Det er litt over en uke siden Johan Salkjelsvik gikk bort. Jeg våknet lørdag til den uvirkelige meldingen om at underfundige, flotte, kunnskapsrike, fine Joen ikke er blant oss lenger.  Jeg skulle altså ikke få til et siste møte med min gode venn og forbilde.

Fylt av vemod og takknemlighet falt det lett å skrive om ham; kanskje egentlig til ham. Joen var et menneske det var umulig å mislike, og desto lettere å bli begeistret for.

Jeg har holdt liv i denne bloggen i 6 år, og har gledet meg over responsen. Til tider har det virket som om hele basket-Norge har engasjert seg. Men jeg har aldri opplevd maken til det som har kommet til uttrykk i dagene etter at Joens bortgang ble kjent.

En titt på FB-gruppen «Norsk Basket» sier det meste. Der er veien kort til tastaturet når noe skal kritiseres.  Det hører med til sjeldenhetene at 100% av kommentarer og tilbakemeldinger er likelydende og positive: En rørende hyllest der flere har bidratt med egne opplevelser av kontakten de har hatt med ham. Og mange som gir uttrykk for at de så gjerne skulle rukket å si det mens han fortsatt var blant oss.

Dagen etter møtte jeg en av mine nære venner som sa: «Er det ikke rart hvordan det er så vanskelig for oss å si sånne ting mens folk lever»?

Jeg har tenkt på det siden.

Jeg vet nok at Joen var svært klar over at vi var mange som satte umåtelig stor pris på ham. Mannen som hatet oppmerksomhet om egen person, må likevel innerst inne ha følt tilfredshet over å vite at han hadde venner over alt.

Men altså: Hvorfor går det ikke an å formidle disse tankene før de kommer til uttrykk i en nekrolog?

Jeg har mange og gode trenervenner, men jeg er sannelig ikke sikker på om de har fått tak i hva jeg egentlig tenker.  Min hang til ironi og mild sarkasme blir nok oftere misforstått enn forstått.

Noen har jeg hatt mer å gjøre med enn andre:

Jeg har virkelig den aller største respekt for Mathias (Eckhoff). Norges desidert mest kunnskapsrike coach, med en genuin forståelse for x’er og o’er. En engasjert og engasjerende samtalepartner som brenner for faget og menneskene som er involvert.

Per (Tøien) som jeg har forsøkt å kopiere så godt det har latt seg gjøre. Per, som besitter denne uforklarlige positiviteten som jeg aldri evner å nå opp til. Som bobler over av entusiasme som smitter. Som er en nytelse å være sammen med på Basketskolen; han «eier» stedet og spillene.

Baard (Stoller) som jeg har hatt altfor lite kontakt med de siste årene. Jeg husker med glede de turene der vi har diskutert og ledd sammen. Jeg husker godt de første årene i EB85 der Baard var læregutten og jeg var nestoren. Nå er rollene byttet om.

Inge (Kristiansen) og Brent (Hackman).  David (Cox), Axel (Langaker) og Ulf (Landstrøm): Vi har reist sammen, vi har deppet over tap sammen, vi har diskutert til langt på natt og vi har gledet oss over fremganger sammen.  Uansett hvem det har vært og hvor det har vært – samholdet og fellesskapet har vært blant det fineste jeg har opplevd som coach.

Takk til Inge som alltid var villig til å dele meisebolle med meg. Til Brent som var hyggelig nok til å le av mine særegeneheter. David og Axel skal ha takk for å holde ut med meg og for å være de perfekte assistentene, og takk til Ulf for å ha gitt til beste en utgave av seg selv som jeg virkelig lærte å sette pris på.

Audun Eskeland har vist meg sider av seg selv som det bare er å ta av seg hatten for – alternativt bøye seg i hatten av. Ron (Billingslea) har jeg opplevd på nært hold, men sjelden coachet med eller mot. Men det har alltid vært en opplevelse å diskutere fag og politikk med ham.

Hvis jeg setter strek her, risikerer jeg å fornærme en hel hærskare av kolleger som fortjener å få høre at jeg digger dem. For eksempel Nils (Kristoffersen) som har måttet finne seg i å være en slags hobbypsykolog for meg de gangene jeg har vært nede.  Han har hentet meg opp fra kjelleren hver gang.

Og Ellen (Hamremoen) som var med meg på U18 menn.

Her er noen nevnt og mange glemt. Men jeg lover å bli bedre på å fremsnakke kolleger. Kanskje du skulle tenke på det også? Når fortalte du sist treneren din at du syntes treningen var bra. At han eller hun gjorde en god jobb..?

«Er det ikke rart hvordan det er så vanskelig for oss å si sånne ting mens folk lever», sa hun.

Jo, nettopp!

Johan Salkjelsvik er den fineste av alle flotte mennesker jeg har hatt gleden av å bli kjent med i norsk basketball. Vårt vennskap har strukket seg over mange, mange år – flere enn jeg liker å tenke på. For det betyr at man er blitt gammel, og Joen var en sånn kar som jeg mente kunne leve evig. Gammel? Ja, men så fantastisk sprek.  Han gikk, han jogget, han løp.

Men i dag våknet jeg til beskjeden om at Joen har gått bort. Han sovnet inn onsdag.

For noen uker siden sendte jeg en SMS til Joen: «Har du tid til å møte meg for en middag og prat hvis jeg tar turen til Ålesund»? Jeg fikk aldri svar. Det var ikke så rart, for Joen var ikke særlig på hugget verken på SMS eller Messenger. Men denne gangen var det helt andre grunner til tausheten. Den sprekeste mannen jeg har kjent måtte til slutt gi tapt for kreften.

Jeg lærte alt av Joen.

Jeg var førstereisgutt og Joen var den erfarne da vi dro på coach clinic i Italia. Vi snakket basketball ved hver anledning. Joen var alltid nysgjerrig, alltid søkende. Han elsket å eksperimentere.

Han ville vite hvordan jeg klarte å holde fokus med en gjeng tenåringer.  Han ville vite hva jeg tenkte om taktikk og teknikk. Han ville vite hva jeg mente om helbane sonepress: Doubleteam ned langs sidelinjen eller i front?

Selv var han alltid helt i front. Han var treneren med høyest utdannelse i Norge.  Han kunne alt om idrettsmedisin, men han ville alltid lære mer om både fag og basketball. Han sørget for alltid å være oppdatert – aldri utdatert.

De små episodene dukker opp igjen når jeg nå skjønner at vi aldri skal få diskutert ferdig.

Klokken: På håndleddet hadde han alltid den eldgamle Casio digitalklokken sin – en levning fra fortiden og kanskje den aller første som kom på markedet? Den hadde pulsmåler og vi moret oss alltid med å sjekke hvilepuls før vi diskuterte basket. Det bør være unødvendig å nevne at Joens verdier overgikk mine. Alltid. Men vi hadde i hvert fall puls, begge to.

Island: Joen var head coach for juniorlandslaget, jeg var ass.coach. Flyet fra Bergen til Gardemoen var forsinket, og Joen kom aldri med flyet til Island den dagen. Jeg måtte coache den første kampen alene. Det viste seg å bli den eneste seieren vi fikk. Vi har alltid smilt litt av det senere.

Sundsvall: Vi hadde byttet roller til nordisk mesterskap i Sundsvall.  Joen var ass.coach og kunne heller ikke denne gangen reise sammen med laget. I en pill råtten VW Passat kjørte (!) han fra Ålesund til Sundsvall midt på natten – 733 km.  Sjekk kartet – og slå den… Rett fra bilsetet til kamp!

Omsorg: Etter en dramatisk episode ble en av spillerne hans lenket til rullestolen, ute av stand til å bevege seg og kommunisere. Joen var aldri i tvil: Han gikk «all in» og var hjemme hos spilleren hver eneste dag, i flere år!  Joen droppet egne ferier, egne planer. Der den kommunale helsetjenesten ikke hadde ressurser stilte Joen opp. Fremgangen var vanskelig å spore, men Joen mente det var viktig: «Jeg kan se det i øynene hans».

Jeg har aldri sett, opplevd eller hørt om tilsvarende.  Joen lærte meg alt, men kanskje først og fremst respekten for spillere.  De gir deg alt de har, og da fortjener de å få alt tilbake. Det var en selvfølge.

Daniel: Joen var eldre enn meg – han døde 78 år gammel. Mange mente han var for gammel til å håndtere ungdom.  Så utrolig feil! Jeg husker altfor godt da han var på besøk hjemme hos oss. Han brukte en halvtime med Daniel ute på gårdsplassen; Joen klikket med Daniel på en måte jeg misunte begge to.

Trenerprisen: Da Joen skulle hedres med pris på Den Store Trenerhelgen var gode råd dyre: Det var helt utenkelig at han ville kommer for å bli gjort stas på.  Jeg husker telefonsamtalen der jeg løy så det rant av meg for å lure ham til Oslo. Og jeg mistenker ham for å ha skjønt det likevel.

Sikk-sakk:  Denne helgen har jeg ekstratreninger med laget mitt. Jeg bruker flere driller som jeg lærte av Joen.  I morgen skal vi ikke hedre ham med et minutts stillhet, men vi skal bruke 4 minutter på Joens sikk-sakk pasningsdrill!

Den fineste av de fine! Hvil i fred, selv om akkurat det blir vanskelig for deg. Du finner sikkert en joggeløype der du er nå, kjenner jeg deg rett.

I flere år har jeg vært så heldig å kunne besøke en av to sønner i USA. Christer (Elgmork), Nils Paul (Skåra) og Daniel (Berg) hadde tilbragt noen dager på Long Island der vi besøkte flere D2-skoler. Før avreise den siste dagen bestemte vi oss for å ta sjansen på en tur innom NYIT (New York Institue of Technology). Vi hadde ingen avtale, men håpet å kunne møte coach Sal Lagano.

Det ble et kort møte, og for å gjøre en lang historie kort – det endte med at han ønsket seg Daniel på laget. Der og da begynte fire lærerike år. Kanskje lærte Daniel mer om livet enn om basketball, men i ettertid er det lett å se at dette var noe vi ikke ville vært foruten.

Mange mener Aksel Bolin er BLNOs beste og viktigste spiller.

Da Stian Emil var på «collegejakt» bestemte han seg for D1 og NIU (Northern Illinois University).  Det første året, sammen med Aksel Bolin, er nok fortsatt blant basket-opplevelsene Stian Emil ser tilbake på med størst glede. Han fikk ikke scholarship første året og skulle egentlig ikke fått mye tid på banen. Men tilfeldighetene, og en skade, gjorde at han fikk masse tillit etter jul. Og han gjorde sakene sine bra.  Så bra at det for de fleste var en selvfølge at han skulle få «fast plass» og scholarship året etter. Men slik gikk det ikke. Som en liten parantes hører det med til historien at han spilte sammen med Adel Nader som nå er draftet av Boston Celtics. Abdel var ingen gudbenådet spiller selv om han var effektiv, og det viser vel bare at alt er mulig. Og at veien fra D1 til et proffliv kan være kortere enn du tror.

Aksel og Stian spilte sammen på NIU før Stian Emil stakk til Florida.

Stian Emil valgte å søke nye utfordringer året etter, og da han og jeg hadde besøkt flere skoler i Florida, anså vi oss som ferdige med rundturen da NSU (Nova Southeastern University) inviterte ham til et kjapt besøk før hjemreise.  Coach Tuell tilbød ham scholarship der og da, og resten er historie.  Det ble tre gode år på NSU, men uten de store sportslige høydepunktene eller utfordringene.  Men også: Det han ikke fikk med seg på banen, fikk han mange ganger igjen i livserfaring. Og han opplevde det mange har erfart før ham: Når du bestemmer deg for transfer fra D1 (NIU) til D2 renner det inn tilbud. Plutselig er man attraktiv.

Den delen av historien er ganske identisk med det Johannes (Dolven) har opplevd.  Han ble rekruttert aggressivt av Drake University, og alt syntes å ligge til rette for en strålende D1-opplevelse.  Men ganske snart ble det klart at mannen som hadde rekruttert ham ikke var helt i synk med coach.  Resultatet for Johannes ble et «red shirt»-år, men uten at han fikk tillit året etter heller. Da Ray Giacoletti sluttet, tok assistant coach Jeff Rutter over, og Johannes ante muligheter. Men nei, heller ikke nå ble han funnet verdig mange minuttene på laget. D1 er nådeløs: Du må levere varene som coach, og heller ikke Rutter våget å gå dypere i rotasjonen.

Fra Bygdøy til EB85 til Bærum til Drake til Barry.  Så får vi se hvor det ender for Johannes.

Dermed ble det transfer også for Johannes som endte på D2-skolen Barry nord for Miami. Tilbudene var mange: «Det haglet med SMS’er» forteller Johannes som egentlig kunne velge og vrake.

Nå er han altså på plass i Florida, og elsker hvert minutt, i hvert fall foreløpig.  Her er også Emma Hergot som forlot Ullern og Norge til fordel for junior college på Broward.  Skolen ligger rett over veien for NSU der Stian Emil tilbragte de siste årene i USA. Denne helgen har jeg besøkt både Johannes og Emma på «hjemmebane».

Ikke overraskende ble det mye basketprat over middag i går. Emmas historie er interessant nok. Hennes Florida-tur tidligere i år endte med tilbud fra Broward.  Hun besøkte flere andre skoler, men det eneste håndfaste ble altså Broward.

Det tok ikke mere enn to måneder i Florida før skoler plutselig ble oppmerksomme på Emma.

Så har det ikke tatt mer enn et par måneder før hun plutselig er blitt interessant for flere. Forleden arrangerte skolen en såkalt «Pro-day» der coacher inviteres til å være til stede på trening.  Og plutselig fikk pipen en annen lyd: D1-coacher ønsker seg tilbake til Broward for å se mer av Emma, og det virker også som hun har stående tilbud om å velge Barry fra neste sesong. I så fall blir det mulig å slå to fluer i en smekk om du ønsker å se basketball i Florida; Emma og Johannes i én pakke…

Johannes deler rom med en engelskmann som kanskje ikke er helt på høyden sosialt sett.  Det er en typisk collegedorm, med ca. 2 meter til naboen i sengen ved siden av. Barry er en relativt liten campus, og Johannes aner nok forskjell på D1 og D2:

– Alt var mer profesjonelt på Drake.  Coaching staff bestod av i alt 7 coacher og hjelpere, og der ble ikke sløve spillere og halvveis innsats tolerert.  Her på Barry er forholdene mindre, og jeg merker at det for noen er lettere å slippe unna om du ikke er helt 100%, forteller han.

– Foreløpig er vi jo i preseason, og vi har ikke lov til å trene med hele laget sammen.  Jeg aner ikke hva jeg har i vente, men håper og tror at jeg kommer til å få tillit. Og – så hadde det vært så innmari morsomt å være med å vinne noe igjen.  Synes det ble mye sølv hjemme i Norge, og årene på Drake var jo ikke akkurat suksess fra ende til annen.

Emma deler en stor leilighet med sju andre spillere på laget.  Fire svensker og en russer er på plass når jeg er innom for å plukke henne opp. Det ser ut som en helt ideell situasjon. Klassisk rotete, klær overalt, men også en gjeng blide svensker som er opptatt med skolearbeid på en lørdag formiddag.  De har kort vei til skolen, og dit kommer de seg med sykkel. Treningene skiller seg ikke veldig ut fra hva Emma er vant til fra Norge:

– Men jeg synes vel ikke løpedelen av treningene er så innmari kul. Coach synes nok vi er litt ute av form alle sammen, og det hører med til rutinene å løpe «lines». Mye mer enn hjemme i hvert fall, sier Emma som imponerte på skolens «pro-day».

Coach Brian McCorick har coachet i både Danmark og Sverige tidligere, og vet hva han vil ha på laget: Skandinaver. Emma og svenskene er altså seks totalt på årets utgave.

Broward kommer helt sikkert til å bli et strålende utstillingsvindu for Emma som etter hvert må bestemme seg: Skal hun ta to år på Broward? Skal hun velge Barry og D2? Eller skal hun forsøke seg på det alle ønsker, en plass på en D1-skole?

Selv føler jeg å ha sett en ganske tydelig forskjell på D1 og D2. Akkurat slik Johannes opplever det, og slik Stian Emil har fortalt om overgangen fra NIU til NSU.

D1 er business, D2 er litt mer laidback.  Kanskje best illustrert ved coach Montgomery, han som hadde Stian Emil i første året på NIU.  Jeg mener å huske at årslønnen hans var $ 700 000, og da skjønner man jo at det er greit å tviholde på posisjon og penger.  Da er det kanskje til å forstå at du blir en kyniker etter hvert.  Ut med spillere som ikke holder mål – inn med spillere som du selv mener kan hjelpe deg å beholde jobben.

På NSU hadde Gary Tuell tviholdt på head coach-jobben i 13 år da han takket av i fjor, egentlig uten å levere tilfredsstillende resultater siden sesongen 2005/06. Coach Tuell var en bra mann, en fin samtalepartner for Stian Emil og han var opptatt av spillernes ve og vel.  Men noen stor basketballcoach var han neppe, og det slipper man altså unna med i D2.

Harald Frey, en leder på landslaget og en leder i Montana.

Hva med Harald Frey, lurer du kanskje.  Joda.  D1. Suksess.  Utrolig kult, og definitivt noe å dvele litt ved.  Men så spørs det hvor mange Harald Frey’er norsk basket har å by på.  Kanskje er han unntaket som bekrefter regelen.  Om det blir flere D1-suksesshistorier, er det fantastisk. Men av og til er det smart å tenke nøkternt og realistisk.

Så blir det uansett innmari spennende å følge Johannes og Emma.  Blir det endelig fortjent suksess og spilletid for Johannes?  Og blir det D1 eller D2 for Emma?

Sikkert er det i hvert fall at det blir flere middager i Florida…

Hvor vanskelig skal det være å bli akseptert som trener i norsk basketball?  Og hvor firkantet bør et regelverk praktiseres? 

Så lenge jeg har vært involvert i norsk basketball, har mangelen på kvalifiserte og interesserte trenere vært et gjennomgående tema. Trenermangelen har forfulgt norsk basket siden tidlig på 60-tallet. Da BLNO-hypen var på sitt heteste de første årene etter årtusenskiftet, var det helt tydelig at klubbene ikke var klare til å møte interessen fra barn og unge som ville være en del av dette. Vi hadde kort og godt ikke apparat godt nok, eller trenere mange nok, til å møte interessen.

Forbundet har vært smertelig klar over problemet, og har tatt mange grep for å få flere trenere på alle nivåer.  Da Den Store Trenerhelgen ble arrangert første gang i 2010, ble arrangementet en umiddelbar suksess.  DST1 markerte også et tidsskille i norsk basketball: Jeg skal være ubeskjeden nok til å fortelle at DST er min baby; det var vinneren i en idékonkurranse utlyst av NBBF. Det var mildt sagt overraskende, og fantastisk moro, da det meldte seg på 180 deltagere. Siden da har DST befestet posisjonen som den viktigste møteplassen for trenere.

Og satsingen på trenerutdanning har gitt resultater. Vi er blitt flere, og vi er blitt mer faglig kompetente. Forbundet innførte trenerlisens i 2014 med krav til trenere på landslag og regionslag. Basket-tinget i 2016 vedtok å utvide krav til trenerlisens til også å gjelde NBBF-turneringer f.o.m. sesongen 2017/2018.

Tidsplanen er slik:

• Sesongen 2017/2018: Krav til Trener 1 for hovedtrenere i U16-NM
• Sesongen 2018/2019: Krav til Trener 2 for hovedtrenere i U19-NM
• Sesongen 2019/2020: Krav til Trener 3 for hovedtrenere i BLNO og KL

Forbundet har ønsket å motivere trenere til utdanning, og ikke minst etter- og videreutdanning. Men de har kanskje ikke ønsket å støte trenere fra seg..?

I 2014 ble jeg selv bedt om å oppsummere min egen trenerkarriere for å kunne bli tilkjent trenerlisens. En amnestiordning skulle gjøre det mulig for sånne som meg å bli plassert et sted i trenerhierarkiet uten å måtte starte på bånn.

Jeg gjorde et hederlig forsøk på å huske alt tilbake fra 1981, men måtte gi opp.  Og tenkte at de aller fleste vet sikkert at jeg har trent og coachet lag på alle nivåer i en årrekke.  Men nei – det holdt ikke, og jeg tenkte at «det får gå – jeg har uansett ikke behov for en formell godkjennelse for å kunne gjøre en god jobb med 02-laget mitt». Jeg lot det være med det.

Men så kom altså kravet om godkjennelse for å kunne lede laget i U16-NM.  2017/18 er jo «vår» sesong – det er da EB85 02 skal måle krefter med de beste i landet.  Jeg fortsatte der jeg slapp i 2014, og fullførte noe som i hvert fall er i nærheten av en basketball-CV:

• Sent 70-tall: Bærum BBK senior kvinner.
• 1980/81: Landslag senior kvinner
• 1982-85: Bærum BBK senior herrer
• 1985­ – : EB85 gutter + EB85 senior herrer
• 1997-99: Landslag senior menn
• 2000-2009: EB85 gutter + 3B BASKET junior + 3B BASKET BLNO
• 2010-2012: Bærum Basket BLNO + junior
• 2014-dd: EB85 02 gutter

I tillegg:

• Landslag U20 menn, U16 menn og U18 menn: Flere årganger,­ sist for U18 menn med 10.plass i Bulgaria 2014.

NM-titler:

• NM-gullet med Bærum Basket i 2011 var det 16.i rekken – inkludert NM-gull som coach for senior damer, coach og spiller senior menn og coach for junior menn.

Men heller ikke dette var nok viste det seg.  Trenerlisensen ble ikke innvilget før jeg minnet om at jeg, og flere med meg, ble autorisert som trener 3 «back in the days» ­ både på bakgrunn av erfaring, men også for at NBBF skulle ha tilgjengelige  og kvalifiserte instruktører til trener 1 og 2-kurs.

For meg minnet dette litt for mye om Gunnar Pettersen som har vært synonymt med norsk håndball i en årrekke. Han fikk ikke godkjent trenerstatus med mindre han gjennomgikk et 90 timers kurs – mannen som selv har holdt kursene for andre trenere.

Så skulle man tro at alt er såre vel. Pål Berg har fått godkjent trenerstatus, og vi blir stadig flere trenere med utdanningen i orden. Men det finnes fortsatt enkelte «problembarn».

I 02-serien har vi (EB85 02) nå i tre sesonger kjempet mot Asker som den tøffeste motstanderen i både serie og sluttspill.  Asker har hele tiden vært ledet av Geir Spiten som har gått inn for denne oppgaven med liv og lyst.  Jeg antar at han, i likhet med meg, har sine beste stunder som trener og coach for en gjeng gutter født i 2002.

Men også Geir har plutselig forstått at han kanskje kan miste muligheten til å lede laget sitt i U16-NM.  Allerede i desember skal det spilles NM-kvalifisering, og Geir er altså ikke kvalifisert til å være head coach på det nivået. Kommunikasjonen med forbundet og regionen har ikke vært lett:

Det begynte med hans søknad om å bli tilkjent lisens på bagkrunn av denne CV’en:

• Utdannelse 4 år Cand Mag/Adjunkt med grunnfag idrett 20 vekttall fra Høgskolen i Oslo 1992-1996
• Jobbet som lærer på Slemmestad Ungdomsskole i 2 år.
• Aktiv spiller fra jeg var 10 år.
• Spilte i Torstad Basketball klubb i ungdomsårene, Nivået under Hovedserien.
• Gikk inn i styret i Torstad som 15 åringen, ble styreleder i klubben flere år senere og fusjonerte Torstad og Asker i 1992.
• Spilt 2 sesonger på herrelaget til Asker med Per Tøien som trener (Korsbånd og meniskskade satte en stopper for karrieren)
• Styreleder, daglig leder og primus motor i Asker spesielt i perioden 1992-2004
•  Styreleder for BLNO 1998-2002
• Trener for Asker sitt herrelag sesongen 1998/1999 og 1999/2000
• Trener og assisterende trener, samt leder for damelaget i Torstad etter hvert Asker sammen med Nils Kristoffersen, Ron Billingslea og Baard stoller.
• Har vært trener for en rekke yngre lag og pådriver for Easy basket/mini basket i Asker, og har trent 02-laget til Asker siden de gikk i tredjeklasse på barneskolen.
• Har siden april i fjor prøvd å ta tak i Asker Aliens sitt herrelag igjen i en rolle som Manager og primus motor.

Svaret fra NBBF var nei. Blant annet med denne begrunnelsen:

«Vi anerkjenner fullt ut din erfaring etter deltakelse innen basketfamilien i lang tid, men det er viktig for oss å forholde oss til de rammene som er satt, ved å sette samme krav til alle trenere ved siden av å tilby gode kurs som gjennomføres regelmessig».

Dermed går Geir skrittet videre, og spør om hva han kan gjøre for å kunne ta trener 1-kurs så fort som mulig. Det viser seg nytteløst. Det skal ikke avholdes kurs før neste år, og dispensasjon får han altså ikke. Og dessuten: Han kan ikke få trener 1-kurset før han har gjennomgått EasyBasket-kurs…

Dermed henvises han eventuelt til «sivil ulydighet»: Han kan være en av totalt 9 tillatte i støtteapparatet på lagbenken.  Men han kan ikke stå i lagbenkområdet, han kan ikke be om time-out, han kan ikke spørre sekretariatet om informasjon rundt kampskjema og han kan ikke snakke med dommerne.  Det siste kan sikkert være gunstig for noen hver.

Hvordan funker dette i praksis?

Hvis jeg nå fortsatt har autorisasjonen i orden til U16-NM, men skulle finne på å bli syk; gamle mennesker rammes jo av så mye rart. Hva gjør vi da?  Ass. coach Stian Emil er ikke sertifisert, og kan altså ikke fungere som coach.  Her er det åpenbart en nisje for folk med autorisasjon, men med lite å gjøre: Etablér et leasing-prosjekt: «Lease-a-coach».

Så er spørsmålet: Er dette smart?  Er det slik vi skal forsøke å få flere trenere? Finnes det noen i basket-Norge som ville stusset om Geir fikk dispensasjon – enten ved å få innvilget trener 1 på bakgrunn av tidligere meritter, eller kanskje en dispensasjon for denne sesongen forutsatt at han tar igjen det tapte? Neppe.

Så kan det sikkert innvendes at både Geir og jeg har vært utilgivelig sløve. At vi burde klart å følge med på hva som vedtas, at vi bør klare å forholde oss til gjeldende praksis, og selv sørge for å ha vårt på det tørre.  Det er sikkert riktig, men jeg mener fortsatt at dette er unødvendig regelrytteri som ikke tjener formålet.

Og som Geir påpeker – litt kuriøst:

Denne sesongen kan han altså ikke coache 02-laget sitt i NM, men han kunne coachet i U19-NM og i BLNO siden kravene ikke slår inn i de turneringene før de kommende to sesongene.

Jeg har selv planlagt å være med på ett eller flere kurs og samlinger denne sesongen. Og det har åpenbart Geir også. Det er ikke viljen det står på, men noen av oss er sløvere enn andre. Det finnes sikkert flere trenere der ute med bøttevis av erfaring, men med tilsvarende lite i form av papirer å vise til. Invitér gjerne til en seanse for de trege og sløve; jeg vet om deltagere som har lyst.

Av og til må det være mulig å anvende sunn fornuft – med mindre basket-tinget i 2016 vedtok at det skal være forbudt å bruke huet. Det står det i hvert fall ingenting om i tingpapirene.

Allerede helg 2 kom et av de antatte toppoppgjørene i BLNO: Asker var gjester i Kongsberghallen, og stakk like godt av med seieren i en kamp som var rene berg og dalbanen: Asker opp med 20, jevn kamp på 60-60 før Asker sa takk for følget.

Ikke sjokkerende eller overraskende på noen måte; like lite som det ville vært med Kongsberg-seier. Miners har fortsatt én import å gå på, mens Asker spilte uten Loo Djo Yele som har snakket på seg to kampers utestengelse.

Skjermgrab fra basket.no. Foto: Erik Berglund

Statistikken forteller at Kongsberg hadde en dårlig dag på jobben, i hvert fall før pause da så godt som ingenting fant veien til kurven.  Men statistikken forteller også en liten historie om to gode naboer fra Florida:

Mens Stian Emil fikk tre år på Nova, spilte Juan Ferrales noen mil lenger sørover, for Barry.  De spilte i samme liga og møttes flere ganger – både på og utenfor banen. To bra spillere, to bra typer med gjensidig respekt for hverandre.

Og i går var det bare to spillere som aldri fikk hvile. Stian Emil og Juan fikk begge 40 minutter, og ganske like tall forøvrig:

Juan lå på Stian Emil som en klegg og nektet ham å score mer enn 15 poeng på 50% og 50% skyting.  Juan fikk mer spillerom og leverte 24 poeng på 44% og 25%.

Begge hadde en dårlig dag fra straffelinjen: Juan 57%, Stian Emil 60%.

Begge plukket med seg 4 returer, mens Juan var i det rause hjørnet og noterte 8 assists mot Stian Emils 2, Juan kastet bort ballen 5 ganger mot Stian Emils 2.

Begge leverte 13 i efficiency.

Jeg har nevnt det før, men gjør det gjerne igjen: Toppspillere med bakgrunn fra USA kommer ikke nødvendigvis bare fra Div. I-skoler.  Kanskje snarere tvert om. Både Nova og Barry er div II-skoler, og nå er altså Johannes Dolven på plass for å videreføre gode, norske tradisjoner for Barry.  Han har noe å leve opp til: Bouna Ndiaye, Nico Østbye, og Magne Fivelstad er alle eks Barry-spillere.

Blir moro å se hvor det ender. Vi kan jo håpe det blir i BLNO.

Jeg spilte selv aktivt til litt utpå 80-tallet.  Så ble det trenergjerningen 100%, og siden har jeg faktisk aldri sett meg tilbake. Jeg har aldri hatt lyst til å spille gamlis-ball selv om «tilbudene» har vært mange. Jeg fristes kort og godt ikke av å kjenne på egne utilstrekkeligheter, eller for den saks skyld å høre på at andre mener de fortsatt er på topp. Så jeg blir altså ikke med når mer eller mindre skrøpelige «has-beens» etter hverandre stevne i veteran-NM.

Men, én episode husker jeg godt etter at jeg i et svakt øyeblikk sa ja til å spille en kamp, flere år etter at jeg hadde lagt opp. Jeg mente nok selv det gikk helt OK, men da jeg gikk i clinch med en av motspillerne, rynket han på nesen og sa «Dø – gammer’n! Bruk deo a’!».

En bra melding som helt sikkert var på sin plass.  Mobbing?  Nja, neppe men der og da følte jeg det faktisk som litt kleint og flaut. Etter gårsdagens blogg er jeg blitt minnet på at mobbing foregår bevisst og ubevisst i mange former.

Coacher i yngre årsklasser har selvfølgelig et helt spesielt ansvar. Når motspillere har begrenset teknikk er det lett å tenke «taktikk»: Send ham eller henne til venstre, de klarer ikke sprette med feil hånd. Det er kanskje en grei melding til «innvortes» bruk i laget, men ikke når det kringkastes:

«Send ham til venstre! Han suger med venstrehånd!!»
Kanskje ingen kul melding å få når du er 13 år?

«La henne skyte – hun treffer ikke likevel!»
Som 14-åring som nettopp har begynt med basketball gjør det neppe underverker for selvtilliten å høre akkurat det, loud and clear.

Foreldre på tribunen:
«Send nr. 12 av banen. Han er en gris!»!

Sikkert kult å høre.

Og joda, jeg har nok coachet slik selv jeg. Med mine 15-åringer tillater jeg meg å påpeke motstanderens begrensninger og svakheter i garderoben før kamp, det skulle bare mangle.  Men derfra til å kauke det ut, er det et godt stykke.

I yngre årsklasser er forskjellene ofte store.  Nybegynnerlag møter altfor gode lag. Vi er nok mange som husker de første nølende sprettene på en basketballbane – litt søkende på om dette var noe for oss.  Litt usikre på om dette kan være morsomt.  Så finner motstanderen ut at det kan være moro å presse hel bane. Hele tiden. Coachen er yr og stolt over at hans/hennes spillere klarer å nekte innspill. Klarer å presse frem 8-sekundere.  Stjele ballen.
Total overkjøring.
Ydmykelse.
Egne spillere synes det er litt pinlig, men tør ikke si noe. Trener’n er i 100. Og snart har scoren passert 100.

Vi har alle opplevd akkurat dette. Om vi ikke har vært involvert, har vi sett kamper som forløper akkurat sånn. Noen uker senere har nybegynnerne trukket laget fra serien.

Mobbing? Åpenbart ja!

Jeg er sikker på at historiene er mange.  Hva som er innafor og hva som er langt over streken? Kanskje har du meninger å dele med andre?

Som for de fleste smågutter startet han med fotball før han begynte på skolen.  Sammen med jevnaldrende opplevde de både oppturer og nedturer på fotballbanen. Han var ganske god, og etter hvert ble han også større enn de andre på laget – og også større enn motstanderne.

Da han var 12 år prøvde han basketball for første gang, men fotball forble fortsatt førstevalget – han spilte jo på et godt lag.

Som 13-åring spilte laget hans hjemmekamp. Han var både høyere og kraftigere enn de andre spillerne. Motstanderens trener var av den hissige typen; en av disse forelderetrenerne som altfor ofte lar følelsene løpe av med seg.

Treneren mislikte tydeligvis at laget hans ble offer for en storvokst kar som var både god og fysisk sterk, og ropte høyt:

«Se å få den gorillaen av banen»!

Alle hørte dette. Spilleren hørte det, og det gjorde vondt. Han ble så lei seg at han gikk av banen, rett hjem og låste seg inne. Han sa fra at han aldri skulle spille fotball mer, og la bort fotballskoene for godt.

Heldigvis var han allerede i gang med basketball, skiftet fokus og så seg ikke tilbake. Episoden satte spor i flere år.

Hvem dette er?

Johannes Dolven.

Kaptein på U23-landslaget som nettopp er kommet hjem fra Universiaden i Taipei.  På plass i Miami der han skal spille collegeball for Barry.

En stor mann på alle mulige måter. En myk og omsorgsfull kar som endelig og heldigvis opplever suksess i en idrett som har visst å ta vare på ham. Like godt som han tar vare på de han spiller sammen med.

Johannes på plass i Des Moines.  Denne sesongen er det Florida og Barry som gjelder.

Jeg hørte denne historien for første gang for flere år siden, da Johannes skiftet beite fra Bygdøy til EB85. Det var nyttig og lærerikt.  Kanskje særlig for sånne som meg som flabber i vei, og slenger meldinger i øst og vest. Gad vite hvor mange jeg har såret med lite gjennomtenkte kommentarer i løpet av drøyt 30 år. Om det er noen trøst, det var verre før…

Jeg prøver så godt jeg kan å tøyle min ubendige trang til å melde, men har nok slett ikke alltid klart det. Klarer det fortsatt ikke.

Men historien om Johannes har fått meg til å tenke. Og jeg tenker definitivt mitt de gangene jeg hører foreldre slenge dritt fra tribunen og når motspillere har et eller annet de må fortelle om «morra di’». Det foregår i alle aldersklasser, og sannsynligvis i alle idretter.

Jeg tenker på det på egne treninger med laget. Jeg forstår bedre nå at det er sårt å være liten når du håper å bli større.  Og det kan være minst like sårt å være størst når du føler deg klossete og ukoordinert.

Dårlige meldinger kommer fra både spillere, trenere og foreldre – og som regel et resultat av altfor mange følelser som skal ut på altfor kort tid.

Jeg er heldigvis velsignet med en foreldregjeng som evner å glede seg over det de ser på banen uten å hisse seg opp over motstandere og dommere. Og jeg har en gjeng spillere som har totalforbud mot å beefe med dommere eller motspillere.

Vi trenger medspillere og motspillere i alle størrelser og fasonger, og først og fremst trenger vi flere av dem!

Det var helgen da Tromsøs damer brukte 20 effektive minutter på å score 5 poeng. Loo Djo Yele brukte 39 minutter på å få en disk mens Aksel Bolin trengte 40 minutter på å plukke 28 returer. Det tok 20 minutter før den nye tavlen i Rykkinnhallen gikk i svart. Her er noen inntrykk fra åpningshelgen i BLNO.

«Vi kommer til å bli slaktet», sa Mathias Eckhoff før første hoppball. Og om ikke Bærum akkurat ble slaktet, var det et mangelfullt mannskap som kjempet mot overmakten i oppgjøret mot Asker. Selv om de tapte med 40 mot naboen i vest, så det egentlig verre ut mot Ammerud. Bærum snuste riktig nok på jevn kamp i sluttminuttene, men inntrykket var et lag som mangler mye: Rutine, størrelse, rytme og selvtillit.

Asker leverte på sin side det alle har forventet. En svært solid starting, pluss enda et par, blir en lei nøtt for motstanderne.  De må håpe på at dommerne finner flere T’er og D’er for å luke litt i lineup’en.  Litt pussig hvordan rutinerte og svært solide spillere fort går i vranglås når det er det eneste som kan tape kamper for dem.

Jeg sitter igjen med inntrykket av at Frøya kan bli et lag å regne med.  Nikolas Skouen og Arne Ingebrigtsen setter tonen, men Daniel Clark kan hoppe og Edmunds Gabrans kan skyte.  De hadde heng på Asker hele veien.

Fyllingen overrasket alle – også seg selv om ikke det vi leser er «fake news». Duoen Sumskis/Nisavic er bra saker, men personlig har jeg stor sans for Brede Raae Ellingsen, og ikke minst gjensynet med Nikola Blatancic: Jeg hadde ham på ungdomslandslag for noen år siden.  Allerede da var han smart – nå har han trent i tillegg.

Centrum er fortsatt norgesmester, men litt før påske må de nok gi fra seg tittelen.  Magnus Midtvedt holder troppene samlet på imponerende vis, men til tross for gode perioder, sprekker det stygt nå og da. Markus Larsson kan bli noe stort og større, mens Johan Flaa er en kul kriger. Ahmed Haddad blir en bra kar denne sesongen.

Nidaros leverte i realiteten strålende mot Frøya, og Brage Sørensen blir en nyttig kar i BLNO.  Jeg så ikke selv kampen mot Tromsø, men hvis det stemmer at Simon Midtvedt toppet for Nidaros med 27 poeng, er det noe som ikke er helt på stell.  Strålende og fortjent levert av Simon, men det vinner ikke kamper om ikke resten av laget leverer.

For Tromsø Storm handler det derimot om en kollektiv innsats, og det må har vært en usedvanlig behagelig tur hjemover i går. Jeg tror ikke noe hadde vært sjokkert om Storm hadde returnert med 0-2 i bagasjen; ikke akkurat overvekt…

Kongsberg har vinnerne i Juan Ferrales og Nico Østbye, men det vil overraske meg om ikke Tobias Rotegård står foran en svært solid sesong: Ham lar du ikke stå alene..!

Det er mye som ikke er helt på plass hos Gimle, men så lenge Magne Fivelstad er på banen (og det er han jo stort sett) funker det på et vis. Når Eivind Lamo skader seg uken før åpningsturneringen, og Ali Ouakkaha tilbringer mer tid på legevakten enn på banen i siste kamp blir det vanskelig. Karer som Magne, og Askers Aksel Bolin, imponerer meg kanskje mest ved at de sjelden klager over å få juling i trafikk under kurven. For det får de.

Ammerud er ikke lett å bli klok på.  Her går det i 100, over stokk og stein. 36 turnovers betyr jo at de er godt i gang… Legg til at ikke alle skuddvalg er en coach’s våte drøm, så skal nok dette bli litt motbakke. Kanskje ikke så dumt – storvokste Morakinyo Williams kan trenge en uke med motbakkeløp før han er i form.

OVERRASKENDE BRA:

1. Arrangementsstaben som tok uforutsette problemer på strak arm, og med et smil.
2. Fyllingen.
3. Tobias Rotegårds skuddarm og Tromsø Storms hjerte.

IKKE FULLT SÅ OVERRASKENDE BRA:

1. Juan Ferrales
2. Magnus Midtvedt
3. Stian Emil Berg og Aksel Bolin

OVERRASKENDE SVAKT

1. Ammeruds dårligste perioder
2. Bærum i perioder mot Ammerud
3. Teknisk vedlikehold i Rykkinnhallen

Rykkinnhallen er blitt et slitent riksanlegg. Den nye tavlen i hovedhallen var strålende helt til den ikke funket slik den skulle.  Det tok en halv kamp. 24-sekundersanlegget i gamlehallen var i det umulige hjørnet, og det var episoder i kampen Asker-Frøya som var fortvilende for undertegnede som kjempet en utrettelig kamp mot klokken: Den lot seg ikke resette til 14 sekunder etter offensiv retur. Riksanlegg?  Tja, mon det.

Vi hisser oss fortsatt opp over dommere og dommeravgjørelser.  Deler av det er kritikk og synsing på det personlige plan. Det er ufint og uinteressant. Mer interessant er det når det handler om sak og fag. Litt deilig med nye skrittregler; ingen avblåsninger eller no-calls jeg var uenig i. Derimot forundres jeg stadig over hvor listen legges på T’er og for den saks skyld D’er. Jeg var vitne til at «AND1» ga «T», og at Loo Djo Yele la ballen pent og raskt på gulvet etter en avblåsning – bare for å få tilsnakk for ikke å slippe ballen. Det er fint når dommere blåser det de ser, men de kunne med fordel latt være å høre alt de hører.

KULT I GULT: Espen Stien og Stian Ørbeck-Nilssen overtok treneransvaret for Mini-Aliens. Disse gutt var bra!

Vi går fra det ene høydepunktet til det neste: Etter en helg med 214 kamper i Bærum Open roer det hele seg ned med åpningshelg og en håndfull kamper i BLNO.

For meg har de tre siste sesongene handlet om 02-årgangen, og nesten bare det. Faktisk har det vært så altoppslukende at jeg ikke vet på langt nær nok om BLNO til å kunne skrive innsiktsfullt om norsk elite før seriestart.

For meg har det handlet om spillerutvikling og lagbygging.  Og, for ikke å glemme den vennskapelige rivaliseringen med Askers talentfulle 02-lag.

Litt pussig hvordan historien kan gå litt i loop:

– I år har Stian Emil (Berg) valgt å spille for Asker Aliens. Samtidig deler han treneransvaret for EBs 02-gutter med meg.

– For 15 år siden trente jeg Askers Mini Aliens sammen med Linnea Bolin (det hadde du ikke trodd..!) Og det er altså de beste spillerne fra Mini Aliens i 2002/03 som nå er stammen i Askers BLNO-lag.

Noen kan ha trodd at det for 02-årgangen bare handler om hvem som er best i vest på Østlandet, men da kan de ikke nok:

I Bærum Open var vi nok både dyktige og heldige som gikk hele veien ubeseiret.  Men vi møtte en fin gjeng fra Stavanger som hadde både størrelse og passion. Tromsø kom til kort i finalen, men vi har tapt nok ganger for dem til å forstå at de blir å regne med.  Det samme gjelder selvfølgelig Asker. Ulriken som ikke deltok i Bærum Open vil opplagt også ha et ord med i laget når vi alle møtes til Scania Cup-kvalifisering i oktober

BLNO kan jeg som sagt ikke nok om; eller så er jeg vel også såpass nær enkelte begivenheter at jeg ikke vil, bør eller kan skrive om dem. Også for meg er det lett å se Asker som den åpenbare favoritten. De har alt som skal til – ikke minst skills og størrelse. Men det finnes mange mulige skjær i sjøen.

Jeg tror på Gimle og Audun Eskelands prosjekt. Ser at de har fått Lorenzo Cugini og Jordan Clarke. Sikkert flinke, men jeg ville nok heller hatt to Esper enn en Clark og Cugini.

Øivind Lundestad passer sikkert godt i sjefsstolen på Kongsberg, men jeg liker ham bedre i drakt på banen enn med slips på kontor. Juan Ferrales er kanskje den beste signering noen klubb har gjort de siste par årene – en av disse undervurderte karene som «bare» har spilt 2. divisjon NCAA.

I Bærum skrives det som vanlig bare om Mjøs/Eckhoff, men det er resten av stallen og prosjektet som avgjør om dette holder. Tapet av Eric Gilchrese blir merkbart.

Centrum har virkelig ikke vært heldig med «overgangsvinduet», og tigeren fremstår mer som en litt pjusk pusekatt. Det er neste så man synes synd på dem.  Men fy flate, det står så innmari respekt av valget Magnus Midtvedt har gjort!

Ny coach i Durell Sanford, Nikolas Skouen hjemme igjen og en amerikaner som ble shoppet i Kongsberg, KAN bety suksess for Frøya. Men jeg tror det vel ikke.

Fyllingen? Tør egentlig ikke si noe om mulig suksess eller fiasko så lenge jeg ikke har sett laget med egne øyne.  Det samme gjelder Nidaros, mens det er morsomt å høre om ny giv i Ammerud.  Der gikk det virkelig på felgen i fjor og stuntet med amerikaner-retur på turistvisum il BLNO-kval var ikke særlig lekkert. Men det funket, og rapportene forteller om trøkk og moro.

Det som imponerer meg mest med Tromsø Storm er faktisk at de har ansatt to sabla flinke folk i yngre avdelinger: Kjetil Andresen flytter nordover, men danske Jakob Hjorth Jørgensen vet hva han driver med.  Kul satsing!  BLNO? Tja, det blir som alltid mye surv om at man ikke har penger til de riktige importene.  Men uansett – Henrik Lange har tatt et strålende lojalt valg.

Stian Emil spurte meg her forleden om hvor gode elitespillerne var for 5, 10 og 20 år siden.  Bedre eller dårligere enn dagens BLNO-spillere?

Morsomt spørsmål som nesten er umulig å svare på.  Det blir litt som når tennisekspertene forsøker å putte Bjørn Borg og John McEnroe inn i dagens kamper. Eller Bjørn Dæhlie og Gunde Svan i langrennssporet.  Umulige sammenligninger. Men jeg vet dette:

Jeg har trent ungdomsårganger født i 1964, 70, 76, 81, 86, 91, 96  og nå 02.  Og heldigvis er talentene flere og bedre i dag en den gangen. Spillerne født i 1964 var et strålende juniorlandslag som tok nordisk sølv.  De fleste var usedvanlig basketballintelligente, men ikke nødvendigvis fantastisk godt trent.  Og så hadde de Torgeir Bryn som var uhørt stor, men nokså teknisk begrenset. Den gangen holdt det lenge å være stor.

70-årgangen var akkurat like dedikerte og ivrige som spillere er i dag. De hadde like lyst og de var på like mange treninger. Men jeg var ganske sikkert ikke flink nok. Altfor lite fokus på skills og fundamentals, altfor mye på systematikk,  Joda, det ble seire, men det ble få fantastiske spillere av det.

76-årgangen vant på fysikk, mens det begynte å skje noe med spillerne født i 81.  «Krigen» mot Ammerud var utviklende og motiverende og Øyvind Fritzen (født 80) var den typen som attpåtil drev litt egentrening..!

86-årgangen var det første kullet på NTG og det var da det virkelig tok av.  Systematisk skills-trening ga resultater, og det er lett å se hvem har brukt tiden riktig som yngre.

Samtidig lærte vi stadig mer om kosthold og restitusjon og for 91-årgangen finnes det få unnskyldninger: De har hatt de beste trenerne, det beste tilbudet og de beste forutsetningene.  Og kanskje nettopp derfor dominerer disse årgangene eliteserien i dag. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at spillerne født i 89-91 er de beste vi har, og har hatt.

96/97-årgangene? Joda, eksakt det samme men de er for unge til å ha vist seg frem i tøft selskap selv om de fikk prøvd seg i Universiaden.

Hva svarer jeg Stian Emil? Hvem er best?

Dagens spillere, uten tvil.  Men med de samme forutsetningene på plass finnes det masse spillere som hadde vært der oppe – og vel så det. Jeg tør nesten ikke nevne navn av frykt for å støte noen og glemme andre. Og om jeg skulle mene én kvalitet som var minst like bra – kanskje bedre – den gang som nå, så må det være basketballforståelsen.

Suksessfaktorene for talentutviklingen har vært:

• – Trenere med riktig fokus.
• – Trenere som vet hva de gjør, og hvorfor de gjør det.
• – Nok treningstid i hall.
• – Fornuftige foreldre.
• – Styrketrening i kontrollerte former
• – Respekt for kosthold, restitusjon

Det blir en bra sesong dette.  Både i 02 og BLNO!
Sees i en hall!

YR GJENG: Ikke optimale treningsforhold på Torstad skole, men det ble spillere av disse gutta også…