Det var ikke nødvendigvis det året det var så bratt. Norske lag gjorde det for eksempel bra i B-EM. Men det var i hvert fall det året vi kranglet så busta føk, og krangelen handlet jo nettopp om aldersbestemte landslag. U18-lagene for å være mer presis. Men det skjedde mer i 2014, og på alle nivåer. Her er mitt helt subjektive og personlige tilbakeblikk på året som er i ferd med å ta kvelden.

Det begynte egentlig ganske bra for litt over et år siden, altså på slutten av 2013. Jeg hadde ansvaret for Bærum Baskets BLNO-lag og juniorlag, med mange spennende unge spillere i en tilsynelatende fin miks med eldre og mer rutinerte. Vi hadde med oss to amerikanere på A-laget som i hvert fall var fine karer, om de ikke akkurat var fantastisk gode. Vi supplerte med en svenske som mer eller mindre tryglet om å få være en del av laget, og vi hadde levert relativt godt med 7-3 inn i juleoppholdet.

Januar 2014. Det var i januar 2014 mitt liv med basketballen endret karakter for godt. DST-helgen i januar var som vanlig en strålende opptur. Denne gangen hadde jeg treneransvar for stallen til U18-landslaget: Sånn cirka 40 spillere som har alle kvaliteter en trener kan ønske seg: De kan mye, men ønsker å lære mer. De tror ikke de kan mer enn de faktisk gjør, og er følgelig ydmyke. Men samtidig er de så sabla på hugget – ivrige, treningsvillige og lydhøre at det er en fryd å være blant dem. En slags energi-boost.

Og kanskje var det nettopp denne helgen som fikk meg til å se mitt eget elitelag i et annet perspektiv. Jeg innså at det jeg holdt på med var helt på tvers av min egen overbevisning. Og virkelig i utakt med det jeg ønsker å stå for: En definert satsing på yngre, et lag der de får alle mulige sjanser til å vise seg fram. Var jeg virkelig blitt en sånn som bare leverer i festtaler, men som feiger unna når det står om poeng og seier eller tap? Der og da hatet jeg meg selv.

For å gjøre en lang historie veldig kort; på et møte med spillerne gjorde jeg det klart at jeg ikke kunne fortsette prosjektet i samme spor og at vi kom til å endre policy: Jeg ville gi tiden til spillerne som faktisk var på treninger uten unnskyldninger og forklaringer på hvorfor de sjelden var til stede.

Ny tid. Ny policy. Ny satsing.

Byttet. Men dagen etter var jeg faktisk byttet ut som trener for elitelaget og var tilbake som ansvarlig for juniorene.

Det er riktig å si at jeg ikke savnet det. Jeg savnet aldri alt som følger med spillere som har sterke meninger og litt pussige forestillinger om egne kvaliteter. Jeg kunne i stedet konsentrere meg om spillerne som er fremtiden.

Årets store mål for juniorene til Bærum var naturlig nok junior-NM. Året før hadde vi, to år for unge, tatt 5.plass i NM, og ville så innmari gjerne i hvert fall til finalen dette året.

Finaletapet. Da vi gikk hele veien, for så å tape finalen mot Centrum, var det selvfølgelig en nedtur, men et tap det var mulig å svelge: Jarl Jespersens arbeid med 95/96-årgangen til Centrum fortjente virkelig å bli kronet med hell. Og vissheten om at vi også dette året var for unge gjorde det enklere å gå fra Apalløkka med hevet hode. Neste år – det vil si denne sesongen – ville det ikke være noe eller noen som kunne nekte Bærum et NM-gull som juniorer.

Lite visste jeg da om at jeg ikke skulle få muligheten til å følge dem hele veien ut junioråret. Og like lite visste jeg da om at disse unggutta like gjerne kan komme til å ta NM-gull i BLNO.

U18 i Europa. Men først skulle det handle om B-EM i Bulgaria. U18-stallen hadde fantastisk fine dager på Basketskolen i Tønsberg. Da vi var ferdige sto vi igjen med 12 utvalgte, men jeg husker minst like godt spillerne vi kappet. Det var ikke lett å kvitte seg med sånne som Mats, Jules, Simen, Gaute og August. Men de tok det alle som forventet; med stil!

Og da vi klarte å levere tidenes beste innsats av et U-lag i EM er det lett å skjønne at det var en fornøyd gjeng som kom hjem fra Sofia. Vi klarte sågar å riste av oss en aldeles grusom siste kamp mot Island. Men vi ble altså nummer 10 i mesterskapet, og for en gangs skyld var vi best når det gjelder.  I kampen mot Danmark. Hvorvidt det er bra eller dårlig får andre vurdere, selv om noen mener at det ikke er godt nok.

Men vi var stolte.

Krangelen. Og etter å ha vært med på noe så kult ble vi nok alle både forbauset og forbannet over det som ble høstens store sak her hjemme: Nemlig at U18-lagene ikke skal få være med i EM neste år.

Det er blitt skrevet altfor mye om dette allerede til at jeg skal bruke mye plass på det her. Annet enn å fastslå at dette er skuffende på så mange måter:

– At vi har folk som styrer norsk basket som ikke klarte eller som ikke ville finne løsninger alle kunne leve med.

– At vi har folk i systemet som forsøkte å stoppe et TV-innslag om saken.

– At vi har aktører i norsk basketball som er så feige at de må gjemme seg bak pseudonymer og falske adresser når de slenger dritt om andre.

Jeg er pussig nok ganske avslappet på dette. I hvert fall nå. Det er for sent, og det er for dumt. Så får vi håpe og tro at forbundet i hvert fall sørger for å gjenopprette en slags ro og orden ved å la trenere som har vært med i systemet få overta ansvaret for nysatsingene.

For meg er Brent Hackman fortsatt en fornuftig koseklump som forhåpentlig kan være et korrektiv til all dårskapen. Og Gunnar Næsbø som på kort tid har evnet å bli en trener alle respekterer.

Det er lov å håpe på bedre tider.

Høsten med 12-åringer. Denne høstsesongen har da også høydepunktene stått i kø, sammen med et knippe utfordringer. Treningshverdagen min består nå av en gjeng 12-åringer på EB85s 02-lag. Så har jeg i hvert fall fått en utfordring jeg kan måles på. Og jeg har forbannet meg på at opplegget skal være minst like godt som det jeg serverte elitespillere og U18-spillere.  Jeg har fått spillere som er like ivrige og ambisiøse som U18-gjengen i sommer.  Forskjellen er blant annet at disse gutta bommer på layups.. 🙂 Men det er til å leve med. Og leve for…

Samtidig er jeg innom Rykkinnhallen så ofte jeg kan, for å se Bærums BLNO-lag med de spillerne jeg så innmari gjerne skulle fulgt helt ut.

Jeg kjenner at jeg synes det er fantastisk tilfredsstillende å se at Johannes sannsynligvis er spilleren med det største offensive insideregisteret i BLNO. Der andre aktører bare er power er Johannes teknikk i tillegg. Det er en fryd å se Harald og Anders leke seg sammen med Stian. På samme måte som det er kleint å se at noen av «mine gutter» fortsatt sitter på benken.

Trønder-basket. Jeg så dem mot Nidaros her forleden. En dårlig Bærum-kamp, og sannsynligvis en bra Jets-kamp. Nidaros er jo alt det jeg misliker med et ligalag: Importer som leker på bekostning av nordmenn. Importer som tar så mange og dumme avslutninger at det nesten bare er komisk. Importer som gjør at basketballen i Trondheim om kort tid kommer til å slite økonomisk med mindre de har Reitan-gruppen med seg som dum og villig sponsor.

Jeg ser på ingen måte bort fra at lavprofil-prosjektet til Bærum kan ende i Final Four og like gjerne en finale. Og at de kan klare å leke motstanderne i senk, enten de heter Asker eller Tromsø.

DET hadde vært kult det.

Rob og Ryan. I mellomtiden skal jeg jobbe for at det finnes norske spillere i BLNO også om 5-6 år. Forrige uke hadde vi Rob Fodor og Ryan Ferranti på besøk med en slags omreisende skyteskole. De var på morgentreningene hos Wang og NTG. De var i Tønsberg og på Hønefoss med massevis av forventningsfulle spillere i alle aldre. De var på min 02-trening, og de hadde 3 sessions i BIP søndag der 50 spillere fikk «hands on»-instruksjon. På fem dager var de i kontakt med over 200 spillere!

Veldig moro. Veldig nyttig, og noe jeg opplagt kommer til å gjøre igjen.

I mellomtiden kan du få massevis av tips, instruksjon og videoer på nettsiden theshootingguy.com. Det er bra saker!

God jul og godt nytt basket-år til alle!

I går kveld ble jeg oppringt av en journalist som ville høre om jeg visste noe mer om Charles Janson.

– Charles hvem, sier du? Da har du fulgt såpass dårlig med i det siste at du like gjerne kan hoppe av bloggen her.

Men altså – vet jeg noe mer om hvem dette er?

Både ja og nei. Jeg kjenner at det er litt interessant, og litt trist, at vi nå er ganske mange som forsøker å finne mannen eller kvinnen bak pseudonymet. Og det er kanskje det verste – jeg har singlet ut 3-4 mennesker jeg mener det kan være; tre menn og en kvinne. Jeg er altså aktivt mistenksom, og har funnet personer i miljøet rundt norsk basketball det meget vel kan være.

Jeg har sågar funnet et par som er svært sannsynlige. Men jeg forsøker å holde kortene litt tett til brystet. Jeg har jo ingenting med å slenge ut av meg ting jeg ikke er 100% sikker på.

Litt rart er det også at jeg innbiller meg å kjenne sånn bortimot alle i norsk basketball. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, men nettopp derfor stusser jeg over sånne navn som for eksempel Anne Berit. Hun skriver i en kommentar på bloggen min at hun spilte basketball på 70-tallet en gang – altså da jeg var coach for Bærums A-damer. Men jeg er ikke kar om å huske henne. Send meg gjerne noen ord, Anne Berit, hvis du finnes.

Det virker i det hele tatt som om oppstusset om forbundets landslagsvedtak er i ferd med å blåse litt over. Det er synd, og sikkert litt dumt for mange et det er halvannet år til muligheten byr seg til å si hva man mener. På Tinget.

I kveld/i natt er det mellomvalg i USA. Dersom det hadde vært presidentvalg hadde Obama tapt rimelig klart er de fleste enige om. Hvis det hadde vært forbundsting i norsk basketball i dag, hadde det sittende styret blitt kastet. Tror jeg.

Fortsatt er jeg ikke i stand til å forstå hvordan man kunne unngå å gjøre det aller enkleste, det mest fornuftige og det minst kontroversielle; nemlig å sende U18-lagene i år og la U16 sitte over et EM denne gangen.

Så får man heller finne trøst i å se enkelte elitekamper der de unge spillerne virkelig dominerer. Av og til er det nesten så jeg mener det må være pinlig for importene å registrere at norske 17- og 18-åringer har vesentlig bedre stats.

Jeg har sett de fleste lagene i år, og det er moro å kunne være 100% sikker når jeg mener at Johannes Dolven er den beste inside-spillerne i BLNO, uansett alder og nasjonalitet. Jeg er helt sikker på at det vrimler av gode, norske, unge guarder som får mye spilletid: Harald og Anders på Bærum, Mikkel for Gimle. Og det imponererer litt at Inge Kristiansen våger å disponere laget som han gjør – med flere 97-spillere i stallen. Han taper nok kamper, men Centrum kan få godt betalt senere.

Neida, jeg skal ikke plage dere med mer om U18-krangelen i dag. Bare konstatere at overraskende mange nå har fått med seg at ikke alt er på stell i basket-Norge. Kollegaer som ikke har filla peiling spør om nettopp dette.  Men altså – ingenting om U18 i dag.  Derimot om U13.

Jeg har holdt det gående som basketballtrener i over 30 år, men har omsider kommet til kort. Jeg har coachet lag på alle nivåer, trodde jeg, men har endelig møte mine overmenn. Eller har jeg?

Sesongen 2013/14 var en nokså typisk sesong for min del. Ansvar for Bærum Basket i BLNO deler av sesongen, ansvar for Bærum Basket U18 herrer og også for U18-landslaget.

Noen måneder senere sitter jeg her med en gjeng 12-åringer – og bare det. Og lurer på hvordan jeg skal gripe det an. De er født i 2002, og det verste er jo at jeg faktisk kunne vært bestefaren deres selv om jeg fortsatt føler meg meningsløst og deilig barnslig.

Kanskje det kan hjelpe. At jeg er barnslig mener jeg.

Det er flere grunner til at jeg har overtatt EB85s G13 gutter, men når jeg først har gjort det vil jeg så innmari gjerne at det skal bli vellykket.

Men jeg kan virkelig ikke noe om dette – å trene mindreårige, mener jeg. Det har ikke manglet på advarsler:

– Du må ikke finne på det. Du finnes jo ikke tålmodig.

– Hvordan skal det gå med deg og barn? 12-åringer skjønner ikke sarkasmene dine. Ironi er ikke pensum på barneskolen…

Joda, jeg ser at jeg har oddsene mot meg, men jeg må forsøke å lære selv mens jeg lærer bort.

Her er noen spørsmål som foreløpig mangler gode svar:

– Hvordan får jeg 12-åringer til å holde kjeft?

–Hvordan kan jeg unngå at de heller følger med på andre ting i hallen enn på meg?

– Hvordan er det mulig at de ikke kan telle til 2; en totakter har jo 2 takter!!!

– Hvorfor MÅ de i bursdager i stedet for treninger fredag kl. 17.00?

– Hvorfor bøyer de ikke beina og kaster seg på gulvet etter løse baller?

– Hvorfor klarer jeg ikke å la dem spille litt uavbrutt i stedet for å stoppe dem og forklare ting hele tiden?

Sånne spørsmål.

Jeg vet ikke ennå.

Men samtidig vet jeg at ting blir bra etter hvert. Jeg kan allerede nå se at enkelte får til ting nå som de ikke hadde nubbesjans på for 3-4 uker siden.

Jeg aner ikke om vi kommer til å bli veldig flinke. Men jeg er helt sikker på at det er mange som har lyst.

Jeg vet at konkurransen om de yngste er knallhard. Selvfølgelig er flere av dem allerede involvert i fotball, og noen av dem er blant de bedre i sin aldersgruppe. Kampen mot etablerte idretter synes litt håpløs i utgangspunktet men det er lov å prøve.

Prøve å gjøre basketball litt morsommere. Litt kulere. Litt annerledes.

Skal forsøke så godt jeg kan.  Da hjelper det ikke stort med NM-gull og tidligere suksesser.  Jeg tar gjerne imot gode råd fra andre som vet hvordan dette kan gjøres. Det er vel dette som er viktig, er det ikke?

Jeg undrer meg fortsatt over hvem som skjuler seg bak pseudonymet Charles Janson, og hvem som fôrer ham med så mye informasjon som bare et fåtall i basket-Norge kjenner til. I en kommentar til min blogg om «Det Norske Hus» har «Charles Janson» levert en tekst som har tre særtrekk:

– I sin iver etter å gå i rette med kritikken mot forbundets prosesser og avgjørelser kommer han i skade for å begå et par karakterdrap på veien. Skjønt, det er sannsynligvis gjennomtenkt og tilsiktet.

– «Charles Janson» har begått en tekst som er usedvanlig velformulert, og man kan ikke annet enn å akseptere at dette er bra saker sett fra en tekstforfatters ståsted.

– Men også: Han er usedvanlig velinformert. Han har såpass detaljert kunnskap og innsikt at det er mer enn påfallende.

Dette bildet prydet FB-profilen til Charles Janson den korte tiden den fikk leve. Noen som kjenner denne karen?

Det blir ikke mindre besynderlig av at «Charles Janson» selvfølgelig ikke er Charles Janson. Han har sannsynligvis har opprettet en falsk Facebook-profil den dagen han offentliggjorde sine innspill, for så å slette FB-profilen og sin egen kommentar på FB-siden «Norsk Basket». På profilen var det ikke mye informasjon å hente, annet enn at han i løpet av et døgn klarte å få Terje Osland som FB-venn, og at han angivelig jobbet i «Direktoratet for Nødkommunikasjon». Der er det selvfølgelig ingen som har hørt om ham, og det er vel ment som en artig «finte». Hele denne saken handler jo på et vis om nødkommunikasjon den ene eller andre veien.

Men falsk eller ikke, «Charles Janson» har visst saker og ting nesten ingen har hatt kjennskap til, annet enn helt sentrale personer i styre og stell.

Han har visst at Per Tøien ble intervjuet av NRK forrige uke.   Det var det svært få som hadde kjennskap til. «Charles Janson» skriver:

«Når NRK nå har filmet et TV-innslag om saken, som er forespeilet en mulig visning på NRK-sporten, begynner det hele å bli ganske absurd og en ganske tydelig indikasjon på medieregi og spill i kulissene.»

Han har lagt ut sin kommentar kl. 12.50; tre timer etter at Per forlot NRK.

«Janson» skriver videre:

«Som NIF og NBBFs utvalgte kandidat til FIBAs høyeste trenerutdanning, biter Mathias Eckhoff uaffisert hånden som matet ham. Han viser en flerdimensjonert umusikalitet der han håner og raljerer mot NBBF fra FIBA-sponset USA-eksil i så svulstige og tåkete vendinger at det er en prøvelse å finne en sammenheng.»

Joda, Mathias har vært på studietur i Delaware, men det er ytterst få som har kjent til dette annet en helt sentrale personer i forbundet og noen av hans aller nærmeste. Jeg mener selv å være mer en gjennomsnittlig godt orientert om det meste i norsk basketball, men har aldri hørt om det. Før nå. Før «Charles Janson» omtaler studieturen som noe de fleste bør vite om.

 «Virker det ikke relativt umusikalsk at Tøien og Frey mottok 20 000 kr i støtte fra breddeklubben Kjelsås, for å dra på luksuriøst treningsopphold i Hellas med «eget» landslag i 2013?»

«Charles» vet også om dette som ikke har vært almen viten i basketballmiljøet (skjønt adjektivet «luksuriøst» er hans eget). I tillegg er han jo fascinerende oppdatert på deltakelser, resultater og plasseringer for yngre landslag i forbundet gjennom de siste årene.

Noe refleksjoner rundt dette:

– Hvorfor i all verden skulle noen velge å fremstå anonymt med synspunkter som dette? Det er ikke injurierende, det er kurante meninger og det hadde gitt mer substans og tyngde med et kjent fjes å henge det på. Nå fremstår det mer som anonym skittkasting. Kanskje er grunnen at vedkommende ikke vil avsløre sin egentlige bakgrunn, sitt egentlige tillitsverv, sitt egentlige arbeidssted eller sin egentlige tilknytning til norsk basketball. Er han eller hun journalist? Profesjonell kommunikasjonsrådgiver? Jurist kanskje?

– Jeg skriver mye, og tror jeg vet litt om hvordan man effektivt kommuniserer. «Charles» skriver godt – såpass bra at jeg bare kjenner en håndfull tilknyttet norsk basket som kunne begått dette. På samme måte som jeg vet hvem som kanskje har identiske meninger, men som helt opplagt IKKE kunne formulert dette.

– Og siden de faktiske opplysningene i Jansons kommentar er såpass detaljerte, er det fristende å tenke at det kan være et bestillingsverk. Noen har verket etter å få ut disse meningene men har ikke sett seg i stand til å formulere noe som ville kommunisert effektivt nok.

– Dersom forbundsansatte eller -tillitsvalgte hadde ønsket å komme på banen med noe i nærheten av «Charles Janson»s kommentarer kunne de selvfølgelig ikke ha gjort det ustraffet. Meningene og tonen i det han (hun?) har skrevet er såpass giftig at det hadde tatt seg dårlig ut.

Det påstås at forbundet har forsøkt å stoppe NRK-innslaget om denne saken. Hvis det er riktig, er det rimelig spesielt. Det hadde vært moro å få Charles Janson frem i lyset. Jeg vet hvor i Oslo han har sendt innlegget fra, men jeg vil vite mer!

Hvem skulle trodd at en så liten idrett kunne avstedkomme så mange og så sterke reaksjoner. Vi kan jo velge å se det som et sunnhetstegn at vi som lever og ånder for norsk basketball er så levende opptatt av hva vi er, hva vi ikke er og hvor vi skal.

I varierende grad har vi alle latt oss hisse opp over det faktum at U18-landslagene ikke skal få delta i EM kommende sommer. Jeg tror det er opplest og vedtatt at det er ufornuftig, uklokt, umusikalsk og unødvendig.

Men det synes også som om de fleste aksepterer at programmet med rekordtidlig inntreden i landslagsarbeidet er fornuftig og riktig.

Mon det.

Jeg er ikke helt overbevist, og innrømmer gjerne at jeg altfor ofte har tenkt at vi burde stått over U16-deltagelse i EM. Nordisk, privatlandskamper og eventuelt spill i C-EM hadde vært riktig matching for mange av disse lagene. Jeg har alltid trodd at mestringsfølelse er en viktig del av sportslig utvikling. Og jeg har vært usikker på om 60-poengstap har vært veldig gunstig.

Jeg har hatt ansvaret for mange årganger av U16-landslag og sett at det handler aller mest om fysikk. Jeg har forsøkt å google på aldersmessige forskjeller på når puberteten gjør seg gjeldende uten å finne det. Men vi har som regel latt oss fascinere og irritere over at vi møter spillere med drøy skjeggvekst og definerte muskler, mens vi så vidt har fått antydning til fjon under armen. Vi har følt oss teknisk og taktisk oppegående, men blir ”spist” av insidespillere på 100+ kilo og guarder med eksplosivitet og muskelmasse vi foreløpig bare har kunnet drømme om.

To år senere, som U18-landslag, er det meste utlignet. Da har også vi vokst oss ferdig. Også vi har trent på oss pondus og kropp. Som U18-landslag har vi alltid levert de beste resultatene, og når vi kom hjem fra Bulgaria i sommer med en 10.plass var det hårfint unna å få spille om plassene 1-8. Det hadde virkelig vært oppsiktsvekkende, og derfor blir det litt forstemmende og provoserende når Baard Stoller sier til Aftenposten i dag at «det holder ikke med 10. plass i B-EM, som betyr at Norge er nummer 26 i Europa».

Kanskje kan det nye programmet gi oss bedre og og mer strukturerte treningsopplegg, men det kan sannsynligvis ikke gjøre noe med pubertet og utvikling. Kanskje kan et nytt regime gå i dialog med helsevesenet for å bli en sparring partner når pur unge gutter og jenter skal få råd om veksthemmende hormoner.

– Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd dette var en av Torbjørn Jaglands fikse ideer, sier Lars Kolstad i kommentarfeltet under Aftenposten-artikkelen.

Og kanskje er det sånn at også NBBF ønsker å bygge ”Det Norske Hus” – stein på stein fra bånn.

Jagland starter statsministergjerningen i 1996 med å lansere prosjektet «Det norske hus». Det var hans strategiplan, og huset raste sammen.

– Jeg vil være visjonær, sa Jagland i 1996

– Vi vil være visjonære sier NBBF i 2014 når de klamrer seg til strategiplanen.

– «Det norske hus» kunne nok ha vært bedre planlagt og utredet, men jeg hadde ikke tid. Jeg tok en sjanse, sa Jagland i et tilbakeskuende intervju i 2008.

Så gjenstår det å se hvordan NBBF vil måtte oppsummere sitt Norske Hus.

Vi får svaret om noen år, men først skal vi sende U18-landslagene til EM. For å innfri et løfte. For å vise at det går an å ta fornuften fangen og fordi det er det eneste anstendige å gjøre. For å vise at det ikke har gått prestisje i dette, og for å leve opp til målsettingen om en åpen dialog.

Om det betyr at den norske modellen, Det Norske Huset, får byggestart et år senere så skal vi nok klare å leve med det.

For akkurat nå er det opprør blant arbeiderne på byggeplassen.

Mens vi venter på at det nye U15-landslaget skal ta medaljer i Nordisk og finne lyset, og veien til A-gruppa i EM:

Det er nå en uke siden styremøtet i NBBF. Det var på dette møtet man bestemte at U18-landslagene ikke skal få delta i EM, og det var dette vedtaket som har satt sinnene i kok Norge Rundt. Både president og generalsekretær har forsøkt å dempe gemyttene ved å forklare sammenhenger. Det har de ikke klart.

Derimot har de klart å hisse på seg enda flere. Såpass mange at det nå begynner å ligne en massiv grasrotbevegelse. Men i møte med hverdagen er det lett å glemme, og vi har alle ansvar for at dette ikke går i glemmeboken. Dersom dette renner ut i sanden og blåse over har vi ikke oppnådd noe som helst. Dersom U18-landslagene blir sittende hjemme i sommer mens 20 andre nasjoner gjør opp seg imellom er det uklokt, umusikalsk, uhørt og en hel masse andre ord som begynner på U.

Derfor en liten kavalkade av synspunkter fra den siste uken (det er mer der det kommer fra…):

STÅLE FREY: «HVORFOR KAN DERE IKKE VENTE I 2 ÅR MED Å IMPLEMENTERE DENNE TOPPIDRETTS-SATSNINGEN PÅ 14 ÅRINGENE? Da kunne man gradvis trappet opp den yngre satsningen på en billigere måte på klubb- og regions-nivå, og ingen hadde blitt fratatt noe.»

SØLVI BANGSUND: «Beklager, Hanne, jeg er enig med Ståle. Vi har hele tiden vært enige om at klubbene er ganske gode på nyrekruttering av unge spillere, samtidig som vi lekker som en sil i aldersgruppen 16-18 år, spesielt på jentesiden. De ungdommene dette vedtaket rammer har ikke vært forberedt, og føler seg svært skuffet.»

ROAR REMSETH PEDERSEN: «Et forbund eksisterer på grunn av medlemmene, et forbund kan ikke leve sitt eget liv. Når et styre tar en avgjørelse som er på tvers av hva medlemsmassens meninger må det tenke seg om en gang til.»

INGVILD PAUR: «Takk til alle landslagsjentene jeg har trent for massevis av flotte opplevelser, for herlige seire og hederlige tap, og for alt dere har lært meg. Beklager (spesielt til Vilde som våget der jeg var feig, og til de som nå ikke får reise til EM) for at jeg ikke var tøff nok da vi var i mye av samme situasjon for under et år siden. Kanskje det kunne vi endret noe der, kanskje ikke. Mest sannsynlig ikke. Og til slutt, dere kommer neppe til å gråte over dette eller i det hele tatt merke noe til det, men uansett: takk for meg også, NBBF.»

PER TØIEN: «Nå takker jeg for meg som trener, tillitsvalgt og bidragsyter i Norges Basketballforbund. Etter å ha vært trener for sju landslag, sittet i utdanningskomiteen, turneringskomiteen, landslagskomiteen, dommerkomiteen og nå appellkomiteen har jeg ikke lyst til at min manglende inspirasjon og store skuffelse skal skinne gjennom på gutta som skal prestere i Nordisk mesterskap.»

ELFRID LISLEVATN: «Utrolig trist at disse guttene ikke får lov til å fullføre det de har jobbet så målrettet mot siden U16 EM i fjor. Mange av spillerne går på NTG og Wang og trener mer enn de fleste innen norsk basket. Fire av spillerne var med på U18-laget som i år ble tidenes beste norske lag med en 10. Plass. Når skal egentlig NBBF begynne å tenke langsiktig og ikke bare starte på nytt om igjen og om igjen….!!!»

GEIR SPITEN: «Jeg har alltid hatt et forbilde som trener og det er Per Tøien. Jeg er ikke inne i dette men traff mange opprørte menesker i hallen på fredag.»

MORTEN JAKOBSEN: «Har det kommet noe fra NBBF omkring denne avgjørelsen, etter avskykronikkene? Det er nesten et eventyr som må tas på alvor når nøkkelpersoner i vår idrett reagerer såpass med rettferdig harme og trekker seg.»

TORE ANDRE SOLHEIM: «Helt på trynet å svikte et lag som både har prestert (eller overprestert) og har potensiale til å bli kjernen i et «voksenlag» som kan tillate seg å ha ambisjoner om noen år. Å ofre et lag som har prestert for et som «kanskje kan bli» viser særdeles dårlig vurderingsevne på alle områder – og hvordan skal disse guttene som det plutselig skal «satses» på kunne stole på at om de når de målene som de har blitt enige om ikke i neste omgang blir dolket i ryggen?»

En annen kar som er opprørt er iTromsøs sportsredaktør Rune Robertsen. I en kommentar om åpningshelgen i BLNO og KL skriver han blant annet:

«Basketballforbundets arrangementer er i ferd med å gjøre eliteserien i basketball til en gymsalidrett. Da undertegnede ankom hallen, som glatt kunne gått for å vært i en hvilken som helst mellomstor by i en tidligere Sovjet-republikk, en time før kampstart var det kun Storm-gutta som varmet opp.»

Hvis jeg tolker ham rett synes han det er ugreit at det ble spilt kamper i gamle Rykkinnhallen. Han likte ikke at han ikke ble møtt av parkeringsvakter og hornorkester. Arrangøren hadde glemt å sette frem stol og bord, og han fant ikke nettverket i hallen. Han synes Nidaros burde begynt oppvarmingen tidligere. Og han synes det var kleint med tilskuere når et lag fra Trondheim møtte et lag fra Tromsø, i Bærum. Sånn for kuriositetens skyld: Da Bærum spilte semifinale mot Centrum i Final Four i 2013 var det pussig nok ikke en kjeft i Tromsøhallen. De bortimot 2000 som hadde sett Tromsø-Frøya i kampen før var hadde gått hjem. Tenk det!

«Nå har det kommet så langt at dersom basketballen skal tilbake til gamle høyder, bør forbundet sterkt vurdere å legge ned BLNO, finne et annet navn, og lage et konsept både spillere, publikum, sponsorer og media kan finne attraktivt», skriver Robertsen.

Jeg gleder meg til å høre hva han foreslår; han synes å vite mye om det meste.

Det virker som de fleste nå har fått med seg at de kommende U18-landslagene ikke skal få reise til EM, det som har vært det ultimate målet for coacher og spillere i lang tid. Da er det kanskje ikke så rart at svaret fra basket-Norge har vært et ramaskrik. Uansett hvordan man snur og vender på det har U18-landslagene historisk sett levert de beste internasjonale prestasjonene.

97-landslaget gutter er sannsynligvis det landslaget gjennom tidene som har vært mest dedikerte, mest målrettede i sitt arbeid og som har jobbet mest i tråd med hvordan NBBF ønsker at lag skal driftes. På terskelen til den spennende U18-sesongen blir satsingen lagt død.

Det er meningsløst!

Umusikalsk!

Uklokt!

Som en følge av dette vedtaket har Per Tøien og Ståle Frey gitt beskjed om at de ikke vil ha noe mer med basketballforbundet å gjøre, og jeg ser at Facebook-sympatien strømmer på. Dette er ikke bare synd – det er et eller annet sted i grenselandet mellom dramatisk, tragisk og provoserende.

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«Aldersbestemte landslag skal delta i EM»

Det er visst ikke helt riktig.

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«NBBF skal rekruttere flere trenere. NBBF skal bidra til at kvalitetsnivået på trenerne heves. NBBF skal beholde og utvikle trenere»

Foreløpig fasit: Tre av Norges mest rutinerte og meritterte har takket for seg.

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«Det er et mål å skape en toppidrettskultur der utøverne er indre motivert, prioriterer trening og tenker helhetlig i forhold til sin utvikling.»

Nå har de oppnådd å få utøvere som er indre demotiverte, som fortsatt prioriterer trening men som ikke helt klarer eller orker å tenke helhetlig i forhold til sin egne utvikling..

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«(Vi ønsker) en åpen og inkluderende organisasjon»

Denne saken synes å være ført for lukkede dører og styremedlemmer har nå fått munnkurv.

For hva det er verdt: Jeg har heller ikke noe mer å bidra med for basketballforbundet, og jeg vil kort og godt ikke jobbe med eller for en organisasjon som fatter så dårlige beslutninger.

For alt jeg vet finnes det ingen planer om noe som helst som omfatter meg, og når jeg med dette takker for meg er det jo en slags skjebnens ironi i at mitt første engasjement som landslagstrener var å lede U18-landslaget til det som var et historisk Nordisk sølv i 1983. Det siste jeg fikk gjøre for NBBF var å lede nettopp et U18-landslag til historiens beste EM-plassering i sommer.

Takk for meg!

Mange har sikkert registrert at Aftenposten plutselig har fått det for seg at de skal skrive om basketball. Den ene historien etter den andre kom både på nett og på trykk denne helgen. Det var nok overraskende for de fleste. Like overraskende som det var for Aftenpostens journalist Mette Bugge at det var sesongåpning i KL og BLNO.
Det hadde hun nemlig ikke fått med seg, og hun hadde jo i realiteten ingen mulighet til å vite det heller med mindre hun finleser terminlister fra de ulike idrettene.
Men Mette er Mette, og dessverre for oss som bedriver småidretter finnes det bare én som henne. Vi har vært kolleger i en årrekke, og hun er den eneste jeg vet om som aktivt og genuint interesserer seg for basketball. Men også alt annet.
Mette er noe så unikt som en journalist som fortsatt er sulten og nysgjerrig på absolutt alt. Ingen idrett er for liten og hun mener nok at det finnes en god historie overalt, bare du evner å lytte og søke.
På lørdag kl. 12.30 fikk jeg tekstmelding fra henne: «Jeg skal på basket søndag. Har du noen tips til spillere/trenere/lag som har en god historie».  Sånn på strak arm visst jeg i hvert fall at tre søstre Winther spilte sammen for Gimle denne helgen, og for aviser er det jo en ekstra liten twist at den ene av søstrene er Josefin som skrev årets MGP-vinner for Norge.
Mette hadde nok egentlig frihelg, men kastet seg i bilen for å rekke Rykkinnhallen før søstrene forsvant fra kampen som hadde startet 12.00. Det rakk hun med god margin, og dagen etter var hun på plass igjen. Jeg fôret henne med Harald (17) og Anniken (14) Frey og la merke til at hun klarte seg svært godt på egen hånd etter dette; sist observert stående på en krakk for å gjøre et kuriøst og tydelig poeng ut av høye spillere i et videointervju med Igor Sedlar på 213 cm.
Jeg føler meg sikker på at det kommer mer fra Mette fra åpningshelgen.
Etter hvert er vi i basket-Norge blitt en litt grumpy gjeng som hater at vi ikke får oppmerksomhet. Mange synes helt sikkert at vi fortjener både minutter og timer på TV, spaltemeter i papiraviser og oppmerkshomhet i avisenes nettutgaver.
Men vi er ganske flinke til selv å sørge for at ingen gidder. Vi forteller jo ikke om de gode historiene, og vi tipser ikke journalister.
Foran åpningshelgen har det ikke gått ut en eneste pressmelding meg bekjent, og i hvert fall var det en tilfeldighet at Mette fikk vite om at KL og BLNO startet.
Da jeg selv begynte min journalistiske karriere i VG-sporten i 1978 hadde alle reportere ansvar for «sine» småidretter. På hvert eneste ukentlige planleggingsmøte MÅTTE du komme med minst én god historie fra din idrett; ikke nødvendigvis sportslig relevant, men en god historie som alle lesere ville kunne få noe ut av selv om de ikke hadde filla peiling på basketball. Eller roing, kajakk, tennis og curling som var blant «mine» idretter.
Fordelen min den gangen var at jeg ikke kunne noe som helst om det jeg skrev om. Dermed ble jeg tvunget til å være nysgjerrig, og å stille spørsmål på et nivå som gjorde det lettfattelig også for VGs lesere.
Jeg husker forresten også godt hvordan noen jobbet ufortrødent i både medgang og motgang. Skeid var den gangen et ganske middelmådig fotballag, men den som hadde ansvaret for kontakten med avisene kom oppom oss i redaksjonen HVER mandag. Han fikk sjelden noe på trykk, men ville være tilgjengelig for oss. Det ble som regel en halvtimes kaffe og prat, og altså hver eneste uke.
For oss som tråkker i basketballmiljøet til daglig er det ofte vanskelig å se skogen for bare trær. Vi vet alt for mye om alt for mange, og der en journalist ser en god historie ser vi kanskje bare selvfølgeligheter.

Her er noen svært få inntrykk fra åpningshelgen:

– Sigrid Male Davidsen (Høybråten) og Elvis Presley har minst én ting felles. Hun sannsynligvis sørget for å vinne statistikkategorien «Blokker» i KL etter bare én kamp. Sigrids kontante «return to sender» 12 ganger i samme kamp drev Gimle nesten til vannvidd.

– Jeg fikk assosiasjoner til Ringenes Herre og Gollum etter å ha sett Nidaros Jets i aksjon. De har flottet seg med utlendinger som er like glade i ballen som Gollum er i ringen («My precious!!»).

– Det er sannsynligvis ikke noe lag som spiller så lekende lett og underholdende som et Bærum i medgang. En regjerende norgesmetser (Gimle) har vel ikke fått så mye juling siden Ulriken sendte sitt eksperimentelle mannskap utpå høsten 2009; da tapte de 110-57 for Harstad…

– Centrum skal ha kred for at de fremstår som en kollektiv gjeng, selv i motgang. Tapet for Nidaros syntes helt unødvendig, men om ikke annet evner Centrum-gutta å holde humøret oppe. Og snart kommer resultatene føler jeg meg sikker på.

Før helgen tippet jeg denne rekkefølgen i BLNO:
Asker
Frøya
Tromsø
Gimle
Ammerud
Bærum
Centrum
Nidaros

Det er fristende å flytte Bærum oppover, Ammerud nedover og Tromsø ett trinn opp. Men jeg lar det være som det er.

Et litt interessant perspektiv er det jo etter denne bloggen og et par dager før møtet som avgjør om U18-landslagene skal få oppleve EM: Harald Eika Frey er en av 12 mulige spillere som kan kvalifisere for laget. I BLNO-åpningen i dag har han altså 29 poeng, 9 assists og 7 returer.  Noen vil synes nok det er bittelitt vanskelig å forstå om U18-landslaget ikke får delta i EM.

Jeg snakker mye, ofte og gjerne med kolleger i basketballmiljøet. Og nå senest med Per Tøien. Litt fordi jeg var nysgjerrig på å høre hans oppfatning av at det nå ikke blir noe OL i Oslo, og litt basketprat som det gjerne blir. Men denne gangen ble det mest om basketballandslagene. Der har Per og jeg nokså sammenfallende interesser; jeg har akkurat avsluttet mitt U18-engasjement, Per har trodd han var på vei inn i et EM-år.

Hvis jeg har forstått det riktig er U18-landslagene et par dager unna å bli strøket fra listen over lag Norge ønsker å satse på. For kort tid siden leverte U18-landslaget (gutter) den beste plasseringen i en EM-turnering noen sinne. Nå står de altså i fare for å bli nektet deltagelse i kommende års EM.

Mandag skal visstnok styret i NBBF diskutere U-landslagenes fremtid. Forslaget som skal behandles går i korthet ut på at landslag som allerede er etablert og godt i gang med sitt prosjekt skal kuttes, og vi skal i stedet bruke ressursene på å dra i gang U15-landslag som skal dyrkes over flere år. Det er ikke mer enn to år siden det ble vedtatt en strategiplan der det heter:

«Aldersbestemte landslag skal delta i EM. Vi skal være blant de tre beste i Nordisk mesterskap og vinne kamper i EM. Vi vil heve kvaliteten på alle landslag….Spillerne skal hele tiden ha noe å se fram til, og dette skal være tydelig kommunisert og tilgjengelig.» I sommer ble U18-landslaget nummer 3 i Nordisk Mesterskap, og vi vant så mange kamper i EM at vi ble nummer 10. U18-gutta leverte altså helt i tråd med det som er nedfelt i strategiplanen.

Men nå risikerer vi at forbundet svarer med å droppe videre satsing på de årgangene som allerede har gledet seg til sommeren som kommer, og som virkelig hadde fått noe å strekke seg etter. Jeg vet at Per er oppbragt over dette, og siden han selv er involvert i prosjektet som risikerer å bli kuttet, kan man mistenke ham for å snakke for sin syke mor. Men i så fall er det jo flere i organisasjonen som kan komme til å få et ubehagelig møte med seg selv i døra – jeg mener hvis vi skal forfølge konspiratoriske tankebaner. Om dette hadde vært en diskusjon som ble ført i full åpenhet hadde det ikke vært så farlig, men ingen har så vidt meg bekjent fått anledning til å mene noe om dette. Ingen er invitert til å komme med synspunkter og eventuelle motforestillinger. Dermed blir det også en nokså ullen prosess der man oppsiktsvekkende nok er i ferd med å avvike fra et tingvedtak som fortsatt ligger fast, og uten å lufte det i organisasjonen.

Som veteran i dette gamet har jeg mange, og sikkert avvikende, synspunkter på landslagssatsingen. Vi har sendt mange lag og årganger til EM-turneringer uten at de egentlig har hatt noe der å gjøre. Jeg mener fortsatt at det må finnes andre og bedre måter å matche talenter på enn å sende dem til øst-Europa for å bli slaktet. Jeg skal også være varsom med å mene noe skråsikkert om jentelandslagene oppi dette, men det er altså snakk om at både jenter og gutter kan komme til å lide samme skjebne.

Og om jeg akkurat i denne saken skal gjøre meg til guttas talsmann er jeg helt sikker på at et U18-landslag gutter MÅ få lov å prøve seg i et EM. At vi tidvis også har vært med i U20-EM og også Universiaden med U23-landslaget har vært en hyggelig bonus, men U18 et must. 97-gutta som nå er modent for kutt, startet sine forberedelser sammen et år tidligere enn noe annet landslag før dem. De startet på Basketskolen ett år før de skulle ut i Nordisk Mesterskap, og har siden vært en homogen og seriøst satsende prestasjonsgruppe som nå holder det gående med ett mål for øyet – EM sommeren 2015.

De årgangene jeg selv kjenner best er 91 og 96. 91-gutta levert et middelmådig EM som U16-lag, men fulgte opp med to spillere på All Star-laget i Nordisk som U18. 96-laget viste tilløp til mulig suksess som U16, og leverte en 10.plass i EM og bronse i Nordisk som U18-lag. BLNO starter kommende helg. Der står U-landslagsspillere og -kandidater i kø for å vise seg frem. Simon Midtvedt, Magnus Elgmork, Haakon Hellebust, Johannes Dolven, Harald Eika Frey, Anders Nymo, Fredrik Haug, Sander Rivø Aslesen, Jørgen Henriksen, Ruzh Baleros, Jules Akvama, Eivind Lamo.

Brorparten av disse spillerne har lært mye lokalt og i klubbene, men mange av dem enda mer internasjonalt. Hvorfor i all verden skal vi nekte de som er ett år yngre å få prøve seg? Hvorfor skal vi ta fra dem muligheten til å utvikle seg i en retning som kommer BLNO og norsk basketball til gode? Kanskje kjenner jeg mine egne sønner aller best. Daniel er ikke lenger en spiller på elitenivå, men Stian Emil har fortsatt håp om å forlenge basketballkarrieren etter endt college-utdannelse.

Jeg har nødvendigvis fulgt ham tett i alle år, og vet at det som ga ham de virkelige kickene var landslagsårene som U16, U18 og U20. Når han er blitt en god spiller kan det helt sikkert tilbakeføres til det vi startet med på klubblaget. College-årene i USA skal også ha sin del av æren for at han er blitt en mer robust atlet. Men da han virkelig slo ut i full blomst var som landslagsspiller. Jeg har stor forståelse for at penger skal brukes fornuftig, og at norsk basketball ikke har råd til å holde seg med landslag i alle klasser og i alle turneringer. Men enkelte ting rører man kort og godt ikke ved!