Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det blir tilskuerrekord i Harstad neste fredag.  Såvidt jeg vet er det «bare» 888 interesserte som skal til. Og jeg er overbevist om at det blir vanskelig å få plass på Mezzo både før og etter kampen Tromsø-Frøya, og at det selges et røslig antall halvlitere den kvelden. Harstadværingene kommer garantert til å ønske seg et BLNO-lag igjen, og Frøya-spillerne reiser hjem til Bergen dønn misunnelige på hva det er mulig å få til av fest, moro og stemning.

Christer Falck og Ken Rune Berg, fra Robinson-innspillingen.

Facebook går varm en uke før det kal spilles BLNO-kamp i en by som ikke har BLNO-lag:  Det rapporteres om underholdning, forhåndskjøp av billetter, priser med og uten grønne stoler, pizza etter kampen osv., osv.  Om Ken Rune Berg på en vanlig dag er boblende full av entusiasme, tipper jeg at hvilepulsen sjelden er under 100 nå, og at de kreative ideene ståre i kø for å slippe ut.  Som for eksempel å få Christian Paasche til å hylle byen og prosjektet.

De fleste som har vært borti Ken Rune, forstår at han er et unikum – som person, som idémaker, som impulsiv gærning. Jeg kjenner ikke mange med flere enn 3200 venner på Facebook, og kjenner jeg Ken Rune rett er det reelle venner… Det er neppe alle alenefedre som ville finne på å melde seg på Robinson. Og det er neppe alle som ville stilt opp som på denne videoen for klubben sin…

For alle oss andre er det bare å se og lære.  Der de øvrige BLNO-arrangørene sliter med å få folk inn i hallene har både Tromsø og Harstad klart å fascinere en lokalbefolkning som i utgangspunktet ikke har filla peiling på basketball.  Og der Tromsø er så skoleflinke at de er blitt Årets arrangør flere år på rad, evner Harstad å ta det enda et steg videre:  De gjør det med sjarm og smittende entusiasme.

Det skal riktignok nevnes at de i sin tid tok i overkant mye Møllers tran på vegne av prosjektet, og at kreativiteten etter hvert også fant veien til regnskapsførsel mens optimismen preget budsjettene.  Men spist er spist og brukt er brukt, og akkurat nå er det grunn til å glede seg over hva de helt sikkert kommer til å få til.

Vi er mange som har vært heldige nok til å få være med på BLNO-kamper i Harstad.  Allerede på flybussen inn til byen ble man minnet om kveldens oppgjør på store reklameseil.  Vi husker selvfølgelig også Mjødberget som i all sin festlige usaklighet kunne «Pål sine høner» på rams.  Og jeg husker hvor deilig det var å irritere på seg harstadværingene.

Jeg kan skjønne det om man tenker seg veldig godt om før det lanseres nye planer om BLNO-satsing i Harstad.  Men om noen evner å holde hodet kaldt i planlegging og gjennomføring av en eventuell ny søknad er det liten tvil om at vi trenger dem igjen.

Have fun neste fredag!

Ringerikshallen en gang for mange år siden: Det var første gang jeg hørte ham. Vi var på Hønefoss med vårt 91-lag.  Høyt oppe på den altfor bratte tribunen satt det en kar som totalt dominerte tribunen, hallen, kampen og rammen rundt.  Og det begynte med en gang etter hoppball.  Jeg husker jeg tenkte «hva i h..vete er dette»?  Det viste seg å være faren til Henry Mc Carthy på motstanderlaget.

Solna 2009:  De som var til stede vil huske kampen lenge.  Det var da 91-årgangen slo det svenske U18-landslaget i nordisk mesterskap.  Og som vanlig i Solna i mai; Norge var der med en stor kontingent foreldre og andre supportere.  Det var lurveleven i hallen, det var jo egentlig Sveriges hjemmebane, men Norge dominerte totalt på tribunen.  Selvfølgelig anført av en svenske – Robert Mc Carthy. Norge vant både på banen og på tribunen.

Bergen 2013: For kort tid siden kunne jeg lese dette på Gimles hjemmesider:

«Vi er mer bekymret for den tilhengerskare Ullern drar med seg til kamper. De gjør det rett og slett utrivelig å være på basket kamp for småbarn og småbarnsfamilier. Dette burde Ullern rydde opp i.»

Hvis – og jeg presiserer hvis – dette handler om Robert Mc Carthy har Gimle et problem.  Det er nemlig ikke mulig å bli muggen på Robban.  Jeg skal medgi at tilvenningen kan ta litt tid, men så er det bare å hengi seg:  Mannen er til å spise opp, selv om det er en drøy munnfull.

Jeg er selv en versting, men med motsatt fortegn:  Jeg er altfor rolig som tilskuer.  Jeg heier ikke – annet enn inni meg.  Jeg lar meg sjelden rive med, jeg er sjelden henrykt.  Jeg er kanskje altfor norsk.  Men for meg henger det også litt sammen med mange år som landslagstrener.  Nesten alle kamper jeg ser har en eller annen landslagsspiller med, og jeg vil nødig fremstå som annet enn nøytral.  Kanskje en dårlig unnskyldning, men det er blitt sånn.

Espen Hildrup er etter hvert blitt fast inventar på mange av kampene i Asker og Bærum – og takk for det.  Men han har sitt egentlige utgangspunkt i ishockey, og er nok vant til vesentlig friskere tak på tribunen.  Det må være rart å se to så ulike idretter med ditto ulik oppførsel på tribunen.  I basketball klapper vi høflig, og knapt nok det; i ishockey er det litt røffere.

Håkon Halvorsen har vært speaker for Bærums Verk og Bærum Basket så lenge jeg kan huske, men har på sine eldre dager lånt bort litt av kapasiteren og godviljen sin til håndball også (fy deg, Håkon!!).  På siste Bærum-kamp var han litt sjokkskadd:  Han følte det helt umulig å få igang publikum; lite engasjement, lite stemning – og det i en kamp som faktisk var både viktig og spennende (Bærum Basket-Asker Aliens).  Men på basketballtribunen lar vi oss ikke rive med.

Robert Mc Carthy forteller selv om en kamp han var på nylig:

«Jag blir lite frustrerad när jag för ett par veckor sedan såg Frøya-Tromsø i en helt fantastiskt spännande match med massor av bra basketboll. Det pendlar fram och tillbaka och det fullständigt kokar i mig! 3,8 sekunder kvar, Tromsø upp 1 poeng Frøya har bollen!! Då skall det ju vara ett vanvettigt brøl från Frøya-supportrarna (Det var faktisk ett hyggelig stort publikum) Men det jag hör är några Tromsøværingar som faktiskt dominerar tribunen. Jag kunde inte hålla mig så jag tog i av all min kraft och hejade på Frøya! Så skall det ikke vara!! En svenske som bor i Hønefoss försöker att pumpa upp adrenalinet hos en Bergenspublik?»

Av skikkelige tribuneplagere som i realiteten er det vi ønsker oss var for eksempel moren til Lisbeth Jansen på Høybråten; alltid til stede med kubjelle.  Jeg mistenker henne for å være forløperen til bjelletyrraniet på håndballandskampene.  Tor Christian Bakken var håpløst usaklig og høylydt den gangen han var ung og uredd.  Faren til Jonas Solem på det som var Sandvikas 96 guttelag, var en annen relativt høylydt kar – BRA (og veldig irriterende).  Knut Osvik med stortromma.  Og altså Robert Mc Carthy.

Jeg er helt sikker på at vi trenger flere som Robban på tribunene, og færre som meg. Derfor spurte jeg også Robert om han har noen tanker omkring norsk tribunertradisjon.  Han sier:

«Det nordiska tempramentet är nu där en gång för alla; vi skall inte sticka oss ut, vi skall vara tysta och stilla och inte ställa till bråk – «just blend in». Jag tror att det är en adferd som vi har lärt oss i vår uppväxt!  Var det inte de tysta och stilla som fick de beste betygene i skolan? Vilka var det som fick gå upp till rektorn och som fick 1’or, 2’or i sitt betyg? Jo;bråkmakarna! (Läs Robert)

Men jag tror att man kan LÄRA upp en publik till att ändra lite på detta! Att klubbarna runt omkring i landet utser en ansvarlig «cheerleader» som tar detta seriöst! Enkla ramsor med rytme och snärt. Kanske trumma och ropert som hjälpande attribut!

Detta är en inlärning som självklart tar tid och som kräver tålamod! Men när publiken får känna på den faktiskt terapeutiska effekten av att använda sin stämma djupt innifrån magen tillsammans med andra, så tror jag att vi kan komma någonstans. (Alla som har sjungit i kor vet vad jag pratar om)

Jag tror på SERIÖS uppläring av vårt publikum. Dom har det i sig, det kan vi vara trygga på!! Det måste bara fram!

Noe som vil prøve?  Allerede denne helgen har du sjansen i flere spennende oppgjør i BLNO, KL og 1. divisjon.

Jeg er ikke veldig opptatt av NBA, men innrømmer likevel å ha hatt en «crush» på Boston Celtics siden storhetstiden med Kevin McHale, Robert Parish og Larry Bird. I den grad jeg har fattet interesse for NBA-sirkuset har det stort sett handlet om å sjekke innom nba.com når jeg står opp, for å se hva Celtics har stelt i stand.  Og det har virkelig vært dårlig stell.  Helt til nå.

Magikeren Rondo er ute, og plutselig er magien tilbake i Celtics.

Da sesongen virkelig så ut til å gå i dass, fikk vi (Celtics-fans) sjokkbeskjeden om at Rajon Rondo er ute for resten av sesongen.  Den eneste virkelig gode, og ofte fantastiske, spilleren det var verdt å se på var altså borte fra laget som allerede slet i motbakke.  Da var det også lett å avskrive sesongen 2012/13 – med Ray Allen i Miami, to stjerneveteraner i Paul Pierce og Kevin Garnett som opplagt er overmiddsagshøyden i sine karrierer – og nå altså med geniet Rondo ute med seriøs skade.

Det har vært lett å elske Rondo for det han presterte, selv om mange mener det er minst like lett å hate ham for å være en ganske sær karakter.  Bøttevis av fantastisk regisserte plays, en endeløs rekke av assists, double-doubles og triple-doubles.  Men samtidig var det nok lett å glemme at han hadde ballen i hånda 90% av tidnen, og at omtrent 100% av det offensive i Celtics foregikk i hodet til Rondo.  Ganske fantastisk egentlig, men også sårbart.

Så da de aller fleste belaget seg på et favel til playoff-muligheter, begynte plutselig noe helt annet.  Boston har nå vunnet 6 kamper på rad uten Rondo.  Siste offer ble Lakers som ble ydmyket med et +20 poengstap i natt.  Det er som manna fra himmelen for oss sulteforede fans.  Og vi tror egentlig ikke det vi ser.

Men forklaringen er både enkel og fascinerende.  Celtics spiller en annen type basketball; litt slik vi kjente dem fra noen år tilbake.  Flere spillere bidrar, flere spillere blir kreative og plutselig er navn som Bradley og Barbosa og Green på alles lepper.  Plutrseliog er Paul Pierce en alt-i-ett ptakke; avslutter og tilrettelegger.  Kevin Garnett nekter å gi seg på tørre møkka. Det hører jo også med til historien at unggutten Jared Sulinger var på vei mot en stor sesong da også han ble skadet.

Det er slett ikke gitt at dette går hele veien, enn si halve veien.  Men det har vært en tankevekkende påminnelse om at basketball er et lagspill, og at ingen spiller er uunnværlig, at ingen spiller er et helt lag alene slik man msitenker at Kobe vil det skal være.  Og det kan kanskje være til inspirasjon for oss som forsøker å lære bort basketball som kollektiv samhandling mellm 5 spillere på banen.

Du kan like eller mislike Celtics, men du kan jo bruke forvandlingen som et eksempel på treninger fremover.

«There are lies, damned lies, and statistics»  Det var Mark Twain som udødeliggjorde utsagnet i 1906, men for alle som spiller i BLNO er det ofte en sørgelig sannhet.

Men før jeg skriver noen linjer om statistikken her hjemme, må jeg få lov til å dele litt av statistikken fra en av de merkeligste kampene som er spilt hittil denne seosngen.  Som mange vil vite er Aksel Bolin en av de ledende spillerne for Northern Illinois, der også Stian Emil Berg spilte i fjor. Laget er svært ungt, og med ny coach forrige sesong kjemper de en knallhard kamp for å finne en rytme, en stil og aller helst flere seire. Hittil denne sesongen er de ørlite bedre enn i fjor, men ikke veldig mye og de får stadig tøffe slag i trynet.

Som for eksempel her forleden mot naboskolen Eastern Michigan.  Jeg skal ikke dvele altfor mye ved utfall og kampbildet – annet enn å gi litt trøst til deg som river deg i håret når laget ditt skyter dårligere enn 30%:

– NIU tapte kampen 25-42

– NIU scoret 2 poeng (+ 2 straffer) i første omgang (i løpet av 20 minutter, ja)

– De traff på 1 av 31 skudd før pause

– De traff på 0 av 17 tre-poengere før pause

– De skjøt 3% fra tre-poengslinjen i kampen totalt (1 av 33)

Du finner resten av tallene her om du er interessert.

«Unfortunately, we just couldn’t make a shot. We had makeable, open shots, they just wouldn’t go in», sa coach Montgomery etter kampen som jo uansett var en strålende forsvarskamp.

Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne:  For mange spillere er statistikken den viktigste delen av CV’en når de ser etter jobb i utlandet.  Og da tenker jeg altså på muligheten til å spille basketball for andre lag i andre land.  Når vi selv henter spillere til Norge ser vi ofte og gjerne på statistikken; ikke fullt så mye på DVD’ene.  Filmene har nemlig en lei tendens til å være redigert til det ugjenkjennelige: En bøtte med highlights er sjelden representativt for hva spilleren står for gjennom en lang sesong.  Og den ene kampen de velger å sende med et lengre klipp fra, er selvfølgelig den ene kampen de var ekstra flinke i.

Noe helt annet er det med statistikk. Vi har lært oss til å stole på det vi får for eksempel fra amerikansk college-basket.  Der slurves det ikke med statistikk, og de som gjør jobben kan håndverket. Dessuten vil god stats fra amerikansk basket være ekstra imponerende sett i lys av at de spiller med 35-sekunders klokke og at motstanden som regel er svært mye tøffere enn her.

Et «selling point» når vi henter amerikanere er ikke minst at Norge er et fint sted å «booste» egen statistikk på veien til en karriere i en bedre liga et annet sted i verden.  Kanskje er det derfor vi får en og annen svært god spiller også i BLNO.

Jeg vet om flere spillere som irriterer seg kraftig over elendig statistikkføring i norsk basketball.  Kanskje er det særlig assist-kategorien som blir skadelidende, og det er altså ikke utelukkende fordi pasningsmottagerne bommer på det han gjør…

Det finnes sikkert mange tanker om hva som skal til for å  gjøre BLNO og KL bedre.  Et fornuftig sted å begynne er det sportslige.  La oss sørge for at alt er på stell, og at vi er etterettelige i alt vi gjør.  At det ikke er et krav om at alle klubber skal filmen kampene, er kort og godt en skandale – for spillere, coacher, dommere og for muligheten til å ettergå statistikk.

Jeg husker mange deilige krangler i norsk basketball, men felles for nesten alle er at de er i ferd med å gå ut på dato. Da BLNO ble dratt i gang rundt årtusenskiftet var den preget av høy sigarføring, mye entusiasme, stor oppmerksomhet, stort pengeforbruk og folk som var store i kjeften.  Meg selv inkludert.

Det er vel på tide å innrømme at jeg ikke var så veldig opptatt av bekledning og utstyr som jeg kanskje ga inntrykk av i 2001. Jeg ble oppfattet som en slags enfant terrible i norsk basketball som hadde alternative meninger om alt og alle; blant annet kravet om at coacher måte stille i dress. I Bergens Tidende sto det i 2007:

«Trenerne i BLNO er pålagt å gå med dress. Det gir 3B-trener Pål Berg blanke i. –Det er ikke fest hver gang vi spiller. Slik kommenterer Berg hvorfor han ikke stiller i dress under kampene i basketligaen. I går møtte han i dongeribukse og joggesko i Haukelandshallen. Det fikk flere av Ulrikens representanter til å se rødt. – Det handler om å vise respekt for dem som møter opp her. Berg representerer ikke bare klubben sin, men også hele ligaen og hele idretten. Da blir det feil å vise en slik holdning, sier Trond Gullaksen.»

Det var faktisk ganske mye oppmerksomhet og bråk om denne saken; såpass mye at VG stilte med journalist og fotograf i garderoben før en kamp.  Det er ikke hverdagskost å ha med seg reportasjeteam når man skifter…

Men slik var det i BLNOs første hektiske og litt gale år.  Og etter hvert ble det slik at noen av oss «tok ansvar».

Jeg tror vel både Ulrikens David Swan og jeg skjønte verdien av å få oppslag i mediene.  Derfor var David Swan/Pål Berg-kranglene mange de få årene vi orket å holde de gående.  Blant mange høydepunkter var det for eksempel disse:

«Tidligere har David Swans erkefiende Pål Berg, gitt uttrykk for at det er et problem at Ulrikens publikum tror «fuck» er det engelske ordet for dommer». Ulriken-formann Hans Brundtland, sa derimot tidligere denne uken at David Swan er et godt forbilde.»

«Jeg har mange gode trenervenner i Norge. Pål Berg er ikke en av dem» (Ulriken-trener David Swan)

 «- Jeg skjønner at kranglene oss imellom er godt stoff for både TV og aviser. Men det er veldig hauset opp, sier Pål Berg.  Men David Swan er ikke interessert i å gjøre seg til venns med Pål Berg. – Jeg liker ham ikke, jeg har ingen respekt for ham, så det skjer nok aldri.»

 Og for å være ærlig – jeg vet fortsatt ikke helt hvordan vi har det med hverandre, men jeg håper og tror at vi begge oppfattet dette som en del av markedsføringen. Det virket i hvert fall upåklagelig.  Aldri har norsk basketball hatt større oppmerksomhet enn da David Swan åpnet munnen, da Milan Borojevic var forbannet på vegne av Centrum, da Geir Spiten hudflettet Asker kommune.  Og så videre og så videre..

Det jeg selv oppfatter som en mine mest vellykkede utspill var da vi spilte 1. og 2. NM-finale mot Tromsø Storm i Bærums gullsesong.  En helg i Tromsø er hyggelig nok, men med 24 timer mellom kampene blir det også mye dødtid.  Derfor mente jeg det var en god idé å blogge litt fra hotellet.  Og Tromsø-supportere og -ledere viste seg som et hårsårt og takknemlig «publikum».  Avisoppslagene vart mange, temperaturen høy og det jo en bonus at vi vant en av kampene der oppe. Det satte også en ekstra spiss på finalerunden at den lokale sportsredaktøren hadde skrevet at Tromsø skulle fortære Bærum som en 3-retters; altså 3-0 i kamper.  Jeg tror faktisk det var den betydeligste motivasjonsfaktoren for oss den helgen.

I dag er vi snillere – sannsynligvis altfor snille.  Asker og Bærum har forsøkt å trigge hverandre til litt godslig mobbing på nettet før de to kampene nylig – med filmplakater, manipulerte blekksprutbilder og gule fargekart. Asker er som vanlig på en annen planet, og tror de eier Bærum.

Vi trenger mer av dette.  Vi trenger mer «drittslenging», mer fantasi, mer liv og mer følelser.

Er det noen som tar utfordringen!?!

For noen år siden så det sånn ut før oppgjøret mellom Tromsø og Bærum.

Det var drøy kost som møtte oss da vi landet i Tromsø 1. april. Og det var slett ikke aprilsnarr…

Gult er kult, mener Asker.

Asker tror pussig nok fortsatt at de eier Bærum

Ikke så langt unna det jeg ser i speilet hver morgen

Asker føler seg nok litt snytt etter to tette oppgjør mot Bærum, Tromsø følte seg snytt på målstreken mot Frøya i Bergen og Centrum slikker sårene etter et litt ydmykende tap for Ammerud.  Og når BLNO nå er en helt uforutsigbar liga på vei inn mot mål passer det fint å stikke hodet frem og kunne fortelle hvordan dette kommer til å ende.

Enkelte ting synes helt klare:  Tromsø vinner serien, men vinner heller ikke i år BLNO.  Gimle sniker seg foran Asker i sluttspurten og havner i kvalifiseringspulje med Frøya og Bergkameratene, mens Asker er litt heldige som skal spille mot Gimle og Persbråten.  Fyllingen følger Persbråten helt til døra i kampen om 2.plassen i 1.divisjon, mens Høybråtens tøffe kampprogram gjør at de ikke når helt opp.

Her er avslutningen på årets sesong (v og t foran lagene indikerer seier og tap i de resterende kampene, h og b er hjemme/borte)

Tromsø 15-4

v Asker (h)

t Ammerud (b)

v Bærum (b)

t Frøya (h)

v Frøya (h)

Tromsø vinner 3 av 5 og vinner serien med 18-6.  De kommer til å irritere seg over tapet for Ammerud, og deler seier og tap med Frøya.

Centrum 13-7

v Asker (h)

t Asker (h)

v Ammerud (b)

t Bærum (b)

Centrum er litt på gyngende grunn, men blir en god nummer to i seiren med 15-9.  Asker taper og vinner en kamp mot Centrum, mens Centrum får revansje mot Ammerud.

Bærum 12-9

t Tromsø (h)

v Centrum (h)

v Ammerud (h)

Bærum vinner 2 av 3 og ender på 14-10.  Tromsø blir igjen litt for tøffe for Bærum, mens kampene mot Centrum og Ammerud går i hjemmelagets fsvør.

Frøya 10-10

v Gimle (h)

v Tromsø (b)

t Tromsø (b)

v Asker (h)

Frøya vinner 3 av 4 og avslutter 13-11.  Frøya klarer nesten 3.plassen, men bare nesten.  De taper en av to kamper mot Tromsø, etter ekstraomgang.

Gimle 9-13

t Frøya (b)

v Asker (h)

Gimle vinner 1 og avslutter med 10-14.  De har brukbart tak på Asker i Djeles fravær, men taper igjen for kollega Frøya.

Asker 7-11

v Ammerud (b)

t Tromsø (b)

t Centrum (b)

v Centrum (b)

t Frøya (b)

t Gimle (b)

Asker sliter i serieavslutningen, men har vist storhet til tross for 9-15.  Livet uten Djele er vanskelig å takle, og det hjelper ikke at alle kamper går på bortebane, med to tøffe reiser i vente.

Ammerud 4-16

t Asker (H)

v Tromsø (H)

v Centrum (H)

t Bærum (B)

Ammerud kommer sent, men godt og går inn i kval-runden med 6-18.  Det gir dem plass i kval-runden mot Frøya og Bergkameratene.

BLNO kvalgruppe 1:

Frøya, Ammerud, Bergkameratene:

Frøya tar seg av denne gruppen; det blir for tungt for Ammerud og Bergkameratene mot Frøyas to store.

BLNO kvalgruppe 2:

Asker, Gimle og Persbråten:

Asker stiller igjen med Djele på laget – litt redusert, men det gir betydelig større pondus.  Altfor mye og for stort for Persbråten å takle, og Gimle må også til slutt bite i det sure eplet.  Frøya møter Asker i kampen om den siste plassen i Final Four og det blir Asker som trekker det lengste strået.

FINAL FOUR:

Entusiasmen er til å ta og føle på i Tromsø denne helgen, og Tromsø gjennomfører et prikkfritt arrangement med stort trøkk og masse mennesker på tribunene.  Men prestasjonspresset blir for mye i semifinalen Tromsø-Asker. Asker har desusten fordelen av å ha vært i aktivitet uken før, og spiller med entusiasme og glede og gir seg aldri selv om de ligger under ved pause.  Bærum får en lettere vei til finalen mot Centrum.  Bærum er heldige som møter et lag uten vesentlig size og får revansje for et forsmedelig nederlag forrige sesong. Finalen mellom Asker og Bærum blir en thriller av de sjeldne; mye følelser, mye hevnlyst, spiller esom kjernner hverandre ut og inn.  To ekstraomganger må til før BLNO-mesteren kåres. Det koker ned til et straffekast sekunder før slutt i andre ekstraomgang.

Sånn kan det gå…!

Hvilke lag tror DU møtes i Final Four; velg 4 av disse!

Da jeg spilte ball aktivt fantes bare NRK på TV, det skulle gå nesten 25 år før noen i det hele tatt hadde hørt om internett, Neil Armstrong hadde akkurat gått en liten tur på månen og nordmenn gikk mann av huse for å se skøyteløp. Og det hørte med til sjeldenhetene at noen kjørte oss til treninger og kamper med bil.

Per Ivar Moe i 65, Neil Armstrong i 69 og bilen til Helge som fikk kjørt seg fra 71 og utover. Det var da jeg begynte min «karriere».

Min far var definitivt ikke i front når det gjaldt å prøve nye saker og ting, og han var helt uinteressert i både TV og bil.  Vi fikk ikke TV i hus før jeg truet med å flytte inn til naboen under OL i 1968.  Men bil fikk vi aldri.  Far var dessuten helt uinteressert i basketball, og jeg kommer fortsatt ikke helt over at han ALDRI så meg spille en kamp. Mor så én kamp, men var mest opptatt av «han lille festlige på det andre laget som løp så fort» (nei, det vart ikke Magnus Midtvedt!)

Uten snill far eller mor med bil (de var for så vidt snille, men altså uten bil og idrettsinteresse) var jeg overlatt til offentlig kommunikasjon, eller av og til faren til Helge.

Familien til Helge hadde bil; en råtten Ford Cortina som likevel var langt bedre enn å ta bussen til Sandvika for så å gå den litt kjipe veien til Jong skole.  Der trente vi i den gymsalen der ryktene vil ha det til at en Bærum-spiller som ikke evnet å ta øynene bort fra ballen endte dribleserien sin rett i glassruta og ut på gårdsplassen.  Noe forteller meg at den historien er blitt en smule bedre med årene…

Nåvel, før jeg fjerner meg helt fra utgangspunktet: Vi var ikke veldig bortskjemte den gangen.  De gangene faren til Helge kjørte til kamp var det selvfølgelig aldri snakk om å bli hentet hjemme; vi måtte gå et godt stykke og møte på avtalt sted. Og vi var selvfølgelig presise; noe annet var uhørt, dvs gjerne ti minutter for tidlig ute.

I bagen hadde vi de feteste skoene vi visste om (tror ikke de var så fete at de fortjener å bli omtalt som «kicks»); de billige het Tiger tror jeg, og hadde det særtrekket at sålene var like harde som asfalt; de var kort og godt utrolig vonde!  De flotteste av oss hadde Converse, ja nettopp tøymodellen som er en hit i dag. Det var mye dårlige knær den gangen, og vi var mange som tråkket over…

I dag er vi ikke helt der…  Spillere kommer gjerne i hver sin bil med hver sin forelder; det er jo egentlig flott fordi det betyr at moderne foreldre følger opp barna sine på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Men spillerne blir altså båret på gullstol inn i hallen, de spiller, og setter seg rett i varm bil – uten garderoberitualet (som jeg har skrevet om tidligere).

Skoene varer ikke så lenge i dag, og det er IKKE fordi kvaliteten er blitt dårligere.  Men plutselig kommer det jo en modell som er litt fetere; den må vi selvfølgelig ha… Noe av det kuleste jeg har opplevd i moderne tid er han som på en landslagssamling for noen få år siden ble spurt om hvor han hadde kjøpt skoene sine.  «Europris», svarte han uten å blunke.  Kult!

På treningene er det mye som skal gjøres: Mange har et eller annet nytt på mobiltelefonen som må vises til de andre før vi kan komme skikkelig i gang.  Det skal svares på SMS’er, det skal  «snapchat»’es og det skal les mye og lenge av ting vi har opplevd.  Det går fint så lenge vi trener, men i vannpausene må vi helst bort til mobilen for å se om noen har svart på det vi sendte rett før treningsstart.

Den gangen det bare var en kanal på TV, var vi ikke så opptatt av mobilen; den var ikke funnet opp ennå.  Det var den gangen vi måtte vente måneder i kø for å få fasttelefon inn i huset.  Men den gangen var vi i stedet opptatt av å trene hardt og riktig og mye; ikke minst fordi det hadde kostet oss litt å komme dit.  Trenerne var stort sett virkelig ikke flinke den gangen, men vi – spillerne – var selvdrevne.

Det ble folk av oss også!

Ettersom denne bloggen har vært arena for meningsutveksling om den jobben dommerne gjør i våre eliteserier, er det ikke mer enn rett og riktig at jeg også er med på å avrunde debatten, i hvert fall foreløpig.  For det er vel liten tvil om at coacher, spillere og dommere kommer til å ha ulikt syn på situasjoner også i tiden som kommer.

 Men det kan kanskje være lov til å håpe at møtet mellom dommerkomiteen og noen av coachene tirsdag vil være med på å skape litt større forståelse begge veier. Jeg var dessverre ikke invitert som referent, men møtet slik det er beskrevet på basketballdommer.com, synes å ha vært en blanding av saklig, befriende og delvis oppklarende.

Det mest matnyttige og fornuftige fra møtet er slik jeg ser det at det skal etableres et nytt samarbeidsforum i forbindelse med åpningshelgen i BLNO og KL, og om jeg leser referatet rett, med fokus på samarbeid og kommunikasjon coach/dommer.

Dommerkomiteen presiserer nok en gang at det er FIBA som setter alle premisser i hvordan reglene skal anvendes, og at DK arbeider lojalt med dommerutvikling etter samme modell som det internasjonale forbundet. Inntil FIBA kunngjør at det er forbudt å bruke huet og fornuft, regner vi med at det er lov også for norske dommere.

Så er det å håpe at Kelvin har gjenfunnet lysten til å lede laget i de siste kampene denne sesongen, og at både coacher og dommere evner å besinne seg i situasjoner der temperaturen er høyere enn ønskelig.

Tror nok aldri jeg kommer til å glemme det: Da jeg holdt på med 86-årgangen til det som den gangen het 3B hadde jeg flere talenter på laget.  Det var nok av dem som har fikk mye gratis med etternavn som for eksempel Stien, Elgmork og Berg (og da tenker jeg nok skillsmessig på Torill).  Men det var også mange som slett ikke hadde fått basketball med morsmelken eller hva man eventuelt får det med av far. 

Ikke minst hadde jeg en kar som het Thomas som også var arvelig belastet, eller snarere velsignet.  Ikke med basketball, men med musikk.  Han var kort og godt en enestående dyktig musiker, og først senere har det slått meg hvorfor han uten sammenligning har vært den spilleren jeg har hatt som lærte ting fortest. Og selv om han aldri forfulgte basketballkarrieren, ga han meg et av de mest uforglemmelige øyeblikkene som trener, ever:  Jeg tror det må ha vært en tirsdagstrening i Hoslehallen . Thomas var høy og egentlig altfor tynn, men det var naturlig å bruke ham litt inside også.  Denne tirsdagen gikk vi gjennom et par øvelser som ikke står i noen post-ABC, men som kanskje var såpass avanserte at de erenda litt lenger ut i alfabetet.  Thomas fikset øvelsene nesten umiddelbart, og rakk også å få med seg et par repetisjoner med feil hånd.  Den påfølgende lørdagen spilte vi kamp, og det var så jeg måtte klype meg i armen da han midt i kampen, med den største selvfølgelighet, trakk fram det vi hadde jobbet med på tirsdag.  Og med feil hånd! Sånt er ren og skjær trenerlykke.

Jeg har vel skjønt nå at kjedelige repetisjoner kanskje er det viktigste for en spiller på vei mot perfeksjon.  Og for Thomas var dette helt naturlig. Time etter time, uke etter uke, måned etter måned foran klaveret hadde lært ham en treningsdisiplin ingen andre helt forstår.

Derfor er nok også skoleprosjekter som Wang, NTG, Olsvikåsen og Kongsberg viktige for utviklingen av norske talenter. Og det er evnen til å stå det kjedelige løpet som gir resultater.

Men samtidig har de slått meg hvor håpløst det er at det viser seg umulig å få alt i én pakke. Hvis en spiller har individuelle skills i overflod kan du være sikker på at han enten er et head case eller en pingle.  Hvis han har høy basketball-IQ scorer han garantert lavt på andre kvaliteter.

Jeg vil ha hurtigheten til Magnus Midtvedt, humøret og skuddavviklingen til Stian Mjøs, basketball-IQ’en til Christer Elgmork, den positive galskapen til Nils-Paul Skåra, vinnerinstinktet til Rolf Halvorsen, de sosiale antennene til Erik Libæk, kroppen til Torgeir Bryn (nåja, i hvert fall størrelsen), spensten til Milah Kombat, lojaliteten til Øyvind Fritzen, arrogansen til Pål Vik, osv., osv.

Hvordan ser din drømmespiller ut?  Kommentarfeltet er åpent hvis du vil komme med dine forslag.  Hvilke egenskaper ville du for eksempel hentet fra hvilke NBA-spillere (du kommer ikke på trykk her uten å ta med minst en egenskap fra Larry Bird…)

I går var jeg en av 250 eller 300 eller kanskje 350 på tribunen i Vollenhallen. Og siden vi kom av gårde hjemmefra litt senere enn ønskelig, tenkte jeg er øyeblikk at det kanskje villke være litt vanskelig å få parkering, siden Asker mot Bærum er et oppgjør alle vil få med seg.  En kamp som hadde fått mye omtale og mye fokus.

Som man kan se; det er plass til en og annen her og der.

På vei utover i bilen tenkte jeg med litt vemodig glede (finnes det noe sånt..?) tilbake på de store oppgjørene for noen år siden.  Da det definitivt var fullt i Vollenhallen.  Da Geir Spiten stadig var ute i Budstikka for å fortelle hvor håpløst det var å spille der  ute i periferien fordi kommunen ikke hadde klart å tenke langt nok da de tegnet Leikvollhallen uten tribuneplasser.  Da vi ble møtt av gule parkeringsvakter.  Da dugnadsgjengen måtte snekre sammen tribuner på kortsidene – som også var fulle. Da hallen var proppfull av barn som slett ikke var veldig interessert i å se kampen, men heller løpe opp og ned langsiden (ja, det var j..la irriterende!) Da kampene ble markert med fyrverkeri når Asker vant. Og det gjorde de jo ganske ofte før.

Og om man først er i mimrehjørnet er det lov å smile litt tilfreds over at vi klarte å skvise inn 2700 tilskuere på Harlem Globetrotters.  Det er jo ikke så veldig lenge siden.  Og det er heller ikke så veldig lenge siden Blue Zone virkelig var blue zone på Bærums hjemmekamper:  Lette å se, enda lettere å høre – og alltid en faktor.

Så når Asker nå opplever et lite løft i interesse og entusiasme, og når Bærum endelig begynner å ligne et lag, kommer det altså likevel ikke flere enn noen få hundre til toppkampen. Og jeg skal ikke mene noe før jeg har sett det søndag som kommer, men det er lett å tro at det ikke blir flere når de to lagene møtes til returoppgjøret.

På denne bloggen spurte jeg for litt siden om hva som er viktig for å få folk å kampene igjen.  Og svarene er virkelig litt overraskende, i hvert fall for meg (trykk på «view results», så får du se tallene).

Suverent flest har ment at markedsføringen må bli bedre og at aktiviteten på nettsider og sosalie medier må bli bedre.

Og om det nå er slik at dette faktisk er riktig, så er det i hvert fall det aller enkleste å gjøre noe med.  Når det for eksempel bare er 1% som mener at BLNO ikke er spennende før playoff, så må det jo bety at folk liker det de får se nå.  Og da er det vår jobb å piske opp stemningen.

Derfor har både Asker og vi brukt litt tid og krefter på å mobbe hverandre på aller vennlnigste vis.  Noen meldinger på Facebook, noen rare og manipulerte bilder, litt godmodig drittslenging.  Vi trenger sannsynligvis mer av det.  Og om du har flere meninger om hva vi sammen kan gjøre, så er kommentarfeltet åpent for deg her på denne bloggen.

Jeg ser av meningsmålingen at bare 2,5% er opptatt av gode parkeringsfasiliteter. Om jeg fikk parkeringsplass i Vollen?  Joda, jeg fikk parkert – men er kanskje også norsk basket parkert, som publikumsidrett?