Vi var et stykke inn i sesongen med (gamle) Bærum Basketballklubb, med ny amerikaner som også var en av de første i Norge. Også den gangen hadde vi unge talenter på laget, og en av dem var ikke eldre enn at han ikke helt ante rekkevidden av «practical jokes»:

Vår amerikaner var av det hårete slaget.  Ikke sånn å forstå at alt han gjorde på banen var «hårete».  Men han hadde altså kraftig hårvekst, og ganske særlig på kroppen.  For eksempel var  han ganske lodden fra midjen og ned – alle intimområder inkludert.  Og siden dette var i «gamle dager» brukte vi garderoben slik den var tenkt å brukes:  Vi skiftet før trening og kamp, og vi dusjet og skiftet sammen etter ferdig økt.

Vår amerikanske venn tok pussig nok alltid på seg sokkene først, og gjerne stående naken på gulvet med den ene foten på garderobebenken.  Og det er jo da man er mest eksponert, og med tilgang til det meste.  Og det var også da vårt unge talent fikk en briljant idé, syntes han – han fant ny anvendelse for sprayklisteret vi brukte til å tape ankler:  Han sprayet en solid dose klister opp i skrittet på lagkameratene som var hjelpeløs, kun iført sokker… Stor suksess, og total skandale!  Klister i skrittet er IKKE behagelig viste det seg, og dessuten nesten umulig å få bort.  Og jeg husker virkelig ikke hvordan han fikk orden på underlivet – om det endte i   intimbarbering eller å nedsenke stompen i en bøtte aceton.

Nåvel, for en drøy uke siden publiserte Aftenposten en kronikk som handlet om nettopp dusjvegring og garderobeskrekk. Wenche Bjørnebekk skrev blant annet at «unge jenter har sett Trekant, og mens de vet alt om analsex har de aldri sett klassevenninnene nakne.» Jeg har aldri sett Trekant (bortsett fra den episoden der Nils-Paul hadde en rolle som hunk), men jeg vet ganske mye om hvordan vi ikke bruker anledningen til samvær i garderoben. I moderne basketball er dette blitt til et slags taktikkrom der vi samles før kampene i et forsøk på å sette navn på hva vi skal gjøre.

Når trening og kamper er ferdig, forsvinner spillerne gjerne som dugg for solen. Det spiller ingen rolle om det er minus 20 ute; spillerne går de få metrene ut til bilen som kanskje henter om 5 minutter, gjerne i shorts og med Nike Free på føttene og istapper i håret (og så lurer vi på hvorfor vi har så mye treningsfravær på grunn av forkjølelse…)

Jeg har heller aldri skjønt det som synes å være et amerikansk konsept: Nemlig at man aldri dusjer.  Aldri, uansett.  Jeg husker turene til Bergen der vi ofte har litt snau tid fra kampslutt til flyet.  De norske spillerne skjønner i hvert fall der at det er viktig og ikke minst behagelig å dusje og skifte, mens amerikanere ofte strener rett ut i vestibylen i Gimlehallen.  Tjukk boblejakke over svett kropp funker tilsynelatende helt greit for dem – en liten dæsj deo så er de klare for turen hjem.

Hver sin smak, og hver sin hygieniske standard. Men jeg synes faktisk vi er i ferd med å gå glipp av en viktig dimensjon.  Garderobesamværet er viktig også for annet enn å vaske kroppen. Vi er jo ikke alltid veldig flinke til å betjene hverandre og være sammen med hverandre annet enn i hallen. De 15-20 minuttene etter trening har mange viktige funksjoner.  Bare spør Fredrik Vogt Jacobsen som gjorde dusj- og garderobesamværet til en vitenskap, og en lidenskap.

Motviljen mot å dusje sammen kan ha sammenheng med religiøst betinget bluferdighet, og det skal vi akseptere.  Og på det kretslaget som første gang vant Lundadspelen under navnet Oslo Vikings, utmerket vår beste spiller seg på banen – men også i dusjen der han alltid stilte i lange underbukser.  Snodig, men greit nok.  Eller kanskje er det tjenester som «snap chat» som etter hvert gjør det til en risikosport å ta av seg klærne..?

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn å minne meg selv om å gå i bresjen for «garderobelivets renessanse».