løp på nesen alle statistikk-kategorier.  Derfor føler jeg meg også svært komfortable med en delt 1.plass, og om det skal tenkes forskjell må det være at mens det er helt utenkelig å tro på Frøya-suksess uten Edmunds Gabrans er det bare nesten umulig å teenke seg Tromsø uten Gary Wallace. Gabrans synes å ha full kontroll i alle faser av kampene-  han skjønner når han selv må ta tak, og når han kan overlate gulvet til andre. Kanskje ligaens beste clutch-skytter.

1. Gary Wallace

Han har imponert for Tromsø i to sesonger, og som Frøya-kollega Gabrans er han i kontroll gjennom 4×10 minutter. Han er dominerende når han må, og relativt anonym for øvrig.  Kanskje har han i en og annen kamp tatt ansvar for sent?  Han er ingen kunstner, men får jobben gjort og er vanskelig å nekte scoring de gangene han har bestemt seg.  Det trekker ikke ned at han også er en svært likandes kar.

3. Galin Mihaylov

Om det er en ting spillere og coacher i BLNO hater, så må det være å se Galin alene med ballen i hånden – uten forsvar i nærheten. Han er en usedvanlig smooth skytter som avleverer skuddene med dødelig nøyaktighet, og helt uanstrengt.  Det har vært kamper der han har råket ut for foul-problemer unødvendig tidlig, og er i litt for stor grad en skytter.

 4. Reno Silavs

Kanskje drukner han litt i alle oppmerksomheten rundt Edmunds Gabrans, men det har også vist seg å være en fordel for ham – nemlig at fokus er rettet først og fremst mot Gabrans.  Dermed er det plass og muligheter for Reno som leverer pene tall på statsen; men altså litt bak landsmannen.

4. Philipp Holm

Philipp er et nytt bekjentskap av året for Bærum, og den lynraske lille pointen har hastighetsforandringer, akselerasjon og bråstopp som ingen annen.  Imponerende når en kar på 175 cm tar ballen inn i trafikk og går opp med den største selvfølgelighet foran ligaens største spillere.  Det ser ikke ut til å plage ham særlig.  Men han har verken vært stabilt god, eller veldig god venn med dommerne hittil.

P.S.  Det er morsomt å se at kåringer som dette avstedkommer diskusjoner.  Meninger i det offentlige rom har vi for lite av i norsk basketball – kjør debatt!


3 kommentarer

De 5 beste, og de neste – norske forwards

Jeg antydet i bloggen i går at det er langt mellom høydepunktene blant norske forwarder i BLNO. Ligaen er først og fremst preget av guarder og deres prestasjoner; de store gutta er enten ikke store nok, og følgelig feilposisjonert, eller de fungerer mer som kakepynt og søppelplukkere (i betydningen returtagere). Våre store spillere er enten i USA eller er fortsatt unge og uerfarne.  Mer om det i en senere blogg.

Et knipp av norske, store basketballspillere. Hvem er dine favoritter? Foto: Espen Hildrup

Dermed skal spillere vurderes på bakgrunn av noe de egentlig ikke er, eller en posisjon de i realiteten ikke ønsker å fylle. Store spillere er mangelvare, og særlig store spillere med norsk pass. Mine vurderinger er fortsatt basert på observasjoner, rapporter, tilgjengelig statistikk og kanskje aller viktigst, spillernes nytteverdi for sine respektive lag. Og om jeg i går valgte å dele 1.plassen mellom to spillere, velger jeg i dag å hoppe over det øverste trinnet på pallen.

 

5 beste norske forwardene:

 2. Lars Myhre Harto

Lars har aldri hatt noe ønske om å fungerer som en 4’er eller 5’er.  Han mangler helt et game med ryggen til kurven, men blir stadig bedre rettvendt.  Dessuten er han en uanstrengt og streaky skytter på gode dager.  Når han likevel får en delt tetplass i denne svært uhøytidelige kåringen, er det ikke minst fordi han er en sterk returtager. Ikke minst på grunn av en oppofrende spillestil (la deg ikke lure av et litt dovent image av banen).

 2. Stian Enge

Krabber så vidt opp mot 190 cm, og er ikke nettopp en atletisk kraftkar. Legg så til at deler av teknikken er fraværende, så blir det gnaske underlig å gå helt til topps i denne kåringen. Det er blandingen av smartness og intuisjon i kombinasjon med frekkhetens nådegave som gjør ham til en av Gimles aller viktigste spillere. Jeg tipper undervurdering fra motstandere som ikke kjenner ham godt nok også er en faktor.  Men ingen skal ta fra Stian at han gjør nytte for seg.

 4. Marko Lepovic

Marko er i stadig utvikling, og både er og bør være guard snarere enn en forward i dette selskapet.  Men det var som insidespiller man la merke til ham først, og selv om tiden er over da han kunne ”kube” seg rydning under kurven har han nå lagt flere alen til sin vekst.  Han har et godt skudd, et godt blikk for spillet  – en god kombo med erfaringen som insidespiller i yngre årsklasser.

 4. Sjur Dyb Berg

Svært unge Sjur valgte bort lek og moro med Nesoddens 96-lag for å prøve seg i en tøffere liga.  Han har definitivt et stykke vei å gå for å komplettere et offensivt register, men det er vanskelig å snakke bort nytteverdi når han som 16-åring snitter 10 returer i BLNO.

 5. Marco ElSafadi

Her er en annen kar med begrensede tekniske ferdigheter, men Marko er en slu rev – smart nok til å hente hjem svært god statistikk; 11 poeng og 8 returer lar seg høre!  Men det er stadig vekk slik at Marco ikke er noen stor trussel fra distanse, og han er følgelig avhengig av klurige moves nær kurven.

Hva så med resten?  Mads Austgulen er listet som forward, men er litt av hvert.David Hammers beste sesong er morsomt nok sesongen etter at han la opp, mens Thor Afam Hagen har tilstedeværelse men lite å bidra med offensivt. Bjørnar Andreassen snitter for lite minutter til å kunne forsvare stor nytteverdi for Bærum, mens Gisle Klubnes vel er den eneste i dette selskapet som faktisk er stor.  Men størrelse er ikke alltid nok. Nikolas Phillip er listet som stor mann for Tromsø, men har foreløpig ikke levert helt som forventet – uansett hvilken posisjon man måtte ønske å plassere ham i.


Legg igjen en kommentar

De 5 beste og de neste – norske guarder

Her stiller man seg virkelig lagelig til for hugg. Når man begir seg inn på vurderinger og rangering av individuelle spillere og prestasjoner er det lett å trå feil, og det er lett å få uvenner.  Men det får stå sin prøve, og det kan kanskje avstedkomme en mer eller mindre fruktbar diskusjon?

 

Topp 5 – eller er du helt uenig?

Jeg gjør et fattig forsøk på å lage topp 5-lister i fire kategorier:  De beste norske guardene, de beste importguardene, de beste norske forwardene og de beste importforwardene. Men allerede der støter jeg på det første problemet: Jeg vet hvem som er norske og importer, men det synes å være litt forvirring omkring enkelte, hvorvidt de er guarder eller forwarder.  Derfor har jeg måttet lene meg på det som er registrert på bl.no i troen på at det er klubbene selv som har formidlet kategoriene.

Det neste problemet er selvfølgelig at jeg har sett altfor lite ”live action” denne sesongen.  Jeg fikk med meg de fleste kampene i sesongstarten, men senere har jeg måttet ty til live update og statistikk.  Og statistikk lyver like ofte som den forteller en reell historie.  Det har ikke minst med statistikkførere å gjøre, hva de får med seg og hvordan de vurderer ulike situasjoner påbanen.  Men i troen på at snittet ofte vil gi en god pekepinn, våger jeg meg utpå:

Det som er helt sikkert er at BLNO er guardenes liga.  I jakten på norske og utenlandske forwarder og centere er det jaggu tynt – men mer om det i senere blogger. Mine vurderinger er basert på observasjon, rapporter, statistikk- spillernes nytteverdi og det er utelukkende prestasjonene denne sesongen som ligger til grunn.

 5 beste norske guardene: (jeg går for en delt førsteplass)

 1. Anders Stien

Anders er spilleren som må være på banen, og som må produsere, for at Gimle skal ta de viktige seirene.  Han får da også over 32 minutter i hver kamp og er den beste avslutteren fra 2 poengs-range, i tillegg til at han er en giftig 3 poengs-skytter og en sterk returtager. Han er uredd, kreativ og sterk, men har også et manglende dommertekke som trekker ned.

 1. Christian Hinsch

Christian Hinsch foran Mustafa Mahnin?  Statistikken forteller at de er omtrent like gode:  De scorer like mye, de spiller like mye, de tar returer, deler ut assists og er statistisk sett like effektive.  Likevel holder jeg en knapp på Christian som har en bedre sesong i år enn på lenge. Christian er smartere enn de fleste, og mentalt sett alltid i balanse – men kanskje for anonym når laget trenger ham mest?

 3. Mustafa Mahnin

Mustafa er på sin side spilleren som avgjør de store kampene, som tar grep når han føler det er nødvendig, men med en vinnerskalle som like ofte gir problemer med dommere og motspillere som suksess. Mustafa kan sannsynligvis være glad for at BNO ikke har tatt etter NBA med bøter for flopping.

 4. Frank Nyborg

Med tre guarder fra Centrum på topp 5-listen synes forklaringen på Centrums suksess å være gitt.  Frank Nyborg er en sterkere returtager enn de fleste av guardkollegene – 13 returer og 16 poeng mot Frøya er kort og godt imponerende.  Men Frank er også relativt begrenset, og har et litt sviktende repertoar en-mot-en.

 5. Hani Issalhi

I skyggen av Gary Wallace opplever Hani en god sesong, og det han mangler som skytter (3 poeng og straffer) tar han igjen som returtagende guard og assistlegger. En av de aller viktigste for en mulig Tromsø-suksess. Litt i overkant forutsigbar, annet enn på åpent gulv på fast breaks.

 

Og dermed har det ikke vært plass til spillere som  Thomas Mjøs, Espen Stien, Espen Fjærestad, Hamad Mostafa og Thomas Ble for eksempel.  Thomas Mjøs er den med mest tillit hos Bærum (faktisk nummer fire i ligaen totalt) men han har foreløpig slitt med uttelling offensivt til tross for at han sannsynligvis er en av de vanskeligste å stoppe en-mot-en.  Espen Stien var lenge ganske alene på Aliens, og har fått mye stats ”gratis”.  Men han har en strålende sesong og kan fort krabbe oppover på listen ved neste korsvei.  Espen Fjærestad er garantert en av landets beste sktttere, men han har også hatt svake kamper og er fortsatt ikke consistent.  Hamad er heldigvis tilbake i norsk elitebasket, og er definitivt på vei opp, mens Thomas Ble på sitt beste kanskje er den beste – men også han mangler kontinuiteten i det han gjør.

Dermed er mange nevnt, og tilsvarende mange glemt.  Kjør debatt!


Legg igjen en kommentar

T x 34

Det har vært interessant å følge ligaen generelt, og Bærum spesielt, på litt avstand.  Ettersom jeg er ute av landet mesteparten av tiden frem til nyttår er jeg henvist til å se kampene via live update på nettet; en tjeneste som hittil har fungert aldeles utmerket men som likevel utelater en del detaljer.  Det betyr at når jeg uttaler meg nå, så er det opplagt på sviktende grunnlag, men det må være lov å gjøre seg noen tanker likevel.

Nytt av året er at tekniske fouls sitter ganske løst.  Før helgen var tallet 34:  Det var delt ut 34 tekniske fouls på 35 kamper.  Det er 10 flere enn året før og representerer altså en ganske tydelig trend.  Det skulle jo egentlig bare mangle ettersom Norge følger opp FIBAs linje der det rettes fokus mot oppførsel.

I FIBAS retningslinjer heter det altså at det skal være direkte T for

– å gå opp i ansiktet på en dommer i protest på en avgjørelse

– Aggressive hånd- og armbevegelser mot dommerne

– Aggressiv språkbruk mot dommerne

– Teatralsk oppførsel, spesielt den som rettes mot publikum for å sette spørsmålstegn ved dommeravgjørelser

Før jeg stakk av fra Norge rakk jeg å få med meg åpningshelgen, og jeg forsøkte å beskrive noe av det mest umusikalske jeg har sett fra en dommer  i  oppsummeringen på Bærums hjemmesider.

Kortversjonen er denne fra kampen Gimle-Bærum i åpningsturneringen:

Ryan Ferranti fikk både personlig og teknisk foul – med fire Gimlestraffer og bibeholdt ball som resultat.  Det ga Gimle kontakt igjen i en kamp de egentlig hadde tapt.  Dernest 2,5 sekunder før slutt i OT:  Ny teknisk foul på Bærum-spiller, tilsynelatende ut av intet.  Der og da kunne Gimle vunnet kampen, men klarte ikke å levere fra straffelinjen.

Det så jo heller ikke bra ut da Bærum-coachen som en følge av dette gikk av hengslene med en oppførsel ute på banen som garantert kvalifiserte til direkte T.  Sannsynligvis følte vel meddommerne som observerte dette, at situasjonen var betent nok som den var og at FIBA-direktivene fikk være akkurat der og da.

De fleste som så kampen – inkludert Gimle-spillerne – undret seg nok over denne svært gavmilde gesten fra dommerne. Jeg kjenner nok Ryan bedre enn de fleste akkurat nå, og vet at han er både forundret og litt oppgitt over dette. Faktisk er en av ligaens høfligste og mest ydmyke spillere blant dem som har fått flest T’er denne sesongen. Jeg tar høyde for at jeg ikke har vært til stede, men jeg veldig vanskelig for å se at han kvalifiserer på  ”å gå opp i ansiktet i protest”, ”gjøre aggressive armbevegelser”, ”oppføre seg teatralsk” eller avlevere meldinger med ufint innhold.

Og her er også den opplagte svakheten i dette: Dommernes skjønn og tålegrenser.  Det noen dommere oppfatter som en naturlig håndbevegelse kan andre tolke som teatralsk oppførsel. Et oppgitt utbrudd fra en spiller, kanskje over egen prestasjon, blir plutselig til en T for aggressiv språkbruk.

Dommerkomiteen forsøkte fornuftig nok å invitere coacher til en diskusjon før sesongstart, men jeg tviler vel på at det ble noe av.  Derimot håper jeg virkelig at dommerne kontinuerlig evaluerer og diskuterer disse situasjonene slik at vi ikke er prisgitt om en gråkledt ser rødt fordi han eller hun har opplevd en blåmandag.


Legg igjen en kommentar

Nå er BLNO til salgs!

Jeg har holdt på med dette i flere år enn jeg liker å tenke på. Basketball har for meg ikke bare handlet om å spille selv og trene lag.  Det har litt for ofte falt i mitt lodd å finne sponsorer i et forsøk på å finansiere det vi holder på med.  Og det er på det området jeg har fått de største nedturene, til tross for alle forsmedelige tap jeg har opplevd på banen.

På slutten av 90-tallet jobbet jeg i Norges Basketballforbund, som en blanding av «markedskoordinator» (fin tittel…) og landslagstrener.  Jeg var optimistisk, på grensen til de naive skulle det snart vise seg. BLNO hadde ennå ikke sett dagens lys, men var like om hjørnet, og jeg husker godt da vi spikret en avtale med sponsorformidlerne i Thue & Selvaag:  Det tok noen år før vi fant ut at heller ikke proffene klarte å selge norsk basketball.

BLNO dro riktignok med seg noen avtaler, men det handlet sjelden om penger – snarere avtaler om gjenytelser:  TV2-avtalen var jo helt grunnleggende, og VG bidro med annonseflater. Gjensidige var med i starten, men som de fleste vet – norsk håndball rasker med seg det meste av sponsorkroner derfra nå.

Andreas Thorkildsen er bare en av mange stjerner i stallen til Li-Ning.

Det sprøeste stuntet mitt var et forsøk på å få napp hos giganten Li-Ning – inspirert av Andreas Thorkildsens sponsoravtale.  Li-Ning er den kinesiske leverandøren av sportsutstyr som er like stor som Nike og Adidas.  Da Bærum Basket dro til Kina sommeren 2011 hadde jeg gjort noen forberedelser:  En kinesisk mellommann hadde bedt meg om å få på plass firmaattest fra Brønnøysundregistrene på engelsk, visittkort, brevpapir, stempel osv., osv. Alt var på plass i god tid før avreise, men vi hørte aldri noe før vi dro.

Derfor forsøkte jeg også å ta saken i egne hender da vi kom til Shanghai:  Jeg fant ut hvor Shanghai-kontoret var, kastet meg i en drosje og måtte krangle/argumentere med uniformerte vakter om å få slippe inn i det aller helligste.  Der ønsker jeg å få kontakt med noen som kunne henvise meg videre i mitt forsøk på å få til noe på vegne av norsk basketball generelt, Bærum Basket spesielt – eller gjerne begge.  Damen var både høflig og forekommende, og selv om jeg ikke fikk millionavtalen der og da fikk jeg kontaktinfo på to helt sentrale personer i Li-Ning-ledelsen.  Mange mailer og forsøk på telefonsamtaler senere har aldri ført frem og vi har altså fortsatt ingen sponsoravtale med Li-Ning.

Men poenget mitt da, og poenget mitt nå, er at BLNO må være overmoden for den riktige sponsoren.  Jeg tenkte at når Li-Ning har kjøpt argentinsk og spansk basket med hud og hår, så kunne de kanskje hatt moro av å kjøpe enda en nasjon for spottpris (titt litt her så ser du at Li-Ning er en stor aktør: http://en.wikipedia.org/wiki/Li_Ning_(company)

Selv om mange av oss synes BLNO er litt stusselig akkurat nå, så har vi kanskje klart å rive de fleste luftslottene; alle prosjektene som har vært dårlig fundert, ledere uten økonomisk gangsyn og tendensen til å gape over for mye.  Nå opererer BLNO på et noe nært edruelig nivå.

Dwayne Wade er jo heller ingen hvem-som-helst som sponsorobjekt.

Og vi er klare for en sponsor som ønsker å gjøre ligaen til sitt lille hjertebarn, som ser verdien av alt det positive vi står for.  Jeg skal ikke trøtte dere med alle salgsargumentene, men dere vet like godt som jeg at det handler om en urban idrett med appell i yngre aldersgrupper, om sosialt engasjement, om en inkluderende idrett i et stadig mer flerkulturelt samfunn, om en idrett der alt ligger til rette for skolene osv., osv.

For den riktige sponsoren behøver det ikke handle om mange kroner; det er nsarere snakk om vekslepenger.  For en liten million bør vi kunne komme langt, og vi kan sannsynligvis love et stort engasjement, stor vilje til å få til noe som kan gavne både sponsor, BLNO-klubber og norsk basketball.

For oss i Bærums-basketen er det mye som tilsier at vi kan få til noe om vi posisjonerer oss riktig:  Den enes død kan kanskje være den andres brød, eller i hvert fall til salt på maten? Stabæk fotball ligger i realiteten med brukket rygg – eller i hvert fall med kink i ryggen.  Det er vel begrenset hvor mye penger sponsorer vil kaste etter Stabæk nå – behovene må nødvendigvis bli mindre. Stabæk og Haslum håndball får snart sin egen hall, og det er nærliggende å tenke seg at Bærum Basket overtar Nadderudhallen med sin enestående beliggenhet og tilgjengelighet.

Tilbake i 1998,  årene før BLNO, sa svenske Per Källmann (en av de helt sentrale i svensk basketball)  dette på et seminar i Oslo:

«… det imponerer at klubbene viser solidaritet og klarer å jobbe mot et felles mål. Utviklingen går langt fortere i Norge enn den gjorde da den svenske ligaen var på planleggingsstadiet.»

Det kan vi faktisk få til igjen.  Om noen viser litt interesse og omsorg…