Beklager å plage dere med enda en liten notis nå oppunder jul.  Jeg vet dere har nok å styre med, og hadde tenkt å holde en litt lav profil nå.  Men jeg kunne nesten ikke dy meg forå gi dere denne julepresangen:  Mange har sikkert sett disse to vidoene – men hvis du ikke har sett dem før har du 2 x 5 kostelige minutter i vente.  Noe av det morsomste jeg har sett, tror jeg – og jeg vurderer å drikke litt Pepsi i jula. Enjoy!

http://www.youtube.com/watch?v=8DnKOc6FISU

http://www.youtube.com/watch?v=MLyvkBifQ3w

Det er bare noen dager igjen av 2012.  De siste seriekampene er spilt, og alle aktører får en fortjent pause.  Her er noen høydepunkter fra året som gikk:

A

Ammerud er det eneste laget som ikke har fått en eneste stemme på spørsmålet om hvilke fire lag som kommer til Final Four.  Ammerud har litt for lenge vært et litt lurvete eliteprosjekt, tilsynelatende uten mål og mening.  Men med Kelvin Woods kommer det kanskje nye tider?  I hvert fall kommer nye spillere etter nyttår.

B

Bærum har kanskje opplevd den mest dramatiske spillerflukten av samtlige klubber i løpet av snaut to år.  Og det er ikke bare antall spillere som har vært bemerkelsesverdig, men også kvaliteten på de som har valgt annerledes. Mathias Eckhoff har hatt ansvar for mange underlige lag både hjemme og i utlandet, men det spørs om ikke årets utgave av Bærum har vært – og er – en relativt voksen oppgave.

C

Centrum er, om jeg har skjønt det riktig, en satsing for eldre spillere som ønsker å spille ball på elitenivå uten nødvendigvis å måtte trene så innmari mye. Og hvis det er prosjektet har de sannelig innfridd egne forventninger. Jeg aner ikke hvor mye Centrum trener, og om de trener under åpen himmel nå som de ikke har tak over hodet, er det interessant å se at de får det til uansett.  Rutine funker fortsatt.

D

DST (Den Store Trenerhelgen) markerer starten på året med trenersamling tidlig i januar. Mange av oss møtes for fjerde gang 5. og 6. januar.  Et betydelig antall har nå meldt seg på, og det er litt sånn ketchupflaske-effekt, først ingen – så alle.  Men jeg begriper fortsatt ikke at mange coacher velger å stå over.  Når en kar på 76 år, som har vært en del av fire NBA-lag og med en merittliste like lang som velger å sette seg på flyet fra North Carolina for å besøke Oslo i minus 10 grader – ja, da synes jeg vi bør velge å være der.

E

En titt på kalenderen denne sommeren viser at det er første gang på 10 år den ikke forsvinner i basketball for mitt vedkommende: Bærum Basket skal ikke på noen stor og omfattende tur, og jeg er ikke ansvarlig for noe norsk landslag.  Blir fint med sommer i Norge.  Tror været blir bra i år!

F

Frøya er vanskelig å bli klok på, i hvert fall for meg.  Vår regjerende norgesmester fortjener respekt for å ha fått på plass nok kvalitetsspillere til å bli en seriøs utfordrer til tittelen også i år, men jeg klarer liksom ikke å mobilisere særlig entusiasme for prosjektet. Jeg har sympati for Tromsøs mange bestrebelser, jeg lar meg sjarmere av stemningen i og rundt Aliens, jeg har et hjerte i Bærum, jeg har mange kolleger og venner i Gimle, jeg elsker å fleipe med Ronny Karlsen og jeg synes litt synd på Ammerud.  Men Frøya?  Vet ikke helt, men X-faktoren mangler.

G

«Gulegaver»  Der datt jeg av, gitt. Aliens-ledelsen råkjører sitt gule image for alt det er verdt, og litt til. Kanskje litt mye Møllers tran nå? Når de klarer å lansere to parallelle Facebook-sider i konkurranse med hverandre og annonsere doubleheadere og dobbeltkamper om hverandre og i hytt og pine, er det tid for å summe seg litt.  Tror jeg. Asker så med skam å melde litt ut som en askehaug i sesongstarten.  Med sentrale spillere borte kunne dette lett blitt en stygg affære og 2012/13 kunne blitt et vondt hvileskjær.  Men snarere er det på vie til å bli en av dem orsomste sesongene på lenge, og personlig synes jeg det har vært utrolig moro å se Peter Midtvedt tidvis briljere. (Hvorfor sparte du på dette i Sarajevo, Peter?)

H

Harlem Globetrotters skal tilbake til Norge; det blir ganske sikkert en festlig seanse for alle som ikke har sett dem før.  Og skal vi tro turnélisten kommer ikke det til å være mange etter at de har vært her.  Litt redd for at det er å gape over for mye å kjøre dem både i Ekeberg og Rykkinn i tillegg til resten av landet – med MVP-plasser til og med!!  Men lykke til likevel!

 I

Informasjon er roten til alt godt. Ikke minst derfor skriver jeg her.  Og derfor bør alle klubbledere ha som ett av nyttårsforsettene at de skal informere både medlemmer og utenforstående bedre i 2013.

 J

Jan Korshavn har gått fra å være en av våre topper i grått til å bli en slags grå eminense.  Han er kanskje den som aller best ivaretar informasjonen på vegne av sine egne; alltid oppdatert og alltid ”på” – basketballdommer.com er et forbilledlig prosjekt. At han har en hang til å sitere meg i tide og utide er til å leve med selv om  jeg føler meg sikker på at akkurat disse tre setningene også havner på sitatsiden hans.

K

«Korv og kåla» (cola) – og kanskje en sjokoladeplate til dessert.  Omtrent sånn var kostholdet til Bærums svenske Adam Rönnqvist for to år siden.  Den sjarmerende, uproblematiske og lite selvhøytidelig og uortodokse svensken klarte seg med et  bøttekott i leilighet sammen med blant andre Donald Oatis og Vincent Hamilton.  Og han klarte seg altså med pølser og cola gjenom en hel sesong.  Jeg vet hva kostholdseksperter ville ment om dette, og jeg vet også at formen hans dalte for hver eneste pølse som fant veien inn i det svenske gapet. Kosthold MÅ få en mer sentral plass i pensum for basketballspillere.

L

Lat som du leser avisen!  Da vi ankom den første kampen for NSU Sharks med Stian Emil i november fikk vi utdelt en avis (en slags sponsor, tror jeg), samt et skilt med tallet 3 på.  Meningen var at vi skulle reise oss i begeistring og vifte med 3-tallet hver gang Sharks scoret en 3’er, mens vi skulle plukke opp avisen og late som vi leste og var helt uinteresserte når motstanderen traff.  Det ble litt spredt vifting med 3-tallet, mens ingen klarte å rote fram avisen den ene gangen det andre laget socret en 3’er. Det var ingen stor suksess, men et godt forsøk. Og noe bør vi kanskje få til også i BLNO også. Noe som engasjerer, motiverer, underholder – hva som helst annet enn ”skyt fra midtbanen for å vinne et par sokker”.

 M

Mye moro med tall, og for den interesserte er det masse deilig statistikk å boltre seg i på bl.no.  For Gimle som har hatt en vond juleinnspurt, kan det være grunn til å se spesielt på antall turnovers:  307! Det er mange, det.

N

Noen er bedre ann andre.  «Det finnes løgn, forbannet løgn – og det finnes statistikk» heter det jo, men om jeg skulle kåre den viktigste spilleren i første seriehalvdel må det bli Tromsøs Jonathan Jones.  Tromsøs spillere har bommet på 556 skudd hittil i sesongen.  Jonathan Jones har hentet ned 72 av dem som offensive returer – i tillegg til de 158 defensive.

O

Over halvparten av dem som har deltatt i denne pollen mener Gimle er det laget som har prestert overraskende dårlig i år.  Og det er innmari synd, synes jeg.  Jeg digger Brent og unner ham all mulig suksess (det er sikkert en fattig trøst at man har laget film om slekta hans.  Har ikke fått sett Hobbiten ennå, men ryktene sier at også den underpresterer i forhold til Ringenes Herre-filmene). Hvis stang ut plutselig blir til stang inn, og hvis Anders Stien mister stemmen i julen, kan dette bli bra.

P

Psykosen i desember – da hele nasjonen sitter som fjetret foran skjermen for å se håndball. «Ring i VG-bjella», kunne vi se hver dag på VG nett. Herregud!  Det sto:

Prøv VG-bjella her!(Dette er en testversjon, og det kan hende den ikke fungerer. Merk også at det er en nettbasert løsning, som vil medføre ekstra utgifter ved bruk i utlandet).

Personlig er jeg lykkelig over å være en del av en idrett kjemisk fri for trollparykker, kubjeller, vikinghorn og håndballdommere.

 Q

Quo vadis?  Hvor går vi nå, og hvordan kommer norsk basketball til å se ut om 5 eller 10 år.  Da vi begynte på BLNO-eventyret rundt 2000 kunne vi vanskelig ane at det skulle falle sammen i løpet av få år. Jeg tror mange har lært og jeg tror de fleste klubbene drives fornuftig og med nødvendig økonomisk gangsyn nå.  Jeg velger å tro på et BLNO og en Kvinneliga med mer enn 10 lag i 2017 og at vi har sett minst to lag hente hjem nordiske mesterskap i aldersbesteme klasser.

R

Rajon Rondo:  Fy flate så elendige Celtics er nå, men samtidig så utrolig kreativ Rajon Rondo er.  Gadd vite hva en sånn spiller kunne utrettet på et annet og lavere nivå.

 S

Stensilark – eller snarere forsøk på kampprogrammer dratt gjennom blekksriveren i siste liten.  Det er virkelig ikke noe vi bør vise verden.  Og ganske særlig når lagoppstillingen ALDRI stemmer.

T

Tromsø prøver igjen og igjen.  I 2011 måtte de gi tapt for Bærum – i 2012 holdt det heller ikke til finaleplass. Jeg unner dem faktisk en tittel nå.

U

U18-landslaget var igjen en boost for lysten til å holde på med dette.  Når kolleger spør hvordan det har gått etter to uker på reise med et landslag er det viktig å svare litt unnvikende; man mumler noe litt uforståelig og unnviker behendig tallet 20 mens man kanskje er litt tydeligere på at ”vi slo Sverige”.  Men uansett resultater; disse mesterskapene er alltid en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

V

Vakkert er det ikke, men effektivt er det når Peter Bullock brauter og brøyter nær kurven.  Kanskje er det nettopp han som blir avgjørende for hvilket lag som tar den siste plassen i Final Four?

W

W.O. – walk in the park… Har det vært noen i år?  De styggeste sifrene kom tidlig i sesongen (Frøya-Ammerud 96-59 og Centrum-Asker 106-66), men etter det?  Neppe.  Det er grunn til å glede seg til annen seriehalvdel!

X

X’er og O’er kan være oppskrytt, og i hvert fall vanskelig for mange.  Noen mener det ere så enkelt som dette:

«There are really only two plays: Romeo and Juliet, and put the darn ball in the basket.»

 Y

Yele ble raskt en hit i Asker som nå bar et ganske variert mannskap med en svenske, en afrikaner, bøttevis av tenåringer, bare én Stien (!) men til gjengjeld tre Midtvedter.

Z

Z-z-z-z: DEt finnes neppe noe mer søvndyssende enn dårlig NBA-ball midt i sesongen – før det drar seg til mot sluttspilltider.  Jeg skjønner Bobby Knight:

«If the NBA were on channel 5 and a bunch of frogs making love were on channel 4, I’d watch the frogs, even if they were coming in fuzzy.»

Æ

Ærlighet varer lengst.  Derfor skal jeg også være så ærlig å innrømme at det er moro å kunne følge basketball i et land der idretten vår har stausen vi mener den fortjener.  Men samtidig er det lov å lengte hjem til kretskamper med 10.00-start på en søndag morgen når det er minus 10 både ute og i hallen.

Ø

Øvelse gjør mester, og det er derfor basketballtabeller ofte blir snudd på hodet etter jul:  Noen utøver er nemlig flinke til å vedlikeholde formen; andre er flinkere til å vedlikeholdet kaloriinntaket.

Å

Året er snart slutt, og om vi skal tro dystre spådommer er verden snart slutt også.  Jeg avslutter med dette fra Mark Twain:

”If the world comes to an end, I want to be in Cincinnati. Everything comes there ten years later.”

Det er snaue tre uker igjen til den fjerde utgaven av Den Store Trenerhelgen.  5. og 6.januar har forbundet samlet et knippe svært sterke foredragsholdere, i håp om at det kan friste noen til å komme.  Men foreløpig går det tregt – så tregt at det er grunn til å spørre seg om vi virkelig er blitt så bortskjemte og selvgode her til lands at vi ikke gidder løfte en finger for å bli med på noe vi alle kan ha nytte av.

Vi er i sannhet en underlig gjeng som holder på med basketball i Norge. Vi har i hvert fall et par ting felles:  Vi er få, og vi synes basketball burde fått mye større oppmerksomhet. Men derfra til å melde oss på det viktigste som skjer for trenere i Norge i løpet av en sesong, se det er visst vanskelig.

Du skal være rimelig blasert om du ikke finner noe interessant her.

Det er snart fem år siden basketballforbundet inviterte til konkurranse om en idé som kunne bidra til å løfte interessen for basketball.  Prosjektet Den Store Trenerhelgen var mitt bidrag, etter å ha vært med på altfor mange Coach Clinics som utelukkende handlet om én foredragsholder og ett tema.  Jeg mente, og mener fortsatt, at det er vanskelig å beholde fokus og interesse gjennom flere økter – og gjerne to dager på rad – med samme foredragsholder, samme demogruppe og samme tema.

Derfor foreslo jeg DST som et slags koldtbord av foredrag.  Og den første utgaven var nettopp det:  Massevis av foredrag og interessante forelesere på kryss og tvers gjennom helgen der du kunne plukke det du ville fra en meny.  Vi ville at det skulle være noe for alle, og at du aldri fikk tid til å kjede deg.

Helgen ble en kjempesuksess – som det også ble de to neste årene – og jeg har fortsatt litt samvittighet for at dette blir bra for alle..  Opplegget er justert slik at ingen føler at de går glipp av noe fordi de gjerne skulle hatt med seg to fredragsholdere som gikk parallellt. Men ideen er den samme:  Masse forskjellig input fra forskjellige mennesker med ulik innfallsvinkel på vår idrett.

Derfor har vi for eksempel i år sørget for at det ikke er konkurrerende sessions når Frida Aili snakker til oss.  Der må vi nødvendigvis ha noe å lære alle sammen:

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har vært med landslag internasjonalt, bare for å se at svenskene er bedre enn oss, de er bedre forberedt, de har et bedre støtteapparat, de har mer profesjonelle holdninger – og de får nesten alltid bedre resultater.  Og, det er vel derfor vi er så enestående glade de få gangene vi slår Sverige.

Frida er 24 år gammel, men har allerede rukket mer suksess enn de fleste av oss har klart på et langt liv.  Hun har spilt i Sverige og for flere klubber i utlandet. Hun har vært med å vinne EM-bronse U18, VM-sølv U19 og nå kvalifisering til EM sluttspill 2013. Hører dere!?!  VM-sølv!

Frida alene hadde vært grunn god nok til å møte opp på DST IV.

Men her sitter vi altså – en snau uke før jul og med fristen for påmelding like om hjørnet.  I kjent stil gidder vi kanskje ikke. Ikke nå.  Kanskje senere hvis jeg ikke finner på noe annet den helgen.  I basketball er vi jo så vant til at vi alltid får plass; enten det er på laget, på foredrag, på kamper og selv når Harlem Globetrotters er på besøk; nå er de her snart igjen. Det er alltid plass og det er ingen grunn til å forhaste seg.  Sånn er vi alle med på å forflate idretten vår.  Akkurat som når folk dukker opp i billettluka på kamper, og vil gratis inn:  Betale for å se basketball!?!  Det skulle tatt seg ut…

Sånn sett ønsker jeg meg tilbake til de tidlige BLNO-årene – da du måtte være i Vollenhallen i hvert fall 30 minutter før kampstart for å komme inn, og da statsministeren ble avvist i døra i Domus Athletica.

Men nå handler det altså om muligheten til å være sammen med folk som Lee Rose og Gordon Herbert.  Fortell meg i hvert fall ikke at du kan det meste; det er i så fall BS. Jeg har selv vært i bransjen i over 30 år nå, og lærer fortsatt.  Faktisk er det sånn at jeg før var ung og skråsikker, nå er jeg litt eldre, stadig søkende og synes egentlig ikke jeg kan så veldig mye.

Når en arrangør nå henter Harlem Globetrotters til Norge er det nok ikke tuftet bare på entusiasme og ideell virksomhet.  Derimot er det en liten og svært entusiastisk gjeng som jobber for å få arrangementer som DST på plass.  Det er moro å kunne tilby noe som er spesielt, som er veldig bra, som vi alle kan dra nytte av – og kanskje få kontakter som kan pleies senere.

Du avgjør om DST IV blir vellykket ved å melde deg på. Skal vi fortsatt surre rundt i vår egen andedam, fornøyd med det vi kan og ikke kan, i jakten på 19.plasser internasajonalt eller en tilværelse i skyggen av håndball her hjemme? Eller skal vi kanskje løfte blikket, søke inspirasjon og kunnskap fra andre i samme bransje?

All relevant info finnes på denne siden

Her er noen av dem som har besøkt oss de siste årene, og det er mange som fant nyttige ting å plukke opp fra folk som Rick Torbett, Rob Fodor, Ollie Dufield og andre.

BLNO tar juleferie, og mulighetene er mange etter nyttår. Ryktene forteller om minst et par lag som kommer tilbake fra ferie med nye spillere – men hvordan vurderer du lagenes innsats til nå?  Bli med på en uhøytidelig avstemning, så får vi loddet stemningen.

Aller først – når serien er ferdigspilt i mars, hva tror du om sluttspillagene? (Her plukker du fire svaralternativ):

Her har du tre andre spørsmål som trenger svar – men du kan bare velge ett alternativ på hver:

Det er mye å ergre seg over, også i norsk basketball, og man skal ikke undervurdere vedien av å irritere seg skikkelig. Det kan kort og godt aldri bli så bra at det ikke er galt for noe, eller for noen. Men, det finnes også mye å glede seg over – og derfor, her er et knippe små og store gleder:

* Jeg gleder meg alltid til BLNO-kampene i Vollenhallen,  for der vanker det alltid en god klem fra billettselgerne, og Asker har dessuten et så hyggelig medisinsk apparat at jeg ofte har vurdert å få et illebefinnende.

* Det gleder meg voldsomt hver gang jeg opplever en amerikansk sjåfør som bruker blinklyset – eller som ikke er opptatt med SMS på mobilen.  Og jeg koste meg veldig med denne lille snutten; selv om mange har sett den er den fortsatt kostelig.  Airbagen virket..!

* Vollenhallen er en enestående godt vedlikeholdt arena – et eksempel til etterfølgelse for mange vaktmester-kolleger rundt om.  Det sier jeg med en viss misunnelse ettersom Bærum Baskets juniorer trener hver uke i stadig mer shabby Hoslehallen.

* Jeg gleder meg til gjensynet med norsk brød.

* Jeg gleder med hver gang noen blåser for en 3 sekunders-overtredelse.  Inntil noen finner at de vil fjerne regelen synes jeg det er fint at den brukes. Sist jeg irriterte meg var da jeg nylig så et undersized NSU Sharks (Florida, div. II) tape for et lag som konsekvent parkerte sin ene store spiller i feltet; som returtager, screensetter og poengplukker. Sist jeg gledet meg? Kan virkelig ikke huske det.

* Det er grunn til å glede seg over – og med – entusiasmen i Tromsø, og for oss som forsøker å vekke interessen blant bortskjemte innbyggere i eget distrikt, er det godt å se at det går an. Tromsø er dessuten en flott og hyggelig by som jeg riktignok aldri ville bodd i.

* Det er utrolig morsomt å følge 96-laget til Bærum Basket.  Det er blitt et lite kollektiv der framgangen er påtagelig, både for hver enkelt spiller og for laget.  Det gjør godt å vite at det finnes talenter som er klare til å ta over.

* Jeg vet ikke hva som er hemmeligheten med kombinasjonen basketball og vafler, men faktum er like fullt at vaffelplaten smaker ekstra godt i en svett idrettshall.

* Det er alltid med blandete følelser  jeg ser håndball-EM eller -VM på TV oppunder jul.  Men i år er det grunn til å glede seg over at jeg aldri har væt med på å tape for et land der det er plass til alle seriøst satsende spillere i en folkevognbuss.

* På samme måte er det like deilig hver gang et håndball-mesterskap er ovder. Det er grenser for hvor mye nasjonal selvgodhet det er mulig å tåle, og det er grenser for hvor lett det er å like en idrett som har dommeravgjørelser det ikke på noen måte er mulig å forstå.

*  Synes jeg det er morsomt med dunker?  Nei, ikke spesielt.  Men jeg innrømmer gjerne at jeg smilte litt av denne  Bouna Ndiaye er på plass i Florida, foreløpig uten å få særlig tillit, men saker som dette kan jo fort endre på det.

* Som man roper, får man sjelden svar.  Men aldri har nettoppdatering på basket.no vært bedre enn etter at jeg skrev om informasjonsvakum på denne bloggen.

* Jeg koser meg litt hver gang Lakers og Heat taper, og det har jo vært ganske ofte.

* Etter noen uker i utlendighet gleder jeg meg over hver gang «live update» virker.  Sist den ikke virket var Asker-Gimle og Tromsø-Centrum denne helgen.

Skal bli godt å komme hjem, så jeg kan gremme meg over norsk basket, norske dommere, norske haller, norske vaner og nordmenn generelt. Det tar på å være positiv.

Det er tid for tro, og det er dessuten få dager igjen til dommedag som jo er spådd 21.desember. Det skjedde ikke mye oppsiktsvekkende 12.12.12 kl. 12.12 annet enn at mange par giftet seg. Så gjenstår det å se om vi overlever 20.12.2012.

Det som er helt sikkert er at dagene blir lysere etter 21.desember (hvis det da ikke blir helsvart)  – det er årets mørkeste dag og da kan det jo passe å se fremover. Det skjedde mye rart for 2012 år siden, blant annet verdens eneste kjente jomfrufødsel (Dersom du er tenåring og ikke har fulgt spesielt godt med i religion, livssyn og etikk på skolen kan du lese deg opp på dette nederst i bloggen).

Og det er tid for julenissen. Når vi snakker om noe som er helt utenkelig, sier vi ofte at det er som å tro på julenissen.  Her er noen juleønsker til «vår mann», litt hulter til bulter fra Norge og utlandet.  Aller først en klassiker som er for god til å bli glemt:

Dear Santa. This has been a turbulent year. I think the Queen of England calls it «Annus Horribilis», which I don’t understand – I thought Annus was written with one «n» only. Anyway, here are my wishes for this Christmas:

1) The NBA season to start.

2) Hair dye, (any colour will do).

3) Electrical bride (the last one turned out to be human, I misunderstood the «Electra»-thing).

4) New glasses (I have had some problems after mistaking a breast for a hand …)

Dennis Rodman

Kjære julenissen! Vi vet at det er mye å  gjøre nå, og vanligvis ville vi ikke bedt om annet enn en internasjonal triumf eller to.  Men i år hadde det faktisk vært fint med litt penger. Norges Basketballforbund

P.S. Vi vil nødig virke kresne; gavekort på Basketballstore er fint, men ikke så veldig nyttig for oss akkurat nå.

Kjære julenissen! Vi har nok mange medlemmer som ikke feirer julen på tradisjonelt vis, men det ville være dumt å gå glipp av nyttige gaver. Og vi er ikke så kravstore at vi ber om triumfer på banen, det får vi klare selv om vi ikke trener så mye nå.  Men et nytt tak til Vulkanhallen hadde vært fint.  Centrum Tigers

Yo! Santa! Wazzup? Mange mener visst at jorden skal gå under allerede før du tar turen hit, men som du vet – Asker Aliens opererer ”out of this world”. Derfor har vi tro på et liv også etter jul og ønsker oss hva som helst i gult. Go yellow,Santa!  Asker Aliens

Kjære julenissen! Hadde det vært mulig å få litt mindre tribuner? Bærum Basket

P.S. Berg og dalbane er morsommere på Tusenfryd enn på banen; kan vi få billetter til laget?

Kjære nisse! Det påstås at tale er sølv, men taushet er gull.  Andre mener at taushet er tull. Jeg er litt forvirret, så hvis det finnes noe litteratur på området, så ønsker jeg meg det.  Pål, Bærum

Kjære julenissen! Ehh…vi har visst ønsket oss dette mange år nå, og er ikke helt sikre på om ønskelisten vår har kommet fram.  Men et NM-gull hadde vært fint. Tromsø Storm

Kjære dommernisse! (oi, det ble nesten en T, sorry!) Vi har alltid fått mye pes for ikke å være konsekvente.  Men som du vet, det er mange gråsoner. Har hørt mye bra om «50 Shades Of Grey», kanskje vi finner noen tips der. Dommerkomiteen

Kedegåri, nissen?!   Går det an å ønske seg noe annet enn ting?  I så fall vil vi gjerne at du titter litt på 3-poengsprosenten til Fredrik. Han skyter ganske mye, skjønner du. Gimle Basket

Santa!  Jeg har et selvbilde jeg gjerne vil henge opp på veggen, men jeg finner ikke plass noe sted. Er det uvanlig å ønske seg større vegg? N.S., California

Kjære julenissen! Takk for NM-tittelen i fjor! Du skal jo være med å varme opp på julavslutningen vår 18.desember. Hvis du tar med en bok om publisering på nettsider og sosiale medier hadde det vært fint! Frøya Basket

Santa! No wishes from me this year.  I’ve been busy finding old pics and mementos from my career – as I try to obtain even more.  I have this stack of books from my years in Bærum Verk and I was wondering if you’d care to buy them?  I’ll give you a good deal..!  Ron

Kjære julenissen! Vi har tapt noen kamper nå, men er ikke SÅ mye dårligere enn Lakers. De mangler egentlig bare Pau Gasol for å vinne – vi ønsker oss Roy tilbake.  Kan du fikse det?  Ammerud Basket

Kjære Julenissen!  GI GASS!  (Jeg ønsker meg ingenting – jeg har Herbalife og bønnespirer til langt ut i 2013)  Arne, Lommedalen

Julen handler jo egentlig om helt andre ting enn det materielle, om julgaver og altfor mye mat.  Den handler mest av alt om tro og minner meg om svært religiøse Steve Alford som spilte for legendariske Bobby Knight.  Jeg aner en aldri så liten kulturkollisjon her (fra boken A Season On The Brink):

Steve! God is not going to provide any leadership on this basketball team. He couldn’t care less if we win or not. He is not going to parachute in through the roof of this building and score when we need points…..let me ask you this. Do you really think that God is going to help a team that I’m coaching?»  Coach Bob Knight  to basketball player Steve Alford before a basketball practice.

Og som jeg lovet innledningsvis – en slags forklaring på hvorfor vi ferier jul (noen av oss i hvert fall) – i en litt moderne språkdrakt og rappet fra nettet:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle joine en gruppe: «Vi som vil skrives inn i manntall». Dette skjedde mens Kvirinius var helt sjef i Syria, og gruppa fikk drøyt mange likes. Josef traska fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem, for å signe manntallet sammen med Maria, dama hans, som hadde ei bolle i ommen.   Og mens de var der, hevet bolla, for å si det sånn, og Maria leverte varene. Hu pakka kidden inn i noe tøy, og la’n i ei krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget. Det var noen gjetere som var ute i natta og passa på sheepsa sine. Med ett var Herrens engler F2F, og Herrens diggbarhet lyste. Gjeterne bare: «OMG!», og engelen bare: «Slapp av, gutta! Jeg kommer med en tweet om glede, en glede for hele folket: #Frelser #Kristus #jomfrufødsel og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en kid som er innpakka i noe tøy og ligger i ei krybbe.»   Så kom engelens followers, en himmelsk hærskare, som ga masse kudos til Gud og retweeta: #Frelser #Kristus, og #ffnor Gud og fred på Jorden blant mennesker som har Guds velbehag» Da englene hadde tatt kvelden, sa gjeterne til hverandre: «La oss stikke inn til Betlehem for å kolla läget.»   Og der fant de Maria og Josef og den lille kiden som læxan i krybba. Da oppretta de en ny gruppe: «Vi som har sett Jesus Kristus, Guds sønn». Folk bare: «Saklig, LOL». Gruppa fikk ikke så mange likes, for å si det sånn, men det var bare i starten, for seinere i livet fikk Jesus sinnssykt mange followers.   Og Maria bare: «#DenFølelsen» Og gjeterne bare: «Helt konge!!!»

Det faktum at du leser dette betyr vel at du er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i basketball. Og følgelig er du sikkert opptatt av å få med deg så mye som mulig av det som skrives og sies om idretten din.  Jeg tipper at du koser deg litt når basketball en sjelden gang får spalteplass i riksavisene, og du leser nok det meste også i lokalavisene.

Dermed har vi også fastslått at informasjon er viktig. Informasjon genererer interesse.

Siden jeg selv var med på pionértiden med NBBFs nettside basket.no har jeg vært fascinert av oppmerksomheten og rekkevidden på nett.  Den gangen var basketballforbundet tidlig ute, og vi hadde blant idretts-Norges best besøkte nettsider. Også i dag er besøkstallene gode, mens aktørene (klubbene) i norsk baksetball ikke har klart å henge med.

«Å herregud, there he goes again», tenker du kanskje. Ja, jeg har forsøkt å piske norske klubber til disiplin på nettet, og jeg har mast og mast – egentlig uten særlig effekt.  I gårsdagens blogg refererte jeg Inge Kristiansens kritikk av oppfølging på basket.no.  Og i dag har han fått svar fra Kjartan H. Monsen.  Han skriver blant annet:

”Sakene på basket.no varierer litt i fylde og innhold, avhengig av hvor mye info jeg klarer å samle inn ved å ringe rundt og lese hjemmesidene til KL- og BLNO-klubbene..… han kan begynne med å bidra med å ta telefonen eller evt ringe meg tilbake når jeg prøver å ringe han, for å få info om laget hans; For på Ullerns hjemmesider er tilstanden virkelig sørgelig. Lykke til med å finne info om noe som helst som omhandler KL der!”

Det er ikke vanskelig å være enig med Kjartan.  Hvis det skal skrives noe må absolutt alt suges av eget bryst.

Da jeg begynte som sportsjournalist i VG i 1978 husker jeg godt det voldsomme fokuset norsk fotball fikk.  Helsiden i avisen som het ”tverrsnitt av serierunden” var viktig for VG, viktig for leserne og viktig for klubbene.  Der ble alle lag saumfart med siste info om spillere, lagoppstilling, skader osv.  Hver eneste onsdag fikk vi besøk av representanten fra Skeid som satte seg ned i redaksjonen en drøy time for å sludre og informere.

Det er et stykke unna vår hverdag.  Det burde for eksempel være slik at Kjartan eller andre kunne gjøre den grøvste jobben ved å scanne hjemmesider og FB-sider for å finne siste nytt om laget, om enkeltspillere eller kanskje coachens betraktninger før kampene. Slik er det jo ikke.  Her er en liten status hos eleiteklubbene pr i dag:

Ammerud

På hjemmesiden innkalles det til foreldremøte 6. september 2012.  Spillerpresentasjonene er fra september 2010 og Ulf Landström er fortsatt coach for herrelaget. På Facebook-siden jeg fant er det en fin historisk gjennomgang, en sak som opplagt burde ligget på hjemmesiden.  Ellers liten aktivitet å spore, og ingen aktuell info å hente.

Asker

Her infomeres det om julebasketen, først og fremst.  Litt leting på siden gir oss spillerpresentasjonene som ser greie ut.  Ingen info ellers, og vi søker derfor til FB-siden.  Der er Asker flinke til å få yngre lag til å legge ut referater; elitelagenes tilstedeværelse begrenser seg til ”Hurra!” og ”Go yellow!” – ingen informasjon for den som søker facts.

Bærum

Klubben er den eneste som sammen med Tromsø legger ut saker etter hver spilte kamp.  Spillerpresentasjonene er nøkterne og greie (selv om Stian Mjøs mangler på listen).  FB-siden brukes mest som en peker inn i nettsiden, men registrerer i hvert fall resultatet av kampene umiddelbart etter kampslutt.

Centrum

Dette er stusselige greier med siste sak datert 17.oktober.  Ikke et ord om at taket har falt ned i Vulkanhallen, ingen nyheter og spillerpresetnasjonen er gei nok men sannsynligvis fra i fjor. På FB eksisterer flere sider, men på elitelagets sider er det lite action og i hvert fall ikke noe matnyttig.

Frøya

Som regjeredde norgemester skulle man tro de følte et slags ansvar for å gå foran med et godt eksempel, men nei:  Her er det mye info om avreise til sommerens treningsleir og det mest aktuelle jeg finner er at det er Ron som har vakt i hallen i kveld.  Fraværende på Facebook.

Gimle

I Gimle er man forståelig nok stolt av julekalenderen; den er et friskt pust.  Men for den som er på jakt etter info om elitelagene er det lite å hente.  I likhet med Askers FB-side er man på nettsiden til Gimle flinke til å bruke plass på yngre lag. På Gimles FB-side er det mye julekalender, lite annet.

Tromsø

Best i klassen slik de fremstår i dag.  Alltid oppdatert både før og etter kamper, veldig bra spillerpresentasjon og det eneste nettstedet det er mulig å hente nyttig info for den som er spesielt interessert.  FB-siden fungerer bra, og er i hvert fall et godt alternativ til live update når systemet ikke funker.  Vise rat det går an!

Ullern

Sørgelig stell hos Ullern.  Ingenting annet enn om yngre lag på nettsiden bortsett fra to actionbilder fra elitekamper.  Ingenting på Facebook.

Ulriken

Det finnes nettside for Ulriken Elite; den ligger i praksis død med basketskolen i 2011 som siste ”nyhet”.  Det finnes nettside for Ulriken Ung der det er mye aktuelt stoff om yngre lag, men bare treningstider for KL-laget. FB-siden for KL-laget har bilde rog resultater, men ingen informasjon utover dette.

Hvis det er slik at det eneste nøytrale nettstedet vi kan søke til er basket.no så skylder vi oss selv og andre å sørge for så gode forutsetninger som mulig.  Om det er Kjartan som er den eneste som skriver, så burde det være en kurant sak å etablere denne ordningen:

– Senest to dager før kamp sender vi en kjapp mail til ham med ”siste om laget”.

– Senest før midnatt etter kampslutt sender vi ham en sms med noen helt kjappe betraktninger om seier eller tap.

Du treffer ham på kjartan.monsen@adm.basket.no
mens du kan sende ham sms på
920 76 776.

Er vi med på det?

Normalt vil det være hyggelig når folk følger med på det du gjør – eller skriver.  Men jeg har vel ikke vært helt klar over rekkevidden av 2012-versjonen av kommunikasjonsteknologi.

I ny og ne hender det et noen slenger seg med som ”followers” på twitter-kontoen min.  Der skjer det ikke mye spennende; gullkornene lar vente på seg (beklager det, men jeg er blitt litt mer knegen på sarkasmene) , men det er en salgs automatikk at mine blogg-innlegg blir varslet på twitter.  Så da det kom melding til meg om at damen på bildet til høyre hadde bestemt seg for å følge meg på twitter, var det både litt overraskende og hyggelig – inntil jeg kom i skade for å trykke på linken som fulgte meldingen.

Der kom det for en dag at en eller annen søkfunksjon hadde fanget opp tittelen på mitt forrige blogginnlegg og kroppsdelen det var snakk om er jo nokså internasjonalt lett å forstå. Hun hadde mye alternativt å tilby viste det seg.

Derfor skal jeg vokte meg vel for å gjenta a-ordet, og heldigvis viste det seg ganske enkelt å utelukke damen fra å henge seg på. Jeg tror jeg klarer meg godt uten henne.

Men resten av bloggleserne setter jeg pris på, og teknikken vil det jo slik at det er mulig å følge med på om det er noen som gidder å titte innom.  Det er naturlig at denne bloggen leses både i Norge og USA – litt forundret er jeg derimot  over at noen følger med i Serbia, Tsjekkia, Egypt, Kenya og Australia.  Gad vite hvem dere er.

Dette er jo i realiteten skriblerier etter innfallsmetoden der noe av hensikten har vært å rette fokus mot andre deler av norsk basketball enn den som foregår i Norge.  Men det er også et forsøk på av og til å bringe til torgs temaer som fortjener omtale og ikke minst diskusjon og meningsutveksling.  Jeg trodde aldri jeg skulle savne debattforumet på sol.no fra noen år tilbake, og jeg trodde vel heller aldri jeg skulle skrive om Fredrik Gnatt. Men altså:

I bestrebelsene etter å få idretten vår opp og stå igjen trenger vi vettige synspunkter fra meningsbærere det er grunn til å lytte til.  Men forumet for dette eksisterer ikke, og jeg registrerer at reaksjonene på min blogg er nesten forsvinnende få – annet enn at jeg er latterlig overrepresentert på dommernes sitat-side.

Derfor, ære være folk som for eksempel Fredrik Gnatt – mannen jeg elsket å hate for noen år siden – men som jeg nå har lært å kjenne på en helt annen måte.

I mangel på et sentralt debattforum foregår det fleste diskusjonene nå på Facebook, gjemt bort i statusoppdateringer med mye lall og LOL og smilefjes. Men det er også der noen av de interessante meningene finnes.  Som for eksempel Fredriks siste par på FB – litt uvant lav profil i forhold til dommerne, kanskje..?:

”Det jeg ikke skjønner er alle dere som ikke forstår at det er sånn dommerne har lagt listen denne sesongen. Hva tjener man på å snakke til/med dommerne? Nå skal det til gjengjeld også sies at jeg har fått to tekniske i år UTEN at jeg har sagt ett ORD til dommerne. Men det får man bare også ta. Mange gode calls de gjør også, hører aldri noen snakke om de!”

Når han senere skriver

”La oss spille uten å vise engasjement, glede, sinne, frustrasjon og andre følelser. Det er tross alt ikke derfor vi spiller basket”

så holder det mål som sarkasme, men er også interessant å debattere.

Etter Mathias Eckhoffs sorti etter fire minutter i kampen mot Frøya i helgen er det jo grunn til å spørre seg om den stramme linjen for oppførsel kanskje er blitt litt vel tight?

Inge Kristiansen skrev for litt siden:

”Blir flau på NBBF og basket-Norge sine vegne når jeg leser om helgens kamper. Det finnes knapt et snev av kampinformasjon! Ingenting om skader, hvordan det står mellom lagene på innbyrdes oppgjør etc. Teksten minner om en av mine skolestiler fra ungdomsskolen når jeg ikke skjønte oppgaven.”

Det finnes sikkert mange meninger om dette, men kanskje er det verre at det ikke er mulig å lese seg til hvodan kampene gikk i helgen som var.  Når jeg skriver dette er klokken snart 18.00, og det ligger ingenting ute på noen hjemmesider, for eksempel fra det som må ha vært en strålende kamp – Asker-Centrum.  Ikke på Asker side, ikke på Centrums, ikke på basket.no. I en sesong der de jevne oppgjørene har vært mange fortjener vi vel bedre?

Det hadde vært moro å kunne bringe til torgs meninger, og om det er noen som har lyst å sende meg noen linjer om det de brenner for så skal jeg sørge for å få dem ut til leserne.  Jeg har foreløpig ikke helt forstått hvordan jeg får kommentarer til å ligge åpne på bloggen, men jeg fanger uansett opp det som blir sendt. Er det ikke litt slapt om vi alle blir «followers»; bør ikke noen ha meninger og meningers mot?

Velkommen, hvis du har noe på hjertet!  Du kan også sende noen linjer til pal.berg.bb@gmail.com

Det var en jevn og god kamp.  Eikeli og det nederlandske laget fulgte hverandre som skygger, og det var midt i 2. omgang.  Jeg var dommer, og det var tidlig 80-tall (joda, jeg har vært dommer, og jeg har sågar dømt NM-semifinale!).  Plutselig tenner den nederlandske centeren til; han tverrvender og vil virkelig ”ta” Eikeli-spilleren som hadde hatt ham i forsvar.  De begynte å løpe – Eikelis afrikanske import foran, nederlenderen etter med mord i blikket!

Eikelis juniorag i 1981. De dominerte yngre årsklasser og i løpet av 5-6 år hadde de en vinn/tap på 80/4 (ifølge Arnstein Friling). Legg spesielt merke til Nils Kristoffersens lett arrogante attitude øverst til høyre; det er vel sånn vinnere ser ut.

Jeg skjønte ikke stort; kampen hadde forløpt i rolige men intense former.  Det var tross alt finale i turneringen.  Det var ikke stort annet å gjøre for meg som dommer enn å dømme en disk – ut med nederlenderen.

Først senere fikk jeg forklaringen:  Eikeli-spilleren kom nok fra en basketkultur der det meste var lov, og der hensikten helliget middelet.  Det viste seg nemlig at den svært tette forsvarsposisjonen på nederlandsk high post hadde en funksjon:  Vår afrikanske venn hadde gjennom halvannen omgang kontinuerlig kjørt knyttneven opp i arslet til motstanderen.  Etter 30 minutter var det nok; du skal være temmelig snodig skrudd sammen om ikke anal research blir litt irriterende i lengden.

Og som dommer hadde jeg virkelig ikke anelse, og jeg hadde heller ingen forutsetninger for å se.  Gad vite hvor mange tjuvtriks spillere slipper unna med i løpet av en sesong.

For ikke lenge siden opplevde vi noe tilsvarende i 1. divisjon med 3B.  Men denne gangen var det snakk om den andre siden.  En av mostanderne i serien – jeg nevner verken klubb eller navn – hadde tilegnet seg en metodikk som virkelig klarte å få gode skyttere ut av balanse.  Bokstavelig talt.

Det heter seg vel fortsatt at dommerne som opererer langs baseline skal se bort fra ballen når skuddet går, men det er som kjent ikke alltid lett. Blikket vil uvilkårlig følge ballens flukt, mens det i dette tilfellet hadde vært bedre om dommeren fulgte ballenes flukt:

Denne spilleren gjorde det nemlig til en vitenskap å tukle med skytterens edlere deler idet skuddet gikk – vel vitende om at han sneppe ville bli tatt på fersken.  Hvis noen har romstert litt med bjellene dine én gang, vil nok også du lure på om det kommer til å skje igjen, og du krøker deg uvilkårlig litt sammen for å unngå neste balletak. Sånn sett holder det med én gang; motstanderen har på en effektiv måte sneket seg under huden på deg.   Her snakker vi altså nesten utelukkende om skudd fra baseline, og dessuten nesten forhuden.

Sånn sett er sikkert 3 dommer-systemet en velsignelse, vel å merke dersom ikke alle ser etter ballen, eller etter ansiktsuttrykk og fakter som kan tolkes i retning av en T.

I Bærums gullsesong for to år siden opplevde vi et underlig fenomen i en av kampene; fortsatt er det et poeng for meg å hegne om både klubb og spiller. Men i hvert fall; i kampen syntes det som om flere av våre guarder var rammet av kollektiv fallesyke.  Idet de skulle runde og gå forbi en av motspillerne snublet de på uforklarlig vis og røk på turnovers, skritt og balltap. Først etter kampen fikk jeg vite at fenomenet handlet om et bevisst og rutinert forsøk på å spenne bein på våre. En ny importspiller hadde hentet med seg småtriks hjemmefra. Vanskelig å se; ja nesten umulig å se.

Opp gjennom årene har jeg hørt mange historier fra spillere som kommer fra banen og ut på benken – om råtne triks, om trøyeholding, håndholding, albuer og alt annet faget tilhørende. Forsøk på å ta igjen går som tegel veldig dårlig; dette er jo ikke noe vi er veldig flinke til, og «payback» blir fort avslørt.  Men andre spillere kan dette ut og inn, og tenk bare selv på hvor mange tette situasjoner som oppstår i løpet av en kamp. Når spillere ikke kommer seg rundt og forbi en screen er det ikke usannsynlig at screensetteren har et solid tak i underarmen til motstander.  I det snaue  sekundet kroppskontakten er der vet ingen hva som egentlig foregår.

Litt interessant er det jo også å følge håndball-EM og tjuvtriksene som blir litt tydeligere når TV er på plass.  De fleste har vel sett bildet av den serbiske treneren Boskovic som forsøker å sikre seg trøya til Sulland som souvenir. Jeg håper vel egentlig bare at analkontakten i basketball er en saga blott…og at dommerne forsøker å få med seg det som skjer bort fra ballen. Så får håndballen holde på med sitt.

Når vi først befinner oss på en rusletur ned «memory lane» så er det virkelig mange episoder å huske; mange mennesker og hendelser som har resultert i varige vennskap eller varige inntrykk.

For meg har basketball handlet om så mye mer enn resultater og mesterskap.  Misforstå meg rett; det har alltid vært usedvanlig stas å vinne kamper, og enda morsommere de gangene vi har nådd helt til topps som lag – enten det har vært nasjonalt eller internasjonalt.  Skjønt internasjonalt har vi jo sjelden gått helt til topps om jeg skal være ærlig.

Men det finnes likevel trumfer og seire i deler av mesterskap eller deler av kamper som vil bli husket.  Den siste triumfen sportslig sett var vel kanskje da vi slo Finland med 5 poeng i løpet av 30 effektive minutter i U18-EM i sommer.  At vi tapte de første 5 og siste 5 med såpass mye at vi til slutt gikk av banen som tapere er uinteressant i ettertid. Mer om resultater, turneringer og kamper i en helt annen blogg senere.

For som sagt, relasjoner er ofte viktigere og mer varige enn resultater.  Og det er på basketballbanen jeg har funnet de fleste og de beste vennene jeg har i dag.
Øyvind og Torbjørn Fritzen, Morten Fraas, Lars Hergot, Ragnar Poulsson, Øystein Juva og Nils Kristoffersen og Hall Skåra og…. for å nevne et lite knippe som ikke lenger spiller ball, men som har vært med på å definere livet mitt. To av favoritthistoriene og favorittvennene mine heter Trygve og Erik, og svært mange har etter hvert fått hørt historien om Trygve Kjellsen.

Han er opprinnelig Skiens-gutt, men er nå familiefar og suksessrik advokat i Denver, Colorado – og det var basketballen som fikk ham dit.
Som 15-åring bestemte han seg for å forfølge drømmen om å bli en enda bedre basketballspiller.  Han flyttet til Oslo for å bli en del av EB85, og vi tok ham inn som leietager hjemme i Lommedalen. Det var forståelig nok ikke lett å bli god i Skien.

Hver eneste morgen trosset han mørke og minusgrader for  å ta bussen til skolen på Rud, før de andre elevene hadde kommet seg ut av dynen.  Der brukte han timen før skolestart til å repetere kjedelige øvelser og perfeksjonere sitt eget talent.  Helt uten trener og helt uten et NTG- eller Wang-apparat.

Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri.  Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer.  Men Trygve bet seg fast – han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball.  Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen og er norsk-amerikaner (eller omvendt) så god som noen.  Det begynte i Skien i 1985 med et ønske om å bli god i basketball.

Erik Libæk er en annen kar det er umulig ikke å bli glad i.  Han var tidlig en av våre aller ivrigste supportere, og er det vel fortsatt.  Vi morer oss fortsatt over historien da han første gangen sjarmerte min mor:  Jeg hadde invitert Erik til å få være med på lagmøte før en av de viktige elitekampene, og han møtte fram på ”pre game meal” med en boks pillede reker som han ga til mor.  Hun ble nødvendigvis sjarmert dønn i senk av denne lille kroppen som til og med hadde med gave!  Erik forteller senere at han nok kom i skade for å rappe rekene fra butikken nedi gata, men det fikk moren min aldri vite – hun gikk i graven overbevist om at Erik var en prins.  Og det er han fortsatt.

Da vi var på sponsorjakt med EB85 var Erik 15 år, og var et ubetalelig syn da han stilte i dress (!) og med lånt stresskoffert da han skulle oppsøke den lokale handelsstanden.

Vi har fortsatt jevnlig kontakt – som jeg har det med flere spillere fra tidligere lag. Og for meg er disse relasjonene viktigere enn medaljer og pokaler. Som jeg håper det vil være for mange andre som spiller aktivt i dag.  Pokaler fra Premiemagasinet er forgjengelige greier, vennskap varer.

Og for aller dere som lurer på hvorfor i all verden vi bruker så mye tid på basketball – en av verdens minste idretter på norsk – så er svaret for meg nettopp dette.  Spillere får utdannelse, de får dannelse, de lærer å takle utfordringer og motgang, de lærer å sette seg mål. De blir kort og godt helere mennesker.
Jeg innbiller meg at det er derfor jeg kjenner så mange prima folk!

P.S. Jeg merker at dette ble litt i overkant søtsuppe.  Dere får unnskylde!  Og virkelig – hvis noen av leserne har egne historier om amerikanere, utlendinger, norske spillere og venner – send meg noen ord feks til pal.berg@aftenposten.no – så skal jeg love å pakke det inn i flere ord og legge det ut på bloggen. Det er jo litt moro at norsk basketball er blitt så gammel at vi har minner..!