Jeg undrer meg fortsatt over hvem som skjuler seg bak pseudonymet Charles Janson, og hvem som fôrer ham med så mye informasjon som bare et fåtall i basket-Norge kjenner til. I en kommentar til min blogg om «Det Norske Hus» har «Charles Janson» levert en tekst som har tre særtrekk:

– I sin iver etter å gå i rette med kritikken mot forbundets prosesser og avgjørelser kommer han i skade for å begå et par karakterdrap på veien. Skjønt, det er sannsynligvis gjennomtenkt og tilsiktet.

– «Charles Janson» har begått en tekst som er usedvanlig velformulert, og man kan ikke annet enn å akseptere at dette er bra saker sett fra en tekstforfatters ståsted.

– Men også: Han er usedvanlig velinformert. Han har såpass detaljert kunnskap og innsikt at det er mer enn påfallende.

Dette bildet prydet FB-profilen til Charles Janson den korte tiden den fikk leve. Noen som kjenner denne karen?

Det blir ikke mindre besynderlig av at «Charles Janson» selvfølgelig ikke er Charles Janson. Han har sannsynligvis har opprettet en falsk Facebook-profil den dagen han offentliggjorde sine innspill, for så å slette FB-profilen og sin egen kommentar på FB-siden «Norsk Basket». På profilen var det ikke mye informasjon å hente, annet enn at han i løpet av et døgn klarte å få Terje Osland som FB-venn, og at han angivelig jobbet i «Direktoratet for Nødkommunikasjon». Der er det selvfølgelig ingen som har hørt om ham, og det er vel ment som en artig «finte». Hele denne saken handler jo på et vis om nødkommunikasjon den ene eller andre veien.

Men falsk eller ikke, «Charles Janson» har visst saker og ting nesten ingen har hatt kjennskap til, annet enn helt sentrale personer i styre og stell.

Han har visst at Per Tøien ble intervjuet av NRK forrige uke.   Det var det svært få som hadde kjennskap til. «Charles Janson» skriver:

«Når NRK nå har filmet et TV-innslag om saken, som er forespeilet en mulig visning på NRK-sporten, begynner det hele å bli ganske absurd og en ganske tydelig indikasjon på medieregi og spill i kulissene.»

Han har lagt ut sin kommentar kl. 12.50; tre timer etter at Per forlot NRK.

«Janson» skriver videre:

«Som NIF og NBBFs utvalgte kandidat til FIBAs høyeste trenerutdanning, biter Mathias Eckhoff uaffisert hånden som matet ham. Han viser en flerdimensjonert umusikalitet der han håner og raljerer mot NBBF fra FIBA-sponset USA-eksil i så svulstige og tåkete vendinger at det er en prøvelse å finne en sammenheng.»

Joda, Mathias har vært på studietur i Delaware, men det er ytterst få som har kjent til dette annet en helt sentrale personer i forbundet og noen av hans aller nærmeste. Jeg mener selv å være mer en gjennomsnittlig godt orientert om det meste i norsk basketball, men har aldri hørt om det. Før nå. Før «Charles Janson» omtaler studieturen som noe de fleste bør vite om.

 «Virker det ikke relativt umusikalsk at Tøien og Frey mottok 20 000 kr i støtte fra breddeklubben Kjelsås, for å dra på luksuriøst treningsopphold i Hellas med «eget» landslag i 2013?»

«Charles» vet også om dette som ikke har vært almen viten i basketballmiljøet (skjønt adjektivet «luksuriøst» er hans eget). I tillegg er han jo fascinerende oppdatert på deltakelser, resultater og plasseringer for yngre landslag i forbundet gjennom de siste årene.

Noe refleksjoner rundt dette:

– Hvorfor i all verden skulle noen velge å fremstå anonymt med synspunkter som dette? Det er ikke injurierende, det er kurante meninger og det hadde gitt mer substans og tyngde med et kjent fjes å henge det på. Nå fremstår det mer som anonym skittkasting. Kanskje er grunnen at vedkommende ikke vil avsløre sin egentlige bakgrunn, sitt egentlige tillitsverv, sitt egentlige arbeidssted eller sin egentlige tilknytning til norsk basketball. Er han eller hun journalist? Profesjonell kommunikasjonsrådgiver? Jurist kanskje?

– Jeg skriver mye, og tror jeg vet litt om hvordan man effektivt kommuniserer. «Charles» skriver godt – såpass bra at jeg bare kjenner en håndfull tilknyttet norsk basket som kunne begått dette. På samme måte som jeg vet hvem som kanskje har identiske meninger, men som helt opplagt IKKE kunne formulert dette.

– Og siden de faktiske opplysningene i Jansons kommentar er såpass detaljerte, er det fristende å tenke at det kan være et bestillingsverk. Noen har verket etter å få ut disse meningene men har ikke sett seg i stand til å formulere noe som ville kommunisert effektivt nok.

– Dersom forbundsansatte eller -tillitsvalgte hadde ønsket å komme på banen med noe i nærheten av «Charles Janson»s kommentarer kunne de selvfølgelig ikke ha gjort det ustraffet. Meningene og tonen i det han (hun?) har skrevet er såpass giftig at det hadde tatt seg dårlig ut.

Det påstås at forbundet har forsøkt å stoppe NRK-innslaget om denne saken. Hvis det er riktig, er det rimelig spesielt. Det hadde vært moro å få Charles Janson frem i lyset. Jeg vet hvor i Oslo han har sendt innlegget fra, men jeg vil vite mer!

Hvem skulle trodd at en så liten idrett kunne avstedkomme så mange og så sterke reaksjoner. Vi kan jo velge å se det som et sunnhetstegn at vi som lever og ånder for norsk basketball er så levende opptatt av hva vi er, hva vi ikke er og hvor vi skal.

I varierende grad har vi alle latt oss hisse opp over det faktum at U18-landslagene ikke skal få delta i EM kommende sommer. Jeg tror det er opplest og vedtatt at det er ufornuftig, uklokt, umusikalsk og unødvendig.

Men det synes også som om de fleste aksepterer at programmet med rekordtidlig inntreden i landslagsarbeidet er fornuftig og riktig.

Mon det.

Jeg er ikke helt overbevist, og innrømmer gjerne at jeg altfor ofte har tenkt at vi burde stått over U16-deltagelse i EM. Nordisk, privatlandskamper og eventuelt spill i C-EM hadde vært riktig matching for mange av disse lagene. Jeg har alltid trodd at mestringsfølelse er en viktig del av sportslig utvikling. Og jeg har vært usikker på om 60-poengstap har vært veldig gunstig.

Jeg har hatt ansvaret for mange årganger av U16-landslag og sett at det handler aller mest om fysikk. Jeg har forsøkt å google på aldersmessige forskjeller på når puberteten gjør seg gjeldende uten å finne det. Men vi har som regel latt oss fascinere og irritere over at vi møter spillere med drøy skjeggvekst og definerte muskler, mens vi så vidt har fått antydning til fjon under armen. Vi har følt oss teknisk og taktisk oppegående, men blir ”spist” av insidespillere på 100+ kilo og guarder med eksplosivitet og muskelmasse vi foreløpig bare har kunnet drømme om.

To år senere, som U18-landslag, er det meste utlignet. Da har også vi vokst oss ferdig. Også vi har trent på oss pondus og kropp. Som U18-landslag har vi alltid levert de beste resultatene, og når vi kom hjem fra Bulgaria i sommer med en 10.plass var det hårfint unna å få spille om plassene 1-8. Det hadde virkelig vært oppsiktsvekkende, og derfor blir det litt forstemmende og provoserende når Baard Stoller sier til Aftenposten i dag at «det holder ikke med 10. plass i B-EM, som betyr at Norge er nummer 26 i Europa».

Kanskje kan det nye programmet gi oss bedre og og mer strukturerte treningsopplegg, men det kan sannsynligvis ikke gjøre noe med pubertet og utvikling. Kanskje kan et nytt regime gå i dialog med helsevesenet for å bli en sparring partner når pur unge gutter og jenter skal få råd om veksthemmende hormoner.

– Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd dette var en av Torbjørn Jaglands fikse ideer, sier Lars Kolstad i kommentarfeltet under Aftenposten-artikkelen.

Og kanskje er det sånn at også NBBF ønsker å bygge ”Det Norske Hus” – stein på stein fra bånn.

Jagland starter statsministergjerningen i 1996 med å lansere prosjektet «Det norske hus». Det var hans strategiplan, og huset raste sammen.

– Jeg vil være visjonær, sa Jagland i 1996

– Vi vil være visjonære sier NBBF i 2014 når de klamrer seg til strategiplanen.

– «Det norske hus» kunne nok ha vært bedre planlagt og utredet, men jeg hadde ikke tid. Jeg tok en sjanse, sa Jagland i et tilbakeskuende intervju i 2008.

Så gjenstår det å se hvordan NBBF vil måtte oppsummere sitt Norske Hus.

Vi får svaret om noen år, men først skal vi sende U18-landslagene til EM. For å innfri et løfte. For å vise at det går an å ta fornuften fangen og fordi det er det eneste anstendige å gjøre. For å vise at det ikke har gått prestisje i dette, og for å leve opp til målsettingen om en åpen dialog.

Om det betyr at den norske modellen, Det Norske Huset, får byggestart et år senere så skal vi nok klare å leve med det.

For akkurat nå er det opprør blant arbeiderne på byggeplassen.

Mens vi venter på at det nye U15-landslaget skal ta medaljer i Nordisk og finne lyset, og veien til A-gruppa i EM:

Det er nå en uke siden styremøtet i NBBF. Det var på dette møtet man bestemte at U18-landslagene ikke skal få delta i EM, og det var dette vedtaket som har satt sinnene i kok Norge Rundt. Både president og generalsekretær har forsøkt å dempe gemyttene ved å forklare sammenhenger. Det har de ikke klart.

Derimot har de klart å hisse på seg enda flere. Såpass mange at det nå begynner å ligne en massiv grasrotbevegelse. Men i møte med hverdagen er det lett å glemme, og vi har alle ansvar for at dette ikke går i glemmeboken. Dersom dette renner ut i sanden og blåse over har vi ikke oppnådd noe som helst. Dersom U18-landslagene blir sittende hjemme i sommer mens 20 andre nasjoner gjør opp seg imellom er det uklokt, umusikalsk, uhørt og en hel masse andre ord som begynner på U.

Derfor en liten kavalkade av synspunkter fra den siste uken (det er mer der det kommer fra…):

STÅLE FREY: «HVORFOR KAN DERE IKKE VENTE I 2 ÅR MED Å IMPLEMENTERE DENNE TOPPIDRETTS-SATSNINGEN PÅ 14 ÅRINGENE? Da kunne man gradvis trappet opp den yngre satsningen på en billigere måte på klubb- og regions-nivå, og ingen hadde blitt fratatt noe.»

SØLVI BANGSUND: «Beklager, Hanne, jeg er enig med Ståle. Vi har hele tiden vært enige om at klubbene er ganske gode på nyrekruttering av unge spillere, samtidig som vi lekker som en sil i aldersgruppen 16-18 år, spesielt på jentesiden. De ungdommene dette vedtaket rammer har ikke vært forberedt, og føler seg svært skuffet.»

ROAR REMSETH PEDERSEN: «Et forbund eksisterer på grunn av medlemmene, et forbund kan ikke leve sitt eget liv. Når et styre tar en avgjørelse som er på tvers av hva medlemsmassens meninger må det tenke seg om en gang til.»

INGVILD PAUR: «Takk til alle landslagsjentene jeg har trent for massevis av flotte opplevelser, for herlige seire og hederlige tap, og for alt dere har lært meg. Beklager (spesielt til Vilde som våget der jeg var feig, og til de som nå ikke får reise til EM) for at jeg ikke var tøff nok da vi var i mye av samme situasjon for under et år siden. Kanskje det kunne vi endret noe der, kanskje ikke. Mest sannsynlig ikke. Og til slutt, dere kommer neppe til å gråte over dette eller i det hele tatt merke noe til det, men uansett: takk for meg også, NBBF.»

PER TØIEN: «Nå takker jeg for meg som trener, tillitsvalgt og bidragsyter i Norges Basketballforbund. Etter å ha vært trener for sju landslag, sittet i utdanningskomiteen, turneringskomiteen, landslagskomiteen, dommerkomiteen og nå appellkomiteen har jeg ikke lyst til at min manglende inspirasjon og store skuffelse skal skinne gjennom på gutta som skal prestere i Nordisk mesterskap.»

ELFRID LISLEVATN: «Utrolig trist at disse guttene ikke får lov til å fullføre det de har jobbet så målrettet mot siden U16 EM i fjor. Mange av spillerne går på NTG og Wang og trener mer enn de fleste innen norsk basket. Fire av spillerne var med på U18-laget som i år ble tidenes beste norske lag med en 10. Plass. Når skal egentlig NBBF begynne å tenke langsiktig og ikke bare starte på nytt om igjen og om igjen….!!!»

GEIR SPITEN: «Jeg har alltid hatt et forbilde som trener og det er Per Tøien. Jeg er ikke inne i dette men traff mange opprørte menesker i hallen på fredag.»

MORTEN JAKOBSEN: «Har det kommet noe fra NBBF omkring denne avgjørelsen, etter avskykronikkene? Det er nesten et eventyr som må tas på alvor når nøkkelpersoner i vår idrett reagerer såpass med rettferdig harme og trekker seg.»

TORE ANDRE SOLHEIM: «Helt på trynet å svikte et lag som både har prestert (eller overprestert) og har potensiale til å bli kjernen i et «voksenlag» som kan tillate seg å ha ambisjoner om noen år. Å ofre et lag som har prestert for et som «kanskje kan bli» viser særdeles dårlig vurderingsevne på alle områder – og hvordan skal disse guttene som det plutselig skal «satses» på kunne stole på at om de når de målene som de har blitt enige om ikke i neste omgang blir dolket i ryggen?»

En annen kar som er opprørt er iTromsøs sportsredaktør Rune Robertsen. I en kommentar om åpningshelgen i BLNO og KL skriver han blant annet:

«Basketballforbundets arrangementer er i ferd med å gjøre eliteserien i basketball til en gymsalidrett. Da undertegnede ankom hallen, som glatt kunne gått for å vært i en hvilken som helst mellomstor by i en tidligere Sovjet-republikk, en time før kampstart var det kun Storm-gutta som varmet opp.»

Hvis jeg tolker ham rett synes han det er ugreit at det ble spilt kamper i gamle Rykkinnhallen. Han likte ikke at han ikke ble møtt av parkeringsvakter og hornorkester. Arrangøren hadde glemt å sette frem stol og bord, og han fant ikke nettverket i hallen. Han synes Nidaros burde begynt oppvarmingen tidligere. Og han synes det var kleint med tilskuere når et lag fra Trondheim møtte et lag fra Tromsø, i Bærum. Sånn for kuriositetens skyld: Da Bærum spilte semifinale mot Centrum i Final Four i 2013 var det pussig nok ikke en kjeft i Tromsøhallen. De bortimot 2000 som hadde sett Tromsø-Frøya i kampen før var hadde gått hjem. Tenk det!

«Nå har det kommet så langt at dersom basketballen skal tilbake til gamle høyder, bør forbundet sterkt vurdere å legge ned BLNO, finne et annet navn, og lage et konsept både spillere, publikum, sponsorer og media kan finne attraktivt», skriver Robertsen.

Jeg gleder meg til å høre hva han foreslår; han synes å vite mye om det meste.

Det virker som de fleste nå har fått med seg at de kommende U18-landslagene ikke skal få reise til EM, det som har vært det ultimate målet for coacher og spillere i lang tid. Da er det kanskje ikke så rart at svaret fra basket-Norge har vært et ramaskrik. Uansett hvordan man snur og vender på det har U18-landslagene historisk sett levert de beste internasjonale prestasjonene.

97-landslaget gutter er sannsynligvis det landslaget gjennom tidene som har vært mest dedikerte, mest målrettede i sitt arbeid og som har jobbet mest i tråd med hvordan NBBF ønsker at lag skal driftes. På terskelen til den spennende U18-sesongen blir satsingen lagt død.

Det er meningsløst!

Umusikalsk!

Uklokt!

Som en følge av dette vedtaket har Per Tøien og Ståle Frey gitt beskjed om at de ikke vil ha noe mer med basketballforbundet å gjøre, og jeg ser at Facebook-sympatien strømmer på. Dette er ikke bare synd – det er et eller annet sted i grenselandet mellom dramatisk, tragisk og provoserende.

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«Aldersbestemte landslag skal delta i EM»

Det er visst ikke helt riktig.

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«NBBF skal rekruttere flere trenere. NBBF skal bidra til at kvalitetsnivået på trenerne heves. NBBF skal beholde og utvikle trenere»

Foreløpig fasit: Tre av Norges mest rutinerte og meritterte har takket for seg.

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«Det er et mål å skape en toppidrettskultur der utøverne er indre motivert, prioriterer trening og tenker helhetlig i forhold til sin utvikling.»

Nå har de oppnådd å få utøvere som er indre demotiverte, som fortsatt prioriterer trening men som ikke helt klarer eller orker å tenke helhetlig i forhold til sin egne utvikling..

I NBBFs «Strategiplan 2013-2018» står det:

«(Vi ønsker) en åpen og inkluderende organisasjon»

Denne saken synes å være ført for lukkede dører og styremedlemmer har nå fått munnkurv.

For hva det er verdt: Jeg har heller ikke noe mer å bidra med for basketballforbundet, og jeg vil kort og godt ikke jobbe med eller for en organisasjon som fatter så dårlige beslutninger.

For alt jeg vet finnes det ingen planer om noe som helst som omfatter meg, og når jeg med dette takker for meg er det jo en slags skjebnens ironi i at mitt første engasjement som landslagstrener var å lede U18-landslaget til det som var et historisk Nordisk sølv i 1983. Det siste jeg fikk gjøre for NBBF var å lede nettopp et U18-landslag til historiens beste EM-plassering i sommer.

Takk for meg!

Mange har sikkert registrert at Aftenposten plutselig har fått det for seg at de skal skrive om basketball. Den ene historien etter den andre kom både på nett og på trykk denne helgen. Det var nok overraskende for de fleste. Like overraskende som det var for Aftenpostens journalist Mette Bugge at det var sesongåpning i KL og BLNO.
Det hadde hun nemlig ikke fått med seg, og hun hadde jo i realiteten ingen mulighet til å vite det heller med mindre hun finleser terminlister fra de ulike idrettene.
Men Mette er Mette, og dessverre for oss som bedriver småidretter finnes det bare én som henne. Vi har vært kolleger i en årrekke, og hun er den eneste jeg vet om som aktivt og genuint interesserer seg for basketball. Men også alt annet.
Mette er noe så unikt som en journalist som fortsatt er sulten og nysgjerrig på absolutt alt. Ingen idrett er for liten og hun mener nok at det finnes en god historie overalt, bare du evner å lytte og søke.
På lørdag kl. 12.30 fikk jeg tekstmelding fra henne: «Jeg skal på basket søndag. Har du noen tips til spillere/trenere/lag som har en god historie».  Sånn på strak arm visst jeg i hvert fall at tre søstre Winther spilte sammen for Gimle denne helgen, og for aviser er det jo en ekstra liten twist at den ene av søstrene er Josefin som skrev årets MGP-vinner for Norge.
Mette hadde nok egentlig frihelg, men kastet seg i bilen for å rekke Rykkinnhallen før søstrene forsvant fra kampen som hadde startet 12.00. Det rakk hun med god margin, og dagen etter var hun på plass igjen. Jeg fôret henne med Harald (17) og Anniken (14) Frey og la merke til at hun klarte seg svært godt på egen hånd etter dette; sist observert stående på en krakk for å gjøre et kuriøst og tydelig poeng ut av høye spillere i et videointervju med Igor Sedlar på 213 cm.
Jeg føler meg sikker på at det kommer mer fra Mette fra åpningshelgen.
Etter hvert er vi i basket-Norge blitt en litt grumpy gjeng som hater at vi ikke får oppmerksomhet. Mange synes helt sikkert at vi fortjener både minutter og timer på TV, spaltemeter i papiraviser og oppmerkshomhet i avisenes nettutgaver.
Men vi er ganske flinke til selv å sørge for at ingen gidder. Vi forteller jo ikke om de gode historiene, og vi tipser ikke journalister.
Foran åpningshelgen har det ikke gått ut en eneste pressmelding meg bekjent, og i hvert fall var det en tilfeldighet at Mette fikk vite om at KL og BLNO startet.
Da jeg selv begynte min journalistiske karriere i VG-sporten i 1978 hadde alle reportere ansvar for «sine» småidretter. På hvert eneste ukentlige planleggingsmøte MÅTTE du komme med minst én god historie fra din idrett; ikke nødvendigvis sportslig relevant, men en god historie som alle lesere ville kunne få noe ut av selv om de ikke hadde filla peiling på basketball. Eller roing, kajakk, tennis og curling som var blant «mine» idretter.
Fordelen min den gangen var at jeg ikke kunne noe som helst om det jeg skrev om. Dermed ble jeg tvunget til å være nysgjerrig, og å stille spørsmål på et nivå som gjorde det lettfattelig også for VGs lesere.
Jeg husker forresten også godt hvordan noen jobbet ufortrødent i både medgang og motgang. Skeid var den gangen et ganske middelmådig fotballag, men den som hadde ansvaret for kontakten med avisene kom oppom oss i redaksjonen HVER mandag. Han fikk sjelden noe på trykk, men ville være tilgjengelig for oss. Det ble som regel en halvtimes kaffe og prat, og altså hver eneste uke.
For oss som tråkker i basketballmiljøet til daglig er det ofte vanskelig å se skogen for bare trær. Vi vet alt for mye om alt for mange, og der en journalist ser en god historie ser vi kanskje bare selvfølgeligheter.

Her er noen svært få inntrykk fra åpningshelgen:

– Sigrid Male Davidsen (Høybråten) og Elvis Presley har minst én ting felles. Hun sannsynligvis sørget for å vinne statistikkategorien «Blokker» i KL etter bare én kamp. Sigrids kontante «return to sender» 12 ganger i samme kamp drev Gimle nesten til vannvidd.

– Jeg fikk assosiasjoner til Ringenes Herre og Gollum etter å ha sett Nidaros Jets i aksjon. De har flottet seg med utlendinger som er like glade i ballen som Gollum er i ringen («My precious!!»).

– Det er sannsynligvis ikke noe lag som spiller så lekende lett og underholdende som et Bærum i medgang. En regjerende norgesmetser (Gimle) har vel ikke fått så mye juling siden Ulriken sendte sitt eksperimentelle mannskap utpå høsten 2009; da tapte de 110-57 for Harstad…

– Centrum skal ha kred for at de fremstår som en kollektiv gjeng, selv i motgang. Tapet for Nidaros syntes helt unødvendig, men om ikke annet evner Centrum-gutta å holde humøret oppe. Og snart kommer resultatene føler jeg meg sikker på.

Før helgen tippet jeg denne rekkefølgen i BLNO:
Asker
Frøya
Tromsø
Gimle
Ammerud
Bærum
Centrum
Nidaros

Det er fristende å flytte Bærum oppover, Ammerud nedover og Tromsø ett trinn opp. Men jeg lar det være som det er.

Et litt interessant perspektiv er det jo etter denne bloggen og et par dager før møtet som avgjør om U18-landslagene skal få oppleve EM: Harald Eika Frey er en av 12 mulige spillere som kan kvalifisere for laget. I BLNO-åpningen i dag har han altså 29 poeng, 9 assists og 7 returer.  Noen vil synes nok det er bittelitt vanskelig å forstå om U18-landslaget ikke får delta i EM.

Jeg snakker mye, ofte og gjerne med kolleger i basketballmiljøet. Og nå senest med Per Tøien. Litt fordi jeg var nysgjerrig på å høre hans oppfatning av at det nå ikke blir noe OL i Oslo, og litt basketprat som det gjerne blir. Men denne gangen ble det mest om basketballandslagene. Der har Per og jeg nokså sammenfallende interesser; jeg har akkurat avsluttet mitt U18-engasjement, Per har trodd han var på vei inn i et EM-år.

Hvis jeg har forstått det riktig er U18-landslagene et par dager unna å bli strøket fra listen over lag Norge ønsker å satse på. For kort tid siden leverte U18-landslaget (gutter) den beste plasseringen i en EM-turnering noen sinne. Nå står de altså i fare for å bli nektet deltagelse i kommende års EM.

Mandag skal visstnok styret i NBBF diskutere U-landslagenes fremtid. Forslaget som skal behandles går i korthet ut på at landslag som allerede er etablert og godt i gang med sitt prosjekt skal kuttes, og vi skal i stedet bruke ressursene på å dra i gang U15-landslag som skal dyrkes over flere år. Det er ikke mer enn to år siden det ble vedtatt en strategiplan der det heter:

«Aldersbestemte landslag skal delta i EM. Vi skal være blant de tre beste i Nordisk mesterskap og vinne kamper i EM. Vi vil heve kvaliteten på alle landslag….Spillerne skal hele tiden ha noe å se fram til, og dette skal være tydelig kommunisert og tilgjengelig.» I sommer ble U18-landslaget nummer 3 i Nordisk Mesterskap, og vi vant så mange kamper i EM at vi ble nummer 10. U18-gutta leverte altså helt i tråd med det som er nedfelt i strategiplanen.

Men nå risikerer vi at forbundet svarer med å droppe videre satsing på de årgangene som allerede har gledet seg til sommeren som kommer, og som virkelig hadde fått noe å strekke seg etter. Jeg vet at Per er oppbragt over dette, og siden han selv er involvert i prosjektet som risikerer å bli kuttet, kan man mistenke ham for å snakke for sin syke mor. Men i så fall er det jo flere i organisasjonen som kan komme til å få et ubehagelig møte med seg selv i døra – jeg mener hvis vi skal forfølge konspiratoriske tankebaner. Om dette hadde vært en diskusjon som ble ført i full åpenhet hadde det ikke vært så farlig, men ingen har så vidt meg bekjent fått anledning til å mene noe om dette. Ingen er invitert til å komme med synspunkter og eventuelle motforestillinger. Dermed blir det også en nokså ullen prosess der man oppsiktsvekkende nok er i ferd med å avvike fra et tingvedtak som fortsatt ligger fast, og uten å lufte det i organisasjonen.

Som veteran i dette gamet har jeg mange, og sikkert avvikende, synspunkter på landslagssatsingen. Vi har sendt mange lag og årganger til EM-turneringer uten at de egentlig har hatt noe der å gjøre. Jeg mener fortsatt at det må finnes andre og bedre måter å matche talenter på enn å sende dem til øst-Europa for å bli slaktet. Jeg skal også være varsom med å mene noe skråsikkert om jentelandslagene oppi dette, men det er altså snakk om at både jenter og gutter kan komme til å lide samme skjebne.

Og om jeg akkurat i denne saken skal gjøre meg til guttas talsmann er jeg helt sikker på at et U18-landslag gutter MÅ få lov å prøve seg i et EM. At vi tidvis også har vært med i U20-EM og også Universiaden med U23-landslaget har vært en hyggelig bonus, men U18 et must. 97-gutta som nå er modent for kutt, startet sine forberedelser sammen et år tidligere enn noe annet landslag før dem. De startet på Basketskolen ett år før de skulle ut i Nordisk Mesterskap, og har siden vært en homogen og seriøst satsende prestasjonsgruppe som nå holder det gående med ett mål for øyet – EM sommeren 2015.

De årgangene jeg selv kjenner best er 91 og 96. 91-gutta levert et middelmådig EM som U16-lag, men fulgte opp med to spillere på All Star-laget i Nordisk som U18. 96-laget viste tilløp til mulig suksess som U16, og leverte en 10.plass i EM og bronse i Nordisk som U18-lag. BLNO starter kommende helg. Der står U-landslagsspillere og -kandidater i kø for å vise seg frem. Simon Midtvedt, Magnus Elgmork, Haakon Hellebust, Johannes Dolven, Harald Eika Frey, Anders Nymo, Fredrik Haug, Sander Rivø Aslesen, Jørgen Henriksen, Ruzh Baleros, Jules Akvama, Eivind Lamo.

Brorparten av disse spillerne har lært mye lokalt og i klubbene, men mange av dem enda mer internasjonalt. Hvorfor i all verden skal vi nekte de som er ett år yngre å få prøve seg? Hvorfor skal vi ta fra dem muligheten til å utvikle seg i en retning som kommer BLNO og norsk basketball til gode? Kanskje kjenner jeg mine egne sønner aller best. Daniel er ikke lenger en spiller på elitenivå, men Stian Emil har fortsatt håp om å forlenge basketballkarrieren etter endt college-utdannelse.

Jeg har nødvendigvis fulgt ham tett i alle år, og vet at det som ga ham de virkelige kickene var landslagsårene som U16, U18 og U20. Når han er blitt en god spiller kan det helt sikkert tilbakeføres til det vi startet med på klubblaget. College-årene i USA skal også ha sin del av æren for at han er blitt en mer robust atlet. Men da han virkelig slo ut i full blomst var som landslagsspiller. Jeg har stor forståelse for at penger skal brukes fornuftig, og at norsk basketball ikke har råd til å holde seg med landslag i alle klasser og i alle turneringer. Men enkelte ting rører man kort og godt ikke ved!

I dag ble jeg oppringt av Budstikka som ville sludre og prate litt om «gode, gamle dager», og hvordan BLNO kommer til å se ut i sesongen som kommer. Journalisten hadde bladd litt i arkivene fra tidlig på 2000-tallet, og som han sa, det var nesten så han fikk en liten tåre i øyekroken av avisklipp som dokumenterte stor stemning, bøttevis med tilskuere og underholdning både på banen og utenfor.

Jeg måtte fortelle som det er; i år er jeg bare tilskuer og ikke involvert i noe BLNO-prosjekt. En av de altfor få tilskuerne kanskje. Historien er jo etter hvert godt kjent. De første årene med TV2-avtale og høy sigarføring før det gikk litt i ball for oss alle: Manglende interesse både fra publikum og sponsorer. Vi hadde etter hvert mer enn nok med å få på plass spillere og satsing til sesongen om vi ikke også skulle tenke på rammen rundt kampene.

I dag er vi i den ulykksalige situasjonen at de beste norske spillerne ikke er lenger er i Norge. Det er nesten vondt å tenke på hvor mange og hvor gode vi kunne vært.

Vi skulle gjerne sett dem i BLNO: Torgrim Sommerfeldt, Aksel Bolin, Matz Stockman, Espen Fjærestad, Sjur Dyb Berg, Dragisa Azanjac, Marko Lepovic, Bouna Black Ndiaye, Henry McCarthy, Øivind Lundestad, Karamo Jawara, Stian Emil Berg, Fredrik Bøhn og Nikolas Skouen. Om vi tar med spillere som har vært ute for så å komme hjem og satse på utdannelse, familie og karriere blir listen enda lenger.

Det er nesten blitt en regel at de beste norske spillerne er ferdige som 25-åringer. Det er ganske dramatisk. Så er det jo lov å håpe at flere fra neste generasjon velger å fullføre en basketballkarriere i Norge. Sikkert er det i hvert fall at du i årets BLNO vil finne mye ungt og lovende. Faktisk såpass mye ungt og lovende at det nesten er umulig å vite hvilken vei vinden vil blåse i år. Kanskje er det heller ikke i år stormen fra Tromsø blir kraftig nok. Om jeg blir tvunget til å levere et tips må det bli noe sånt:

Asker blir sterke og kan vinne det aller meste dersom kjemien internt i laget endelig stemmer. Hvis Frøya klarer å stille alle mann alle på kampene blir også det et lag å regne med; det er i hvert fall få lag som kan matche startingen på kvalitet og rutine. Norgesmester Gimle står tilsynelatende litt ribbet tilbake, men det er talent nok i laget til at de kan klare å presse seg inn blant de fire beste.

Hos Ammerud og Centrum er det spillere nok til å levere varene, men Centrum er neppe dype nok. Og det blir rart å se spillere med Midtvedt som etternavn uten gul drakt. Like rart som det blir å se Nils-Paul Skåra i grønt. Ammerud har for sikkerhets skyld klarert 20 spillere i stallen, men kanskje er det bare 6-7 av dem som virkelig holder mål. Og det er lett å forestille seg enkelte kulturkollisjoner i gruppa.

Hvis noen er på jakt etter laget med størst potensiale må det være Bærum som nesten stiller med et rent U18-landslag. Skjønt, bare nesten. Stian Mjøs er blitt veteran i en alder av 25 år, og selv om mange håper Flavian Davis spiller større enn han er, spørs det om han er den spilleren laget trenger.

Elitespillerne fra Trondheim stiller med nytt navn og nesten nytt mannskap, men selv trøndere klarer neppe å mobilisere nok entusiasme til å kompensere for litt manglende kvaliteter. Nidaros blir nok dessverre taperen i dette selskapet.

Mine tips FØR åpningshelgen blir omtrent sånn:

• Asker
• Frøya
• Tromsø
• Gimle
• Ammerud
• Bærum
• Centrum
• Nidaros

Lagene og programmet finner du her

Så «sparkes» sesongen i gang igjen, skrev Tromsø Storm på nettet. Før de rettet det til at det var klart for tipoff… Det er faktisk like deilig hvert år; noen sommeruker helt uten basketballaktivitet. Det er lett å bli mett når sesongene starter før skolene i august og i realiteten varer til og med landslagsaktivtet i jul/august.

I år var jeg så heldig å være en del av U18-landslaget som leverte Norges beste EM-plassering gjennom tidene med en 10.plass i Bulgaria. Sånt er alltid inspirerende, og gir lyst og guts til å stå på litt videre.

Enda et år.

Enda et nytt lag.

For meg blir denne sesongen helt annerledes. Jeg har lenge, kanskje altfor lenge, vært en del av apparatet rundt Bærum Basket med ansvar for både seniorer og juniorer. Og på mange måter var jeg vel fadder til prosjektet som var tuftet på de samme ideene og verdiene som 3B Basket. Men i år er jeg ute av Bærum Basket- organisasjonen og har vendt tilbake til røttene.

I EB85.

I klubben jeg selv var med å stifte for snart 30 år siden.

Og det har virkelig vært interessante og lærerike år der jeg har fått følge 6 årsklasser tett på livet. Ikke minst har jeg fått et unikt innblikk i hvordan alle generasjoner har sine særtrekk.

Fra en hardtarbeidende og kollektiv gjeng av spillere født i 1970 til laget jeg nettopp har overtatt; gutter født i 2002(!). Jeg gleder meg til nye utfordringer med purunge talenter, men gleder meg også over å ha så mange venner intakt fra laget jeg trente for 30 år siden.

Og innimellom har jeg virkelig hatt gode år med 81-gutta og spillerne født i 1986 og 1991. Og hvis jeg skal være helt ærlig hater jeg å måtte ta farvel med 96-årgangen i Bærum. Det hadde vært moro å følge dem helt i mål; dvs som siste års junior.

1985 var tiden før det var mulig å kombinere basketball og skole, og vi skal være ærlige nok til å innrømme at dagens spillere behersker et langt bredere register av både skills og forståelse enn de som den gangen var 15-åringer. Men de var i hvert fall dønn dedikerte og interessertte – og utrolig lojale. Og tøffe i trynet. I dag er jeg av og til nervøs for at spillerne skal dette overende hvis det trekker fra døra.

86-årgangen var den første på NTG, og kanskje den mest seriøse og selvdrevne gruppen spillere jeg har vært borte i. De var tross alt bare 5 spillere på NTG det første året, og det var ingen selvfølge at det skulle være morsomt dag ut og dag inn uten å kunne spille mot hverandre.

Og nå er det altså foreløpig slutt for meg. Jeg kjenner at det er innmari lenge siden jeg har trent så unge spillere. De er 12 år gamle og har nesten alt igjen å lære. De er sultne som få og det er vanskelig å vite hvilken ende jeg skal begynne. Jeg må for eksempel lære meg tålmodighet fra bunnen av…

Min kontakt med BLNO-miljøet begrenser seg nå til at jeg har sagt ja til å hjelpe med programmet til åpningshelgen om en drøy uke. Og det er nesten tragikomisk hvor lite som endrer seg fra år til år. I morgen er det en uke til programmet må være ferdig trykket, men fortsatt mangler vi lagoppstilling fra 7 av lagene i BLNO og KL. Og felles for alle – med noen svært få og hederlige unntak – man har ikke klart å ta lagbilder.

Dette skal liksom være eliten i Norge. For meg som er vant til det, er det ikke sjokkerende, men det er jo litt pinlig og understreker på aller tydeligste vis at vi er amatører.

Når basket.no ikke nevner Norges største åpningsturnering i basketball med et ord er det jo også ganske spesielt – på grensen til arrogant. Det gjør det ikke bedre at det i stedet ble skrevet om Scania Cup-kvalifiseringen i Trondheim både før og etter helgen. Der deltok 3 lag. I Bærum Open var vi 80.

I sommer ble det overlatt til landslagscoachene å rapportere hjem fra EM-turneringene på Facebook og det ene laget etter det andre leverte strålende og levende saker fra sine oppturer og nedturer. basket.no fulgte opp med å legge ut et slags referat 24 timer etter at begivenheten hadde funnet sted – ofte omtrent på det tidspunktet neste kamp allerede var i gang.

Om jeg skulle ønske meg noe for sesongen vi går inn i, så må det være litt større grad av profesjonalisme i alle ledd. Det er ikke sånn at alt må stemme med en gang, men NOE må det være mulig å gjøre 100%.

Hvis jeg snart får lagoppstillingene til åpningshelgen kan det til og med hende at det går an å skrive noen linjer om sesongen som kommer.

God sesong til alle!

Det er litt moro å grave i gamle resultater, og da jeg var i Bulgaria med U18-landslaget for bare noen dager siden ble jeg minnet om at første gang Norge var der med et juniorlag var i 1982.

Den gangen var ikke EM delt i A- og B-grupper, men var et rent sluttspill med 12 lag som hadde kvalifisert seg. Norge ble ett av 12 lag i sluttspillet etter å ha vunnet kvalifiseringsrunden i Nadderudhallen med 66-63-seier over England, 77-73-tap for Finlands og seier 71-60 over Sverige.

I Bulgaria ventet tøff motstand i et EM som hadde disse deltagerne: Bulgaria, Vest-Tyskland, Frankrike, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, Sovjet, Israel, Italia, Spania, Ungarn og Finland! Ganske rå motstand med andre ord, og det var ikke overraskende at Norge endte sist, med disse resultatene. De fikk en god porsjon juling av Jugoslavia men var innenfor rekkevidde av andre lag, Og om jeg har forstått historien riktig: Bare en teknisk foul unna å slå Ungarn:

• Bulgaria-Norge 71-49
• Vest-Tyskland-Norge 89-51
• Tsjekkoslovakia-Norge 81-70
• Jugoslavia-Norge 114-77
• Frankrike-Norge 87-68
• Israel-Norge 98-75
• Ungarn-Norge 77-75

Bak den norske prestasjonen sto blant andre spillere som Torgeir Bryn, Eivind Grønli og Ståle Skagestad – ledet av smått legendariske Bernie Dignan.

Min egen første, store internasjonale opplevelse var med juniorlandslaget året etter, med en helt ny årgang av spillere, men fortsatt med Torgeir Bryn på laget. Vi vant alle kamper i Nordisk Mesterskap, med unntak av mot Finland, og endte med sølv.

I år ble det bronse i Nordisk med en blanding av 96- og 97-spillere, og altså en 10.plass i EM som er den beste U18-prestasjonen av noe norsk lag. Et arkivsøk avslører at det er de norske U20-gutta som historisk har levert de beste resultatene – blant annet med 10.plass i 2010 og 11.plass de to årene før det. Og det er stort sett årgangene 89, 90 og 91 som har levert best.

Noen år senere er det altså 96 og 97 som hevder seg, og som på den måten avslører at Norge er på rett vei. Jeg føler nok at det vil være helt galt om ikke disse gutta får muligheten til å prøve seg i U20 også, så får vi se om Norge for første gang kan gå bedre enn en 10.plass.

Her er U-statistikken siden 2006:

U18 gutter

• 2014: 10
• 2013: 14
• 2012: 20
• 2011: 16
• 2010: deltok ikke
• 2009: 17
• 2008: 19
• 2007: 11 (også i Bulgaria)
• 2006: 13

U16 gutter

• 2014: ?
• 2013: 22
• 2012: 20
• 2011: deltok ikke
• 2010: 19
• 2009: deltok ikke
• 2008: deltok ikke
• 2007: 20
• 2006: 15

 U20 gutter

• 2014: deltok ikke
• 2013: deltok ikke
• 2012: deltok ikke
• 2011: 20
• 2010: 10
• 2009: 11
• 2008: 11
• 2007: deltok ikke
• 2006: deltok ikke