Det er en stund siden jeg skrev «Book Of Hormones». I boka finner du blant mye annet flere historier om enkeltspillere jeg har lært å kjenne gjennom årene i miljøet. Jeg kunne skrevet om mange flere, og om det kommer en oppfølger, vil den sikkert inneholde historier fra tiden i Tromsø.  Dette  er litt av historien om Hallvard, som et eksempel på spillere som begynte i det små og ble større. 

De er ganske mange, og denne helgen er flere av dem i aksjon i Firi-ligaens kvartfinaler. Eivind Lamo er en av dem. Han var på landslagssamling for mange år siden, en hengslete spiller med mer talent enn kropp. Han ble kappet i uttaket den gangen, og jeg er ganske sikker på at han husker det godt. I dag er han en av garantistene for Gimle-suksess – et beist i aller mest positive forstand.  

Men det handler ikke bare om høyde. Matias Save fra Kongsberg er en tilsynelatende anonym kar som også forsøkte seg på landslagssamling.  Han led samme skjebne som Eivind, ikke minst fordi han fysisk ikke var klar.  I dag har han en fantastisk ramme; sterk og robust. Mot Ammerud prikket han nylig inn 16 poeng på 14 minutter.

På Asker finner du 17 år gamle Oliver Bergstad, og det vil overraske meg om han ikke får gode minutter mot Bærum søndag. For ikke altfor lenge siden var han en tett, liten plugg – inntil puberteten halte og dro i kroppen hans. Passe stor. Passe flink!

De omvendte historiene er mange. Spillerne som tidlig er høyere enn samtlige klassekamerater og som uheldig nok blir skolert utelukkende som insidespillere. Altfor mange av dem opplever at manglende teknikk og ferdigheter gjør at andre tar dem igjen både i vekst og kvaliteter.

Hallvard Staff var en spinkel liten gutt som ble skolert som guard i Sandvika. Det var han som alltid var blid, og som alltid skjøt medium range fra baseline på venstre side. Han var helt sikkert lykkelig som liten, kanskje med en drøm om å bli stor.

Han hadde ennå ikke rukket å strekke seg veldig høyt da han sammen med Elisar tok kontakt med meg i 2019: «Om det var mulig å bytte fra Sandvika til EB02?» Sandvikas 02-lag var i oppløsning.

Elisar og Hallvard ble ønsket velkommen som nye spillere på EB02, og det er vanskelig å glemme Hallvards svært dårlige innsalg på  det siste møtet vi hadde: «Er du sikker på at dere vil ha meg? Jeg har beinhinnebetennelse og kan ikke trene så mye i sommer?»

Der og da var det egentlig ingen gode grunner til å hente inn nye krefter. Det var i hvert fall ikke skråsikkert at Elisar eller Hallvard ville bli forsterkninger. Og, Hallvard var fortsatt en nokså sped liten kar, veldig langt unna de drøyt 202 centimetrene han måler i dag.

Så, to år senere.  Jeg hadde bestemt meg for å takke ja til Tromsø Storm, men så fort at vi trengte size. Jeg var skikkelig oppglødd over muligheten til å få med meg Johannes Dolven nordover. Men det ble nei: Etter sesongen på Island hadde han fått jobb hjemme, og en leilighet i gangavstand til Vulkan.

Gode råd var dyre, men løsningen var nærmere enn jeg hadde tenkt: Hallvard var ikke akkurat «big», men han var høy.  Og han hadde først og fremst guard-skills. En dunkekåt og skinny type som i hvert fall ikke var proppfull av selvtillit. Snarere tvert imot. «Er jeg god nok»? «Er jeg stor nok»?  Da skader kom på rekke og rad, så det mørkt ut for Hallvard i fjor høst. 

Men så har det meste gått riktig vei fra desember og frem til i dag. Plutselig spiller han mye. Plutselig er nervøsiteten borte selv om det fortsatt kribler i overkant mye før viktige kamper. Og selv om han var superstresset før avreise med landslaget til Danmark og Kosovo.

Og nå altså – Årets Talent.  I denne videoen finner du litt av hvorfor.

For meg er ikke dette noen overraskelse, men noe av det som har gledet meg mest her i Tromsø, er det som har foregått utenfor basketballbanen. De var tre bæringer som sammen tok sjansen på en sesong i nord.  Joachim og Hallvard har bodd sammen med tre andre – Elisar har bodd for seg selv på en knøttliten hybel.

Stor omstilling! Det er ikke lenger noen mor eller far som kan fikse, stelle, vaske klær eller lage middag. Jeg var nervøs den første tiden. Ville det bare bli takeaway og pizza? Ville de klare å få nok søvn med jobber som starter kl. 07.00 hver morgen? Hvordan ville det se ut i huset med fem unge mennesker uten noen til å ta tak?  Det har vært imponerende å se hva de har klart.

Jeg er roligere nå. Disse gutta har lært veldig mye mer enn det vi har fått til på det elendige gulvet i Tromsøhallen. De lager bedre og sunnere måltider enn jeg klarer å få til selv. De skofter ikke jobben. De er pliktoppfyllende, og de er på full fart inn i voksenlivet.

Historien om Hallvard har også gitt meg enda en bekreftelse på at du ikke skal skue hunden på hårene, eller på de spinkle lårene som holder en skranglete kropp oppe. Om de kommer til kort som 13-14 år gamle basketballspillere, kommer de garantert til å bli lenger – ingen vet hva puberteten har å by på. 

Smått om senn kan smått bli stort. Og om de klomser og klosser i ung alder, kan de fortsatt bli driblefanter og dunkekonger senere.

Her i Tromsø vrimler det av pur unge talenter, på samme måte som alle steder der det utøves lagidrett. Nesten samtlige er under-sized, og det er av og til vanskelig å få øye på det egentlige talentet. Hvis noen av dem tror på julenissen, er jeg helt sikker på at pubertet står øverst på ønskelisten.

Men enn så lenge: Se dem for hva de er, men også for hva de kan bli! For noen kommer det garantert til å gå hele veien. For andre vil fellesskap, vennskap og samhandling være med på å forme dem for resten av livet selv om de kanskje ikke blir spillere i Firi-ligaen, på landslaget eller på et college i USA. 

Hvor høy du er eller hvor stor du er, definerer ikke hva du kan oppnå. Ikke alt kan måles i poeng, returer, turnovers og steals.