Vi var et stykke inn i sesongen med (gamle) Bærum Basketballklubb, med ny amerikaner som også var en av de første i Norge. Også den gangen hadde vi unge talenter på laget, og en av dem var ikke eldre enn at han ikke helt ante rekkevidden av «practical jokes»:

Vår amerikaner var av det hårete slaget.  Ikke sånn å forstå at alt han gjorde på banen var «hårete».  Men han hadde altså kraftig hårvekst, og ganske særlig på kroppen.  For eksempel var  han ganske lodden fra midjen og ned – alle intimområder inkludert.  Og siden dette var i «gamle dager» brukte vi garderoben slik den var tenkt å brukes:  Vi skiftet før trening og kamp, og vi dusjet og skiftet sammen etter ferdig økt.

Vår amerikanske venn tok pussig nok alltid på seg sokkene først, og gjerne stående naken på gulvet med den ene foten på garderobebenken.  Og det er jo da man er mest eksponert, og med tilgang til det meste.  Og det var også da vårt unge talent fikk en briljant idé, syntes han – han fant ny anvendelse for sprayklisteret vi brukte til å tape ankler:  Han sprayet en solid dose klister opp i skrittet på lagkameratene som var hjelpeløs, kun iført sokker… Stor suksess, og total skandale!  Klister i skrittet er IKKE behagelig viste det seg, og dessuten nesten umulig å få bort.  Og jeg husker virkelig ikke hvordan han fikk orden på underlivet – om det endte i   intimbarbering eller å nedsenke stompen i en bøtte aceton.

Nåvel, for en drøy uke siden publiserte Aftenposten en kronikk som handlet om nettopp dusjvegring og garderobeskrekk. Wenche Bjørnebekk skrev blant annet at «unge jenter har sett Trekant, og mens de vet alt om analsex har de aldri sett klassevenninnene nakne.» Jeg har aldri sett Trekant (bortsett fra den episoden der Nils-Paul hadde en rolle som hunk), men jeg vet ganske mye om hvordan vi ikke bruker anledningen til samvær i garderoben. I moderne basketball er dette blitt til et slags taktikkrom der vi samles før kampene i et forsøk på å sette navn på hva vi skal gjøre.

Når trening og kamper er ferdig, forsvinner spillerne gjerne som dugg for solen. Det spiller ingen rolle om det er minus 20 ute; spillerne går de få metrene ut til bilen som kanskje henter om 5 minutter, gjerne i shorts og med Nike Free på føttene og istapper i håret (og så lurer vi på hvorfor vi har så mye treningsfravær på grunn av forkjølelse…)

Jeg har heller aldri skjønt det som synes å være et amerikansk konsept: Nemlig at man aldri dusjer.  Aldri, uansett.  Jeg husker turene til Bergen der vi ofte har litt snau tid fra kampslutt til flyet.  De norske spillerne skjønner i hvert fall der at det er viktig og ikke minst behagelig å dusje og skifte, mens amerikanere ofte strener rett ut i vestibylen i Gimlehallen.  Tjukk boblejakke over svett kropp funker tilsynelatende helt greit for dem – en liten dæsj deo så er de klare for turen hjem.

Hver sin smak, og hver sin hygieniske standard. Men jeg synes faktisk vi er i ferd med å gå glipp av en viktig dimensjon.  Garderobesamværet er viktig også for annet enn å vaske kroppen. Vi er jo ikke alltid veldig flinke til å betjene hverandre og være sammen med hverandre annet enn i hallen. De 15-20 minuttene etter trening har mange viktige funksjoner.  Bare spør Fredrik Vogt Jacobsen som gjorde dusj- og garderobesamværet til en vitenskap, og en lidenskap.

Motviljen mot å dusje sammen kan ha sammenheng med religiøst betinget bluferdighet, og det skal vi akseptere.  Og på det kretslaget som første gang vant Lundadspelen under navnet Oslo Vikings, utmerket vår beste spiller seg på banen – men også i dusjen der han alltid stilte i lange underbukser.  Snodig, men greit nok.  Eller kanskje er det tjenester som «snap chat» som etter hvert gjør det til en risikosport å ta av seg klærne..?

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn å minne meg selv om å gå i bresjen for «garderobelivets renessanse».

Det er meget mulig at jeg leser dommernes svar til Kelvin som fanden leser Bibelen, og at jeg kanskje tillegger Kelvin Woods meninger han ikke har.  Men med dette lille forbeholdet kan jeg likevel ikke helt fri meg fra følelsen av at dette er nokså umusikalsk i all sin skoleriktige tilnærming. For eksempel synes jeg vel svaret kunne hatt en enkel setning sånn helt i starten; noe i retning av «Det er synd og beklagelig om Kelvin virkelig føler det så tungt at han ikke ønsker å være kampcoach lenger.  Dette må vi sammen klare å finne ut av, og ingen ønsker det mer enn dommerne som selvfølgelig ønsker et godt samarbeid og en god tone».  Noe sånt.

Dommerkomiteen sier i sitt lite overraskende svar til Kelvin det som for de fleste er «bloody obvious»:

– Dommere synes også det er fint å være konsekvente

– FIBA bestemmer hva og hvordan det skal dømmes

– Kriteriene er sånn og slik.

– Vi må møtes og snakke sammen, men først og fremst for å lære snakke om regler og tolkninger og praksis.

Og det er der det stopper for meg.  Jeg tror nemlig ikke dette handler om regler, gamle eller nye. Tolkninger, gamle eller nye.  Eller pålagte FIBA-direktiver. Uansett hvilke regler, eller hvilken forståelse av dem, vi legger til grunn vil det eksistere subjektive og ulike oppfatninger av hver enkelt situasjon.  Så vi kommer garantert til å være uenige, og vi kommer helt sikkert til å diskutere friskt også i fremtiden.

Men jeg oppfatter Kelvin dithen at han nærmest trygler om andre måter å kommunisere på; dommere og coacher imellom.  Og da snakker han ikke om møter der vi ser DVD’er til krampa tar oss, men heller et møte der gjensidig respekt og forståelse i kampsituasjonen står på dagsorden.  Det er nemlig der, på gulvet, i løpet av 4×10 minutter det hele utspilles.  Det er der vi jubler og irriterer osss, elsker og hater og lar følelsene løpe av med oss.

« …a few “questionable” calls are not my concern. It is the stench of arrogance that concerns me. Arrogance on the floor, in the system, and in the whole process of the referee arena.» Sier Kelvin.

Så jeg er virkelig ikke sikker på om det er veldig matnyttig at han inviteres til DK-møte.  Jeg skulle for så vidt gjerne vært flue på veggen der, men enda bedre hadde det vært om det var 10-20 fluer til stede; nemlig de andre elitecoachene.

Kan det tenkes et møte der regler IKKE står på dagsorden. Jeg tror mange føler for det.  Og jeg tror mange vil være med på møtet, særlig hvis det ikke er møteplikt.

En av veteranene med grå trøye og fløyte har skrevet innsiktfullt og fornuftig om dette.  Kjell Løvolds blogg er verdt å lese, ikke minst for å få et litt mindre angstbiterks perspektiv på dette.

Frode Ramberg har sendt meg  følgende betraktninger om disklusjonen som på går:

«Føler behov for å støtte Kelvin sine argumenter. Ser ut som «pauliord» er det eneste forum. Tillater meg også være glimtvis småsarkastisk, og nesten usaklig, uten at jeg mener meningsmotstandere skal fokusere på det. Det er mer en personlig stil som bør respekteres. Forstår at DK ikke kan detaljbesvare alle Kelvins problemstillinger.De unngår det i allefall i denne sammenheng. At Kelvin er besluttet invitert til neste møte i DK, og at DK vil ha regelshow på neste års DST, virker ikke spesielt betryggende før avgjørende fase i nasjonale serier.

DK vil selvfølgelig unngå at aktive trenere påvirker dommeroppsett. Vanskelig å skjønne hvorfor de nevner dette. Har noen spurt om det?

DK svarer med en spesifikk situasjon der dommer i en annen posisjon kan overblåse den andre. Det høres ok ut, men er vel ikke akkurat denne ene situasjonen som er utfordringen, men situasjoner der en dommer faktisk har sett noe i den andres sone, men alikevel ikke blåser fordi det er utenfor hans felt. Blir jo selv avslørt for å ha sett feil sted, men dumt å samtidig kommunisere til coachene at han faktisk så det, men ikke kunne ta det. Hva synes dere om disse tilfellene?

Ellers er det jo ikke så mye DK responderer på fra Kelvins brev. Kan minne litt om en kampsituasjon.

Vil prøve å stille noen av Kelvins spørsmål igjen, om enn noe omformulert.

– Har DK forståelse for, eller forstått at trenere kan bli frustrert over dømmingen, og at faktisk mange er det? Jeg er ikke den mest sosiale treneren selv, men har pratet med noen blno og 1div -trenere denne sesongen, og konsekvens og kommunikasjon kommer som tema nr. 1. Ikke regelkunnskap. Altså, det er frustrerte trenere. Mener DK at dette er trenernes feil, eller har også dommerne noe med saken å gjøre? Spiller følelser og engasjement noen rolle i dommernes vurdering av spiller/trener-atferd?

– Hvordan brukes trusselen om T? Opplever at «T-blikket» brukes aktivt både mot meg og spillerne mine. Litt banalt, men hvorfor hører dommere så mye bedre når det hviskes frustrasjon, enn når det ropes gode spørsmål. Altså ignorering av saklighet, men straff av følelser. Personlig regner jeg inn noen T til spillerne mine, man må være god nok til å vinne kamper med 3-4 T imot. Vil ikke drepe følelser og engasjement hos spillerne, eller meg selv. Idrett uten følelser blir uinteressant idrett. Men DK, jeg er en rolig fyr, jeg ser det sånn, at når dere gir meg en T, innrømmer dere å ha gjort en feil i forkant. Gjelder for 90% av spillerne mine også.

-Holder dommere et høyere internasjonalt nivå enn spillerne? Har noen dommere uttalt dette? Har selv vært ute av sporten 10 år før denne sesongen, og ser at det er høyere hyppighet av angrepsspillere som kommer temmelig ubalansert, etter å ha snublet, og ligger på grensen til vannrett mot sin forsvarsspiller, som på sin side lurer på hva som blir riktig forsvarsposisjon mot toppen av et hode. Hvis han ikke rekker å slenge seg unna, eller bli 10 cm bred, kan han fort få feil imot seg, tilogmed bli utvist på tilsvarende situasjoner. Føles alltid feil når god forsvarsposisjon straffes av dårlig angrepsposisjon. Ser at det i enkelte situasjoner kan være vanskelig, selv for dommere med spilleforståelse. Selvfølgelig forskjell på Barcelona-Real Madrid, Sundsvall-Upssala og Sverresborg-Varden. Vet ikke, men tenker det er dommerens oppgave å dømme på det nivået han er på. Så DK. Er det et argument at spiller/trenernivået er for lavt ?

Når kan trenerne kritisere dommerne? Synes dommerne er tydelig i år på at treneren kan snakke til dem, altså møter treneren et mer imøtekommende ansiktsuttrykk enn spillerne. Prøver å benytte meg av dette. Opplever i liten grad å bli hørt. (jeg har snakket til dommerne omtrent 5 ganger på 13 kamper) Jeg blir møtt med jattevarianten, alt er fryd og gammen og ordner seg. Eller motstand, jeg har ikke skjønt reglene. Det henvises til en regel, gjerne en regel som slo inn i forkant av den situasjonen jeg tar opp, og ingen har sett. (hvorfor ble det ikke dømt i den første situasjonen?) Mange dommere er mottagelige for kritikk, og noen totalt uimottagelige. Hvordan skal vi vite hvem vi kan snakke med, og når? Hei DK. Dere svarer ofte med regelboka, men vi kritiserte aldri den, vi kritiserte tolkningen. Forstår dere forskjellen?

Kelvin tar opp dette med følelser som vi alle har,men viser forskjellig. Har selv og vil at mine spillere skal ha et emosjonelt forhold til basketball. For spillere og trenere er ikke dommerne det viktigste faktum for utvikling. Svært få trenere (håper jeg) som legger opp treningsuka i forhold til dommerne kommende helg. Har selv valgt en linje der dommerne ikke finnes. Begynner jeg å tenke på dommerne , mister jeg fokus på laget mitt, og beveger meg i et uforutsigbart landskap. Altså mener jeg at det er ganske stor forskjell på de enkelte dommerne i Norge, fra topp til bunn. Noe jeg lett akspeterer, men DK bør også akseptere det. Dårlig kommunikasjon hvis DK signaliserer det motsatte av hva alle ser. Det stilles også spørsmål om dommernes relasjonelle ferdigheter. Det skrives også at disse kan være viktigere enn regelheftet. Husker dette særlig fra spillertiden. Det var mye lettere å forstå en feil call fra en dommer du hadde tonen med. Egentlig ble vel callen rett. Må vel inrømme at økt dommermedgjørlighet vokste etter mange år i gamle eliteserien. Har DK noen kommentar til stjernespillerdømming?. Hvordan takler dere at noen av dere er bedre enn andre pr. idag? Aksepteres dette dommerne imellom?

-Er det DK-strategi når dommere kommer til kamp med «her-bestemmer-vi-mest-av alle-uansett-holdning»? Dere skal selvfølgelig kontrollere at spillet foregår innenfor reglementet. Spillerne mine, og jeg er aktive tre-fire ganger, snart fire-fem ganger i uka. Men vi forventer at dommerne skal klare å takle en enkelt situasjon som ikke allerede er redegjort for på fiba-video. Mulig at «vi-bestemmer-uansett-hva-som-skjer-attituden» er et dårlig utgangspunkt for gjensidig respekt. Hva tror dere? Mulig dere er opptatt av å ikke ha her-bestemmer-vi-mest-av-alle-holdning. Men hva om de dere møter, oppfatter dere slik?

Vet ikke hvor ofte DK møtes, og hva de snakker om. Uviktig for min trenergjerning, men føler det er mye av de samme problemene som for 10-20 år siden. Reglene er fortsatt inkonsekvente på den måten at du kan spille i Trondheim med mye tillatt off-the-ball-kontakt. Så kan du dra til Tromsø neste uke og bli blåst ihjel på lillefinger-som-kommer-borti-en-skulder-på-en-person-som-tok-retur. Får høre i pausen at dommerne (eller den ene) skulle være ekstra strenge på dette fordi det han hadde sett så mye av det forrige helg). Vet DK at sånn inkonsekvens finnes? (Tror det ble sendt video i 1988, men det gjentok seg i 2012).

Tror DK er like opptatt av å løse dette som alle andre, og en viss konflikt mellom dommere spillere og trenere er vel naturlig. Men vi kan ikke la det gå utover gleden over å holde på med basketball.

Tror det er lurt, kanskje absolutt nødvendig med samlinger og gjennomganger av regelpraksis på DST, men løsningen på dette problemet er neppe at en av DKs gode retorikere gjennomgår årets nyheter på fortreffelig vis, sålenge det ikke er det samme som møtes i hallene gjennom sesongen.»

Frode Ramberg

Coach Sverresborg, på vegne av seg selv.

Dommerkomiteen i NBBF (DK) har følgende kommentarer til Kelvin Woods’ brev om dommersituasjonen i norsk basketball, publisert bl.a. på Pål Bergs blogg «Pauli ord»:

Kelvin er opptatt av consistency. Det er også DK. Consistency er det viktigste for alle som er involvert i basketball; spillere, trenere og dommere. Men det er også det vanskeligste. Dommerne er mennesker, ikke maskiner. Til hjelp for spillere, trenere og dommere fastsetter FIBA hvilke kriterier som til enhver tid gjelder for dømming. Før sesongen 2012/13 sendte DK ut grundig informasjon (skriftlig materiale og dvd med eksempler fra FIBA) om gjeldende kriterier til alle klubber i nasjonale serier. Det er viktig at alle spillere og trenere setter seg inn i dette materialet, som blir gjennomgått på den obligatoriske samlingen for elitedommergruppen før hver sesong.

Når dømmingen avviker fra kriteriene, tar selvsagt DK opp dette direkte med de aktuelle dommerne. Av naturlige årsaker blir ikke denne kommunikasjonen publisert. Ettersom vi ikke har observatører på samtlige kamper, og klubbene i BLNO ikke lenger er pålagt å filme kampene, er det en stor utfordring å fange opp enkelthendelser eller tendenser som forplanter seg over tid. Klubbene er godt kjent med at vi ønsker tilbakemelding ved avvik fra kriteriene. Av klubbene i BLNO, er det denne sesongen bare Ammerud og Kelvin som har kontaktet DK med kommentarer til dømmingen. DK har vurdert de aktuelle klippene og dommerne har fått beskjed om nødvendige endringer.

Mangel på dommerobservatører er en annen utfordring. I øyeblikket disponerer DK bare én dommerobservatør som ser et visst antall kamper, og i tillegg blir enkelte kamper også vurdert via video der disse finnes. I en tid med knapp økonomi blant klubbene er det neppe realistisk å se for seg at norsk basket skal bruke vesentlige ressurser på å rekruttere nye observatører. DK har i en årrekke invitert klubbene til å foreslå nye, nøytrale observatører, gjerne med trenerbakgrunn. Så langt med null respons. At aktive trenere ikke evaluerer dommere eller har innflytelse på dommeroppsettet i egen serie, er for DK et selvsagt og helt overordnet prinsipp. Så langt vi er kjent med, er dette også et anerkjent prinsipp i alle andre land, i hvert fall i Europa.

Kommunikasjon og samarbeid er andre stikkord. DK har lenge ønsket en felles samling for dommere og trenere i nasjonale serier før hver sesong. Her ville gjennomgang av kommende sesongs kriterier være et naturlig hovedtema. Vi utfordrer herved NBBF sentralt til å gjennomføre dette med virkning fra kommende sesongstart. Samlingen må være obligatorisk for både trenere og dommere.

Dommerkomiteen kommer også til å ta initiativ til at dømming/regelpraksis blir tema under neste års DST (Den Store Trenersamlingen). Dette er en arena som samler mange trenere (og dommere), og hvor vi f.eks. kan hente inn folk fra FIBA til å gjennomgå og forklare hvilke kriterier som faktisk gjelder for dømming internasjonalt. Dette vil kunne skape en bedre felles forståelse for hvor listen skal ligge for fouls, overtredelser, adferd etc.

Kelvin nevner spesielt kommunikasjonen dommerne imellom under kampene, og spør hvorfor dommerne ikke har anledning til å treffe avgjørelser utenfor eget ansvarsområde. Dommerne har – selvsagt – anledning til å hjelpe hverandre ved å ta avgjørelser utenfor eget område, men dette skal være unntaket, ikke regelen. Eksempelvis hender det at fremre dommer (på baseline) er blokkert av andre spillere og ikke har mulighet til å se skrittovertredelser, foul i hoftehøyde eller over-the-back i reboundsituasjoner. I slike tilfeller ønsker vi at en meddommer (fortrinnsvis Center; dommeren på motsatt side ved straffelinjens forlengelse) tar avgjørelsen. Utgangspunktet er likevel at de tre dommerne har hvert sitt ansvarsområde, primært for å hindre at alle ser på ballen til enhver tid.

Kelvin tar opp viktige ting. Vi ønsker selvsagt en åpen dialog om disse, og har besluttet å invitere ham til neste møte i DK.

Med hilsen

Dommerkomiteen (Knut Myhre, Tor Christian Bakken, Jan Korshavn)

Når siste seriehalvdel i BLNO er i gang, er det nesten så man må gni seg litt i øynene: Lagene som møter til kampstart nå minner lite om det vi så i åpningshelgen, og det er så jeg er litt usikker på om serie- og sluttspillsystemet i år er særlig smart, eller fornuftig.

Joda, det er kult og spennende at alle får være med – sågar 1. divisjonslag kan gå helt til topps i kampen om Kongepokalen.  Men det er samtidig litt underlig at grunnserien tilsynelatende er noe nær en litt overflødig transportetappe.

Asker har på tre måneder gått fra å være et gjennomsnittlig U20-lag til å bli en seriøs utfordrer med spilleklar svenske, robust afrikaner og hjemvendt sønn.  Askers største nedtur etter nyttår kan vise seg å være at de ikke har flere hjemmekamper igjen – nå som de begynner å få publikumstekke også.

Frøya har børstet støvet av gamle helter, og jobber febrilsk med å pusse bort rustskader, mens Gimle plutselig er blitt ett topplag med spillere som måler 2xHackman.

Centrum er virkelig inne i en vanskelig periode, ikke minst fordi de mangler treningsfasiliteter.  Og om det stemmer at veteranene i Centrum har søkt deg dit blant annet for å  kunne trene litt mindre, hadde de kanskje ikke tenkt seg at det skulle bli så lite som det er nå..?

Når Bærum tar turen til Tromsø i helgen er det uten toppscorer Keith Thompson og Thomas Mjøs, men med nye spillere i svenske Ramme Haag og amerikanske Lionel Green.  Ingen vet hvor bra dette kan bli, aller minst coach Mathias Eckhoff som har funnet det for godt å bruke mesteparten av tiden i Jämtland i stedet for i Rykkinnhallen.

For første gang opplever jeg å tro litt på Tromsø, og selv om jeg både håper og tror på Bærum-seier i helgen kan jeg ikke fri meg fra å mene at Tromsø i år fremstår som mer komplett, og med større kontinuitet, enn de fleste. Det bør kunne gi resultater – og om Tromsø skulle tape i helgen har de likevel et strålende utgangspunkt foran serieavslutningen, og etter hvert Final Four.

I en snodig liga registrerer jeg at Asker og Tromsø ser bra ut, at Mathias Eckhoff og Ron Billingslea opplagt har planer om å ødelegge for de andre og at Brent Hackman ser muligheten til fortjent suksess. Ammerud er detg eneste laget som synes akterutseilt, men bli ikke sjokkert om de stiller til sluttspill med forsterkninger.  Da er det plutselig 7 lag som kan gå hele veien – i tillegg til Bergkameratene som en kuriøs outsider.

Denne bloggen er riktignok ikke veldig gammel; jeg har bare holdt på i litt over to måneder.  Og jeg var usikker på om noen i det hele tatt ville gidde å titte innom for å lese meningsytringer om noe så sært som basketball. Jeg kan vanskelig konkurrere med for eksempel rosabloggerne Andrea som jeg leste om i Aftenposten i dag; hun har noe sånt som 40 000 hits på å fortelle om hva hun har på seg og hvilken sminke hun bruker. Litt usikker å om veldig mange vil høre om mine slitte jeans og hvilken deostick jeg bruker…

Men!  Jeg har aldri hatt så mange lesere som da jeg la ut Kelvin Woods’ beskrivelse av sitt forhold til dommere og dømming. Dette har opplagt vært noe som engasjerer mange. Jeg synes selv at han serverte ganske drøy kost, men han evnet samtidig å formulere seg på uangripelig saklig vis, fritt for personangrep og navns nevnelse.

Derfor synes jeg også det er litt leit, men kanskje ikke overraskende, å lese Dommerkomiteens to umiddelbare reaksjoner på det han skriver:

1) « …litt underlig at brevet ikke har kommet til oss (dommerkomiteen) i forkant av en slik offentliggjøring».

2) «…det er flere momenter i dette svært «vridde» brevet som krever en klargjøring».

Jeg synes vel at begge reaksjoner vitner om at DK bør søke hjelp hos en kommunikasjonsrådgiver. Det ser jo unektelig litt teit ut å pirke på at man ikke har fått brevet all den stund det ligge ute på nett.  Og, svarene antyder også at man kommer til å gå i rette med Kelvin snarere enn å komme ham i møte.  Hvis det er noe vi virkelig ikke trenger nå, er det en litt smålig stillingskrig der vi kaster argumenter på hverandre.  En diskusjon om formalia er helt uinteressant:  «Vi har invitert til samarbeid i alle år», «vi har aldri sett brevet», «jeg har aldri fått svar» osv., osv.  Herregud, for en ørkesløs debattform!

Det er ikke veldig vanskelig å lese seg til at vi har et kommunikasjonsproblem, på grensen til en tillitskrise. Jo snarere vi erkjenner dette uten å fordele skyld, jo kjappere kan vi komme oss videre.

Jeg kan bare huske ett møte mellom dommere og coacher der vi alle stilte som likemenn.  Møtet var interessant, meningsfullt og ga oss alle litt bedre forståelse for hverandres hverdag og utfordringer.  Men det er lenge siden vi møttes på nøytral grunn i Aftenpostens lokaler nå.

Utover dette har det blitt med dommernes årlige invitasjon til elitecoachene på dommernes høstseminar.  De første årene ble coachene truet med represalier om vi ikke møtte; det skaper jo ikke nødvendigvis det beste samarbeidsklimaet… Og jeg tror virkelig ikke vi trenger flere møter med videoklipp av litt sære situasjoner der vi kan diskutere marginale avgjørelser.  Interessant nok – for all del -men kanskje trenger vi et møte der vi røsker litt opp fra bunnen i stedet?

Jeg er ikke involvert i BLNO-basket dette året, og det er sikkert mange som er glade for det.  Men senest i går kveld opplevde jeg hvilke utfordringer dommerne står overfor.  I en kretskamp var jeg en av to coacher og min motstanderkollega trengte ikke mer enn 5 spilleminutter før han helt korrekt fikk en T – som i sin tur førte til at han gikk helt av skaftet og burde vært sendt ut av hallen med et par T’er til..  Men han fikk bli, og han roet seg etter hvert. Foranledningen til raseriet var dommeravgjørelser som i mine øyne så helt greie og hverdagslige ut.

Det er ikke vanskelig å se at dommergjerningen er en vanskelig balansegang, og det er ofte en jobb man ikke misunner dem.  Men det hjelper verken dommere  eller coacher at vi stuper ned i hver vår skyttergrav.  Og DK kan mene hva de vil om brevet til Kelvin, men det vil være en falitterklæring om de ikke har et litt åpent sinn på at mye av innholdet faktisk kan være en riktig beskrivelse av hva mange coacher mener.

Så får det heller være hvem som sendte hvilket brev hvor, og hvem som ikke har svart på hva.

 Ammerud-coach Kelvin Woods oppfattes av de fleste som en fornuftig kar med kjølig distanse til det aller meste.  Og det hører med til sjeldenhetene å se ham hissig i kampsituasjoner. Derfor er det kanskje verdt å lytte når han tar bladet fra munnen.

I et brev som er sendt til de mest sentrale aktørene i norsk basketball, tar han et oppgjør med den norske dommerstanden – ingen navngitte dommere, men snarere en beskrivelse av hvordan han opplever å jobbe med spillere og tidvis mot dommere.  Han sier sågar at han håper å bli utestengt fra flere kamper så han kan konsentrere seg om det han egentlig brenner for; nemlig å lære bort – i stedet for å bli belært.

Det er en stund siden dommere og coacher møttes til en lengre debatt om hvordan vi kan og bør samarbeide.  Kanskje er det tid for et nytt møte..?  Her er Kelvins brev (gjengitt med tillatelse fra Kelvin):

To whom It May concern!

I have to say that I am extremely frustrated and disappointed with the inconsistency of the refereeing here in this country. This inconsistency in refereeing in fact causes my motivation of being involved in Norwegian Basketball to be almost non-existent.

I love the sport of basketball, but feel like every time one of my teams steps on the floor I am being provoked by the men and women in grey uniforms. I really do not believe that the referees, their evaluation committees, and the NBBF itself understands where the frustration levels of the coaches in this country are currently at and has been at for a long period of time.

Last night, I was thrown out of my first official basketball game. That is fine. I deserved it.

However when you find yourself HOPING to get thrown out of multiple games because you absolutely despise having to participate in official games due to the refereeing, one has to really sit back and re-evaluate the situation he/she is in.

I asked the DK in the BEGINNING of the season for some explanation of how they were calling the games. What is it that they see when a game is being played? What and how they determine fouls? What is their version of advantage/disadvantage means? I even sent in five video clips to the DK with a variety of situations.

Four months later, I still have not gotten one response. I mean, nothing at all. I have tried their process and tried to have a working cooperation, but get absolutely nothing in return.

I am not surprised, because this is EXACTLY what happens when games are played from week to week with the referees on the court. No responses. No interpretations. No justifications. You get to see a whistle in the mouth with a threat of getting a technical foul. Every week a referee asks me for a copy of our game film. My question now is WHY? So that the referees can review the games internally?

I feel like the referees review the games amongst themselves and reconfirm the inconsistencies that repeat themselves quarter after quarter, week after week, from referee to referee. Since I cannot understand the logic behind the calls, I have stopped giving/sending game film to the referees for fear of re-enforcing the inconsistencies presented in each and every game they referee. This is a sad truth.

I have also stopped going to watch other teams play games live because I find myself feeling even more provoked watching other games that I am not even a part of. Another sad truth.

Do I think the referees understand the rules in the rule book? Yes, I do without question. I believe they know every single written word. However, I also believe that most of the referees do not understand the meaning of the word sport nor do I believe that most of them understand the sport of basketball under competition. None of the referees referee international games the way they do here in Norway. Their response to this is «because the refereeing level is higher than the level of play (or basketball skill) in Norway». This has been a statement used by the referees and their evaluation committees for many years.

To this day, I cannot figure out what that means. To this day, there are several more players playing outside of Norway than there are referees refereeing outside of Norway. This is a fact EVERY YEAR!!!

We as coaches, coach this game for 20 – 40 hrs at least every week. Week in and week out for 10-11 months a year. Most of the coaches I am referring to have done this for over 20 years. For some of us, basketball/coaching is our full time job. So it is very important to us. It is our lively hood. Basketball is what we do. We practice and watch and re-watch game film from everywhere in the world. We search and re-search for new training techniques and drills all the time. Always learning and never standing still. Yet for some reason, we are treated week in and week out as if we do not know the sport of basketball. Apparently, we simply do not know or understand the rules of the game. It is truly demotivating to come to the gym and be disrespected every week.

A referee will make a call we do not understand and turn their back on us coaches and sprint to the other side, pretending as if they do not hear me. Yet, if I have something negative to say, they can sprint right across the court to give me or one of my players a technical foul. How does that work? How are we supposed to coach if there is no consistency in what a foul is and what a foul is not? What technique can we use, if the technique we are teaching is a foul or the technique we are teaching against is never called?

Further, if the referees take the motivation and emotion away from the coaches, coaches naturally demotivate their players. Is there truly a wonder that basketball is at an all time low in this country? The referees seemingly self-critique themselves and have done this for years. My question is WHY? Why are they so afraid of letting a coach or two (present or retired) help them evaluate or understand the game of basketball from the coaching perspective? Is it because the coaching is not at a high enough level as well?

There are so many questions I have for the process involving referees that I do not know where to start. If I as a coach criticize a referee, I get technicals fouls and thrown out a game or games? What happens when referees make mistakes that cause a team to lose a game? When is it that a referee can be critiqued? Why are the referees so afraid to help each other?

One referee sees something that another referee does not see, but he will not help the other referee because «that is not his call area». Is the concept of refereeing about being in the right call area to make a call or about making the right call during the game? What happens if one referee is weak? Do the other two step up to cover him? To make matters even worse, when I started to write this letter I even called some of the referees. One referee actually told me that «it is frowned upon for any referee to make a call out of his area EVEN IF HE SAW THE RIGHT CALL.» Seriously? Is it just me that has concerns with that statement? I wish that this whole area of concern was only me. Then it could be said that I am simply a cry baby and move on. Unfortunately, that is not the case.

I am harder on myself and my players than anyone else without question. So a few «questionable» calls are not my concern. It is the stench of arrogance that concerns me. Arrogance on the floor, in the system, and in the whole process of the referee arena. I do not believe it is intentional. I believe that it has just always been that way because the basketball world is simply too small in Norway. Now, we have an unbelievable amount of ex-coaches and players just sitting on the sideline having very little or even nothing to do with basketball. I am one of the few coaches that actually TALKS to the other coaches. Trust me, this area of concern is not just me. It is every coach in BLNO and most coaches in KL and Div I. I have talked to 75% -80% of these high level coaches. I have not found one coach that is satisfied with the performance of the referees. Not one!

I asked some of them to join me in writing a letter to the federation in order to express this frustration and demotivation. When A FEW of these coaches responded that they completely agree with the assessment of the referee/coaching situation, HOWEVER they did not want me to put their name in the letter because «The referees are not professional enough to handle criticism. They will look at the letter and retaliate against them personally and against their respective teams» my heart got even heavier.

The other popular response was «you are wasting your time, but I am glad YOU are doing it because it needs to be said.» Those statements alone tells me that there is a crisis in the relationship between coaches and referees. There is no respect at all for what the other does. However, I KNOW there is higher respect from the coaches to the referees than there is from the referees to the coaches. I will give you a small example of the difference in the mentalities of the referees and coaches, The example is The Shut & Play award.

The award is given to the coaches that show the characteristics of how a coach «should act» on the sideline during games from a referee perspective. This award without question is given out with good intention. For many of us coaches, this award is a complete disrespect and tells us how not to be as a coach. This award also tells us which coach has completely lost his motivation and has just flat out given up on the sport. Another truth that many of us coaches have thoroughly discussed. Hopefully, I will never receive this award. It is not an honor at all that I want to receive. I want to coach with passion, emotion, and with love for the game. I do not want to be «tamed» because a referee might think I am embarrassing him/her or that I talk too much.

Basketball has never been about the referee for me, it has always been about the game of basketball itself. It always will be that way. In all honesty at this time, I have to say that the referees and their evaluation process have lost all my respect. That’s the simple truth.

As I sit here and type this letter, I find myself hoping that as of a result of being ejected last game that the referees will determine to suspend me for the next few weekends. That is not a joke or sarcasm by any means. I would rather just teach the game of basketball in practice as opposed to having to coach official games with referees present. I think that that in itself should pretty much tell you where I am in the crisis.

I am sending this letter to the referees, the federation, and several coaches/organizations with the hopes that the referees and coaches can resolve this crisis. As I stated before, there is no way this situation can and should continue as it is today. I believe the federation has to step in as a go between.

So what am I ultimately asking for?I am asking for a sit down between coaches, referees, and their evaluation process. This gathering should be a calm, critical, POSITIVE meeting, that has the best interest of all parties at hand. I do not want to «knock down» the referees, but the current «its our way or no way» attitudes is clearly not working. I truly believe that an unbiased evaluation of the referee system will solve most if not all of the problems. This system should openly evaluate how referees individually are doing in relation to on-court presentation as well as their competancy of the rules.

I would rather have a referee on the floor with great presentation (personality and relationship with the players and coaches), than a guy who simply knows all the rules. Whether you like it or not, refereeing has A LOT to do with how one relates to people. That being said and taken into consideration, that is why I have never understood how and why coaches have never been truly involved in the evaluation process. They are obviously a major key in the way the game is played and presented. Simply put, there are too many good referees and coaches this situation is and has affected. The result is and has been devastating. There are too many good people that have left the sport because of this crisis.

There will be many more to follow if this saga continues. That is just my opinion that I am openly standing behind.

Thanks for your time.

Kelvin Joe Woods

Tromsø har som vanlig relativt hyggelig besøk på sine hjemmekamper i BLNO.  I Asker opplever de også hyggelige tilskuertall – når familiene Midtvedt og Stien har satt seg er det jo knapt plass igjen verken på benken eller tribunen.

Men hva med resten?  Det er stusselig i Rykkinnhallen, det har vært overraskende tettpakket i Vulkanhallen lørdag kvelder selv om det egentlig ikke er så mange der.  Det bare ser sånn ut. Når taket er på plass igjen bør de kanskkje vurdere å legger seg opp til åpningstidene til Oslos nye trekkplaster; Mathallen. Det er lov å surfe på andre suksess.

Det er fortsatt er glissent på Apalløkka, mens det stadig vekk er menigheten som kommer for å se Gimle og Frøya.  Den enkleste forklaringen er selvfølgelig at vi fortsatt er en liten nisjeidrett i Norge, men det er neppe ikke hele svaret.  Altfor mange husker noen år tilbake med fulle haller, da vi alle befant os si en slags BLNO-rus.  Bakrusen er verre å hanskes med.

Det hadde vært interessant å høre hva du synes.  På listen under har jeg forsøkt å få med meg endel kriterier som jeg tro dekker mye av det et arrangement innebærer.

Summen av disse kan kanskje gi et bilde av hvor vi selv mener skoen trykker når vi ikke klarer å mobilisere større interesse for det vi driver med. Som du ser av bildet har vi faktisk klart å fylle Rykkinnhallen noen ganger; dette er fra Globetrotters-besøket i 2009.

Tar du deg tid til å krysse av de (maks) 8 kriteriene som er viktigst for deg..?

Jeg ble litt forfjamset over at det skulle få sånn oppmerksomhet; at det liksom skulle være flott og på grensen til oppsiktsvekkende å si at det er greit at noen får en klem; enten fysisk – eller kanskje også i form av et kompliment, en oppmuntring eller et klapp på skulderen.  Faktisk har jeg også mottatt et par «klager» i form av folk som mener seg fortjent til å være på klemmetoppen, men der måtte jeg være knallhard denne gangen:  Du måtte være til stede på DST for å kvalifisere!

På Ammerud-Bærum kampen torsdag kveld traff jeg Per-Kristian Larsen, og selv om det ikke ble noen klem på ham nærmest lovet/truet jeg med å nevne ham i en blogg.  Jeg er litt usikker på om det er noe som faller i smak, men jeg tar sjansen likevel.  Jeg vil jo gjerne holde løfter, og har dessuten lengtet etter en anledning til å kunne mene noe om dommeres væremåte uten å måtte hefte for det i kampsituasjoner senere.

Og det kan være greit å ta utgangspunkt i Per-Kristian.

Han har nemlig en kombinasjon av egenskaper som er ganske sjelden – og ganske nyttige i utførelsen av «yrket»: Han KAN basketball, han har spilt selv og kjenner igjen situasjoner – han har ofte opplevd dem selv.  Han har en godt utviklet humoristisk sans og er ikke redd for å le av både seg selv og andre, han kommuniserer gjerne utenfor banen og han har evnen til å lytte. Men han er også tydelig og korrekt når han føler å ha fått nok i kampens hete. Jeg tilgir ham fortsatt ikke å ha sendt bort Jan Stien som speaker, men ingen av oss er langsinte.

Jeg har hatt mange interessante diskusjoner med PK, og jeg har fått større forståelse for flere av dommernes dilemmaer ved å snakke med ham.  I utgangspunktet jo alle dommere «klem-bare», i min terminologi vil det altså si at de er grunnleggende hyggelige mennesker. Akkurat som en del spillere som virkelig ikke er til å orke på banen, men som er verdens hyggeligste når konkurranseinstinktet blir lagt igjen i garderoben.

Men siden det er de færreste dommere jeg har opplevd å sosialisere med, for eksempel når de har vært medreisende i internasjonale turneringer, vet jeg ikke alt om alle.  Med min litt begrensede kunnskap om dommerstanden og menneskene bak; her er noen helt korte inntrykk i tilfeldig rekkefølge – og i beste mening:

Geir Matthiasen: Geir har vært i gamet like lenge som jeg, og det er vanskelig å mene noe annet enn at han er rutinert og dyktig, i tillegg til at det er imponerende å stå løpet så lenge. Jeg dømte faktisk elitekamper med Geir. Hans lille triks med «sov-i-ro» i ørene er smart: Han har alltid dekning for ikke å høre.

Torkild Rødsand: Ingen skal ta fra Torkild at han er Norges fremste dommer, og når han dømmer godt, uten distraksjoner, er han sabla god.  Det synes man også internasjonalt.  Men hans tidvis unødvendig avvisende stil gjør det vanskelig for mange å finne noen type kjemi på banen.  Han hadde stått seg på å myke opp; i hvert fall litt.

Per Brunæs: Du verden for en hyggelig kar!  Det er umulig å tenke annet enn at han vil det beste, både for deg og motstanderen.  Og følgelig er det helt umulig å hisse seg voldsomt opp over det han presterer på banen. Der synes jeg nemlig han bommer ganske ofte. Men når han ser på deg med troskyldige øyne og et oppriktig «beklager»-blikk er det vondt å kjefte.

Tor Kristian Ervik: Tor Kristian er en sånn dommertype som jeg faktkisk har ønsket å få en T av; én gang i hvert fall. Men det har vist seg umulig. Det er sannsynligvis ikke et eneste konflikt-gen i den kroppen, og både han og kampene han dømmer hadde hatt godt av en litt tøffere stil.  Bare et tips!

Viola Györgyi: Moro med en dame som har bein i nesa, og som er tydelig i utøvelsen av dommergjerningen.  Etter min smak ble hun nok litt i overkant triggerhappy åpningshelgen, og Viola bør kunne leke litt med et forsøk på å fjerne seg fra «isprinsesse»-stadiet.

Fredrik Holmboe: Av alle rare ting har jeg faktisk trent Fredrik som spiller en gang.  Dermed vet jeg at han også har spillererfaring, og Fredrik er en av våre aller mest rutinerte. Har egentlig ingen issues med Fredrik, men jeg merker nok at han tidvis har et kroppsspråk/tegnspråk som gjør at det ser ut som han er et øyeblikk i tvil om hva han egentlig har blåst før han får orden på armer og peking og administrering.  Det blir som regel riktig likevel…

Andreas Lind:  Jeg liker at jeg nå kan snakke uanstrengt og hyggelig med Andreas både før, under og etter kamper.  Det er ikke lenge siden situassjonen var en helt annen, og jeg tror godt og godt det har vært en nyttig modningsprosess; kanskje for oss begge.  Ryktene forteller at han han ha hatt et bittelite tilbakefall i en kamp før jul – men i det store og hele:  Andreas er flink, myndig og etter hvert i stand til å kommunisere.

Oscar Lindø: Tydelig kar, energisk på banen i forsøkene på å skille rett fra galt.  Og alltid åpen for å høre en mening, både under kampen og etterpå.  Behagelig å samarbeide med, og Oscar er flink til ikke å la kosepraten gå for langt. Det er lett å forstå når nok er nok.

Kjell Løvold: En av mine favoritter, og den som har fått flest stemmer fra meg på den årlige kåringen så lenge jeg var en av dommer-dommerne. En no-nonsense aktør som likevel har humor og et glimt i øyet.  Fin kombi, man kommer langt med det. Det hjelper sikkert å være fra en landsel der hæstkuk er et honnørord.

Lars Ryde: En ryddig kar på banen, men som også er ganske tydelig på at kommentarer er uønsket. Lars har i likhet med alle oss andre som er med i en basketballkamp, heldige og uheldige øyeblikk.  Folk som av og til medgir at ikke alt er på stell, får ofte mer kred enn andre fra spillere og coacher.

Sturla Sand: Mitt første møte med Sturla som dommer var i en juniorkamp i 86-klassen; altså ganske lenge siden. Og det ble et ganske røft førstemøte:  Han klasket til med et kroppsspråk og tegngiving som var egnet til å skremme vannet av de unge håpefulle.  Senere er det blitt mer orden og en litt roligere adferd.  Det funker bedre.

Og altså; god klem til alle, og lykke til videre i sesongen på alle nivåer!

Det er moro med ambisiøse talenter. Som når de blir spurt om hvor de vil med idrettskarrieren svarer at de med tid og stunder vil spille i NBA.  Det har riktignok vært både finner og islendinger i NBA, og ikke minst Torgeir Bryn.  Denne sesongen spiller svenskene Jonas Jerebko (Pistons) og Jeff Taylor (Bobcats) mange minutter og med brukbar statistikk. Og det vil ikke overraske meg om tallet på bunnlinjen av lønnskontoen er hyggelig lesning.

Men derfra til å se seg selv i samme liga er kanskje et drøyt stykke.  På den annen side – uten ambisjoner kommer du ingen vei.  For de aller fleste vil det uansett være mer overkommelig og nærliggende å tenke fire år på college; eller kanskje rett til en proffkarriere i Europa slik Frida Aili fortalte om på DST.

Jeg hadde selv en liten seanse på DST for å dele noen erfaringer med interesserte.  Jeg føler etter hvert å ha rimelig god innsikt i hva det betyr å forplikte seg til fire år i USA.  Og jeg har hatt gleden av å plassere 5 spillere i ulike miljøer.

Torbjørn Fritzen – strålende spiller uten sans for USA-oppholdet.

Torbjørn Fritzen var den første, og hans oppsummering av noen få måneder er kanskje skremmende nok.  Dette fortalte han til Budstikka:

«Jeg hatet det. Jeg hadde vært i USA før, og syntes egentlig ikke noe om landet. Også var jeg ganske hjemmekjær. Jeg dro hjem etter å ha kranglet med trenerne i flere uker. Da jeg sa jeg ville dra, klikket de totalt fordi de mente jeg sviktet laget.»

Torbjørn fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i  NCAA div II – altså et strålende lag.  Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen, og de ble umiddelbart interessert i den lange karen fra Norge.  Etter en halvtime, uoppvarmet, og med inside moves og dunker var Torbjørn helt utkjørt, men han hadde også tilbud om scholarship som han slo til på.  Men oppholdet ble definitivt ikke vellykket:

De andre spillerne på laget var en ukurant gjeng som laget så mye kvalm og krøll at nesten alle dager startet med staffeløping grytidlig hver morgen.  I tillegg viste head coach Larry Gipson seg som alt annet enn «vennligheten selv»; han var kort og godt kynisk og autoritær, uten særlige menneskelige egenskaper.  Torbjørn valgte å bryte, og reiste hjem.

Nils-Paul Skåra ble også lovet oppmerksomhet, spilletid og scholarship på William and Mary, et svært velrennomert div I-college. Slik ble det absolutt ikke, og selv om Nils-Paul kom hjem med masse nyttig erfaring, var det så godt som uten spilletid og i hvert fall uten stipend.  Div. I-coacher tjener penger, masse penger, og de er naturlig nok avhengig av suksess.  Programmene er dyre og de er derfor også avhengige av penger inn.  Som de kanskje får fra gamle spillere som nå er blitt næringslivsledere. Eller fra velstående foreldre til andre spillere på laget. Og da blir det pussig nok slik at middelmådige spillere med rike foreldre får mer spilletid og oppmerksomhet enn dedikerte og gode spillere uten fet lommebok i bakhånd.

I div. I har man ikke tid til tøys og utenforliggende saker.  Som da Torbjørn og jeg besøkte Boston University der vi trodde å ha en avtale.  Vi fant omsider head coach i styrkerommet der han tråkket i vei på en ergometersykkel.  Han tok seg aldri tid til å gå av sykkelen, men klarte med kroppsspråket å fortelle at det hadde vært greit om vi forsvant.  Gjerne umiddelbart. No cigar der altså..!

Derfor har jeg alltid ment at det er mest fornuftig å satse på div. II.  Der handler det litt mindre om business og litt mer om mennesket.

Daniel Berg hadde fire fine år ved NYIT på Long Island.  Basketballen var riktignok ikke fantastisk, og hele prosjektet var kanskje litt lurvete i kantene – en liten hall uten veldig flotte fasiliteter forøvrig og en coach som ikke var veldig flink til å holde tider og avtaler.  Men han ble godt tatt vare på, og om coachen ikke var noen racer på organisering og planlegging var han genuint opptatt av spillerne sine.

Christer Elgmork på Metro State i Denver:  Et enestående godt lag under coach Dunlap (som nå leder Bobcats i NBA) . Men Dunlap og Elgmork var ingen god «fit», Metro State var en div. II-skole med div. I-ambisjoner og Christer orket ikke mer etter et år.

Aksel Bolin er en av de aller viktigste for NIU.

Aksel Bolin har klart seg utmerket snart tre år ved NIU (www.niu.edu).  En div.I-skole som fortsatt har til gode å få resultater under en coach jeg slett ikke har noe særlig til overs for.  Coach Montgomery mangler helt evnen til å kommunisere og vi som har sett NIU-kamper leter fortsatt etter mål og mening med det de gjør i offense.

Men Aksels nokså avslappede tilnærming til det aller meste sørger for at han cruiser gjennom programmet som en av de aller mest sentrale spillere på laget.  Om et år er han fire års erfaring rikere, og med en utdannelse som ikke har kostet stort.

Stian Emil Berg fikk mange kvalitetsminutter og mye tillit sammen med Aksel på NIU forrige sesong.  Og vi trodde vel at tilbud om scholarship i år var ganske sikkert.  Men Montgomery ville det annerledes, og Stian Emil forflyttet seg til Florida. Der får han både utfordringer, spilletid og scholarship ved Nova (www.nsusharks.com) i et hyggelig div. II-miljø sammen med en fin gjeng andre spillere.

For deg som selv har lyst til å reise ut, eller for deg som er mor eller far og føler et ansvar for å finne ut mer.  Her er noen enkle råd å ta med seg på veien mot college:

1. Begynn allerede nå  samle materiale til en presentasjons-DVD med highlights og hele kamper. De kommer til å ville se deg. Begynn også å snekre på din egen CV der du beskriver hvor du har spilt, eventuelle representasjonsoppgaver og hvilke coacher som kan kontaktes.

2. Forsøk å finne et område så du kan snevre inn søket:  Østkyst/vestkyst, midt-vesten/midt-østen (nei, kanskje ikke det…) nord/sør.

3. Sjekk roster/lagoppstilling for interessante skoler:  Er det plass til deg der – hvor mange seniorer har de på laget som skal byttes ut?

4. Snakk/skriv til norske spillere som allerede er i utlandet; kanskje får du svar… De har vært gjennom dette og vet hvor du kan trå feil eller hva som er smart å gjøre.

Her er noen av dem:

https://pauliord.wordpress.com/2012/11/08/usa-flukten-fra-blno-og-kl/

https://pauliord.wordpress.com/2012/11/09/tre-nordmenn-tre-historier/

5. Du kommer til å bli bedt om å ta SAT-test.  Begynn gjerne nå, og finn i hvert fall ut hva det handler om.  På http://www.collegeboard.com finner du mye bra info og kan ta en gratis test. Du må sannsynligvis også gjennom TOEFL-test som er en ganske kurant effære for norske ungdommer som stort sett behersker engelsk godt. Det er Universitet i Oslo som administrerer og gjennomfører SAT-tester i Norge.  Du kan lese mer om det her (men du kan også ta testen utenlands)

6. Hvis du ønsker deg til en NCAA-skole kommer du til å måtte svare på et spørreskjema fra «clearing house»:  Snakk med noen som har gjort dette tidligere før du sender inn svarene.  Her er det lett å trå feil.

7. NCAA er mest populært og mest kjent.  NAIA er en annen organisasjon uten stivbente regler, men med like god basketball mange steder.  Det kan være et godt alternativ.

Noe nyttige nettadresser

http://www.naia.org

http://www.ncaa.org

http://www.ansa.no

http://www.collegeboard.org

Når jeg en eller anenn gang legger opp som basketballcoach, og distanserer meg helt fra miljøet (det høres rart ut, jeg medgir det…), kommer jeg sannsynligvis til å bli husket for i hvert fall to ting:  Sarkasmene og klemmene.  Så å si i hver sin ende av skalaen.

Når noen mener at jeg er kontinuerlig, uforbederlig og utåleleig flabbete i kjeften skriver det seg fra min første tid som ansatt i VG-sporten.  Min sjef den gangen, Petter Eidet, har nok preget meg mer enn jeg har villet innrømme senere i livet.  Han var i bunn og grunn verdens hyggeligste mann – proff til fingerspissene – men var såpass kjapp i kjeften at det var vanskelig for ham å brenne inne med en drepende kommentar; det måtte liksom ut – ikke for å såre, men bare for å få lekt seg litt med ord og situasjoner.

Det er nok også han som skal ha æren for at det ikke tar så himla lang tid å forfatte en blogg som for eksempel denne:  Den første jobben min som sommervikar i VG var å oversette smånotiser fra svenske Expressen til norsk.  Jeg begynte med blyant og papir for å kladde notisene før jeg satt meg til skrivemaskinen for å «føre inn» som vi gjorde i gamle dager – møysommelig og sakte etter LFT-metoden (let-finn-trykk).  Det var da Petter kom med et glass vann som han plasserte ved siden av skrivemaskinen – «i tilfelle den går varm…» som han sa. Før han kastet kladdeblokken min og ba meg få ræva i gir.

Siden har det gått kjappere, og det er slutt på tiden man kladdet, og det er dessverre også slutt på å tenke for man buser ut med en fornærmende sarkasme. I beste mening selvfølgelig.

Da er det hyggeligere med seanser som den i helgen som var:  Den Store Trenerhelgen ble nettopp den suksessen det er lov å håpe på.  Jeg hørte i hvert fall ingen som hatet det de var med på.  Snarere hørte jeg mange yre og entusiastiske tilbakemeldinger selv om noen fordragsholdere naturlig nok fikk flere pluss enn andre.  Det avhenger av hvem man spør.

Men som en svært viktig og samlende happening for sultefôrede basketballinteresserte er DST en kilde til inspirasjon og fornyet pågangsmot.  Og for meg ble det ny personlig rekord i antall klemmer utdelt og mottatt. Jeg er nesten like glad i klemmer som sarkasmer…

På klemmetoppen har jeg i hvert fall Johannes Dolven (godt med folk på samme høyde, og som ikke er redd for å vise litt varme), Inge Kristiansen (langt fram, men belønningen er god), Odd Johansen (samme alder, samme interesser), Erik Libæk og Morten Fraas (two of a kind).  Ingen jenter, sier du?  Joda, opptil flere , og i hvert fall flere ganger på Ingvild Paur.

Ble dette litt klamt?  Skjønner det, men poenget var egentlig at vi er en relativt liten basketfamilie som liker å være sammen, og som har behov for å være sammen og stå sammen. Som liker å dele gleder og sorger, seire og tap. Og som helt sikkert kunne hatt nytte av mange flere møtepunkter som DST.

Chris Aaanvik skriver blant annet dette på Facebook-siden til DST:

«Jeg tror vi trenere har vel så mye å lære av hverandre som vi har av trenere fra NBA og Euroligaen. Vi har mye av de samme utfordringene rundt omkring i klubbene, og veldig mange klubber/trenere sitter på mye forskjellige styrker og erfaringer. Jeg mener dette kan løses med at det er noe som skjer på kveldstid lørdagen, og da helst ikke i en idrettshall. Min erfaring er at den beste tiden for erfaringsutveksling og nettverksbygging er lørdagskveld etter kurs og seminar»

Selvfølgelig har Chris rett i dette (selv om jeg nok har vært borti mange lørdagskvelder etter kurs og seminar som ikke har vært helt faglig på stell…)

Men neste år må vi opplagt få det til.

For egen del har det alltid vært sånn på DST at jeg nesten ikke får med meg et eneste foredrag; det er mye småtteri som skal gjøres og som kommer i konflikt med programmet forøvrig.  Derfor vet jeg ikke alt om hva Lee Rose, Gordon Herbert, Per Tøien og Mathias Eckhoff viste.  Jeg kan tenke meg at Lee Rose virkelig var «old school», og at det var mulig å plukke med seg et og annet; enten noe vi definitivt ikke skal overføre til Norge, men også omvendt.  Og jeg så nok av Gordon Herbert til å forstå at han var en dyktig coach og en dyktig pedagog.  Per og Mathias vet jeg mer om; nok til å vite at det helt sikkert var bra.  Jeg synes Nils Apeland virkelig var «to the point», at Nils-Paul Skåra som vanlig var inspirerende entusiastisk og at det vart kult å høre Frida Ailis historie; ikke minst at det går an!

Men vel så bra og viktig:  Det som skjedde mellom foredragene, i vestibylen mellom slagene, på sidelinjen under landslagstreningene, praten over en kopp kaffe i pausene.  Samtalene med gamle venner, et og annet nytt bekjentskap, nye kontakter, avtaler om gjestevisitter hos hverandre, større forståelse for hverandres utfordringer, dommere som smilte under All Star-kampen.

Personlig var jeg nok mest skuffet over at det ikke ble noe av det planlagte landslagsforumet søndag morgen:  Dett er noe som aldri har vært gjort tidligere, og jeg synes derfor det hadde vært et spennende eksperiment:  Alle landslagskandidater og trenere samlet til samtale halvannen time.  Der det ville vært mulig å trekke de store linjene for landslagsvirksomheten, informere alle potensielle spillere om hva som forventes av dem, sette navn på hva som venter lagene internasjonalt, spørre trenerne om små og store ting.  Jeg er, som mange har skjønt, svært opptatt av informasjon og kommunikasjon (selv om min bedre halvdel ofte synes jeg er helt ræva på kommunikasjon…). Derfor innbilte jeg meg at de 90 minuttene søndag morgen hadde vært en god start på noe.  Jeg antar at det ble avlyst fordi noen egentlig ikke orket å stå opp så tidlig for å få med seg enda en økt..? Det er i så fall et dårlig tegn for spillere og trenere som nettopp må tåle belastninger og forsakelser.

Nåvel, nesten uansett hvilke foredragsholdere som kommer neste år, og uavhengig av hvordan programmet blir sydd sammen:  Det bør være pliktig oppmøte på DST, og vi bør rydde plass og tid til en sosial gathering der alle kan slå av en prat med den de har lyst å snakke med.  Vi trengere møteplasser som dette, vi trenger hverandre for å bli inspirert til nye tak på basketballbanen.

Per Tøien snakket om minst én positiv og konstruktiv tilbakemelding pr trening til hver enkelt navngitte spiller:  Gi noen en klem i dag; de har sikkert fortjent det.