Det er meget mulig at jeg leser dommernes svar til Kelvin som fanden leser Bibelen, og at jeg kanskje tillegger Kelvin Woods meninger han ikke har. Men med dette lille forbeholdet kan jeg likevel ikke helt fri meg fra følelsen av at dette er nokså umusikalsk i all sin skoleriktige tilnærming. For eksempel synes jeg vel svaret kunne hatt en enkel setning sånn helt i starten; noe i retning av «Det er synd og beklagelig om Kelvin virkelig føler det så tungt at han ikke ønsker å være kampcoach lenger. Dette må vi sammen klare å finne ut av, og ingen ønsker det mer enn dommerne som selvfølgelig ønsker et godt samarbeid og en god tone». Noe sånt.
Dommerkomiteen sier i sitt lite overraskende svar til Kelvin det som for de fleste er «bloody obvious»:
– Dommere synes også det er fint å være konsekvente
– FIBA bestemmer hva og hvordan det skal dømmes
– Kriteriene er sånn og slik.
– Vi må møtes og snakke sammen, men først og fremst for å lære snakke om regler og tolkninger og praksis.
Og det er der det stopper for meg. Jeg tror nemlig ikke dette handler om regler, gamle eller nye. Tolkninger, gamle eller nye. Eller pålagte FIBA-direktiver. Uansett hvilke regler, eller hvilken forståelse av dem, vi legger til grunn vil det eksistere subjektive og ulike oppfatninger av hver enkelt situasjon. Så vi kommer garantert til å være uenige, og vi kommer helt sikkert til å diskutere friskt også i fremtiden.
Men jeg oppfatter Kelvin dithen at han nærmest trygler om andre måter å kommunisere på; dommere og coacher imellom. Og da snakker han ikke om møter der vi ser DVD’er til krampa tar oss, men heller et møte der gjensidig respekt og forståelse i kampsituasjonen står på dagsorden. Det er nemlig der, på gulvet, i løpet av 4×10 minutter det hele utspilles. Det er der vi jubler og irriterer osss, elsker og hater og lar følelsene løpe av med oss.
« …a few “questionable” calls are not my concern. It is the stench of arrogance that concerns me. Arrogance on the floor, in the system, and in the whole process of the referee arena.» Sier Kelvin.
Så jeg er virkelig ikke sikker på om det er veldig matnyttig at han inviteres til DK-møte. Jeg skulle for så vidt gjerne vært flue på veggen der, men enda bedre hadde det vært om det var 10-20 fluer til stede; nemlig de andre elitecoachene.
Kan det tenkes et møte der regler IKKE står på dagsorden. Jeg tror mange føler for det. Og jeg tror mange vil være med på møtet, særlig hvis det ikke er møteplikt.
En av veteranene med grå trøye og fløyte har skrevet innsiktfullt og fornuftig om dette. Kjell Løvolds blogg er verdt å lese, ikke minst for å få et litt mindre angstbiterks perspektiv på dette.
Frode Ramberg har sendt meg følgende betraktninger om disklusjonen som på går:
«Føler behov for å støtte Kelvin sine argumenter. Ser ut som «pauliord» er det eneste forum. Tillater meg også være glimtvis småsarkastisk, og nesten usaklig, uten at jeg mener meningsmotstandere skal fokusere på det. Det er mer en personlig stil som bør respekteres. Forstår at DK ikke kan detaljbesvare alle Kelvins problemstillinger.De unngår det i allefall i denne sammenheng. At Kelvin er besluttet invitert til neste møte i DK, og at DK vil ha regelshow på neste års DST, virker ikke spesielt betryggende før avgjørende fase i nasjonale serier.
DK vil selvfølgelig unngå at aktive trenere påvirker dommeroppsett. Vanskelig å skjønne hvorfor de nevner dette. Har noen spurt om det?
DK svarer med en spesifikk situasjon der dommer i en annen posisjon kan overblåse den andre. Det høres ok ut, men er vel ikke akkurat denne ene situasjonen som er utfordringen, men situasjoner der en dommer faktisk har sett noe i den andres sone, men alikevel ikke blåser fordi det er utenfor hans felt. Blir jo selv avslørt for å ha sett feil sted, men dumt å samtidig kommunisere til coachene at han faktisk så det, men ikke kunne ta det. Hva synes dere om disse tilfellene?
Ellers er det jo ikke så mye DK responderer på fra Kelvins brev. Kan minne litt om en kampsituasjon.
Vil prøve å stille noen av Kelvins spørsmål igjen, om enn noe omformulert.
– Har DK forståelse for, eller forstått at trenere kan bli frustrert over dømmingen, og at faktisk mange er det? Jeg er ikke den mest sosiale treneren selv, men har pratet med noen blno og 1div -trenere denne sesongen, og konsekvens og kommunikasjon kommer som tema nr. 1. Ikke regelkunnskap. Altså, det er frustrerte trenere. Mener DK at dette er trenernes feil, eller har også dommerne noe med saken å gjøre? Spiller følelser og engasjement noen rolle i dommernes vurdering av spiller/trener-atferd?
– Hvordan brukes trusselen om T? Opplever at «T-blikket» brukes aktivt både mot meg og spillerne mine. Litt banalt, men hvorfor hører dommere så mye bedre når det hviskes frustrasjon, enn når det ropes gode spørsmål. Altså ignorering av saklighet, men straff av følelser. Personlig regner jeg inn noen T til spillerne mine, man må være god nok til å vinne kamper med 3-4 T imot. Vil ikke drepe følelser og engasjement hos spillerne, eller meg selv. Idrett uten følelser blir uinteressant idrett. Men DK, jeg er en rolig fyr, jeg ser det sånn, at når dere gir meg en T, innrømmer dere å ha gjort en feil i forkant. Gjelder for 90% av spillerne mine også.
-Holder dommere et høyere internasjonalt nivå enn spillerne? Har noen dommere uttalt dette? Har selv vært ute av sporten 10 år før denne sesongen, og ser at det er høyere hyppighet av angrepsspillere som kommer temmelig ubalansert, etter å ha snublet, og ligger på grensen til vannrett mot sin forsvarsspiller, som på sin side lurer på hva som blir riktig forsvarsposisjon mot toppen av et hode. Hvis han ikke rekker å slenge seg unna, eller bli 10 cm bred, kan han fort få feil imot seg, tilogmed bli utvist på tilsvarende situasjoner. Føles alltid feil når god forsvarsposisjon straffes av dårlig angrepsposisjon. Ser at det i enkelte situasjoner kan være vanskelig, selv for dommere med spilleforståelse. Selvfølgelig forskjell på Barcelona-Real Madrid, Sundsvall-Upssala og Sverresborg-Varden. Vet ikke, men tenker det er dommerens oppgave å dømme på det nivået han er på. Så DK. Er det et argument at spiller/trenernivået er for lavt ?
Når kan trenerne kritisere dommerne? Synes dommerne er tydelig i år på at treneren kan snakke til dem, altså møter treneren et mer imøtekommende ansiktsuttrykk enn spillerne. Prøver å benytte meg av dette. Opplever i liten grad å bli hørt. (jeg har snakket til dommerne omtrent 5 ganger på 13 kamper) Jeg blir møtt med jattevarianten, alt er fryd og gammen og ordner seg. Eller motstand, jeg har ikke skjønt reglene. Det henvises til en regel, gjerne en regel som slo inn i forkant av den situasjonen jeg tar opp, og ingen har sett. (hvorfor ble det ikke dømt i den første situasjonen?) Mange dommere er mottagelige for kritikk, og noen totalt uimottagelige. Hvordan skal vi vite hvem vi kan snakke med, og når? Hei DK. Dere svarer ofte med regelboka, men vi kritiserte aldri den, vi kritiserte tolkningen. Forstår dere forskjellen?
Kelvin tar opp dette med følelser som vi alle har,men viser forskjellig. Har selv og vil at mine spillere skal ha et emosjonelt forhold til basketball. For spillere og trenere er ikke dommerne det viktigste faktum for utvikling. Svært få trenere (håper jeg) som legger opp treningsuka i forhold til dommerne kommende helg. Har selv valgt en linje der dommerne ikke finnes. Begynner jeg å tenke på dommerne , mister jeg fokus på laget mitt, og beveger meg i et uforutsigbart landskap. Altså mener jeg at det er ganske stor forskjell på de enkelte dommerne i Norge, fra topp til bunn. Noe jeg lett akspeterer, men DK bør også akseptere det. Dårlig kommunikasjon hvis DK signaliserer det motsatte av hva alle ser. Det stilles også spørsmål om dommernes relasjonelle ferdigheter. Det skrives også at disse kan være viktigere enn regelheftet. Husker dette særlig fra spillertiden. Det var mye lettere å forstå en feil call fra en dommer du hadde tonen med. Egentlig ble vel callen rett. Må vel inrømme at økt dommermedgjørlighet vokste etter mange år i gamle eliteserien. Har DK noen kommentar til stjernespillerdømming?. Hvordan takler dere at noen av dere er bedre enn andre pr. idag? Aksepteres dette dommerne imellom?
-Er det DK-strategi når dommere kommer til kamp med «her-bestemmer-vi-mest-av alle-uansett-holdning»? Dere skal selvfølgelig kontrollere at spillet foregår innenfor reglementet. Spillerne mine, og jeg er aktive tre-fire ganger, snart fire-fem ganger i uka. Men vi forventer at dommerne skal klare å takle en enkelt situasjon som ikke allerede er redegjort for på fiba-video. Mulig at «vi-bestemmer-uansett-hva-som-skjer-attituden» er et dårlig utgangspunkt for gjensidig respekt. Hva tror dere? Mulig dere er opptatt av å ikke ha her-bestemmer-vi-mest-av-alle-holdning. Men hva om de dere møter, oppfatter dere slik?
Vet ikke hvor ofte DK møtes, og hva de snakker om. Uviktig for min trenergjerning, men føler det er mye av de samme problemene som for 10-20 år siden. Reglene er fortsatt inkonsekvente på den måten at du kan spille i Trondheim med mye tillatt off-the-ball-kontakt. Så kan du dra til Tromsø neste uke og bli blåst ihjel på lillefinger-som-kommer-borti-en-skulder-på-en-person-som-tok-retur. Får høre i pausen at dommerne (eller den ene) skulle være ekstra strenge på dette fordi det han hadde sett så mye av det forrige helg). Vet DK at sånn inkonsekvens finnes? (Tror det ble sendt video i 1988, men det gjentok seg i 2012).
Tror DK er like opptatt av å løse dette som alle andre, og en viss konflikt mellom dommere spillere og trenere er vel naturlig. Men vi kan ikke la det gå utover gleden over å holde på med basketball.
Tror det er lurt, kanskje absolutt nødvendig med samlinger og gjennomganger av regelpraksis på DST, men løsningen på dette problemet er neppe at en av DKs gode retorikere gjennomgår årets nyheter på fortreffelig vis, sålenge det ikke er det samme som møtes i hallene gjennom sesongen.»
Frode Ramberg
Coach Sverresborg, på vegne av seg selv.
pauliord 
januar 22, 2013, kl. 3:18 pm
Dette begynner å bli litt vanskelig, først er det kritikk for det DK ikke har gjort og nå er det kritikk for det DK prøver å gjøre, men uten at det kommer andre forslag fra «coachhold» enn at man bør møtes. Argumentering på nettet som den rene «ping-pong» er enkelt, det krever ikke spesielt mye av noen og det kan pågå i evigheter uten at man egentlig har oppnådd annet enn synkede respekt for hverandre..
På denne måten blir det nærmest umulig å skrive noe fra NBBFs side ettersom det bare «vrenges» rundt på som «bevis» på det som allerede er påstått tidligere. Og noe møte på denne siden av sommerferien ligger det neppe an til av både praktiske og økonomiske årsaker, hvis da ikke klubbene går sammen om å invitere til et slikt møte?
Så hvordan kommer vi videre herfra?
Det fnyses lett av dette med regelkunnskap og videoklipp, men der ligger uansett de prinsippene som FIBA krever at skal benyttes av ALLE medlemssland, og som de norske dommerne bruker mye tid på å studere. Dersom alle anser måten spillereglene blir praktisert på som inkonsekvent, er det soleklart at det er et stort problem her et sted. En oppklaringsrund på FIBAs kriterier (for fouldømming) kunne nok ha vært verdifullt for alle.
I FIBAs retningslinjer ligger det også en høy grad av respekt for de andre aktørene i kampen, og det skal være rom for kommunikasjon også når det er kontroversielle situasjoner som oppstår. Men som de fleste har fått med seg går det en grense der et sted når noen tipper over til å bli respektløs eller personlig. En slik balansegang er vanskelig å opprettholde, og er selvfølgelig ikke like lett for alle dommere heller, akkurat som for coacher og spillere.
Selvfølgelig er ikke alle dommere like gode, og like selvfølgelig er det heller ikke mulig at to valgte kamper blir dømt identisk (mest fordi to kamper ikke er like), men med de ressursene vi har og den dommergruppen som er tilgjengelig forsøker DK å følge opp den standarden FIBA har satt. Gjennom våre internasjonale dommere, og dommerinstruktørene som er på årlig oppdatering, sikrer man overføring av denne til alle land og etterhvert, i mer eller mindre grad, til den enkelte dommer.
Kanskje vi ikke klarer å få til dette i Norge slik som vi gjør det nå, og at det er nødvendig å legge om all dommerutvikling etter helt andre prinsipper? Eller at norske dommere rett og slett er altfor dårlig til å ta til seg det vi terper om hver eneste sesong i form av forelesninger, diskusjoner og videoklipp fra FIBAs dommeransvarlige? Men det er et faktum at det både i Norge og i andre land vi kan sammenlikne oss med, tar mange år å utvikle en dommer til å kunne være kampleder på toppnivå. Underveis vil det nødvendigvis skje feil, både store og små, men vi har ikke råd til å kaste ut dommere uten videre. DK arbeider hele tiden med et mål om å heve det faglig nivået på HELE dommergruppen.
Personlig tror jeg det største problemet er det som Pål forsøker å påpeke ved flere anledninger, nemlig det at coacher og dommere rett og slett ikke treffes oftere. Ikke nødvendigvis for å studere detaljer i et videoklipp, men for å snakke litt om hvordan man føler ting blir håndert, kanskje måten man skal kunne kommunisere på, og flere av de tingene som også Ramberg tar opp her. Av en eller annen årsak ser det ut som det er vanskelig å få til i praksis, våre forsøk på felles seminartid under vår dommersamling har ikke vært vellykket. Både fordi de færreste kom, men også fordi temaet på dommersamlingene ofte blir mest rettet mot dommernes årlige oppdatering og forelesninger fra FIBA beregnet på dommernes rolle.
Møtet på Aftenposten var bedre, da møtte coachene noen representanter for dommerne (ingen vits å samle ALLE..) og dommerkomiteen, og godt styrt av Per Tøien gikk diskusjonen ryddig for seg. Noe liknende kan sikkert arrangeres igjen, det er mer et spørsmål om av hvem, når og hvor.
Kan vi få til noe liknende igjen? Vil alle ha et slikt møte? Hvem skal i så fall møte der, og hva blir agendaen? Setter vi et mål for noe vi skal få til eller blir det bare et par timers «utlufting» av det som flere plages med?
Ikke vet jeg. Jeg er jo i ferd med å begynne å tvile på om noe av det jeg mener blir tatt seriøst lenger, men jeg har på «mine eldre dager» problemer med tie om saker jeg brenner for. Derfor skriver jeg litt om mine tanker rundt dette, vel vitende om at hele saken ikke blir behandlet offisielt av NBBFs dommerkomite før neste tirsdag.
Kanskje vil jeg angre på det?
PS Disse påstandene som dukker opp med jevne mellomrom om at dommerne påstår de holder et bedre internasjonalt nivå enn spillerne vet jeg ikke hvor kommer fra. Det er uansett ikke noe DK har uttalt eller jobber ut fra. De siste 10 årene (og vel så det) har DK brukt mye ressurser, både tid og penger, på internasjonale instruktører og evaluering av våre dommere i ulike kampsituasjoner. I tillegg har det årlig vært sendt dommere på ulike utdanningsopplegg i utlandet. Vi er av den oppfatning at dette har gjort dommerne bedre skikket til å dømme kamper i nasjonale serier enn om vi ikke hadde gjort en slik prioritering. Dette arbeidet pågår fortsatt. DS
januar 23, 2013, kl. 8:42 am
Valgte å hive meg på denne diskusjonen for å vise at jeg kjente igjen problemstillingene Kelvin tok opp. Er ikke spesielt interessert i dømming, men er ganske interessert i kommunikasjon. Syntes det ble stilt spørsmål som ikke ble besvart, og ville belyse dette. Får man ikke svar på det man spør om hos en autoritet er det fort gjort å føle seg utsatt for arroganse. Hadde ingen intensjon om å løse problemet, men ville ytre noen meninger på en blogg. Thats it. Vanskelig å se hvorfor dette skulle sette noen i disrespekt.
Slår meg også at oppfattelsen av respekt er forskjellig. Jeg respekterer i utgansgpunktet alle mennesker, og dommerne respekterer jeg i tillegg i kraft av rollens nødvendige autoritet. Det er de som kan sende meg ut av hallen, ikke omvendt. Lurer noen ganger på om dommere har en spesielt lav terskel for å føle seg disrespektert. Altså mener jeg at kamprelaterte utbrudd, usakligheter, sarkasme, kommentarer som denne osv osv, virker å puttes noe fort i skuffen for coacher med manglende respekt for dommerne. Treneratferd utenfor gjeldende kriterier, skal selvfølgelig slås ned på, noe det gjør også. Men det er ikke automatisk ensbetydende med manglende respekt, en feiltolkning her kan fort føre til negativ utvikling.
Etterhvert som diskusjonen skrider frem, skinner det jo klart frem at partene har forskjellig fokus. Det er uenighet om hva problemet er. Hvis vi skal finne en felles medisin, må vi finne en felles diagnose. Det er også lurt å fastslå diagnosen før man begynner medisineringen. Jeg har ikke sett noen fnyse av samlinger med gjennomgang av regler og praksis. (Kanskje noen har fleipet med det, men det er noe annet) Tror en samling er særlig fruktbart for å holde et felles fokus, og få bedre diskusjoner gjennom sesongen da man har et felles utgangspunkt å se tilbake på. Eventuelt ønske om strømlinjeforming av trenere tror jeg er urealistisk. Strukturelle utfordringer kan jeg ikke gjøre noe med, annet enn å møte opp på samlinger jeg blir invitert til. Har heller ikke hørt noen trenere klage på dommernes regelkunnskap, eller DK`s arbeide med utdanning. Innbiller meg faktisk at det gjøres et godt arbeid der. Men tror ikke de problemstillingene som diskuteres med utgangspunkt i Kelvins brev løses best i det forumet.
Altså temaer som manglende basketballforståelse hos dommere , lesing av situasjoner, arroganse, belærende tone, inkonsekvens, relasjonelle ferdigheter, følelser, manglende respekt osv osv. Det vil på hver kamp oppstå tilfeller som er umulige å forutse på en samling, eller finne i regelheftet. Utfordrende og uforutsigbare tilfeller som skapes av den unike miksen av personligheter samlet på det gitte sted, på det gitte tidspunkt. Tror kanskje mye av konfliktene oppstår i dette feltet, og takles tidvis dårlig.
Jeg treffer dommere hver kampdag, og er overbevist om at det som skjer av kommunikasjon akkurat den dagen er avgjørende for hvordan vi forholder oss til hverandre. Alle kampene må være de viktigste møtene, og dermed hovedarena for utvikling. Naturlig nok er aktørenes ansvarsområder fordelt ifm kamp, og jeg har ansvar for lagledelsen. Har hovedansvar for min egen opptreden ovenfor dommere og innstiller meg på å gjøre så godt jeg kan for å ha en god dialog med dommerne. Tror det er mitt hovedbidrag til å gjøre situasjonen bedre. Dommernes bidrag overlater jeg til dem å finne ut og ønsker meg ikke noe fokus på dommerne i kamp. Skulle omstendighetene likevel føre meg dit hen, tillater jeg meg å ønske dommere som svarer på det de blir spurt om, og viser at de fokuserer på å høre budskapet i spørsmålet, snarere enn formen det blir stilt i, eller hvorvidt det pirkes i deres autoritet selv om det er et utfordrende spørsmål i en utfordrende situasjon. (mener selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser) Ser ikke noen grunn til at dette ikke kan starte allerede neste kamp.
Har selv fokus på å nulle meg etter kamp, ønsker å bli ferdig med eventuell frustrasjon før jeg forlater hallen, og er opptatt av å ikke ta med ukesgammel (eller årsgammel) misnøye til neste kamp, selv om det er samme dommere eller andre representanter jeg møter. Har en følelse av at flere trenere kan ha noe å hente her. Mulig jeg tar feil, men føler også at dommere har en tendens til å bære med seg gamle konflikter og aktiverer disse på feil tidspunkt. Tror alle parter må være litt ekstra obs her, spesielt siden vi er en så liten gjeng. Med bedre håndtering av konflikter under og etter kamp, unngår vi kanskje festlige oppsummeringsrunder som denne.
Har kamp på søndag. Gleder meg til den, uavhengig av hvem som dømmer, om de dømmer bra, eller det blir konflikter og frustrasjon. Til en viss grad er konflikter og misnøye, en naturlig del av konkurranseidrett, litt mer unaturlig at alt blir gravalvorlig så fort noen kritiserer noen.
Får vel gi meg nå, har mer enn nok med å jobbe med spilleforståelsen hos spillerne mine. Jada, om de leser det, så tåler de at jeg antyder her at de har manglende spilleforståelse. Kanskje smiler de også, før de kommer på trening og jobber med saken.