Vi er mange som var i Scania Cup denne påsken. For noen er påsketradisjonen de siste skiturene på fjellet – for andre er det et «must» å måle krefter med andre nordiske lag i den mest prestisjefylte turneringen i Norden. For noen blir likheten med påskebudskapet ganske slående, en lidelseshistorie.

13 norske lag dro østover i håp om en opptur eller to. For mange spillere hadde de første påskedagene gått med til ekstratreninger med laget for å være best mulig forberedt til turneringen.

Strålende fine påskedager utendørs ble byttet ut med treninger i klamme haller. Det ble skutt og det ble trent på forsvar og angrep. Systemer som skulle knekke koder, forsvar som skulle sette motstandere ut av spill. For å være ærlig, resultatet ble ikke alltid like vellykket.

 

BAKOVERSVEIS:

Samtlige representanter i Scania Cup er blant de beste her hjemme. Middelmådige lag blir kort og godt ikke invitert. Noen har allerede spilt internasjonalt i andre turneringer mens det for de yngste blir et første og ublidt møte med tøff motstand. som for eksempel for de to representantene i gutter 02. Nordstrand vant Bærum Open i september og fikk følge av Ulriken til Södertälje. Men der ble det også bråstopp. Begge lag tapte alle kamper – med unntak av kampen der Ulriken slo Nordstrand. Nordstrand røk på et 10-80 tap, mens Ulriken fikk så hatten passet med 96 poeng bakover i en av kampene.

Ikke helt uventet, og med minst to gode forklaringer. For Nordstrands del handlet det først og fremst om at lagets strateg Georg Breen tråkket over, egentlig før turneringen hadde begynt for alvor.

Og det hjelper hjelper jo virkelikg ikke at Scania Cup spilles etter ordinære relger, mens vi her hjemme har laget en hybrid som sikkert er ment å være en snill overgang til vanlige regler. Det er i realiteten en bjørnetjeneste. En latterlighet med regler som ingen norske dommere kjenner godt nok til (de spør alltid før kampene som spilles i den klassen). Møtet med virkeligheten i Scania Cup er brutalt, og det var interessant å se at ALLE gode lag i yngre klasser (som jeg så ved selvsyn) spilte forsvar over hele banen. Knallhardt. Nådeløst. Lærerikt.

Her hjemme har vi selvfølgelig ikke lov til sånn styggedom, vi skal heller ikke skyte straffer og vi skal gå rett fra 5er-ball til 7er-ball.

Men med noen stygge unntak ble det faktisk levert mange svært løfterike prestasjoner i Scania Cup 2015. Det vil være veldig norsk å si «hederlige resultater». Jeg velger snarere «løfterikt» fordi det viser at arbeidet som gjøres i klubbene gir resultater.

Et kjapt og overfladisk blikk på resultater og plasseringer kan for eksempel gi inntrykk av at Askers 00-gutter gjorde en elendig turnering med 5 av 5 tap. Men titt litt bak resultatene så ser du at de leverte 5 gode kamper og tapte altså bare med 12 poeng i snitt i hver kamp.

Haugesunds 00 gutter ble «bare» nummer 9, men var ikke langt unna langt bedre resultater. Det er lett å bli fascinert og imponert av spillere som Mikael Gjerde og Øystein Søndenå. Når Haugesund får kaoskontroll på enkelte andre blir dette veldig bra!

Ullerns 99 gutter røk på det de nok ser på som et unødvendig og forsmedelig tap for Sverresborg. Det gjelder å vinne de riktige kampene: Sverresborg vant bare en kamp i turneringen, men passerte dermed Ullern som faktisk vant 3 av 6 kamper.

Også på jentesiden er vi tilsynelatende i fremgang. For et år siden tapte Ullerns 01-jenter 105-21 i en av kampene. For ikke veldig lenge siden måtte norske lag til stadighet svelge sånne ydmykelser.

Men ikke i år.

Jentelagene kryper stadig nærmere nordiske motstandere.

 

BÆRUMS BEDRIFT:

For å være ærlig: Det var ingen overraskelse at Bærum gikk hele veien. Det høres kanskje bråkjekt ut, men jeg kjenner denne gjengen såpass godt, og har sett de fleste av spillerne i internasjonale kamper med landslag. Jegt VET hva de er gode for.

Men etter å ha sett enkelte av mostanderne i Scania Cup ble det nesten litt uforståelig av og til hvor enkelt det skulle være å sette motstanderne ut av spill. For eksempel Luleå som i likhet med Bærum har spillerne på basketgymnas. Svenskene var fysisk sterke, kjappe og teknisk gode.

Men de kom altså til kort mot et Bærum-lag som var velspillende, på grensen til underholdende..! Og dessuten med svært solid forsvarsjobbing.

En av Bærum-kampene ble dømt av Viola Györgyi. Hun har virkelig lagt seg til en stil og en fremtoning det er grunn til å være stolt av. Til og med et skjevt lite smil i ny og ne!

Om mange av de andre norske lag fikk så hatten passet, så er det bare å ta den av seg for Bærum – og eventuelt bøye seg i den også.

Bærum leverte ikke over evne. De leverte omtrent som forventet! Norge har nå fostret tre Scania Kings: Øystein Back; den ensomme haldenseren som bar hele Haldens juniorsatsing på sine skuldre. Stian Mjøs som lekte seg til kongetittelen sammen med Sandvikas 89 gutter. Og nå altså Johannes Dolven.

Fine karer, alle sammen!

 

BØSE BØLLER:

Av alle idiotiske coacher jeg har sett og møtt tar nok coachen til Blackebergs 01 guttelag kaka. Sammen med Sandvika 01-lag ankom vi hallen første spilledag og opplevde coachen som en mitraljøse av dritt slengt etter 13-åringer som virkelig ikke så ut til å ha det gøy. De smilte aldri og hadde heller ingen grunn til det. De fikk pes av treneren sin absolutt hele tiden.

Også etter kampen da spillerne jogget ned i samlet flokk, i sokkelestedn. En av dem mente å være ferdig etter et par minuttrer og begynte å ta på seg skoene igjen. Det skulle han virkelig ikke gjort: Coachen var over ham som en hauk og tok ham kraftig. Verbalt, og opp i ansiktet hans. At han i de neste kampene stilnet helt hører med til historien, og det er lett å tenke seg at enkelte foreldre som satt på tribunen har hatt et ganske heftig møte med coach etter kampen.

På den annen side, og i den andre enden av skalaen: Her er det mange flinke coacher, flinke pedagoger. Folk som sannsynligvis gjør glitrende jobber med spillere som er uhyre dedikerte og mottagelige for mye trening.

Det er lett å bli inspirert i Scania Cup.

Uansett resultater. Her er de norske:

 

GUTTER 02:

Nordstrand (14)

Tapte 6 av 6 kamper med 25-73 som snitt i målforskjell

 

Ulriken (13)

Vant 1 av 6 kamper med 38-64 som snitt i målforskjell

 

GUTTER 01:

Lommedalen (12)

Vant 2 og tapte 5 kamper med 45-60 som snitt i målforskjell

 

Sandvika (13)

Tapte 6 av 6 kamper med 35-59 som snitt i målforskjell

 

GUTTER 00:

Haugesund (9)

Vant 3 og tapte 3 kamper. 58-65 som snitt i målforskjell.

 

Asker (14)

Tapte 5 av 5 kamper med 44-56 som snitt i målforskjell

 

GUTTER 99:

Sverresborg (8)

Vant 1 av 6 kamper med 49-64 som snitt i målforskjell

 

Ullern (9)

Ullern vant 3 og tapte 2 kamper med 47-50 i snitt i målforskjell.

 

GUTTER 98-96:

Bærum (1)

Bærum vant alle 5 kamper i turnering med 65-52 i snitt i målforskjell

 

JENTER 03:

Ulriken (8)

Vant 1 og tapte 4 kamper med 29-45 i snitt i målforskjell

 

JENTER 00:

Kjelsås (10)

Vant 1 og tapte 5 kamper med 37-49 som snitt i målforskjell

 

JENTER 99:

Ytrebygda (9)

Tapte alle 6 kamper med 29-62 som snitt i målforskjell

 

JENTER 98-96:

Hop (12)

Tapte 5 av 5 kamper med 35-57 som snitt i målforskjell

Noen vil kunne mene at jeg er nesten sykelig opptatt av spillerne i 96-årgangen; gutta som nå har vunnet G19-serien suverent, mange av de samme spillerne som herjer i BNO. Jeg har skrevet side og og side ned om en strålende gjeng som virkelig har beriket flere år av livet mitt.

Da er det kanskje på tide å dvele litt ved skuffelsene også. Men med disse gutta kom nedturene sjelden på banen. Det måtte i så fall være NM-finalen mot Centrum i fjor. Nei, den største skuffelsen var snarere at jeg aldri fikk dem med på tur. I løpet av en lang basketballkarriere har jeg hatt gleden av å ha med mange årganger på lange turer. Mange til USA, men også til Kina, Nederland og Luxembourg – i tillegg til landslagsturene østover.

Med 96-gjengen fikk jeg det aldri til. Vi ville så gjerne, alle sammen. Men de to gangene jeg forsøkte strandet det på “har vært der før”, “har andre planer med familien” osv.

Kjipt, fordi den optimale formen for lagbygging er nettopp å reise på tur. Det behøver egentlig ikke være lenger enn til bortkamper på Kongsberg og i Tønsberg, men det blir selvfølgelig mer orden på det når man drar langt av gårde.

Når man har jobbet dugnader i forkant. Når man har hatt et felles mål som blir nådd. Når man har noe å glede seg til. Sammen.

Da jeg i år overtok ansvaret for et lag av 12-åringer, slo det meg at her er det viktig å være tidlig ute.

Erfaringene har vist at vi (nordmenn) er blitt så rike og så blaserte at alle har “been there, done that”. Familier har allerede vært i USA flere ganger før barna går ut av tenårene.

Derfor hadde jeg ikke trent laget mer enn noen få uker da jeg foreslo en USA-tur. De kjente ikke meg, jeg kjente ikke dem. Men anledningen var egentlig helt unik: Stian Emil (Berg) startet dette prosjektet for flere år siden på SFO og var den første treneren for mange av spillerne. Han går sitt siste år på Nova Southeastern i Fort Lauderdale. Simon (Sætre Borchgrevink) hadde treneransvar i flere år før han før denne sesongen flyttet til New York.

Dermed kunne vi få med oss besøk hos begge på samme tur.

Og overraskende og gledelig nok: I løpet av et par hektiske uker var det klart at vi kom til å bli over 30 mennesker som ville dra. Og da vi endelig kom av gårde var gruppen blitt til 11 spillere og 37 mennesker totalt!

Vi jobbet dugnader. Vi solgte kakelodder. Vi tjente penger. Vi var virkelig reiseklare.

Under denne teksten kan du se litt av det vi opplevde. Fra bitende kulde i New York til svært behagelige dager i Florida. Fra en lurvete kamp i kjelleren på baptistkirken på Manhattan til heftige morgentreninger på en utrolig fin utebane.

Jeg synes alltid sånne turer er litt scary; vanskelig å vite om alt kommer til å gå bra og om det er noe som ikke er planlagt godt nok. Denne gangen var det vel basketballdelen som gikk litt skeis, men det var egentlig utenfor vår kontroll.

Men basketball ble det jo likevel, og jeg vet ikke helt hva jeg var mest tilfreds med. Jo, for eksempel å foreslå morgentreninger med 12-åringer på en ferietur – med fullt lag av spillere klare som tente lys kl 07.30 om morgenen. Man blir litt glad av sånt. Og glad blir man hver gang man ser et lykkelig fjes som åpenbart synes det vi gjør er kult og morsomt.

Voldsomme fellesmåltider – 37 mennesker på rekke og rad. Pannekakefrokoster med skyhøy GI-verdi, henrykt lek på stranden, hektisk ”skosafari”-shopping fra butikk til butikk. Sokkeshopping.

Ringside i Madison Square Garden til All Star-trening. Selve kampen på storskjerm(er) i en gigantisk sportsbar.

Sendinger fra ski-VM på hotellet kl. 07.00. 
Petter Northugs første VM-gull, innfanget på South Beach av alle steder.

Allsang i bilen, så høyt at blaserte lokale stirret med en blanding av nysgjerrighet og forferdelse på barn i fri dressur. En fantastisk rap-låt siste kvelden fremført av 11 yre spillere i møterommet på hotellet.

Vi pleier å si at Norge er et land for spesielt interesserte. Og det tror jeg fortsatt holder vann. Men sannelig er amerikanere ganske spesielle også. Fatastisk positive og imøtekommende inntil det viser seg at det de lover ikke holder vann. Som for eksempel kampene vi skulle spille. Bortsett fra en kamp rant de ut i sanden – bokstavelig talt. Men 12-åringer lar seg ikke stoppe av tilfeldig motgang.

Som for eksempel amerikaneres nærmest paranoide frykt for søksmål:

– Da vi skulle få til en kamp mot en barneskole i Florida var det første spørsmålet om vi hadde forsikringen i orden.

– Da vi møtte til morgenøkt på utebanen i Central Park (!) i Fort Lauderdale kom en myndig og livstrett parkdame ut og fortalte at vi måtte kunne vise et forsikringsbevis med dekning på minst $ 1 000 000 – en million dollar!! – for å kunne trene der.

– Da vi besøkte et trampolinesenter måtte alle skrive under på et papir som fritok stedet for alt ansvar.

– Da noen av gutta ville prøve seg på en kurv inne i Niketown, New york, måtte de først skrive under på ansvarsfraskrivende papirer før de kunne kaste ball i kurv.

– Da Stian Emil tok oss med i hallen til NSU Sharks for en uøytidelig kveldsøkt: En eller annen vaktmester-dude stoppet treningen fordi vi ikke hadde forsikringen i orden.

Alt i alt ganske sprøtt.

Like sprøtt som at bilutleiefirmaene såvidt kaster et blikk på det norske sertifikatet før de lar oss kjøre av gårde med 3 15-setere.

Men kult? Ja, veldig!

Og om det skulle være noen tvil: Vi sysler allerede med planer om ny tur til neste år!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er virkelig ikke noe glad i ski; verken å se på eller å gå selv. Jeg har aldri hatt gode ski. Det glipper oppover, det lugger nedover. Alltid. Uansett.

Jeg er sikkert for tung, og jeg har helt sikkert elendig utstyr. Dessuten får jeg aldri orden på temperaturen. Blir alltid for varm når jeg går og alltid for kald når jeg står.

Men likevel: Jeg har fått en ny favoritt. Jeg digger Heidi Weng. Sannsynligvis fordi hun er alt det jeg ikke er: Ung, impulsiv og positiv. Jeg elsker intervjuene hun gir, og jeg elsker at hun faktisk har klart å berike det norske språket med sitt uforglemmelige «bøye seg i hatten».

Det er umulig ikke å like Heidi Weng.

Men det er selvfølgelig mulig å krympe seg over at nesten 2 millioner nordmenn fulgt innspurten på 5-mila i går. (Joda, jeg så på, jeg også). Det gir litt dårlige kort på hånden hvis vi ønsker å krangle mer med Olympiatoppen om fordeling av midler.

Men altså sånne som Heidi Weng. Unge utøvere som har minst like mye sjarm som talent. På samme måte har det vært umulig for meg ikke å like Bærum Baskets unge lag denne sesongen. Jeg husker et møte før denne sesongen da det var klart at satsingen måtte ta utgangspunkt i de mange unge og svært lovende juniorene. Det bar bud om et spennende prosjekt der unge, norske talenter skulle få måle krefter med rutinerte importer.

Med Final Four like om hjørnet er det grunn til å gjøre opp status. Etter å ha sett Bærum i to kamper denne helgen er jeg ikke så sikker lenger. Ikke så sikker på om dette egentlig er blitt det utstillingsvinduet det kunne blitt. Og ikke så sikker på at det kan bli noen drømmefinale av det.

For jeg har sett Bærum på sitt beste. Det er når de leker ball, når balldistribusjonen går kjappere enn du klarer å tenke og når det nesten er vanskelig å velge det beste fra koldbordet av gode skuddmuligheter. I helgen så jeg mer ballbesittelse, mer “tråkling” og flere dårligere avlsutninger.

Og jeg så en rotasjon som har krympet til 6,5 spillere som deler på spilletiden. Heldigvis med Johannes Dolven og Harald Frey inne i varmen, og vel så det.

Det er lett å bli kynisk og småfeig når det hardner til. Og kanskje føles det både nødvendig og riktig. Men personlig sliter jeg voldsomt med å se en spiller som Anders Nymo bli avspist med henholdsvis 7 og 5 minutter. Jeg er blitt vant til at spillere som Jørgen (Henriksen), Fredrik (Haug), Magnus (Elgmork) og Sander (Rivø Aslesen) sitter godt plantet på benken.

Og jeg liker det dårlig.

Da disse gutta ikke fikk være med inn i garderoben i pausen fordi de måtte skyte om kapp med 10-åringer fra Lommedalen ble det nesten litt pinlig. Dagen før hadde Bærum-juniorene prestert kunststykket å ryke på et helt unødvenndig tap for Centrum i juniorserien – en kamp de burde og kunne vunnet i blinde om de hadde stilt fulltallige.

Jeg ser ikke bort fra at Bærum fortsatt kan gå hele veien i BLNO. Om de gjør det har det altså vært uten å involvere spillere fra en ganske unik talentbase. Jeg vet ingenting om hva disse gutta vil videre, men det vil ikke være noe sjokk om de teller både på knappene og mulighetene for en videre karriere.

Deri ligger også en av utfordringene for norsk elitebasket. De beste forsvinner til utlandet; Johannes har bare noen måneder igjen i Norge før han forsvinner minst fire år til USA. De som er igjen kan lett føle seg som second strings og reserveløsninger, og er plutselig å finne i lavere divisjoner.

Spillere som forsvinner til utlandet kommer sjelden tilbake til BLNO. Blant de svært hederlige unntakene finner vi spillere som Stian Mjøs, Anders Stien og Magne Fivelstad. All ære til dem. Men en titt på de statistiske “topp 10”-listene fra BLNO forteller med all mulig tydelighet at vi har et stykke vei å gå.

Så får vi heller glede oss over at det renner inn med sommertilbud til alle dere som virkelig har lyst til å bli bedre basketballspillere. Den tradisjonelle Basketskolen i Tønsberg, Elite Basketball Camp med NBA-profil, Skills camp med Frøya, basketballcamp i Hellas osv., osv.

Lykke til i Final Four til alle fire BLNO-lag og i kvartfinalene til alle KL-lagene!

 

 

 

Jeg leser at Tromsø Storm har et godt grep om serieledelsen i BLNO. Tja, det er virkelig en sannhet med modifikasjoner selv om det er helt riktig at Tromsø pr. i dag er serieleder. I BLNO nytter det ikke å lese tabellen ovenfra og ned; du må snarere se på antall spilte kamper og antall tap. Og gjør du det, ser du at det er tre lag som så langt har tapt fire kamper.

De fire topplagene er alle i posisjon til å stikke av med seriegullet. Inntil nylig kunne det se ut som Tromsø hadde en fodel av å ha igjen to kamper mot Centrum. Men så våknet plutselig Tigers fra dvalen. Centrum har virkelig hatt en tøff første sesonghalvdel, etter nyttår er de faktisk ubeseiret. Særlig seieren over Gimle var imponerende.

Centrum kan neppe blande seg inn i kampen om de fire første plassene, men de kan legge ut snubletråder for noen hver på oppløpet. Og plutselig er vi tilbake der vi liker å ha BLNO: Alle kan slå alle, alle kamper er åpne, ingen resultater er egentlig overraskende.

Likevel er det sannsynlig at de fire sluttspillagene allerede er klare selv om rekkefølgen er helt åpen. Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne: Aller helst ser jeg en finale der Bærum møter enten Tromsø eller Asker. Og i så fall vil enkelte tidligere perioder, kamper og mesterskap sitte i bakhodet på finalelagene.

– Tromsø blir stadig minnet på at det er 18 år siden sist de tok NM-gull, og vil huske det igjen.

– Hvis de møter Bærum i en finale vil de bli minnet på finalen mot Bærum for to år siden: Den gangen tapte Tromsø 3.periode 16-37 og NM-finalen 65-81. Bærum lekte i stykker motstanderen.

– Hvis Asker og Bærum møtes i en finale vil serieoppgjøret før jul huskes av de fleste: Kampen var åpen og jevn helt til siste periode. Det var da Bærums lekestue åpnet og Asker ble blåst av banen med 33-5 i løpet av de siste 10 minuttene og 95-67 totalt.

Jeg har ikke sett Tromsøs nyervervelse, men det er tydelig at Kenneth Webb har skaffet seg redskapene som skal til for å vinne en tittel. Som om han ikke har hatt det tidligere. Men han skal ha seg frabedt at noen roter i verktøykassen hans:

iTromsøs sportsredaktør Rune Robertsen tillot seg for litt siden å skrive en kommentar der han blant annet hadde meninger om forrige sesongs disposisjoner:

«Forrige sesong mente jeg at Kenneth Webb var altfor lite kritisk i sin bruk av den daværende importspilleren Mike St. John. I deler av kamper der han ikke virket helt på nett, burde han vært benket. I stedet ødela han for laget med svake involveringer og unødvendige feil. Dersom Webb fortsetter å våge å benke stjernespillerne når de trenger å få hodet på rett plass i noen minutter, kommer dette til å være en suksessfaktor som tar laget helt til topps.»

Kommentaren fikk Webb til å tenne på alle pluggene, og mente underforstått at om ikke journalisten var til stede på alle treningene kunne han heller ikke tillate seg å mene noe. Seriøst!?! Jeg er faktisk helt enig med Robertsen, og selv om jeg ikke rakk å være på alle Tromsø-treningene fulgte jeg såpass godt med at det føles riktig å kunne mene noe.

Webb sier også at ligacoachene er takknemlige for oppgjøret med iTromsøs sportleder:

– Jeg har fått telefoner fra nesten hver eneste trener i ligaen som takket meg for det, sier Webb.

Jeg tillater meg å tvile på det, men er i hvert fall skråsikker på at Tromsø igjen er i posisjon. De har virkelig fortjent det, og jeg synes selv Kenneth Webb har vært flink tli å involvere hele laget i prosjektet sitt.

Men jeg håper altså fortsatt at de blir lekt i stykker av Bærum i Final Four.

 

Hei til alle dere som titter innom denne bloggen!

Og riktig godt nytt år.

Det er altfor lenge siden jeg rablet ned noen linjer, men egentlig hadde jeg tenkt å gå bittelitt i dvale: Konsentrere meg om mine egne greier uten å mene så altfor mye om andres.

Denne sesongen har jeg tatt et slags syvmils-steg i «feil» retning. Det vil nok i hvert fall de fleste mene når man går fra BLNO og landslag til G13-serien. Men på mange måter er det jo nettopp her utfordringene ligger. De aller yngste er de viktigste og mest spennende for en coach, og også for norsk basketball, tror jeg. Vaner som ikke læres i ung alder er vanskelige å tilegne seg. På samme måte som tidlige uvaner er nesten umulige å bli kvitt.

Det er altså over en måned siden siste post, og jeg var ganske komfortabel med å la bloggen hvile litt. Inntil Geir Bangstad fant ut at han skulle innlede jaktsesongen på meg, på det jeg har skrevet og det jeg står for.

Hvis noen skulle være i tvil om hvem Geir er, og om han har noe å fare med, så har han for sikkerhets skyld lagt ut en liste på bloggen sin over hva som er hans «skills & expertise». Han er blant mye annet «goal oriented», «creative» og har «good communication skills».

Geir er basketballens svar på Enok i Anno; også han fra Bergen og også han en kar som hevder å kunne det aller meste.

Geir har en egen blogg der han har funnet det formålstjenlig å kviste meg. Det lever jeg godt med og har ikke noe behov for å gå inn i en polemikk med en kar som vet og kan så mye.

 

Bare helt kort:

– Geir mener at jeg i bloggen min opptrer som en slags verbal IS–kriger – at jeg kapper huet av folk som har alternative meninger. Og at jeg legger et lokk på debatten i Norge fordi ingen tør å fronte egne meninger.

– Jeg synes det er større grunn til bekymring at mange holder kjeft av frykt for represalier fra NBBF.

– Geir etterlyser en arena for debatt. Hvorfor i all verden deltok ikke Geir i debatten om U18-landslagenes EM-deltagelse? Geir som tok nordisk gull med U18-gutta i 2008 vet bedre enn de fleste hva landslagene betyr for gutter og jenter. En del av oss følte det var viktig å si fra. Det følte ikke Geir. Og faktisk var det ikke verre enn dette: Å la et U18-lag få stå løpet og få være med på det de var lovet, og heller la U16-årgangen (som ikke var lovet EM-deltagelse) bli hjemme.

– Geir skriver 9000 tegn om Basketskolen der han på aller kleineste vis etterlater et inntrykk av at Basketskolens markedsføring er på grensen til løgnaktig, at Basketskolen er «yesterdays news». Han passer på å pakke det inn i en passe dose positive ord og vendinger, men det er ikke så innmari vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Når han velger å illustrere blogginnlegget sitt med en ordsky av honnørord som «trustworthy, honest, reliable» er neppe for å antyde at Basketskolen og Pauliord er til å stole på.

– Han gjør et poeng ut av at Tom Stien i sin tid stuntet en invitasjon til Michael Jordan der han tilbød 10 000 kroner (av egen lomme) for å få Jordan til å være med. En kuriositet, et kult forsøk som i Geirs virkelighet blir til kritikkverdig markedsføring.

– For et år siden skrev jeg at «basketskolen er klassikeren over alle.  I snart 35 år har spillere og trenere satt hverandre stevne på det blide Sørlandet.  Vennskap knyttes, relasjoner bygges, skills læres og inspirasjonen er uvurderlig… Viktigst av alle arrangementer, tradisjoner og institusjoner er Basketskolen. Ingen over, ingen ved siden.» Jeg har, for ordens skyld, ingenting med Basketskolen å gjøre annet enn at jeg har vært invitert coach der flere ganger. Og på bakgrunn av det jeg opplever der mener jeg fortsatt at Basketskolen er viktig. Geir mener det er Hansa Cup som er viktigst. Ham om det, greit nok.

– Jeg er helt sikker på at Elite Basketball Camp er et flott tilbud. Da jeg i sin tid skrev om den første utgaven mente jeg det var dumt og uheldig at de tidsmessig la seg oppå Basketskolen. På samme måte synes jeg et er uforståelig når NBBF legger Talentcamp på samme datoer som Basketskolen.

Verre enn det er det ikke.

Alle som mener at norsk basketball har massevis av gode tilbud til unge spillere og at det er fint at tilbudene kolliderer– rekk opp hånden NÅ! Jeg er tilhenger av mangfold og et bredt tilbud.

– Av og til, eller ganske ofte, blir det litt for tydelig at Geir har personlige interesser i bball.no og Elite Basketball Camp. Det vil ikke være noe sjokk om det snart lanseres et diskusjonsforum der du må logge deg inn gjennom bball.no for å bidra. Aktørene bak denne tjenesten har allerede festet et ganske klamt grep om mye av det som skjer i norsk basket.

Det kommer kanskje mer fra Geir eller andre hvis de finner mer de ikke liker i Pauliord. Jeg tipper det klør litt i fingene til Fredrik Hannestad i hvert fall… Det får man tåle når man som jeg stikker hodet frem, men det hadde vært moro om det var flere som evner å ta bladet fra munnen.

Velkommen skal dere i så fall være. Bloggen min er åpen for alle som måtte ha noe på hjertet.

 

P.S.

Det siste avsnittet i bloggen din, om markedsføringsloven, kunne du med fordel ha spart deg, Geir. Det ser bare dumt ut.

Jeg har blogget mye siden jeg åpnet slusene for et par år siden. Det er blitt godt over 100 bloggposter og ca 115 000 visninger. Det er jeg ganske godt fornøyd med – det er tross alt en sær blogg om en, etter norske forhold, sær sport.

Men det er få bloggeinnlegg jeg har fått så mange tilbakemeldinger på som når jeg har anbefalt «tynne bøker».

«Hvor har det blitt av tynne bøker? Var mye moro der!»

Sånne kommentarer hører jeg stadig.

«Bok-anbefalinger» er bøker som har det til felles at de er svært lite omfangsrike. Noen har tilnærmet 0 innhold. Og siden det er populært å gi bort bøker til jul kan det sikkert være nyttig å være oppdatert på «faglitteratur»:

Enkelte boktitler står seg så godt at det er duket for nye opplag. Her er noen gamle travere, og også enkelte nye spennende titler:

 

Elitedommerne: «Macron-klær vi elsker å gå i; en grå og glinsende moteguide»
Dommerne kaster om ikke annet glans over kampene.

 

Charles Janson: «Fire fine fyrer»
En biografi over Per Tøien, Ståle Frey, Mathias Eckhoff og Pål Berg

 

Importene i BLNO har mye fritid mellom treningsøkter og kamper (som ikke er så mange), og har begått flere bøker:
«Bargains we’ve found in Norwegian stores»
Prisnivået i Norge synes å være høyere enn nivået i BLNO

«Travel calls we’ve understood and accepted»
Europeiske regler og norske tolkninger sett med amerikanske øyne

 

Nidaros Jets: «Lagspill»
Trønderne dyrker sin helt egen forståelse av å dele ballen.

 

U18-landslagene: «Spennende utfordringer i 2015»
97-årgangen kunne nok tenkt seg andre steder enn bare til Solna.

 

Jan Hendrik Parmann: «Fleksibel krisehåndtering»
NBBF-presidenten har nok hatt bedre dager.

 

Basketballdommer.com: «Sitat-highlights 2014/15»
Etter at Pål Berg la ordene på hylla ble det skrint med quotables på nettsiden.

 

Charles Janson: «Modige meninger og meningers mot»
Det er vanlig å skrive bøker under pseudonym, men her ble det vel bare feigt

 

Noen husker kanskje at det ble forberedt og skrevet julekort for et år siden.  Disse ble aldri sendt:

 

 

 

 

 

Det var ikke nødvendigvis det året det var så bratt. Norske lag gjorde det for eksempel bra i B-EM. Men det var i hvert fall det året vi kranglet så busta føk, og krangelen handlet jo nettopp om aldersbestemte landslag. U18-lagene for å være mer presis. Men det skjedde mer i 2014, og på alle nivåer. Her er mitt helt subjektive og personlige tilbakeblikk på året som er i ferd med å ta kvelden.

Det begynte egentlig ganske bra for litt over et år siden, altså på slutten av 2013. Jeg hadde ansvaret for Bærum Baskets BLNO-lag og juniorlag, med mange spennende unge spillere i en tilsynelatende fin miks med eldre og mer rutinerte. Vi hadde med oss to amerikanere på A-laget som i hvert fall var fine karer, om de ikke akkurat var fantastisk gode. Vi supplerte med en svenske som mer eller mindre tryglet om å få være en del av laget, og vi hadde levert relativt godt med 7-3 inn i juleoppholdet.

Januar 2014. Det var i januar 2014 mitt liv med basketballen endret karakter for godt. DST-helgen i januar var som vanlig en strålende opptur. Denne gangen hadde jeg treneransvar for stallen til U18-landslaget: Sånn cirka 40 spillere som har alle kvaliteter en trener kan ønske seg: De kan mye, men ønsker å lære mer. De tror ikke de kan mer enn de faktisk gjør, og er følgelig ydmyke. Men samtidig er de så sabla på hugget – ivrige, treningsvillige og lydhøre at det er en fryd å være blant dem. En slags energi-boost.

Og kanskje var det nettopp denne helgen som fikk meg til å se mitt eget elitelag i et annet perspektiv. Jeg innså at det jeg holdt på med var helt på tvers av min egen overbevisning. Og virkelig i utakt med det jeg ønsker å stå for: En definert satsing på yngre, et lag der de får alle mulige sjanser til å vise seg fram. Var jeg virkelig blitt en sånn som bare leverer i festtaler, men som feiger unna når det står om poeng og seier eller tap? Der og da hatet jeg meg selv.

For å gjøre en lang historie veldig kort; på et møte med spillerne gjorde jeg det klart at jeg ikke kunne fortsette prosjektet i samme spor og at vi kom til å endre policy: Jeg ville gi tiden til spillerne som faktisk var på treninger uten unnskyldninger og forklaringer på hvorfor de sjelden var til stede.

Ny tid. Ny policy. Ny satsing.

Byttet. Men dagen etter var jeg faktisk byttet ut som trener for elitelaget og var tilbake som ansvarlig for juniorene.

Det er riktig å si at jeg ikke savnet det. Jeg savnet aldri alt som følger med spillere som har sterke meninger og litt pussige forestillinger om egne kvaliteter. Jeg kunne i stedet konsentrere meg om spillerne som er fremtiden.

Årets store mål for juniorene til Bærum var naturlig nok junior-NM. Året før hadde vi, to år for unge, tatt 5.plass i NM, og ville så innmari gjerne i hvert fall til finalen dette året.

Finaletapet. Da vi gikk hele veien, for så å tape finalen mot Centrum, var det selvfølgelig en nedtur, men et tap det var mulig å svelge: Jarl Jespersens arbeid med 95/96-årgangen til Centrum fortjente virkelig å bli kronet med hell. Og vissheten om at vi også dette året var for unge gjorde det enklere å gå fra Apalløkka med hevet hode. Neste år – det vil si denne sesongen – ville det ikke være noe eller noen som kunne nekte Bærum et NM-gull som juniorer.

Lite visste jeg da om at jeg ikke skulle få muligheten til å følge dem hele veien ut junioråret. Og like lite visste jeg da om at disse unggutta like gjerne kan komme til å ta NM-gull i BLNO.

U18 i Europa. Men først skulle det handle om B-EM i Bulgaria. U18-stallen hadde fantastisk fine dager på Basketskolen i Tønsberg. Da vi var ferdige sto vi igjen med 12 utvalgte, men jeg husker minst like godt spillerne vi kappet. Det var ikke lett å kvitte seg med sånne som Mats, Jules, Simen, Gaute og August. Men de tok det alle som forventet; med stil!

Og da vi klarte å levere tidenes beste innsats av et U-lag i EM er det lett å skjønne at det var en fornøyd gjeng som kom hjem fra Sofia. Vi klarte sågar å riste av oss en aldeles grusom siste kamp mot Island. Men vi ble altså nummer 10 i mesterskapet, og for en gangs skyld var vi best når det gjelder.  I kampen mot Danmark. Hvorvidt det er bra eller dårlig får andre vurdere, selv om noen mener at det ikke er godt nok.

Men vi var stolte.

Krangelen. Og etter å ha vært med på noe så kult ble vi nok alle både forbauset og forbannet over det som ble høstens store sak her hjemme: Nemlig at U18-lagene ikke skal få være med i EM neste år.

Det er blitt skrevet altfor mye om dette allerede til at jeg skal bruke mye plass på det her. Annet enn å fastslå at dette er skuffende på så mange måter:

– At vi har folk som styrer norsk basket som ikke klarte eller som ikke ville finne løsninger alle kunne leve med.

– At vi har folk i systemet som forsøkte å stoppe et TV-innslag om saken.

– At vi har aktører i norsk basketball som er så feige at de må gjemme seg bak pseudonymer og falske adresser når de slenger dritt om andre.

Jeg er pussig nok ganske avslappet på dette. I hvert fall nå. Det er for sent, og det er for dumt. Så får vi håpe og tro at forbundet i hvert fall sørger for å gjenopprette en slags ro og orden ved å la trenere som har vært med i systemet få overta ansvaret for nysatsingene.

For meg er Brent Hackman fortsatt en fornuftig koseklump som forhåpentlig kan være et korrektiv til all dårskapen. Og Gunnar Næsbø som på kort tid har evnet å bli en trener alle respekterer.

Det er lov å håpe på bedre tider.

Høsten med 12-åringer. Denne høstsesongen har da også høydepunktene stått i kø, sammen med et knippe utfordringer. Treningshverdagen min består nå av en gjeng 12-åringer på EB85s 02-lag. Så har jeg i hvert fall fått en utfordring jeg kan måles på. Og jeg har forbannet meg på at opplegget skal være minst like godt som det jeg serverte elitespillere og U18-spillere.  Jeg har fått spillere som er like ivrige og ambisiøse som U18-gjengen i sommer.  Forskjellen er blant annet at disse gutta bommer på layups.. 🙂 Men det er til å leve med. Og leve for…

Samtidig er jeg innom Rykkinnhallen så ofte jeg kan, for å se Bærums BLNO-lag med de spillerne jeg så innmari gjerne skulle fulgt helt ut.

Jeg kjenner at jeg synes det er fantastisk tilfredsstillende å se at Johannes sannsynligvis er spilleren med det største offensive insideregisteret i BLNO. Der andre aktører bare er power er Johannes teknikk i tillegg. Det er en fryd å se Harald og Anders leke seg sammen med Stian. På samme måte som det er kleint å se at noen av «mine gutter» fortsatt sitter på benken.

Trønder-basket. Jeg så dem mot Nidaros her forleden. En dårlig Bærum-kamp, og sannsynligvis en bra Jets-kamp. Nidaros er jo alt det jeg misliker med et ligalag: Importer som leker på bekostning av nordmenn. Importer som tar så mange og dumme avslutninger at det nesten bare er komisk. Importer som gjør at basketballen i Trondheim om kort tid kommer til å slite økonomisk med mindre de har Reitan-gruppen med seg som dum og villig sponsor.

Jeg ser på ingen måte bort fra at lavprofil-prosjektet til Bærum kan ende i Final Four og like gjerne en finale. Og at de kan klare å leke motstanderne i senk, enten de heter Asker eller Tromsø.

DET hadde vært kult det.

Rob og Ryan. I mellomtiden skal jeg jobbe for at det finnes norske spillere i BLNO også om 5-6 år. Forrige uke hadde vi Rob Fodor og Ryan Ferranti på besøk med en slags omreisende skyteskole. De var på morgentreningene hos Wang og NTG. De var i Tønsberg og på Hønefoss med massevis av forventningsfulle spillere i alle aldre. De var på min 02-trening, og de hadde 3 sessions i BIP søndag der 50 spillere fikk «hands on»-instruksjon. På fem dager var de i kontakt med over 200 spillere!

Veldig moro. Veldig nyttig, og noe jeg opplagt kommer til å gjøre igjen.

I mellomtiden kan du få massevis av tips, instruksjon og videoer på nettsiden theshootingguy.com. Det er bra saker!

God jul og godt nytt basket-år til alle!

I går kveld ble jeg oppringt av en journalist som ville høre om jeg visste noe mer om Charles Janson.

– Charles hvem, sier du? Da har du fulgt såpass dårlig med i det siste at du like gjerne kan hoppe av bloggen her.

Men altså – vet jeg noe mer om hvem dette er?

Både ja og nei. Jeg kjenner at det er litt interessant, og litt trist, at vi nå er ganske mange som forsøker å finne mannen eller kvinnen bak pseudonymet. Og det er kanskje det verste – jeg har singlet ut 3-4 mennesker jeg mener det kan være; tre menn og en kvinne. Jeg er altså aktivt mistenksom, og har funnet personer i miljøet rundt norsk basketball det meget vel kan være.

Jeg har sågar funnet et par som er svært sannsynlige. Men jeg forsøker å holde kortene litt tett til brystet. Jeg har jo ingenting med å slenge ut av meg ting jeg ikke er 100% sikker på.

Litt rart er det også at jeg innbiller meg å kjenne sånn bortimot alle i norsk basketball. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, men nettopp derfor stusser jeg over sånne navn som for eksempel Anne Berit. Hun skriver i en kommentar på bloggen min at hun spilte basketball på 70-tallet en gang – altså da jeg var coach for Bærums A-damer. Men jeg er ikke kar om å huske henne. Send meg gjerne noen ord, Anne Berit, hvis du finnes.

Det virker i det hele tatt som om oppstusset om forbundets landslagsvedtak er i ferd med å blåse litt over. Det er synd, og sikkert litt dumt for mange et det er halvannet år til muligheten byr seg til å si hva man mener. På Tinget.

I kveld/i natt er det mellomvalg i USA. Dersom det hadde vært presidentvalg hadde Obama tapt rimelig klart er de fleste enige om. Hvis det hadde vært forbundsting i norsk basketball i dag, hadde det sittende styret blitt kastet. Tror jeg.

Fortsatt er jeg ikke i stand til å forstå hvordan man kunne unngå å gjøre det aller enkleste, det mest fornuftige og det minst kontroversielle; nemlig å sende U18-lagene i år og la U16 sitte over et EM denne gangen.

Så får man heller finne trøst i å se enkelte elitekamper der de unge spillerne virkelig dominerer. Av og til er det nesten så jeg mener det må være pinlig for importene å registrere at norske 17- og 18-åringer har vesentlig bedre stats.

Jeg har sett de fleste lagene i år, og det er moro å kunne være 100% sikker når jeg mener at Johannes Dolven er den beste inside-spillerne i BLNO, uansett alder og nasjonalitet. Jeg er helt sikker på at det vrimler av gode, norske, unge guarder som får mye spilletid: Harald og Anders på Bærum, Mikkel for Gimle. Og det imponererer litt at Inge Kristiansen våger å disponere laget som han gjør – med flere 97-spillere i stallen. Han taper nok kamper, men Centrum kan få godt betalt senere.

 

 

 

Neida, jeg skal ikke plage dere med mer om U18-krangelen i dag. Bare konstatere at overraskende mange nå har fått med seg at ikke alt er på stell i basket-Norge. Kollegaer som ikke har filla peiling spør om nettopp dette.  Men altså – ingenting om U18 i dag.  Derimot om U13.

Jeg har holdt det gående som basketballtrener i over 30 år, men har omsider kommet til kort. Jeg har coachet lag på alle nivåer, trodde jeg, men har endelig møte mine overmenn. Eller har jeg?

Sesongen 2013/14 var en nokså typisk sesong for min del. Ansvar for Bærum Basket i BLNO deler av sesongen, ansvar for Bærum Basket U18 herrer og også for U18-landslaget.

Noen måneder senere sitter jeg her med en gjeng 12-åringer – og bare det. Og lurer på hvordan jeg skal gripe det an. De er født i 2002, og det verste er jo at jeg faktisk kunne vært bestefaren deres selv om jeg fortsatt føler meg meningsløst og deilig barnslig.

Kanskje det kan hjelpe. At jeg er barnslig mener jeg.

Det er flere grunner til at jeg har overtatt EB85s G13 gutter, men når jeg først har gjort det vil jeg så innmari gjerne at det skal bli vellykket.

Men jeg kan virkelig ikke noe om dette – å trene mindreårige, mener jeg. Det har ikke manglet på advarsler:

– Du må ikke finne på det. Du finnes jo ikke tålmodig.

– Hvordan skal det gå med deg og barn? 12-åringer skjønner ikke sarkasmene dine. Ironi er ikke pensum på barneskolen…

Joda, jeg ser at jeg har oddsene mot meg, men jeg må forsøke å lære selv mens jeg lærer bort.

Her er noen spørsmål som foreløpig mangler gode svar:

– Hvordan får jeg 12-åringer til å holde kjeft?

–Hvordan kan jeg unngå at de heller følger med på andre ting i hallen enn på meg?

– Hvordan er det mulig at de ikke kan telle til 2; en totakter har jo 2 takter!!!

– Hvorfor MÅ de i bursdager i stedet for treninger fredag kl. 17.00?

– Hvorfor bøyer de ikke beina og kaster seg på gulvet etter løse baller?

– Hvorfor klarer jeg ikke å la dem spille litt uavbrutt i stedet for å stoppe dem og forklare ting hele tiden?

Sånne spørsmål.

Jeg vet ikke ennå.

Men samtidig vet jeg at ting blir bra etter hvert. Jeg kan allerede nå se at enkelte får til ting nå som de ikke hadde nubbesjans på for 3-4 uker siden.

Jeg aner ikke om vi kommer til å bli veldig flinke. Men jeg er helt sikker på at det er mange som har lyst.

Jeg vet at konkurransen om de yngste er knallhard. Selvfølgelig er flere av dem allerede involvert i fotball, og noen av dem er blant de bedre i sin aldersgruppe. Kampen mot etablerte idretter synes litt håpløs i utgangspunktet men det er lov å prøve.

Prøve å gjøre basketball litt morsommere. Litt kulere. Litt annerledes.

Skal forsøke så godt jeg kan.  Da hjelper det ikke stort med NM-gull og tidligere suksesser.  Jeg tar gjerne imot gode råd fra andre som vet hvordan dette kan gjøres. Det er vel dette som er viktig, er det ikke?