Jeg ser at min gode venn Petter Sveen har kastet seg inn i debatten om OL i Oslo, og er stadig vekk ute på FB med små stikk.  OL vil han slett ikke ha, og det er lite som tyder på at avstemningen 9. september skal gi flertall for en ny folkefest.

Jeg er litt usikker selv på hva jeg mener, og heldigvis blir jeg ikke spurt; det er bare dem som stemmer i Oslo som blir tatt med på råd. Men prosessen rundt en eventuell OL-søknad er nesten rørende håpløs, og argumentene likeså.

De siste som har kastet seg inn i kampen er en så odde duo som byrådsleder Stian Berger Røsland og Aps Libe Rieber-Mohn.  Jeg vet ikke nok, verken om Berger Røsland eller Rieber-Mohn – de er sikkert flinke og velmenende begge to. Jeg vet bare at  hun for meg fremstår som sur, tverr, trompete og ganske furten. Jeg har aldri hørt henne ytre ett positivt ord om byrådet eller byrådslederen, men plutselig er de altså kjempeenige, og hun er superpositiv.  Det funker ikke, i hvert fall ikke for meg.

Plutselig får vi hele langrennseliten inn i TV-ruta fra en treningssamling; friske gutter og jenter med melkebarter og brede smil. Selvfølgelig er de veldig for.  Et par dager tidligere:  Et litt småpatetisk TV-innslag med Petter Stordalen som virkelig ikke er veldig veltalende denne gangen.  Han vil ha OL til Oslo.  Der forsvant det plutselig ganske mange ja-stemmer som umiddelbart vil mistenke ham for å snakke på vegne av belegget på Choice-hotellene.

Børre Rognlien er president i Norges Idrettsforbund, og jeg innbiller meg at det finnes  mange og gode grunner til at han sjelden fronter kampsaker i det offentlige rom.  Når han sier at «nordmenn ikke vet sitt eget beste» om et eventuelt nei til OL så er jo ikke det akkurat noe stemmfrieri.

Hvor er kommunikasjonsrådgiverne!?! Er det ingen som kan hviske en eller annen noe smart i øret? I juli visste for eksempel bare 4 av 10 Oslo-borgere at de skal stemme 9. september.

Hvis vi skal titte inn i vår egen lille andedam går det an å tenke at hvis det virkelig er noe norsk basketball ikke trenger så er det et OL.  Enda flere vinteridrettslanlegg, et skiskytterstadion i Lillomarka, påbygg av Holmenkollbakken (selvfølgelig er den utdatert og for liten allerede; det skulle tatt seg ut om den holdt i mer enn 10 år).

Men derfra til å tro på at pengene i stedet kommer til å gå til eldreomsorg er latterlig.  Jeg er skråsikker på at det IKKE komme til å «skinne av eldreomsorgen» som Jens Stoltenberg lover, verken i 2015, 2017 eller 2022.  Og det kommer ikke vann i svømmebassengene. Selvfølgelig gjør det ikke det. Og selvfølgelig blir ikke Groruddalen opprustet hvis det ikke blir OL i Oslo.

Jeg er så drittlei av de politiske TV-debattene nå. Løftene. Påstandene.  Pengesummene.

Jeg hadde ambisjoner om å gå inn i valgkampen med et åpent sinn, men nå orker jeg ikke mer.  En litt småarrogant og «smug» Stoltenberg, Erna som messer i vei med silkemyk røst i eksakt samme toneleie. Jeg tror kort og godt ikke på dem, og jeg synes ikke de er veldig flinke. Sorry.

Hvorfor kan jeg ikke få en politiker som Birgitte Nyborg i danske «Borgen»?  Er det ikke én som kan tre ut av mønsteret og gjøre noe annerledes, si noe overraskende?  Hvorfor kan ikke Erling Lae gjøre comeback i Oslo.  Da hadde jeg helt sikkert vært veldig for OL-søknad.

Nå er jeg bare sikker på at Jordal Amfi fortsatt kommer til å være «jordslag Amfi», et OL-anlegg fra 1952 som er et grelt eksempel på hvor dårlige vi er til å ta vare på verdier.

Oslo Kommune vil altså ha oss til å være med på OL-søknad, og vil ha din stemme 9. september.  Det har gått 8 måneder siden taket raste sammen i Vulkanhallen.  Centrum har ingen hjemmebane, ikke noe sted å trene.  De klarer altså ikke reparere et tak, men vil arrangere OL.  Det er så dumt at det er til å grine av.