Det er litt moro å grave i gamle resultater, og da jeg var i Bulgaria med U18-landslaget for bare noen dager siden ble jeg minnet om at første gang Norge var der med et juniorlag var i 1982.

Den gangen var ikke EM delt i A- og B-grupper, men var et rent sluttspill med 12 lag som hadde kvalifisert seg. Norge ble ett av 12 lag i sluttspillet etter å ha vunnet kvalifiseringsrunden i Nadderudhallen med 66-63-seier over England, 77-73-tap for Finlands og seier 71-60 over Sverige.

I Bulgaria ventet tøff motstand i et EM som hadde disse deltagerne: Bulgaria, Vest-Tyskland, Frankrike, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, Sovjet, Israel, Italia, Spania, Ungarn og Finland! Ganske rå motstand med andre ord, og det var ikke overraskende at Norge endte sist, med disse resultatene. De fikk en god porsjon juling av Jugoslavia men var innenfor rekkevidde av andre lag, Og om jeg har forstått historien riktig: Bare en teknisk foul unna å slå Ungarn:

• Bulgaria-Norge 71-49
• Vest-Tyskland-Norge 89-51
• Tsjekkoslovakia-Norge 81-70
• Jugoslavia-Norge 114-77
• Frankrike-Norge 87-68
• Israel-Norge 98-75
• Ungarn-Norge 77-75

Bak den norske prestasjonen sto blant andre spillere som Torgeir Bryn, Eivind Grønli og Ståle Skagestad – ledet av smått legendariske Bernie Dignan.

Min egen første, store internasjonale opplevelse var med juniorlandslaget året etter, med en helt ny årgang av spillere, men fortsatt med Torgeir Bryn på laget. Vi vant alle kamper i Nordisk Mesterskap, med unntak av mot Finland, og endte med sølv.

I år ble det bronse i Nordisk med en blanding av 96- og 97-spillere, og altså en 10.plass i EM som er den beste U18-prestasjonen av noe norsk lag. Et arkivsøk avslører at det er de norske U20-gutta som historisk har levert de beste resultatene – blant annet med 10.plass i 2010 og 11.plass de to årene før det. Og det er stort sett årgangene 89, 90 og 91 som har levert best.

Noen år senere er det altså 96 og 97 som hevder seg, og som på den måten avslører at Norge er på rett vei. Jeg føler nok at det vil være helt galt om ikke disse gutta får muligheten til å prøve seg i U20 også, så får vi se om Norge for første gang kan gå bedre enn en 10.plass.

Her er U-statistikken siden 2006:

U18 gutter

• 2014: 10
• 2013: 14
• 2012: 20
• 2011: 16
• 2010: deltok ikke
• 2009: 17
• 2008: 19
• 2007: 11 (også i Bulgaria)
• 2006: 13

U16 gutter

• 2014: ?
• 2013: 22
• 2012: 20
• 2011: deltok ikke
• 2010: 19
• 2009: deltok ikke
• 2008: deltok ikke
• 2007: 20
• 2006: 15

 U20 gutter

• 2014: deltok ikke
• 2013: deltok ikke
• 2012: deltok ikke
• 2011: 20
• 2010: 10
• 2009: 11
• 2008: 11
• 2007: deltok ikke
• 2006: deltok ikke

Det har virkelig vært et strålende EM så langt for de nordiske nasjonene. Norge, Danmark og Island kjemper om å bli best i gruppen 9-12, og imponerende nok har vi to nasjoner i semifinalene i kveld: Finland møter Ukrania, mens Sverige skal bryne seg på Tyskland. Det betyr at minst ett lag fra Norden rykker opp i A, kanskje to. Det er kanskje den beste nordiske EM-innsatsen noen sinne.

Vi kan ikke annet enn være imponert over at Sverige har gått hele veien til semifinalen. Kampprogrammet har ikke tillatt at vi har sett dem «live» ennå, men vi er på plass i kveldens semifinale. Så får vi se om de har tatt kvantesprang fremover etter Nordisk, eller om det er vi som har sakket akterut i forhold til laget vi slo 66-55 i åpningskampen i Solna.

Fullt så overraskende er det ikke at Finland er der de er. Det er et godt lag, det er et tøft lag og de har nesten alle kvaliteter som skal til for å hevde seg. Kanskje mangler de en «big guy» eller to, men de kompenserer mer enn godt nok med andre ferdigheter.

Finnene er samtidig blant de svært få jeg ikke er på hils med lenger. Skjønt, jeg forsøker stadig vekk og jeg tror jeg merket et nesten usynlig nikk fra en av dem ved frokosten i dag. Det var sikkert en glipp.

I et EM støter vi på hverandre titt og ofte, og det er for eksempel utrolig hyggelig å møte skotske venner i EM etter EM. Like blide, like omgjengelige – alltid med et smil på lur. De lar seg aldri bringe ut av fatning etter svake resultater, og dem er det mange av.  Jeg har sågar klart å få den georgiske coachen på glid, og det anser jeg for å være en prestasjon. Alle hilser, alle er vennlige: dansker, portugisere, skotter, islendinger.

Men altså finnene: I åpningskampen møttes vi i en batalje som tidvis ble tøff. Finland har blant annet en av EMs aller beste forsvarsspillere og assistleggere. Han er liten, han er ekstremt aggressiv og fotrapp og han bruker alle triks i boka for å vinne situasjoner og kamper. Og han flopper. Det er for all del «part of the game», men mange mener vel at finnene er for gode til at det skal være nødvendig. Når han slipper unna med det, og når han vinner 1-mot-1 situasjoner med det, er det en suksess og sånn sett gjør han jo det han skal.

Men det ville være dumt å møte det om man ikke gjorde et forsøk på å fange dommernes oppmerksomhet. Og det var altså det jeg gjorde, og siden har ingen finner hilst på meg. De klarer på utmerket vis å se gjennom meg hvis vi møtes i lobbyen elle restauranten.

Jeg synes det finske laget er strålende, og om det slumper en finne innom denne bloggen uten å bruke google.translate:

Me eläköön Suomi!

Nå vet jeg hvorfor vi ikke vinner Melodi Grand Prix. Jeg har nettopp hatt min verste musikalske oppevelse noen sinne; uten sammenligning. Jeg er riktignok ingen stor forbruker av musikk, men kanskje litt mer interessert enn Drillo som svarte «Stillheten» på spørsmålet om hvilken musikk han foretrekker.

Jeg har aldri eid en iPod, men har en iPhone der jeg har lastet ned to sanger (Pink Floyd/Wish You Were Here og aha/The Sun Always Shines On TV for dem som måtte lure). Og jeg liker egentlig ganske mye så lenge det går an å ane en melodi inni der et sted – og så lenge det ikke er veldig mye snakking med fuck ditt og fuck datt i annenhver linje.

Men altså den verste opplevelsen: I dag – på enda en fridag i U18-EM i Sofia – fikk vi dele buss med det makedonske laget til et kjøpesenter borti her. En kjøretur på en halvtime der bussens musikkanlegg (?) kjørte på full guffe. Tunet inn på en eller annen lokal hitstasjon der jævelskapen rant ut. Ja, det var ganske ille, og det hjelper ikke musikkopplevelsene i Bulgaria at ingen – absolutt INGEN – taxier eller busser har musikkanlegg der høyttalerne ikke er sprengt.

Bussturen kulminerte i en kvinnelig artist som virkelig tok i det hun hadde, og det var tydelig at dette var en real sommerslager: Samtlige 18-åringer i bussen (minus de norske) veivet med armer, sang med av full hals på en låt som ikke hadde noen kvaliteter. I hvert fall ikke for meg.

Og det er jo i disse landene det stemmes i Melodi Grand Prix: Bulgarere, makedonere – Balkan og landene rundt Svartehavet. Sorry Carl Espen, sånn er det bare.

Når det nå nærmer seg slutten i mesterskapet er det tid for å steppe opp. Vi har levert to middelmådige kamper, mot Østerrike og Island – og muligheten vår til å spille om plassene 9-12 ble altså reddet av en østerriksk scoring i siste sekund mot Makedonia.

Og det er Danmark som står for tur. Danskene som vi i Nordisk mente det var irriterende og unødvendig å tape for. Vi vet nok mer hvem vi er nå, som et lag. Vi ser styrker og svakheter i vårt eget spill og må forsøke å definere en måte å stoppe Danmark på.

Seier mot Danmark gir oss en sannsynlig omkamp mot Island, i så fall kamp om 9.plassen i mesterskapet: Det skal mye til om ikke Island valser over Luxembourg. Tap for Danmark betyr også kamp om 11.plassen mot Luxembourg.

Vi synes alle det er kjedelig å tenke på at vi var så nær en plass blant de siste 8. Seier mot Slovenia hadde gjort susen, og det var ikke veldig langt unna. Og jeg gir all mulig kred til Sverige som nå er i semifinale mot Tyskland, men samtidig er det både godt og vondt å vite at nettopp Sverige håndterte vi med bravur i Nordisk. Sverige har hatt en hyggelig vei gjennom mesterskapet og i realiteten levert én veldig god kamp, i går mot Portugal.

Uansett hvor dette bærer for Norge er det godt å vite at vi nærmer oss de bedre europeiske nasjonene. Det nytter, og Norge har nå smarte spillere, rutinerte spillere og dedikerte spillere.

Vi er der oppe, men uten de nødvendige marginene på vår side. Det er selvfølgelig en salig blanding av uflaks, udyktighet og også det faktum at marginale dommercalls ofte går med de store nasjonene.

I går vant jeg forresten en bitteliten seier med de grå. I et forsøk på avklaring av skrittavblåsninger i vår disfavør hvisket den ene dommeren meg i øret både under kampen og etterpå «I agree with you». Kult det!

Jeg vet jeg har skrevet om dette tidligere, men med jevne mellomrom får jeg de samme spørsmålene: Hva skal du i sommer? Når jeg forklarer at mange av sommerferiedagene og dessuten helgene på våren går med til landslagssamlinger og mesterskap, kommer det uunngåelige: Hvorfor i all verden bruker du over to uker av ferien på å dra på basketballturneringer med landslag som ikke oppnår noe som helst?

Underforstått: Vi blir ikke nordiske mestre, vi blir ikke europamestre. Og om vi hadde vunnet turneringen i Sofia er det altså «bare» B-EM. Det finnes jo også en A-gruppe der de aller beste nasjonene måler krefter.

Og når sant skal sies: Det er utakknemlig å forsøke seg internasjonalt i verdens største idrett. At basketball er en liten idrett i Norge er vi smertelig klar over, men det er ikke sikkert prestasjonene er svakere av den grunn.

Denne gangen har jeg gleden av å lede en gjeng gutter født i 96 og 97 som mest av alt ønsker å prestere for seg selv og Norge. Hjemme sitter det like mange som ikke fikk sjansen.

De ønsker å prestere for seg selv i den forstand at de kan forfølge en karriere som kanskje gir en utdannelse i USA eller et sted i Europa, og kanskje spill for penger senere.

Enda viktigere akkurat nå: For Norge, i et fellesskap som i hvert fall vi synes er ganske unikt. Selvfølgelig er ikke dette særegent for baskeball, men med så små ressurser blir det likevel en helt spesiell setting der vi virkelig forsøker å fa maks ut av lite.

Vi betaler selvfølgelig egenandeler, vi bor selvfølgelig hos hverandre når vi er på samlinger. Det er lite som kommer av seg selv.

Og for meg er grunnen til at jeg bruker ferie og fritid på dette ganske åpenbar: Jeg treffer fine mennesker og får bøttevis med gode opplevelser.

Når noen lykkes med noe de har jobbet ræva av seg for å få til er det dønn tilfredstillende. Når vi vinner en kamp sammen mot antatt bedre motstand er det utrolig saliggjørende. Når noen som ikke får spille så mye heier på folk som i realiteten har tatt spilletiden deres er det strålende flott.

Her er det seriøse gladgutter, gærne trøndere, storvokste kosebamser, småvokste kosebamser, litt keitete gutter, atletiske sixpack-gutter, ganske utadvendte gutter, helt stille og rolige gutter.

Fin miks av folk jeg håper å kunne følge tett i årene som kommer.

Jeg har egentlig ikke noe god forklaring på hvorfor dette er så gøy, annet enn at det gjør meg godt. Så vet dere det, kollegene som lurer på hvor jeg har vært når jeg kommer hjem. Fra «ferie» i Bulgaria..!

Hvorfor skal jeg som basketblogger være noe dårligere enn Dagbladet, Nettavisen og andre tvilsomme publikasjoner. Når de vil ha hits er det bare å finne en setning som kan inneholde sex, eller et kleint bilde med litt fyldige boobs – og vips! så kommer klikkene.

Men dette er både sant og selvopplevd, og det skjedde i parken i dag dit jeg hadde gått for å få litt ro og klarhet. Midt på dagen.

Han presenterte seg som Konstantin, var ganske ung og jeg var helt sikker på at han skulle be om penger. Men nei, han var mer rett på sak enn som så og spurte altså om vi skulle ha sex. Nå liksom… Han antydet at han hadde leilighet ikke langt unna.

Det passet egentlig ganske dårlig følte jeg, og da han la hånden litt for vennlig på underarmen min var det i grunnen helt greit å gå.

Som noen har fått med seg; vi er i Sofia, Bulgaria med U18-landslaget som spiller B-EM med 21 andre nasjoner. Disse turneringene er et maratonløp over 12 dager – med 8 eller 9 kamper – fantastisk mange kyllingvarianter til lunsj og middag, massevis av fritid og også mulighet for refleksjon.

Vi lever tett på hverandre, vi har treningstid hver dag, vi spiller kamp alle dager med unntak av to og vi kan velge å se de kampene vi selv finner interessante når andre lag er i aksjon.

Da tar vi drosje til en av arenaene, og blir lurt på prisen bare halvparten av gangene. Og når vi virkelig blir rundlurt betaler vi snaut 80 kroner for en 20 minutters drosjetur.

Vi gjør det vi kan for å forberede oss på mulig motstand, og i går var et par av oss på oppgjøret mellom Israel og Estland; to mulige motstandere onsdag. I dag har Israel spilt mot Island – også det en kamp som gikk til ekstraomgang.

Så må man fordøye inntrykkene, gjøre et forsøk på analyse og se om det er ting vi kan gjøre for å stikke nødvendige kjepper i hjulene for lagene vi møter. Det er ofte deilig å ha tankene for seg selv, og jeg har altså funnet en rolig park ikke langt fra hotellet der jeg stort sett får være alene. Bortsett altså fra Konstantin.

I morgen er det nok en fridag før vi møter Østerrike onsdag. Det var faktisk litt overraskende, og coaching staff har bestilt Østerrike-Island på DVD så vi vet eksakt hva vi går til.

Men det blir nok DVD-kveld uten Konstantin.

Idiotiske foreldre finnes overalt. Misforståtte ambisjoner på vegne av sønn eller datter kan føre til så mangt – ikke minst pinlig oppførsel på tribunen og idioti under dekke av å være supporter.

I dag satt jeg (nesten) ved siden av en nøtt fra Israel. Jeg valgte tribuneplass noen meter unna, men fikk med meg det meste av hva han forsøkte å uttrykke som tilskuer. Og det var jaggu ikke lite. Faktisk tror jeg bare jeg har opplevd ett menneske som har vært verre; i fjor med U18-laget i Strumica da en mor fra hjemmelaget satt ytterst på setet og rautet i 4×10 minutter pluss litt av pausene. Ettersom hun ikke hadde noe smart å si valgte hun å bruke hullet i hodet til å utstøte sireneaktige lyder som sikkert var ment å skulle få motstanderen i ubalanse. Det klarte hun nok ikke, men klarte dessverre å krype inn i hodet mitt.

Men i dag var det en sannsynlig pappa som klaget på absolutt alle dommeravgjørelser som ikke gikk Israels vei. Og dessuten på alle spillerprestasjoner han ikke fant gode nok. Det ble faktisk så ille at den ene dommeren truet med å kaste ham ut fra hallen. Det har jeg aldri opplevd i et EM før. Han hadde valgt å sette seg ganske langt unna resten av den israelske kolonien: De var på sin side relativt rolige og disiplinerte, og kanskje var det sånn at han forstod hvordan han ville fremstå under kampen; som en komplett idiot, slik at han kjente sin plass: Langt til siden og vekk fra den israelske delegasjonen.

På flyet til Sofia kjøpte jeg en blodtrykksmåler – litt for moro skyld, men også for å se om denne gamle kroppen er sånn noenlunde innenfor aksepterte verdier. Det apparatet burde jeg hatt med på kampen, og er sikker på at israeleren ville sprengt alle normer: Rød i ansiktet, stadig vekk halvveis oppe fra setet og med et lidende uttrykk gjennom samtlige 45 minutter (kampen gikk til ekstraomgang).

Jeg antar at dette er sånne foreldre man som spiller MÅ mislike sterkt, og jeg tipper også at lojalitetskonfliktene er ganske plagsomme: Man fornemmer at far eller mor driter seg ut – verken mer eller mindre- men må jo også være lojal mot opphavet.

Det norske laget har med seg en litt annen type supportergruppe, og det er jo egentlig ganske enstående at så mange har funnet veien til Bulgaria: Her er det fedre, mødre, søstre, bestemødre og familievenner. Coaching staff hadde en hyggelig middag med supportergruppen i går; vi var 18 til bords og bare 4 var fra coaching staff.

De har forstått hvordan man er supportere. Det er masse kompetanse i foreldregruppen, men ingen forsøk på å pushe meninger. Ingen upassende tilrop. Ingen med fokus utelukkende på egen sønn, men snarere et kollektiv som det er hyggelig være sammen med.

Derfor er også turene til EM og Nordisk en utrolig berikende opplevelse. Vi er der med ett mål for øyet; å støtte norske spillere i jakten på gode prestasjoner. Det er et miljø og en opplevelse man bare må elske, og som jeg unner alle å få oppleve minst én gang i livet.

Vet ikke helt hvorfor jeg tenkte på det i dag, men for lenge, lenge siden, den gangen TV-apparatene så ut som gravide glassplater, hadde jeg en favoritt-TV-serie som het Flipper. Det var en over gjennomsnittlig smart og sjarmerende delfin som kom med rare lyder ved kontakt. I dag spilte vi mot Finland – blant annet mot en Flopper som var litt mindre sjarmerende og som kom med rare bevegelser ved kontakt…

Akkurat den karen var nok ikke hovedgrunnen til at vi tapte åpningskampen i B-EM selv om det var irriterende når Johannes Dolven fikk sin 5. foul på noe som bare var tøys. Til det var Finland for gode denne gangen.  Vi er også mange som mener at Finland er for gode til å holde på med sånt surr.  Vi derimot  slet i flere deler av spillet.

32 turnovers er for eksempel ikke noe å skrive hjem om, selv om det er akkurat det jeg gjør nå. Finland er aggressive og dyktige i defense, og stiller store krav til motstanderens nøyaktighet og oppfinnsomhet. Der var vi ikke i dag. Snarere ble mye av det som i tennisen går under navnet «unforced errors», mens det heldigvis var færre av de pressede feilene.

Vi har åpenbart mye å gå på. Det er jo ikke mer enn noen uker siden vi hadde Finland i kne i Nordisk. Og denne gangen er det nok mange av oss som mener at vi faktisk har noe her å gjøre. Denne gangen er vi ikke bare turister som er her for å se og lære. Vi er her fordi vi tror vi kan få til noe.

Samtidig skjønner man enda en gang at andre land er flinkere til å finne en optimal inngang til mesterskapene. Danskene kommer rett fra treningsopphold i Serbia med bra trening og bra motstand. Første kampen i dag, Danmark mot Irland, endte i et svært overraskende dansk tap men det har neppe noe med forberedelsene å gjøre. Sverige har spilt kamper mot kvalitetsmotstand i forkant av mesterskapet med Norgesvennen Åke Bärlin ved roret.

Vi har kjørt en litt mer typisk norsk oppladning: To litt slække kamper i Sverige helgen som var, pluss en kamp mot et svært sammensatt lag av BLNO-sommerferierende. Flyavgang kl. 06.10 i går – noe som betyr at vi måtte opp sånn litt etter 03.00. Bare en forsovelse denne gangen og bare to som hadde behov for nødpass…

Litt zombiepreget kveld i går der vi lengtet så sinnsykt etter sengen, og tidlig opp i dag for å spille mot Finland kl. 11.30.

22 nasjoner med i B-EM denne gangen. Det er et stort arrangement, stort hotell, mye logistikk som skal stemme. Og en stor spisesal der vi har fått fast plass ved siden av Israel. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker, men det er faktisk litt underlig å være med i samme turnering som Ukraina og Israel, i en kameratslig kappestrid langt borte fra det som foregår i respektive hjemland.

Fortsatt er alle muligheter åpne. Vi drar for å se Slovenia mot Makedonia i vår gruppe senere i ettermiddag. Vi møter Makedonia i morgen kl. 13.45 lokal tid (vi er en time fora norsk tid – dvs kampstart 12.45 norsk tid i morgen).

Kan det hende at spillere som blir kuttet er like viktige som dem som går videre?  Sånn er det for meg i hvert fall.  

Så er det bare litt over en uke igjen før det er U18-landslagets tur. Vi skal til Sofia, Bulgaria for å måle krefter mot 21 andre nasjoner – noen av dem svært gode, andre litt mer overkommelige. Blant annet er samtlige nordiske nasjoner på plass, og også Estland som jo er hyppig gjest i Nordisk Mesterskap.

Vi er plassert i gruppe C, og åpner mot Finland – laget vi spilte sensasjonelt godt mot i første periode i Nordisk. Så følger Makedonia, Sveits og Slovenia i gruppespillet. Litt rart er det å tenke på at vi egentlig skulle spilt mesterskapet i Donetsk, Ukraina. Men som de fleste har fått med seg – der er det helt andre kamper som utkjempes i disse dager, og de har helt andre ting enn basketball å tenke på.

Når vi drar i gang mot Finland 24.juli skal jeg forsøke å holde dere oppdatert på fremganger og eventuelle setbacks. Men før vi kommer så langt synes jeg det er viktig, og helt på sin plass, å ofre noen linjer på de spillerne som ikke klarte cut’en.

Og jeg gjentar meg gjerne: I årgangene 96 og 97 er det født noe sånt som drøyt 64 000 gutter i Norge. Det var de 17 beste basketballspillerne som var samlet til et siste uttak i Tønsberg, på Basketskolen for litt siden. Av de 17 var de altså bare 12 som ville få være med til Bulgaria.

Men det slår meg stadig vekk: De som blir valgt bort, de som av en eller annen grunn ikke når helt opp, er blant de viktigste bidragsyterne i fellesskapet. Ingen blir bedre uten god motstand, og det fikk de virkelig i Tønsberg. Og nå reiser vi altså til EM uten disse:

Mats Selboe: Han er kanskje selve definisjonen på et naturlig midtpunkt, et smågenialt sosialt kraftsentrum som gir bøttevis av seg selv – som tenker mer på andre enn seg selv – og som kunne vært en elendig basketballspiller og likevel vært en kandidat. Men han kan spille også, og jeg tror de fleste som har fått defensiv oppvartning av Mats i en kamp vil skrive under på at det ikke er kult. Det er kjipt, klamt og tett. Jeg ønsker meg flere sånne spiller på et lag. Som er så trygge på seg selv at de ikke har noen skrupler med å gi til fellesskapet.

Gaute Haugen: Gaute var uheldig i denne prosessen. Blant annet ved å måtte kaste inn håndkleet på grunn av sykdom på samlingen på Apalløkka. Men han nektet å gi seg før jeg ga ham ordre om å bli hjemme fra samling. Men han takket umiddelbart ja til å bli med på Basketskolen, uten noen som helst slags garantier for å gå videre i prosessen. Han er spilleren som er usynlig til stede – som når vi oppsummerer kamper og treninger ikke har gjort en eeste feil, men som er en slags katalysator og en garantist for at offense flyter selv om vi ikke nødvendigvis har sett ham utmerke seg. I tillegg en kar som tross ung alder har utviklet betydelig sosial intelligens.

August Volckmar: Av-og-på-mannen som på sitt beste er smart, «på» og vanskelig å stoppe. Men som også har perioder der han tar livet med ro, også på banen. August er slik jeg ser det usedvanlig komfortabel med seg selv og sine egne ambisjoner. Jeg tror sågar han vet inderlig vel at litt mer innsats og anstrengelser hadde gjort susen, men han klarer ikke helt å bestemme seg for om han vil gå «all in». Man må respektere sånne karer, med betydelig selvironi og lave skuldre.

Simen Rekdal: En spiller i den andre enden av skalaen – fullt trøkk hele veien, hele tiden. Og han har da også fått mye gode tilbakeneldinger på innstilling, oppofrende spillestil og kapasitet. Sånne spillere vokser ikke på trær, ikke minst fordi det koster mye slit å være så tøff hele tiden. Så kan man jo lure på hvordan og hvorfor sånne spillere ikke når opp når laget til syvende og sist skal tas ut. Jeg tar meg av og til i å lure på det samme. Men han har uansett gitt meg et helt nytt syn på hva som er mulig bare man vil det nok.

Jules Akvama: En rollespiller med en utrolig kul fysisk «ramme». Jules klarte på få minutter å få motstanderne helt ut av flyten den kampen han fikk tillit i Nordisk. Jules har vært et strålende hyggelig og morsomt bekjentskap, og vi fikk vel alle inntrykk av at han virkelig likte å være en del av dette også. DEt var gjensidig. Han lærte mye nytt, og var usedvanlig ydmyk og lydhør. Og absolutt alle lærte Jules å kjenne som en varm, morsom og mentalt tilstedeværende kollega og medspiller som vi gleder oss til å møte igjen i serien.

I tillegg til disse fem som ikke gikk videre fra leiren i Tønsberg var også Aksel Barkvoll tenkt å være en del av totalen. Men både sykdom og skade gjorde det umulig for ham å få vist seg frem slik han ønsket.

Vi har altså måttet kutte spillere vi aller helst ville hatt med oss. Nettopp derfor fortjener de omtale. Og jeg er faktisk helt sikker på at de unner oss suksess i EM selv om de aller helst skulle vært der selv. I et land hvor misunnelsen ofte er sterkere enn kjønnsdriften er det en verdi å ta med seg.

Takk gutter!

Jeg måtte visst på Basketskolen for å få tid til å se at det er lenge siden siste bloggpost. Kveldene er behagelig rolige når deltagerne har gått til sengs; helt ulikt det som skjer på dagtid.  Basketskolen er og blir noe av det aller morsomste og hyggeligste å være med på i norsk basketball.

I år er jeg her selv med U18-landslaget.  Det er ingen selvfølge at et norsk landslag tar turen til Tønsberg og Basketskolen, men det burde ha vært det.  Og det er lett å se at verdier utveksles begge veier: U18-spillerne får muligheten til å være sammen 24 timer i døgnet; vi lever sammen, sover sammen, spiser sammen og trener sammen.  Akkurat som vi kommer til å gjøre i EM i slutten av juli.  Og det er lett å se at mange av deltagerne liker at vi er her.

Det er nødvendigvis stas når Stian Mjøs (ass.coach på U18-landslaget og en av Norges aller beste spillere) setter seg ned ved et bord i lunsjen – midt i en gruppe med deltagere han slett ikke kjenner. Og når Stian litt senere bruker en time for å gi detaljert instruksjon til Sigurd fra Trondheim så stadig søker utfordringer for å bli bedre.

Det er kult når landslagskaptein Harald tar tre deltagere til side for å gi dem input og personlig oppfølging på detaljer.

Det må være usedvanlig inspirerende å bli trent av dyktige og meritterte coacher.  Det må være ganske unikt å være 13-14 år og få fire dager med Mathias Eckhoff som har trent alt som trenes kan – og enda litt til.

Basketskolen er 35 år gammel og fortsatt en unik institusjon i norsk basketball.  For en stund siden skrev jeg «Ikke kødd med Basketskolen».  Og jeg mener det mer nå enn noen gang tidligere.  Av en eller annen besynderlig grunn har man funnet at det er smart å arrangere konkurrerende tilbud:  Basketskolen, Elite Basket Camp og Talentcamp har tilbud til mange av de samme spillerne, i samme tidsrom. Det er så dumt at det er til å grine av. De gode, interesserte og ambisiøse spillerne må altså velge 1 av 3 arrangementer selv om de kanskje hadde hatt lyst til å være med på flere.

Selv befinner jeg meg i en selvpåført vanskelig situasjon.  U18-landslaget er her med 17 spillere som er gitt sjansen til å kjempe om 12 plasser i EM-troppen.  Det normale, og enkleste, ville vært å plukke de samme 12 som var med i Nordisk Mesterskap, men vi har altså mente at dette bør være en prosess der flere skal gis muligheten til å kvalifisere for laget.

Det er virkelig ikke morsomt å måtte kutte 5 spillere som man i bunn og grunn mener fortjener en plass, de også.  Jeg har hatt en fantastisk lærerik og fin tid med flotte spillere siden vi startet jobben i januar. Det er som en lit kjip oppgave i Nytt på Nytt – hvem skal ut?

Er det mulitigeniale Harald, dominerende og godlynte Johannes, treningsdisiplinerte Fredrik, litt uforutsigbare men giftige Haakon, store og svært coachbare Sindre, presisjonsskytterne Sander eller Jørgen, sprudlende William, energibunten Simen, arbeidsjernet Simon, Anders L. som kan litt av alt, Anders N. som helst gir andre sjansen med en pasning, Jules som gjør maks ut av talentet, Dragisa som finner pasninger ingen andre ser, Mats som sprer glede nesten bare ved å være til stede, August med sin attitude som er både laidback og lærevillig på samme tid, Gaute som er nesten alt en coach ser etter.

Om to dager skal 5 plukkes bort.  Det blir kjipt!

«Bronse er til å kaste på stikka med, gutter!». Det er mange år siden nå, men minilaget var i Hansa Cup for første gang, og var fryktelig stolt av 3.plass i turneringen. Selv om det ikke var flere kamper igjen åsspille på søndagen ville gutta gjerne opp i hallen for å motta medaljene sine, men coachen den gangen var selv ganske bortskjemt med å vinne mye, og syntes ikke det var noe poeng. Det ble i stedet tur på McDonalds før de satte seg på toget hjemover til Oslo. Litt stolte, litt slukøret…

Da U18-landslaget dro hjem fra Solna i går var spillerne først og fremst stolte, og når vi ikke var til stede på premieutdelingen i går var det i hvert fall ikke fordi jeg mener bronse er til å kaste på stikka med. Bussen gikk to timer før den siste og avgjørende kampen var ferdigspilt. Vi var heldigvis representert med foreldre som hadde et sent fly hjem, og har fått med både pokal og medaljer hjem til Norge.

Bronse er stas!

Det skal mye til å kopiere den helt spesielle innsatsen fra 2008 da Norge tok nordisk gull, og senere års forsøk har ikke gitt uttelling. Forrige gang jeg var i Solna som coach var for to år siden. Espen Fjærestad sørget for å knipe seieren fra Sverige i åpningskampen, og det ga oss plass i bronsefinalen mot Danmark. Men der og da ble det bråstopp og vi henfalt til gamle synder. Jeg husker ikke helt hva jeg hadde sagt og til hvilken dommer i siste ordinære kamp, men det var neppe fordelaktig siden jeg fikk matchstraff og måtte tilbringe bronsefinalen på utsiden av Vasalundhallen. En ganske kjip opplevelse; både inne i hallen og utenfor.

Denne gangen føler vi alle å ha nærmet oss de øvrige nasjonene og de norske lagene hadde gode perioder, gode omganger og tidvis gode kamper. Utfordringene finnes på flere plan. Mens jentenes problem ofte er offensive, blir gutta ofte for veike defensivt. Vi blir kort og godt penetrert, most og skutt i filler om vi ikke er gode nok.

U16-gutta hadde en strålende god turnering helt til laget falt litt sammen mot slutten av mesterskapet. Jeg synes fortsatt det var kult, og på grensen til eksotisk, at U16-laget hadde spillere fra Tromsø, Harstad, Trondheim, Bergen og Stavanger på banen da avgjørelsen falt mot Island.

Hvis du titter i bånn her ser du at «Jerry» ikke helt kan forstå at regjerende norgesmester for U16 – Frøya – ikke er representert på laget. Han skriver også at «skal glasstaket fram til nordisk nivå i basketball brytes – må der aksepteres «skarrende R» og Nord-Norsk temperament.»

Det siste har han i hvert fall fått i fullt monn, og når landslagsspillere skal plukkes er det ikke alltid sånn at det beste LAGET har de beste spillerne. Et landslag skal settes sammen av spillere med spisskompetanse og evner gode nok til å kunne tre inn i roller og løse oppgaver.

Denne gangen følte jeg i hvert fall at vi på U18-laget hadde gode og riktige spillere med oss til Solna, og at vi dessuten leverte gode kamper hele veien. Motstanderene stakk aldri av. Hvis vi fikk ubesvarte poeng i trynet klart vi alltid å samle oss og foreta justeringer. Vi kom alltid tilbake og inn i kampen. Det er ikke hverdagskost for norske lag.

På samme måte som det er uhørt at Norge holder et finsk lag til 3 poeng i én periode, eller at Norge leder med 19 poeng mot det samme laget. Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker det når motstandercoachen tordner i nabogarderoben. Da vet jeg at vi er i ferd med å levere en godkjent forestilling.

Jeg håper det er bevist en gang for alle at veien frem til nordisk likeverdighet ikke er uoverkommelig lang. Og jeg håper virkelig vi kan bekrefte dette i Bulgaria senere i sommer.

Avslutningsvis – og på ekte Oscar-maner – en takk til alle som bidrar. Norge har få og små ressurser og vi må finne kreative løsninger for å gi spillerne optimale forberedelser. Takk til Baard for tilrettelegging av de praktiske detaljene, takk til Espen og Erik for strålende fysio-oppfølging – til Inge som lånte oss treningstid, til alle øvrige coachekolleger for småpludring, til Viola som godblunket et hyggelig «grattis» etter Estland-seieren. Og ikke minst – takk til alle dere som tok turen til Solna for å se og heie. Tribunesupport er digg! Dere er velkomne til Sofia i juli.