Det er mye å irritere seg over i norsk basketball. Det er mye å gremmes over. Men det er faktisk mye å glede seg over også, hvis du ikke bare ser stort og langsiktig på det, men er oppmerksom på de små og nære tingene.

La oss for en stakket stund glemme at vi er en idrett som ligger og vaker rundt 10 000 aktive, pluss/minus.  Kanskje mest minus. Ikke tenk for mye på at vi er annerledesidretten som ikke har landslag, men derimot en rar tabell. For meg har det vært mye å finne glede i. Her er noen observasjoner fra 2016:

HYGGELISTEN

– Jeg ante virkelig ingenting om Nicolas Bieber annet enn at han er født i ’99 og sannsynligvis ikke er i slekt med han andre. Men nå har jeg sett ham ved to anledninger for Bærum ganske nylig. Fresk kar, frekk og uredd. Morsomt!

– Det er ikke bare ganske kult, men veldig kult, når spillerne du trener plutselig trekker et eller annet opp av hatten som vi har trent på, men som de aldri har gjort i kamp før. Vips! så hadde de knekket en ny kode.

– Det hører med til sjeldenhetene at dommerne sier hyggelige ting til deg etter kampen, men da Geir Bergerud ga spillerne mine kred for god oppførsel kjente jeg at jeg likte det.

– Jeg har mast lenge og mye om kommunikasjon og informasjon, og akkurat nå har jeg tre gode kandidater til heder og omtale – og gjerne en pris hvis noen skulle inne på å tenke i de baner: Kurvball.no har overtatt den kreative delen av nyhetsformidlingen selv om nettstedet har ligget litt brakk et par uker nå. Dessuten er jeg imponert over Tromsø Storms oppdaterinfer på twitter. De består med glans den viktige testen som handler om å formidle også tap i en nokså nøktern tone. Bra! Og til slutt masse kred til Jon Aadne Aadnesen som følger USA-basketen og «USA-spillerne» tett. Han har gitt oss verdifull og hyggelig nytt på Norsk Basket etter hver spilledag i USA. Takk!

– Men også: Jeg ble gjort oppmerksom på morsomme kampreferater på denne siden – pluss at Skjettens 02-lag har tatt utfordringen og laget sin egen FB-side der de informerer om egen aktivitet.

– Jeg gleder meg stort over Haralds (Frey) suksess i Montana, og har irritert meg nesten like mye over at Johannes (Dolven) ikke har sluppet til for Drake. Men nå er det endelig håp. Drake-coach Giacoletti har takket for seg og plutselig kan situasjonen snu seg til noe veldig mye bedre. Alt du trenger er en coach som stoler på deg!

– Hvert eneste år er det fantastisk morsomt og læreriktg å få være en del av Basketskolen i Tønsberg. Opptur!

– Synes denne lille hverdagshistorien fra Øyvind Haehre på «Norsk Basket» er en liten perle:
«Spillerne har fått beskjed om at de må ta med seg venner slik at de også kan ha det like moro som dem. Dette har en av jentene, la oss kalle henne Anne, tatt på alvor og har tatt med seg Henriette på trening for første gang. I bilen på vei hjem diskuterer de to niåringene opplevelsen og spillets mange aspekter.
Henriette: Men det viktigste med basketball er jo å ha det gøy!?
Anne: Nei, det viktigste med basketball er å være mellom mann og kurv!»

KJØTT TIL JUL

Jeg har egentlig ingen veldig sterke meninger om dette lenger. Nå er jeg kun en observatør som ser BLNO utenfra. Det er jo ikke uvanlig at nordmenn handler kjøtt i Sverige, men oppunder jul og importfrist for spillere importeres det kjøtt rund baut.

Bærum var jo ikke heldigere enn at to amerikanere ble sendt i retur på rekordtid. Så har det jo gått ganske bra med laget uten importer, og det har faktisk vært ganske kult å se kjapp og inspirert basketball. Men så måtte man altså bare importere enda en kar. Sikkert ikke noe gærn’t med James Weatherspoon, men det var morsommere uten.

Frøya mistet sin mann til andre utfordringer, og har selvfølgelig erstattet ham. Og kanskje til og med Tromsø som jeg har hatt veldig sans for i år.

Kenneth Webb har lenge ytret ønske om å få inn en storvokst amerikansk forward som kan hjelpe det unge Storm-laget videre.

– Jeg har begynt å leke med tanken om å hente inn en eller to spillere der vi starter hele prosessen med papirarbeidet og at vi får spillerlisensen, sier Webb til iTromsø.

Jeg håper virkelig ikke det skjer. Jeg håper de klarer seg. Og jeg håper de tar flere skalper enn den mot Asker sist helg.

JULEKORTENE SOM ALDRI BLE SENDT

Til slutt har jeg gjort et dykk i den sekken med julepost som ble liggende igjen – kortene som aldri ble sendt. Her er noen:

I denne bloggen forsøkte jeg å dele noen ideer til tiltak som kan være med å gi norsk basketball en boost. Jeg hadde trodd og håpet at noen ville kaste seg på og mene noe om forslagene, men det er nok litt som Fredrik Hannestad sier: Det er helt stille, det er øredøvende taust.  Men, jeg har tro på at noen er interessert nok til å plukke opp gode ideer her og der.  Her er enda et lite bidrag. Feel free – rapp det du liker.

Den Store Trenerhelgen

Da Den Store Trenerhelgen så dagens lys i 2010, var det som et resultat av en idékonkurranse: Den første utgaven ble gjennomført omtrent slik den var skissert i idéutkastet: Et slags koldtbord av parallelle foredrag og demoøkter etter «pick&choose»-prinsippet.  Om du gikk glipp av et foredrag, ble det gjentatt senere samme helg slik at du kunne få med deg det meste.  Tanken var at tradisjonelle coach clinics er en litt ørkesløs maraton gjennom en helg der du hører samme foredragsholder i flere økter. Litt søvndyssende for enkelte. Vi inviterte alternative foredragsholdere – folk som ikke nødvendigvis hadde basketballbakgrunn eller et basketballbudskap, men som bidro med kreativitet, alternative tanker og kjærkomne pustehull. Susann Goksøyr Bjerkreim, Johann Kaggestad, Ola Bernhus, Bjørn Heidenstrøm og Fredrik Brenna Lund var med å sette farge på helgen.
Jeg vil tilbake dit, kanskje i en litt moderert utgave.
Jeg vil se de aldersbestemte landslagene utfolde seg i treningsøkter, og jeg vil nødig at altfor mye tid går med til «møter».  Her skal det være noe for alle selv om du ikke ønsker å fordype deg i tunge forelesninger. Her skal du kunne gå fra hall til hall, plukke med deg det du vil, stikke innom neste hall for å se U18 trene før du velger å høre noe helt annet.

Juleoppholdet

Snart er vi der.  Julen. Romjulen. Basketpause.
Norsk basketball har nesten alltid ligget brakk i romjulen.  Vi har ment at det er uheldig og unødvendig eliteserien går inn i dvale, og det er i realiteten ikke mange aktiviteter å oppsøke.  Samtidig er det et faktum at julen er den tiden på året da nesten alle er hjemme.  Utenlandsstudenter kommer gjerne hjem noen dager, mens så godt som samtlige «norske» basketballspillere er hjemme uten noe å ta seg til annet enn en camp her og der. Jeg ønsker meg at NBBF tar eierskap til en juleturnering, og kan ikke se noe i veien for at det institueres en turnering etter handicap-prinsippet slik Sandvikas julecup ble arrangert for mange år siden. Mange snakker om den, ingen tar initiativet.
I seniorturneringen skal det åpnes det for påmelding av lag sammensatt spesielt for juleturneringen.  Det kan være Mikkel Kolstad på lag med Johannes Dolven og spillere som befinner seg i Norge. Anders Nymo kan teame opp med Stian Emil Berg og spillere fra BLNO og 1. divisjon.  Her er spillernes kvaliteter såpass godt kjent at det er uproblematisk å sortere handicap.  I Sandvikas julecup fikk lagene henholdsvis 12, 24 og 36 poengs handicap – og slik at det svakeste laget måtte score halvparten av handicapet for å få poengene: Når et lag scoret sitt 18.poeng fikk de 36 poeng i tillegg.
På denne måten hadde alle en sjanse mot alle.  I aldersbestemte klasser vil det være uproblematisk å bruke systemet basert på resultatene i første halvdel av regionsseriene.
Kanskje kan det i tillegg være noe helt nytt – en turnering 4 mot 4 etter EasyBasketens prinsipper..?  Dette skal være moro, det skal være sosialt og det skal være et tilbud til alle som er hjemme.  Det er de fleste.

Sommercampene

Jeg vil at det ALLTID skal legges en treningssamling for ett av de aldersbestemte landslagene til Basketskolen og Elite Basket Camp. Logistikken og infrastrukturen er allerede på plass; det mangler bare et representasjonslag som får maks utbytte samt deltagere på campene som får se og lære og bli inspirert.

Komprimert satsing

Samtidig vil jeg skjære betydelig ned på antall samlingshelger for de yngre landslagene. Det er neppe uten grunn at andre land optimaliserer treningene inn mot mesterskap.  Kutt samlinger som er strødd ut over kalenderen, sett det sammen til en solid samlingspakke før mesterskap.  Det sparer penger, det gir tid til andre aktiviteter for klubblag som ønsker å gjøre noe sammen, og det vil være kostnadsbesparende.  Såpass at det settes et maks-tak på egenandeler på 10 000 kroner uansett landslag.  20 000 kroner, slik spillere risikerer nå, er IKKE inkluderende.

Seniorlandslagene

En idrett uten seniorlandslag er uhørt.  Om det er kostbart? Ikke nødvendigvis, og i en tid fremover skal det spares penger. Fullskalasatsing er uaktuelt, men det skal som et prinsipp arrangeres minst en dobbeltkamp på hjemmebane hvert år. Om antall samlingsdøgn er latterlig lavt spiller det ingen rolle.  Vi vil se de beste i aksjon – i hvert fall én gang i året.

Nettsiden

På forbundets nettside er hele toppen av siden at stort bilde.  Jeg har aldri sett noe så dominerende noe annet sted.  Stort sett handlet nettsider om effektiv nyhetsformidling, og å fange interessen kjapt.  Slik funker ikke denne. Men om det først skal publiseres et bilde på toppen – hvorfor kan det ikke være bilde av et lag fra et eller annet sted i Norge.  Et jenter 13-lag fra Trondheim, et gutter 14-lag fra Vestlandet, en gjeng 10-åringer fra Østlandet?   Inviter lagene inn på siden, og legg ut et nytt bilde hver fredag.  Det skal ledsages av en kort tekst som forteller hvem dette er, hva de står for, hva de har prestert på banen. La det bli Norges kuleste bildestafett! Det samme kan kopieres på FB-siden.
P.S. Lese forresten denne med stor interesse, og synes Børnebasketfonden ser usedvanlig gjennomarbeidet og kult ut.  For alt jeg vet er vi i gang med noe tilsvarende i Norge, men interessant er det å lese om danskene uansett.

«Bedre gikk det for herrelaget, som vant komfortabelt 91–75 hjemme mot Persbråten, søndag kveld – og klatret dermed opp foran naborival Bærum, som spilte lørdag hjemme mot Tromsø Storm». Budstikka skriver ikke så mye om basketball lenger, og når de gjør det titter de på tabellen. Det er jo naturlig når man ikke har ressurser til å være til stede. Der finner de at laget med få seire og mange tap er bedre enn laget med flere seire og færre tap.

Det er ikke så lenge siden NHHI toppet 2.divisjon-tabellen i Region Vest med 0 seire og 7 tap. Fredrik Hannestad har sett seg lei på uviktige debatter i vår lille andedam og spør: «Hva er det viktigste vi konkret må gjøre for å øke medlemstallet i norsk basket?».

Tja, vi kan jo begynne i den enden som handler om å få aksept og forståelse for det vi driver med.

– Hva!?! Har dere ikke landslag – seriøst!?! Det er vel ingen idrett som ikke har et landslag.
Svar: Vi har ikke seniorlandslag, men masse landslag som teppelegger sesongkalenderen med camper og samlinger som gjør det bortimot umulig å betjene et klubblag. Men basketball er i hvert fall en billig idrett. Hvis du som 16-åring kommer på landslaget koster det bare 20 000 i egenandel.

– Jamen, så rar denne tabellen er da: Laget som ikke har tapt en eneste kamp ligger jo på 5.plass..!?! selv om de har vunnet like mange flere kamper enn laget som leder.
Svar: Ja, det er i tilfelle et lag gir walk over, skjønner du.

– Det er jo ikke lov å røre hverandre i basketball.
Svar: Joda, neida. Det er masse kontakt –det er en veldig fysisk sport, men… Det er litt vanskelig å forklare.

Osv., osv.

Vi evner altså ikke å ta umiddelbart tak og fikse det Fredrik Hannestad omtaler som «et voldsomt engasjement rundt en fullstendig uviktig sak om poengberegning i serietabellene». Hvis engasjementet er så stort om noe så «uviktig», så er det kanskje viktig for folk flest. Lag en egen tabell for BLNO og KL, da vel. Verre er det ikke.

«Jeg ble skikkelig overrasket over den øredøvende tausheten i det norske basketballmiljøet etter at det for to år siden ble lagt fram en NBBF-rapport som ga anbefalinger om hvordan norsk basket bør vokse. Her ble det foreslått kontroversielle tiltak som ville gitt bakoversveis til innbarkede basketentusiaster dersom rapporten ble lest og forstått».

Nettopp. Dersom rapporten ble lest.

For egen del datt jeg av på side 6, da jeg kom til overskriften «Reliabilitet og validitet». Som et arbeidsverkstøy for et styre er Merkevareutvalgets rapport sikkert utmerket. Men som et middel til å pirre interessen og engasjementet hos spillere, dommere, trenere og støtteapparat funker det ikke.

Det står mye om kommunikasjon i rapporten, og det meste er fornuftige tanker. Det står blant annet at basket.no skal relanseres. Resultatet har vi fått nå: Når du går inn på siden får du internetts største bilde av en kar som sover stående. Hvis du scroller nedover kommer internetts største knapper/pekere til underkategorier og om du ikke er lei av å scrolle risikerer du å finne en nyhet eller to i bånn. Der finner du referater fra kampene som har vært spilt. For eksempel det innsiktsfulle stykket om Gimle-Nidaros helgen som var. Egentlig et litt overraskende Gimle-tap selv om Nidaros med fullt lag har vist seg som en svært vanskelig motstander. I referatet står det ikke et ord om at Gimle stilte uten to helt sentrale spillere, amerikaneren og Lars Espe. I stedet fikk vi servert høydepunkter som « Lagene fulgte hverandre tett i første periode, hvor begge lag bommet på endel skudd.». Jepp. Det er ofte sånn. Lagene bommer på en del skudd.

Jeg hører allerede forklaringene: Det er vanskelig å skrive om alle lag og kamper. Umulig å være til stede over alt. Umulig å få noen til å bidra med stoff. Ser den! Og det er selvfølgelig ikke skribentens feil. Men så gjør noe med det da! Etabler en ordning blant elitelagene der det er et krav at de melder inn/mailer inn viktige journalistiske poenger fra kampene som er spilt. Og sørg samtidig for saftige bøter når det ikke etterleves.

Hele mitt voksne liv har jeg levd av å bedrive ord. Og for å være ærlig blir jeg drittlei når det blir for mange av dem – sånn som denne bloggen. Jeg er lei av ord som kompetansedrevet, prioriteringspyramide, prosesstyring og etterprøvbarhet. Jeg er såpass utålmodig at jeg forventer action. For over et halvt år siden – før Tinget skulle behandle enda en handlingsplan for norsk basketball – forsøkte jeg å beskrive hva og hvordan.

Visjoner og mål er som regel ganske ulne greier. Lite konkret. Først når vi forsøker å fylle dette med innhold og konkrete tiltak blir det litt orden på det. Jeg synes dette er bra greier om du skal beskrive mål og mening:

VISJON

Muligheter for alle
Lav terskel, høyt under taket.
Den billige idretten som gir deg dyrebare opplevelser.
Alle har råd til å begynne; ingen har råd til å slutte.

VERDIER  – vi er

engasjerende – opplevelser for livet
engasjerte – vi bryr oss
inkluderende  – alle skal med
spenstige – best der det gjelder, ikke bare når det gjelder

MÅLET VÅRT

Vi vil være et naturlig valg for barn og unge
Vi vil oppleves som trendsettende
Vi går foran, vi dilter ikke etter
Vi vil gi alle kurven

Jeg har alltid ment at vi har vært for lite flinke på skolene. Fremtidens spillere går på skolen. Fremtidens spillere får tilbud om håndball og fotball i ranselposten før de hører om basketball. Og, det er alltid irriterende å høre om basketball i skolegymmen; lærere som ikke kan noe – som ikke kan lære bort noe, som ikke kan regler. Om kurver som henger på halv tolv, nett som er borte, baner som er mangelfullt merket. Om elendige plastballer uten tilstrekkelig mye luft.

Her er noen greier som enkelt lar seg gjennomføre. Jeg foreslo det for 7 måneder siden, men tror ikke det har skjedd noe. Alt dette er billig, det er lett å gjennomføre og det er lett å tenke seg at det kan gi resultater.

BESTE OG DÅRLIGSTE SKOLEKURV
Dra i gang en nasjonal konkurranse om den fineste og dårligste skolekurven/skolebanen. Egen Facebook-gruppe, og også på Instagram. Få skoler/klasser/elever til å sende inn bilder og dokumentasjon på det fineste og også det dårligste utstyret. En av de dårligste vinner nytt utstyr sponset av basketballforbundet og/eller en leverandør. Den fineste/beste vinner besøk av ligaspillere/-trenere eller noe deromkring.

NASJONAL SKOLESTRAFFEKONKURRANSE
Vi kjører på med en nasjonal straffekonkurranse på barneskoler eller ungdomstrinnene. Definér såre enkle regler og sørg for å kåre klassevinnere og deretter skolevinnere lokalt og regionalt. Vinnerne møtes til dyst i forbindelse med NM-sluttspillet i BLNO/KL. De får betalt reise og opphold.

SKOLEFERDIGHETSMERKER
Jeg har selv vært med på å definere og utforme retningslinjene for NBBFs ferdighetsmerker, men jeg er usikker på om de blir brukt i særlig grad..? Sørg for å lage/definere to nye merker for bruk på skolene: Ett enkelt ferdighetsmerke for elever – og ett for lærere som går mer på basiskunnskap enn tekniske ferdigheter. Send infomateriell i bøttevis til skolene og sørg for å følge opp med gymlærere og rektorer! Aftenposten har lenge brukt “det er godt å vite” som slogan. Dette kan hete “det er kult å kunne”.

BARNEBURSDAGER
Bursdager for mine to sønner har vært mest vellykket når vi har samlet gjestene i en idrettshall med basketball som fokus. Jeg tipper ganske mange foreldre begynner å bli grundig lei av å måtte betale i dyre dommer for bursdager på Megazone, bowlingbursdag, kino eller andre ting. For en mye lavere kostnad får de i stedet NBBFS “barnebursdagspakke” som i tillegg til ball og kule T-shirts inneholder feks jongleringsballer, en kortstokk med basketmotiver, en quiz, et sett av leker/konkurranser som er enkle å gjennomføre i bursdagen.

MIN DRØMMEWEEKEND
Vi inviterer alle aktive under 15 år til å bli med på en nasjonal ferdighetskonkurranse. De skal dokumentere basketballferdigheter med mobilen som videokamera. Resultatet skal lastes opp for å være med i konkurransen. De må beherske feks tre forhåndsdefinerte øvelser – pluss en selvvalgt. En jury kårer vinneren som får en drømmeweekend. Kanskje en helg i USA med NBA-kamp – med en forelder. Burde være greit å få sponsor på noe sånt.

KOMMUNIKASJONSPRISEN
Hvert år deles det ut utmerkelser til trener, dommere og spillere. Det er stas å få pris for beste trener, dommer, snilleste spiller, beste forsvarsspiller og beste returtager. Men et er fortsatt ikke opprettet en pris for beste kommunkator: Hvilken klubb, hvilket lag eller hvilken enkeltperson har i løpet av sesongen vært dyktigst på kommunikasjon. Hvem har den mest aktive Instagram-kontoen. Hvem er best på Twitter og Facebook? Er det klubben som sørger for live stream fra kampene som fortjener en pris, kanskje? Er det kanskje Sandvika som i Scania Cup-kvalifiseringen inviterte alle inn i egen Facebook-gruppe der kampene ble stremaet live?

BESTE KAMPREFERAT
Forbund, klubber og lag skriver om kampene sine. Og det gjør de med varierende hell. Altfor mange planker kampskjemaet. Referater helt uten poenger, annet enn det som ble notert på skjemaet. Tannløst, blodfattig og uinteressant. Hvem leverer det beste referatet i løpet av sesongen? Send inn kandidater til juryen!

Kollega Odd Teigen i Skjetten er en driftig kar.  Og han har på imponerende vis laget treningsprogram for seg selv.  Han løper, hopper, spiller og skyter.  Han skal bli bedre – og sannsynligvis er en del av motivasjonen at han vil leve lenger.  Jeg har holdt på med mitt i det stille.

69:

Året må være noe sånt som 1974, og jeg er tatt ut i stallen til juniorlandslaget. Coach Kjell Dagestad er en seriøs kar, og assistenten hans, Terje Narvesen, er av samme kaliber. Jeg har bare spilt basketball noen svært få år, og veien til landslaget er latterlig kort.  Dagestad og Narvesen kjørte oss gjennom NADA-testen. Ja, nettopp: NArvesen/DAgestad-testen.  En slags hinderløype på Idrettshøgskolen.  Over og under hindre.  Sidelengs og bakover. Ikke veldig relevant, følte jeg – men kanskje var jeg ikke helt håpløs. Eller var det bare at jeg var høyere enn gjennomsnittet?

Mer forståelig var spenst-testen.  Fortsatt på NIH, og med belte rundt livet.  Hopp! Så ser du hvor høyt du kommer.  Jeg ble målt til 69 centimeter. Tror det var ganske bra, og kanskje husker jeg helt feil, men 69 har liksom etset seg inn i hukommelsen uansett. Med 69 i spenst og bestått hinderløype kvalifiserte jeg altså til landslaget.

Men det var ikke bare løyper og tester. Det var også treningsprogram for sommeren.  Det husker jeg spesielt godt fordi jeg ikke gjorde noe som helst.  Jeg var, og er, helt uten even til å pushe meg selv.  Treningsprogram!?! Herregud, så innmari seriøst dette var blitt da.  Jeg gjennomførte noe tilnærmet ingenting av det som ble foreskrevet, men ingen gjennomskuet det. Tror jeg.

Det ble i hvert fall to juniorlandskamper av det. Vi tapte med henholdsvis 70 og 80 poeng for Vest-Tyskland.

108:

Omtrent hvert år er jeg innom fastlegen min.  Helårssjekk… Da er det blodprøver, blodtrykk og de vanlige greiene. Og en oblogatorisk tur på vekten: 108 kg har vært ganske konstant.  Har tenkt at det egentlig er litt flaut.  108 kg!! Har regnet litt på BMI (Body Mass Index), og hvis jeg jukset litt kryper jeg akkurat inn under «småfet». Har forberedt meg på moralåreken fra doktor Gjefsen, men han sier ingenting.

Hyggelig kar!

Bra kolesterol-verdier.  Det er målestokken. Da er Gjefsen fornøyd.

108 kg er mye.  Særlig når du også har fått konstatert artrose.  Har ikke hørt om det, nei? Det er slitasje i leddene, for eksempel i knærne. Det betyr at da vi hadde treninger i BIP (Bærum Idrettspark) var knærne mine helt ødelagt selv om jeg bare hadde gått rundt i hallen i to timer.  BIP har kunstdekke med svært stor friksjon.  Dermed slites knærne og det gjør vondt. Selv aktive spillere har problemer med dekket i BIP.

Hva man gjør med det?  I min alder skifter man knær. Du får kneledd i titan, og så er alt stas igjen.

Helt uaktuelt for meg!  Jeg skal virkelig ikke ha noe i titan.  Noe som piper i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Skift knær, så kan du være med på gamlis-basketen i Nadderudhallen torsdager..!  Også det er helt uinteressant – dårlige knær eller ikke.  Jeg hater tanken på å være en av disse gamle gutta som mener de kan alt om basketball, som mener de kan kan reglene, som tror de skjønner hvordan man skal spille. For meg blir det bare teit.

Men uansett, det hadde vært greit å kunne gå normalt. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier «jeg synes du halter». De sier det selv om jeg selv mener jeg går helt normalt.  Lett og ledig. Uanstrengt, lett på tå…

Altså må man ta tak.  En del av løsningen er å gå ned i vekt.  108 kg på dårlige knær er en dårlig kombo. Og vil alltid være det.

Det har vært sånn at på treninger med 02-laget har jeg sett ut som en blanding av en krøpling og en tulling hvis jeg skal hente en løs ball.  Jeg har ikke klart å bevege meg på normalt vis.

Jeg har hatet det, men jeg har ikke gjort noe med det. Og disse gutta har vært hyggelige nok til ikke å si noe.  Men de har nok sett det.

95:

Nå veier jeg 95 kg.  Etter Basketskolen i juni bestemte jeg meg for at i stedet for å bli med 02-gutta mine på treningsstudio for å se på, så kan jeg like godt trene selv. Disse gutta klarer seg helt utmerket på egen hånd.  De er seriøse, målbevisste og treningsdedikerte. Altså trenger de ikke min hjelp lenger – annet enn til å kjøre til og fra Vest Helse.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg hater å trene.  Treningen er ikke så gær’n, men jeg misliker sterkt å eksponere meg selv.  Jeg vil helst ikke være sammen med andre. Men på et treningsstudio er du sammen med andre. Basta!

Der er hun som alltid har matchende treningstøy i rosa.  Der er han som skal bli bokser. Der er han som alltid leser DN på ergometersykkelen. Der er verdens hyggeliste PT som sier at jeg er imponerende.

Det er blitt sånn nå at folk kjenner meg igjen.  Grøss og gru!  Men heldigvis er de mer opptatt av at det er en imponerende gjeng 14-åringer jeg har med meg enn hva jeg holder på med.

Jeg har fått et program at Torbjørn (Fritzen).  Jeg sykler.  Jeg gjør øvelser for knærne.

Og det blir stadig bedre.

Jeg kjenner meg selv godt nok til ikke å gå ut i 100. Da tar det fort slutt. Jeg har alltid skullet være så innmari flink at jeg drar til maks.  Det har holdt i maks en uke, så har det vært slutt.

Det jeg driver med nå er helt basic.  Sykkelturer på en halvtime.  Så forsøker jeg å øke intensitetsnivået.  Av og til klarer jeg det. Av og til ikke.  Men jeg er på treningsenteret, og jeg har overvunnet den første angsten for å bli sett av andre.

Neste utfordring er ellipsemaskinen.  Jeg vet at den forbrenner fett mer effektivt enn mye annet.  Sykling er i realiteten bare surr dersom du er opptatt av effekt og resultater.  Men ellipsegreiene ser så himla teit ut at jeg kvier meg.  Kanskje en gang jeg er der alene.  Lørdag kl. 08.00 for eksempel.  Da er det ikke mange der.

90?

Når du er 198 cm med kraftig benbygning, er det ikke sikkert at du skal ned i 90 kg.  Kanskje målet bør være å ommøblere kroppen litt.  Flytte noen kilo til andre steder..?  Får se.  Akkurat nå er jeg litt fornøyd med at jeg har vært ganske steady i et halvt år.  Det har aldri skjedd før, ei heller da jeg var aktiv.

Og det er en gjeng 14-åringer som skal ha æren.

Takk for hjelpen!

(Gimle BBK-Kongsberg Miners 99-102 e.e.o.)

Gimle ledet med 14 poeng og det var mindre enn to minutter igjen å spille.  Kongsberg startet kampen best, men etter at Gimle fikk summet seg, tok de helt over. Til tider var hjemmelaget helt dominerende, og det var aldri noen tvil om at Gimle kunne cruise i mål. De var kort og godt bedre.

Men så bestemte Gimle-coachen seg for å la lagets «second strings» styre skuta trygt i havn. Spillerne som normalt er henvist til benken i avgjørende øyeblikk ble satt på banen.  Det var nå de skulle få verdifull erfaring. Det var nå de skulle vise at de kunne holde Kongsberg fra livet og trygge enda en Gimle-seier.

Men Kongsberg ga seg ikke.  Snarere været de muligheten for å legge press på en gjeng spillere som nødvendigvis var ørlite nervøse. 92-78 ble til 92-80 og 92-82, men med bare 60 sekunder igjen var det fortsatt Gimle opp med 10.

Men så.

Først et innkast som aldri kom inn på banen. Så en driblefeil.  Så en 8-sekunders overtredelse. Med et halvt minutt igjen er det plutselig bare 3 poeng som skiller lagene. Startingen kommer på banen igjen med 20 sekunder igjen, men stillingen er ikke til å redde. Kampen går til ekstraomgang og Gimle taper.  Skjønt, akkurat denne kampen er det nok coachene som taper. De gjør det mange av oss har gjort før dem, og som mange kommer til å gjøre senere også: De har samvittighet for en gjeng som normalt ikke spiller mye.  Som normalt ikke får muligheten til å bryne seg på tøffe situasjoner.  Og når det først går galt vil man dem ikke så vondt at de blir tatt ut igjen med en gang.  Det blir rett og slett for ydmykende og kan være ødeleggende for selvtilliten.

Dermed blir fasit en tapt kamp, et par ulykksalige avgjørelser av coachene og lærdom for alle parter.

Dette har jeg vært med på selv – altfor mange ganger.  Du føler deg sikker på at kampen er vunnet og du synes det er riktig og viktig at samtlige spillere får kvalitetsminutter. Så innser du plutselig at den tilsynelatende trygge ledelsen blir spist opp. Og dilemmaet er kjipt nok: Å nappe ut noen som nettopp ble satt inn. Hvis det går bra er det jo gull.  Går det gærn’t er det ødeleggende for alle.

«Det går fort i basketball», sies det.  Ja, virkelig!

Det er mye å lære av dette.  For eksempel at ingen ledelse er trygg i basketball. Eller at det er idiotisk å ansette coacher med samvittighet og tanke for alle..?

P.S. Har du noen tilsvarende opplevelser du kan tenke deg å dele med andre?

Mange av oss har daglige basketball-ritualer. Noen sitter oppe og får med seg de NBA-kampene de ønsker å se. Andre, som jeg, er mer opptatt av å få noen noen timer på puta – så sjekker jeg heller når jeg står opp: For meg handler det mest om Celtics, og dermed blir omtrent halvparten av morgensjekkene en skuffelse. Sånn som i dag. Akkurat nå suger de vel såpass defensivt at det ikke kan bli mange seire.

Men viktigere: På kampdager MÅ jeg innom sidene til Drake, Menlo og Montana. Jeg vil vite hvordan det går med mine college-helter, Johannes, Anders og Harald. Jeg er nok ikke så gæ’rn som andre foreldre. Jeg tipper Ståle (Frey) og kanskje Hege? sitter oppe foran skjermen når Harald spiller, og det har de virkelig grunn til. Masse minutter, sentral rolle, bra greier.

Da min egen sønn Stian Emil spilte div I-ball sammen med Aksel Bolin for NIU, satt pappa Åsmund oppe foran skjermen hver eneste kampdag, og kunne ikke forstå at ikke jeg gjorde det samme. Han ville ha med seg hvert sprett Aksel presterte. Jeg så gjerne kampene som gikk på fornuftige tider, men satt ikke oppe midtuke. Jeg følte ofte jeg ble skuffet – enten det handlet om dårlige prestasjoner eller manglende spilletid.

Da Stian flyttet til Florida og NSU i div II ble det omtrent på samme måte. Jeg hatet litt for ofte det laget presterte på banen, og det var av og til en lidelse hvis jeg følte Stian ikke fikk det til.

Også nå er skuffelsen og irritasjonen til å ta og føle på. Jeg hater det virkelig at Johannes og Anders ikke blir tilgodesett med spilletid. I presentasjonen av Johannes på Drakes hjemmesider har de fått med seg det meste:

«In 2014-15 he averaged 17.3 points, 10.6 rebounds and 1.1 assists per game for Baerum Basket, in Norway’s top league, as both the senior and junior teams reached the national championship final with the junior squad winning the Scania Cup … he was also named the Scania Cup Finals MVP … in 2013-14, he helped the Norwegian U18 national team to its highest ranking ever and at the European Championship and served as team captain as he averaged 16.5 points and 12.4 rebounds per game … was named to the Nordic Championship all-star team … at the European Championships, he was the tournament’s top rebounder … for Baerum Basket, he averaged 3.8 points and 1.8 rebounds per game that season … in 2012-13, he averaged 13 points and nine rebounds per game as part of Norway’s U18 national team in the European Championship.»

Det er relativt tydelig at de har en ganske sjelden vinnertype på laget. Men han slipper altså ikke til. Jeg husker godt da Drake rekrutterte Johannes. Skolene er, for å si det mildt, ganske flinke til å si de riktige tingene når prosjektet skal selges inn. Da det kom til stykket, har det vel vist seg at det var litt sprik mellom det som ble sagt og det som er virkelighet akkurat nå.

Det er ikke akkurat noe ukjent fenomen. Nils-Paul Skåra er et godt eksempel, Christer Elgmork et annet. Og enda lenger tilbake i tid – Torbjørn Fritzen.

Johannes er nå den minste av de store spillerne, og det har ganske sikkert sitt å si. Coach mener åpenbart at «size matters», og at det er den eneste måten han kan beskytte sitt eget prosjekt på. For ham handler det om en ganske solid årslønn, og han må levere resultater for å beholde jobben. Dermed blir det kynisme satt i system. Jeg er sikkert litt for opptatt av at spillere føler seg sett og verdsatt. Amerikanske coacher har sjelden forståelse for den filosofien.

Det verste er nok uvissheten. Du trener ræva av deg, du synes selv du gjør en bra jobb og at du presterer og leverer som forventet. Men medarbeidersamtaler er jo ikke akkurat satt i system, og du er prisgitt å gjette hvor du står, hva som mangler, hva som er din rolle – hva som er din plass på laget.

Hvis jeg bli bedt om å gi råd til neste generasjon college-håpefulle skal jeg være krystallklar på hva jeg anbefaler. Og det blir neppe å forfølge div I-drømmen for enhver pris. Harald hører med til unntakene heldigvis!

Lykke til videre!

Er du en av de godt over 300 som har likt FB-siden EB85 02 2020? I så fall – takk for at du følger oss!  Det hører nok med til sjeldenhetene at et lag av 14-åringer har en åpen FB-side der de deler det meste av det som foregår internt i laget.  Og om jeg skal være helt ærlig, så er det min skyld.

Ingen av spillerne på EBs 02-lag har noe stort eksponeringsbehov. Den norske Janteloven dikterer jo at «du skal ikke tro du er noe».  Og det tror de virkelig ikke.

Hadde det vært opp til spillerne, hadde vi nok holdt på som de fleste andre norske basketballag: I en egen lukket FB-gruppe der vi surrer med vårt bak lukkede dører.  Det skulle tatt seg ut om noen fikk vite hva vi driver med..!

Og det er vel akkurat dette jeg har sett meg så grundig lei på.  Mangelen på informasjon og kommunikasjon i norsk basketball.

basket.no er ikke rare greiene.  Der står det i realiteten ingenting utover det helt nødvendige.  Og knapt nok det. Denne bloggen føres i pennen mandag kveld, og det er ennå ikke lagt ut noe fra helgens kamper i BLNO.  En helg der Kongsberg Miners tapte sin første kamp!  Ei heller fra Scania Cup-kvalifiseringene som forbundet selv har tatt initiativet til.  Kvalifisering i BIP i Bærum der alle impliserte roser arrangementet.  Og kampene.  Det samme i Leikvollhallen: 02-årgangen spilte intense og jevne kamper mot lag som nesten ikke har sett hverandre før. Det er over et døgn siden alt var ferdigspilt.  Sånn tar man livet av interessen for en idrett. (Asker vant forresten…)

BLNO-lagene varierer i prestasjoner, både på banen og på nett. Kongsberg er blant de ledende på sosiale medier, men etter helgen i Bergen der de fikk sitt første tap er det helt tyst.  Akkurat det er ganske klassisk; det er kult så lenge det går bra men helt stille når det butter litt. Og kampen mot Gimle der Kongsberg ble servert seieren etter ekstraomgang hadde virkelig fortjent noen linjer. BLNOs to beste lag?

Tromsø er flinke, og består den virkelige testen: De skriver også om tap.  Det har aldri vært morsomt å skrive om tapte kamper, men det er nyhetsformidling det også. Cred til Tromsø!

Crossover Online startet bra med nettmagasin, og kurvball.no er virkelig et friskt pust: Morsomt med en tjeneste som følger med, og som gjør journalistikk av en liten idrett.  Bra!

Men altså: Jeg har irritert meg lenge over udugelighet som dette, og bestemte meg for å ta med 02-laget mitt på en kommunikasjonsreise.  De har måttet finne seg i å spille hovedrollene i et eksperiment: Er det mulig å være best på kommunikasjon i norsk basketball, selv som 14-åringer.  Går det an å få folk til å følge en FB-side som handler om ting du i utgangspunktet ikke er interessert i?

Og svaret er ja!

Vi har gjort det til et poeng å legge ut det meste.  Vi forteller om seire, og vi skriver så fort vi kan når vi taper.

Vi har gjort det til et poeng å informere.  Vi forsøker å være litt lite selvhøytidelige, og jeg synes virkelig disse gutta innfrir.  De byr på seg selv, og de legger ingen begrensninger på hva jeg får lov til å skrive om.

Mange synes det er ganske morsomt.  Ta en titt på siden og se om du kan finne videoer, billedalbum eller artikler som kan gi deg et lite kick.  Vi ber ikke om mer, men synes det er innmari fint om du liker siden vår!  Kanskje klarer vi 500 likes før jul? Lik oss, da vel! Vær med på et statement!

Poenget har snarere vært å vise at det er mulig å bedrive journalistikk og formidling om det meste.  At det burde gå an for de mest «profesjonelle» lagene og klubbene i Norge å skrive mer enn nitriste referater uten andre poenger enn hvem som har scoret hvor mye.

At det burde å an for et forbund å være i front på nyhetsformidling.  Ingenting av dette er på stell nå.  Uten kurvball.no og sider som EB85 02 2020 ville det vært ganske grått.

Så kan du selvfølgelig innbille deg at vi tror vi er noe.  Det er helt feil.  Vi forsøker å vise vei.  At det er mulig å sette seg til tastaturet og lire av seg noen linjer.  Det er mange de ute som synes det er kult å lese om basketball.  Men de finner altså ingenting.  Enten er det selvfølgeligheter, eller så befinner det seg bak en lukket FB-side.

Idioti!

Prøv selv, da vel! Skriv – og del!

Det er lett å være ivrig og klar for trening når det er sommer. Det er lyst ute, det er behagelig temperatur – akkurat passe til en treningsøkt. Og du våkner tidlig uansett fordi det er vanskelig å sove når sola titter inn i soverommet.

Det er verre i november. Sånn som i dag, da gradestokken viste 8 minus. Det var bekmørkt ute, bilrutene var dekket av is og sola hadde ikke en gang rukket å tenke på morgenstellet.
I går pakket vi sammen etter trening kl. 21.30 og tuslet hjemover. Da en av spillerne nappet meg i ermet og sa: «Det er kvart på åtte i morgen tidlig, ikke sant?»

Jeg hadde ikke tenkt så mye på det siden jeg kom hjem fra to dager i USA bare noen timer tidligere. Men vi har altså dratt i gang morgentreninger med 02-laget mitt. Det er for all del svært frivillig, men på en av skolene begynner ikke skoledagen frø 09.30 torsdager, og dermed er det en fin anledning til å smette inn en times treningsøkt før skolestart. På naboskolen går tre andre spillere, men der er skolestart 08.45 og dermed må vi teene enda litt tidligere for å få det til å gå opp.

Som i dag. Dermed ble det masse repetisjoner på tre spillere som er dønn seriøse på å bli litt bedre, litt skarpere – på små detaljer.
Vi gjør det så ofte det er praktisk mulig, og erfaringen er at ingen skillstrening er mer effektiv enn 60 minutter med et fåtall spillere.

I tillegg til at det varmer.

8 minus ute? Ikke noe stort problem så lenge du har spillere som har SÅÅ innmari lyst. «Det varmer» som det pleier å hete på Facebook når du skal takke for bursdagsgratulasjoner i en samlepost…

Men seriøst – det ER faktisk ganske kult når folk står opp frivillig en time før de må for å trene. Om det gir resultater? Tja, det vil jo vise seg over tid, men hvis commitment er viktig så er dette en god start.

For over 30 år siden opplevde jeg en annen kar med en ufattelig drive og vilje. Trygve fra Skien flyttet til Bærum for å bli en bedre basketballspiller, og bodde hjemme hos oss i Lommedalen. Hver eneste dag skvatt han opp før sola – han tok bussen til skolen for å jobbe med skills alene. Han oppnådde det han ville, og sannsynligvis la han grunnlaget for alt annet enn basketball også, der og da: Selvdisiplin, ryddighet, vilje.

Du kommer langt med det.
Både i basketball og livet for øvrig.

Over to måneder siden siste bloggpost? Er du blitt syk? Slapp? Neida, og på en måte er det helt greit at iikke altfor mange har etterlyst den jevne ordflommen på pauliord. Men nå er sesongen godt i gang – både regionserier og elite – og da er det kanskje greit med noen ord igjen.

På SUP-brett – Lake Bled i Slovenia.

Inatt var jeg i kontakt med både Johannes Dolven og Anders Nymo. Begge er i full gang med tøffe treninger foran sin andre sesong i amerikansk collegebasket. Jeg innrømmer at en av drivkreftene nå er å forberede flere for et liv etter norsk skolegang og et liv som basketballspiller der de behersker de som er viktig. For spillerne på EB85 02 betyr det fokus på detaljer og fundamentale ferdigheter. Jeg har sett litt for mange som nærmer seg slutten av juniorkarrieren uten å beherske basics. Så får det heller være at vi av og til spiller sammen som en saueflokk uten mål og mening.

Det kommer tidsnok.

Noe av det morsomste med denne gjengen har vært å utfordre dem på det personlige plan. Det er spennende å kaste nye ting etter dem, for å se hvordan de takler uvante situasjoner. Og det har ikke manglet på utfordringer.

Vi har vært litt som Harald Rønneberg i «Senkveld»; gjort ting vi ikke kan. Men svaret har nesten alltid vært en Pippi Langstrømpe-tilnærming: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert».

Det har vært magedans, Taekwondo, samba, SUP, break dance, parkour. Og det har vært lip sync som er behørig dokumentert i denne videoen.

Blir de bedre basketballspillere av det? Neppe. Blir de tryggere av det? Sannsynligvis. Mer komfortable med seg selv, og tryggere sammen med andre. Derfor er det ikke slutt ennå. På mange måter har det såvidt begynt, men det vet de ikke så ikke si noe.. 🙂

Jeg har hørt mange elitespillere si at de lengter tilbake til tiden som junior. Det var DA det var moro. Det var da man reiste på turneringer i Norge og utlandet. Det var da man var på spennende turer med laget. Når senioralderen innhenter deg, er du enten en del av et lag på toppnivå, eller en av mange som nesten nådde opp. Seniorbasket i lavere divisjoner er ikke alltid et vakkert syn; ei heller noe for dem som faktisk har hatt, og kanskje fortsatt har, ambisjoner.

Når det er sagt, ser det i det minste ut som om BLNO er på bedringens vei. Tromsø har tatt det imponerende (og kanskje helt nødvendige) valget å satse utelukkende på lokale helter og talenter. I den andre enden av tabellen (i hvert fall foreløpig) har Kongsberg virkelig vist vei på kommunikasjon, markedsføring og arrangementer. Det forsøker også vi å få til. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi MÅ være dårlige på informasjon om det vi driver med bare fordi vi tilfeldigvis er et lag av 14-åringer. Fortsatt er det sånn at forskjellen på TAFATT og TA FATT bare er et tastetrykk.  Derfor opprettet vi nylig en åpen FB-side for EBs 02-lag.

Der skal det være mulig å lese om det vi gjør og det vi tenker. Der skal det skrives like mye om tap som om seire. Så får det heller være at 9 av 10 lag i Norge skjuler seg bak lukkede FB-sider. Fint det! Vi har også en lukket gruppe, men vi ønsker altså å operere i det åpne også.

Velkommen inn på siden vår – og velkommen etter!

Samba – rare greier…

Parkour på Furuset.

Det begynner med Basketskolen i Tønsberg uken etter skoleslutt. Så går det slag i slag gjennom sommeren og frem mot sesongstart. Når de første seriekampene spilles i oktober, har yngre spillere kunnet velge og vrake i bøttevis av sommerskoler/basketcamper.

Jeg har hørt mye bra om sommerskolen til Bøler, men jeg har aldri vært der så jeg vet ikke hva den inneholder.  Noen som vet..?

Noen har ikke rotet seg til å være med på noe som helst, mens andre har fråtset i tilbudene og vært med på 2-3 arrangementer før sesongen starter. Basketskolen i Tønsberg er fortsatt den dominerende aktøren – i år med 360 deltagere! I den andre enden av sommeren finner du Elite Basketball Camp i Bergen, med instruktører som er tilknyttet NBA-lag.

Og innimellom: Sommerbasket i regi av Bøler, Asker Basketcamp, Ulriken Eagles basketskole og Høybråtens preseason camp. De som følger med på FB-siden «Norsk Basket» kan ikke ha unngått å se at det arrangeres «Yes, I can» i Arendal, og Rintch’ «Norway International Summer Basketball Festival 2016». Faktisk har det vært vanskelig å finne andre poster på Norsk Basket, de har druknet i markedsføringen av disse to…

Det er flott med så mange tilbud til treningslystne, og arrangementene har ganske sikkert sine særtrekk. Men det vet jeg altfor lite om.

Jeg har alltid hatt lyst til å reise litt rundt for å være flue på veggen – for å se ved selvsyn hva sommeraktivitetene tilbyr. Men foreløpig er det blitt med tanken.

Derfor ber jeg om hjelp til å kartlegge tilbudene. Jeg inviterer alle som har deltatt på ett eller flere arrangementer om å sende meg noen linjer om hva de har opplevd.

• Hva synes du om det du var med på?
• Gode instruktører?
• Bra opplegg, nok trening eller for mye trening?
• Mat?
• Overnatting?
• Noe du savnet?
• Noe som var kjedelig eller ekstra kult?

Jeg tar imot alt du kan fortelle, og for å få deg i gang kommer jeg til å trekke ut to stykker som får en fritt valgt cap fra Snapback.

Send meg en mail til pal.berg.bb@gmail.com, eller en melding på Messenger.