Da jeg spilte ball aktivt fantes bare NRK på TV, det skulle gå nesten 25 år før noen i det hele tatt hadde hørt om internett, Neil Armstrong hadde akkurat gått en liten tur på månen og nordmenn gikk mann av huse for å se skøyteløp. Og det hørte med til sjeldenhetene at noen kjørte oss til treninger og kamper med bil.

Min far var definitivt ikke i front når det gjaldt å prøve nye saker og ting, og han var helt uinteressert i både TV og bil.  Vi fikk ikke TV i hus før jeg truet med å flytte inn til naboen under OL i 1968.  Men bil fikk vi aldri.  Far var dessuten helt uinteressert i basketball, og jeg kommer fortsatt ikke helt over at han ALDRI så meg spille en kamp. Mor så én kamp, men var mest opptatt av «han lille festlige på det andre laget som løp så fort» (nei, det vart ikke Magnus Midtvedt!)

Uten snill far eller mor med bil (de var for så vidt snille, men altså uten bil og idrettsinteresse) var jeg overlatt til offentlig kommunikasjon, eller av og til faren til Helge.

Familien til Helge hadde bil; en råtten Ford Cortina som likevel var langt bedre enn å ta bussen til Sandvika for så å gå den litt kjipe veien til Jong skole.  Der trente vi i den gymsalen der ryktene vil ha det til at en Bærum-spiller som ikke evnet å ta øynene bort fra ballen endte dribleserien sin rett i glassruta og ut på gårdsplassen.  Noe forteller meg at den historien er blitt en smule bedre med årene…

Nåvel, før jeg fjerner meg helt fra utgangspunktet: Vi var ikke veldig bortskjemte den gangen.  De gangene faren til Helge kjørte til kamp var det selvfølgelig aldri snakk om å bli hentet hjemme; vi måtte gå et godt stykke og møte på avtalt sted. Og vi var selvfølgelig presise; noe annet var uhørt, dvs gjerne ti minutter for tidlig ute.

I bagen hadde vi de feteste skoene vi visste om (tror ikke de var så fete at de fortjener å bli omtalt som «kicks»); de billige het Tiger tror jeg, og hadde det særtrekket at sålene var like harde som asfalt; de var kort og godt utrolig vonde!  De flotteste av oss hadde Converse, ja nettopp tøymodellen som er en hit i dag. Det var mye dårlige knær den gangen, og vi var mange som tråkket over…

I dag er vi ikke helt der…  Spillere kommer gjerne i hver sin bil med hver sin forelder; det er jo egentlig flott fordi det betyr at moderne foreldre følger opp barna sine på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Men spillerne blir altså båret på gullstol inn i hallen, de spiller, og setter seg rett i varm bil – uten garderoberitualet (som jeg har skrevet om tidligere).

Skoene varer ikke så lenge i dag, og det er IKKE fordi kvaliteten er blitt dårligere.  Men plutselig kommer det jo en modell som er litt fetere; den må vi selvfølgelig ha… Noe av det kuleste jeg har opplevd i moderne tid er han som på en landslagssamling for noen få år siden ble spurt om hvor han hadde kjøpt skoene sine.  «Europris», svarte han uten å blunke.  Kult!

På treningene er det mye som skal gjøres: Mange har et eller annet nytt på mobiltelefonen som må vises til de andre før vi kan komme skikkelig i gang.  Det skal svares på SMS’er, det skal  «snapchat»’es og det skal les mye og lenge av ting vi har opplevd.  Det går fint så lenge vi trener, men i vannpausene må vi helst bort til mobilen for å se om noen har svart på det vi sendte rett før treningsstart.

Den gangen det bare var en kanal på TV, var vi ikke så opptatt av mobilen; den var ikke funnet opp ennå.  Det var den gangen vi måtte vente måneder i kø for å få fasttelefon inn i huset.  Men den gangen var vi i stedet opptatt av å trene hardt og riktig og mye; ikke minst fordi det hadde kostet oss litt å komme dit.  Trenerne var stort sett virkelig ikke flinke den gangen, men vi – spillerne – var selvdrevne.

Det ble folk av oss også!